8. Målrettet innsats for sosial inkludering
Det er Regjeringens mål å bedre levekårene for de vanskeligst stilte. Som delmål nevnes:
– redusert andel voksne med svake grunnleggende ferdigheter fra skolen
– gi flere mulighet til å komme i arbeid
– bedret tilgjengelighet til helse- og sosialtjenester
– avskaffe bostedsløshet
– reduserte levekårsforskjeller mellom geografiske områder
Som virkemidler for å oppnå dette vil Regjeringen:
– flytte oppmerksomheten fra passiv inntektssikring til aktive tiltak og tjenester basert på individuelle behov for alle som har midlertidig inntektssikring fra det offentlige
– systematisk og strukturert følge opp de som mangler eller har mangelfull arbeidserfaring fra tidligere med tiltak, tjenester og inntektssikring
– etablere et tilbud om et kvalifiseringsprogram med en standardisert kvalifiseringsstønad og iverksette andre tiltak for at alle skal gis muligheter til å komme i arbeid
– styrke voksnes muligheter til å tilegne seg grunnleggende ferdigheter og til å delta i grunnopplæring
– evaluere og videreutvikle helsetjenestetilbud til personer med rusmiddelproblemer og andre grupper med behov for tilpassede tjenester
– sette i verk tiltak for å bedre samhandlingen mellom tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengige og psykisk helsevern for å sikre pasientene helhetlig behandling
– forsterke innsatsen mot bostedsløshet
– stimulere til økt deltakelse blant grupper som er underrepresenterte i frivillige organisasjoner
– i den varslede hovedstadsmeldingen gi en bred gjennomgang av tiltak for å redusere de sosiale forskjellene i Oslo-regionen
– stimulere til gjennomføring av tiltak for å redusere sosiale forskjeller i helse i spesielt utsatte områder
Komiteen viser til at Verdens helseorganisasjon i rapporten "De harde fakta" slår fast at det å være ekskludert fra det sosiale liv og bli behandlet som mindre verdt, fører til dårligere helse og større risiko for en tidlig død. Mange med funksjonsnedsettelser opplever diskriminering, marginalisering og trang økonomi og er derfor sårbare for å komme inn i negative spiraler av levekårs- og helseproblemer.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, ser fram til at den nye arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV) skal skape en bedre ramme for et helhetlig og samordnet tilbud til personer som har behov for særlig tilrettelegging i arbeidslivet.
Komiteen viser til at ett av satsingsområdene i Opptrappingsplan for psykisk helse (1999-2008) er å styrke tilgjengeligheten til arbeid og arbeidsmarkedstiltak gjennom målrettede tiltak for mennesker med psykiske lidelser. Det er således berettiget at Sosial- og helsedirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet samarbeider om en strategi for at mennesker med psykiske lidelser skal få bedre mulighet til å utnytte egen arbeidsevne.
Komiteen imøteser at kompetansen til sosial- og helsepersonell på rusproblematikk og på sammenhengen mellom rus, psykiske lidelser og sosiale vansker, skal styrkes. Siden rusmiddelavhengige ofte både har store helseproblemer og sosiale vansker, blir retten til individuell plan et viktig virkemiddel for å sikre et helhetlig tjenestetilbud. For å øke bruken vil sentrale helsemyndigheter legge mer vekt på opplæring og bistand i å utarbeide slike planer. Det understrekes at innsatte og domfelte har de samme rettigheter til tjenester som befolkningen for øvrig, herunder rett til å få utarbeidet en individuell plan.
Komiteen merker seg at realiteten ifølge St.meld. nr. 20 (2006-2007) er at svært mange innsatte fortsatt løslates uten bolig, arbeid, opplæringsmuligheter og behandlingskontakt å gå til, og ofte faller tilbake til rusmiddelmisbruk og kriminalitet. Derfor vil Regjeringen sette i gang en prosess for å koordinere tjenestene overfor innsatte i fengsler bedre, blant annet med individuell plan som verktøy. Det er positivt at Regjeringen har signalisert at den gjennom en opptrappingsplan på rusområdet vil legge til rette for å øke antall soningsdøgn i institusjon og øke bruken av straffegjennomføring i behandlings- eller omsorgsinstitusjon (§ 12-soning).
Komiteen vil framheve at frivillige organisasjoner kan bidra til sosial inkludering av grupper som i første omgang faller utenfor utdanning og arbeid. Selvhjelp eller likemannsarbeid i regi av frivillige organisasjoner kan ofte oppleves som mer jevnbyrdig enn offentlige tilbud. Aktuelle eksempler er ordninger med frivillighetssentraler og nettverkskontakter. Her kan nevnes den landsomfattende Angstringen med en lang rekke lokale grupper og WayBack, en stiftelse med tidligere straffedømte som hjelper seg selv og andre til et liv uten kriminalitet og rus.
Komiteen viser til at vi en del steder ser en geografisk opphoping av sårbare og utsatte grupper, og dette kan være med på å forsterke de sosiale helseforskjellene. De samme områdene har ofte mye luftforurensning og miljøproblemer, som bidrar til økt hyppighet av livsstilsykdommer som astma og kreft. Denne utviklingen forsterkes av at eiendomspriser reflekterer bomiljøkvalitet, og dermed fører høyinntektsgrupper til områder med bra bomiljø og lavinntektsgrupper til områder med dårlig. Et eksempel på en langvarig satsing i et område for å motvirke dette er Handlingsprogram Oslo indre øst 1994-2006, som har hevet statusen og kvaliteten på hele dette nærmiljøet. Når østkantsatsingen i Oslo fra 2007 ut ifra sosiale indikatorer skal flyttes til de eldre drabantbyene i Groruddalen og til Søndre Nordstrand, vil forebyggende helsearbeid blant barn og unge være et viktig innslag. Komiteen støtter at departementet vektlegger å redusere sosiale helseforskjeller i denne typen satsinger rettet mot geografiske områder med sosiale grupper med høy risiko for helseproblemer.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at sammenslåing av Aetat og Trygdeetaten og samlokalisering med de kommunale sosialkontorene i NAV-kontorer vil bli et godt redskap for å yte en bedre offentlig innsats for å utjevne sosiale forskjeller i befolkningen. Felles NAV-kontorer gjør det betydelig enklere for brukerne, hvor de får kun ett sted å henvende seg. Det er viktig at kommunene har et ansvar for deler av disse tjenestene for på den måten å se betydningen av hvordan de planlegger utvikling av kommunen og dens totale tjenester.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til St.meld. nr. 14 (2002-2003) og Innst. S. nr. 189 (2002-2003) om samordning av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten der en samlet sosialkomité besluttet å sende St.meld. nr. 14 (2002-2003) tilbake til Regjeringen fordi den ikke inneholdt det Stortinget hadde bedt om under behandlingen av statsbudsjettet for 2002:
"Stortinget ber Regjeringen utrede spørsmålet om én felles etat for sosial-, arbeidsmarkeds- og trygdeetaten og legge saken frem for Stortinget på egnet måte i løpet av 2002."
Under behandlingen av St.prp. nr. 46 (2004-2005) og Innst. S. nr. 198 (2004-2005) fattet stortingsflertallet allikevel vedtak om å innføre et velferdssystem med to etater, en statlig trygdeetat og en kommunal sosialetat i samlokalisering under betegnelsen Ny Arbeids- og velferdsordning (NAV). Fremskrittspartiets medlemmer ønsket å samle alle tre etater, Aetat, trygdeetat og sosialetat, i én samlokalisert etat med ansvar for en helhetlig saksbehandling og et enhetlig ansvar overfor den enkelte bruker for å unngå ansvarsfraskrivelse og "kasteballer" i systemet. Disse medlemmer mener fremdeles at en slik modell ville ha vært det beste for brukerne og for den samlede økonomien i velferdssystemet. Også når det gjelder likebehandling og like tilbud til brukerne, mener disse medlemmer at en samlet etat ville ha vært et bedre tilbud til brukerne.
Disse medlemmer er opptatt av å unngå forskjellsbehandling på grunn av økonomi, geografisk tilhørighet, sosial status og etnisk opprinnelse og mener at en samlet velferdstjeneste ville være det best egnede virkemiddel for å oppnå dette målet. Disse medlemmer er derfor skuffet over at sosialtjenesten fortsatt er et kommunalt ansvar der kommunale prioriteringer, sosialkontorets vurderinger og skjønn kan føre til forskjellsbehandling fra kommune til kommune, fra NAV-kontor til NAV-kontor, og kommunens økonomiske situasjon kan friste til ansvarsfraskrivelse og overføring av brukere til et annet administrasjonsnivås økonomiske ansvarsområde.
Disse medlemmer viser også til komiteens merknad i Innst. S. nr. 198 (2004-2005) der det heter:
"Komiteen understreker at alle brukergrupper med sammensatte behov skal få en helhetlig ivaretaking, og for å oppnå dette må bruk av individuelle planer stå sentralt."
Disse medlemmer er opptatt av at dette blir fulgt opp, og av at brukere skal kunne forholde seg til én saksbehandler som ser vedkommendes situasjon samlet. Disse medlemmer registrerer at NAV er organisert i avdelinger med forskjellige saksområder, og mottar stadig henvendelser fra brukere som meddeler at de fremdeles må forholde seg til forskjellige saksbehandlere avhengig av hva deres anliggende omfatter. Disse medlemmer stiller spørsmålstegn ved om dette er i tråd med Stortingets intensjoner.
Disse medlemmer viser også til at manglende integrering blant fremmedkulturelle både når det gjelder familieforhold og tilpasning til våre samfunnsverdier, kan føre til sosiale og psykiske problemer.
Disse medlemmer mener at også på dette området er Regjeringens politikk feilslått. For det første har vi tatt imot, og tar imot, så mange innvandrere gjennom familiegjenforening at vi ikke evner å foreta en god integrering. Dagens ghettodannelser må motvirkes med andre tiltak. En mer spredt bosetting, obligatorisk språkundervisning og undervisning i norsk samfunnskunnskap må komme på plass. Det må også etter disse medlemmers mening stilles krav til innvandrere om deltagelse i arbeidslivet. Forbud mot at søskenbarn kan gifte seg med hverandre bør innføres, og en 24 års aldersgrense ved henteekteskap, slik at arrangerte ekteskap opphører, vil slik disse medlemmer ser det, bidra til at integreringen blir mer effektiv. Danmark har gjennomført dette med gode resultater, etter den informasjon disse medlemmer har mottatt.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti deler Regjeringens mål om å bedre levekårene for dem som er vanskeligst stilt i samfunnet vårt. Et bredt politisk flertall er enig om at det mest effektive tiltaket for å få mennesker ut av fattigdom, er å skaffe arbeid til flere av dem som i dag står utenfor arbeidslivet. Gjennom ulike typer arbeidsmarkedstiltak får mange hjelp til å finne ordinært arbeid. Dette medlem viser i den forbindelse til at Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett for 2007 ønsker å kutte 106 mill. kroner i bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak, og beklager dette sterkt.