7. Helsetjenester
Det er Regjeringens mål at helse- og omsorgstjenester skal være likeverdige med hensyn til både tilgjengelighet, bruk og resultat. Som delmål nevnes:
– styrket kunnskap om sosiale forskjeller i bruk av helsetjenester
– styrket kunnskap om forhold som bidrar til sosiale forskjeller i bruk av helsetjenester og forhold som kan motvirke slike skjevheter
– styrket helsetjenestetilbud for utsatte grupper
Som virkemidler for å oppnå dette vil Regjeringen:
– vurdere endringer i egenbetalingsordningene med sosial utjevning som et viktig aspekt
– videreutvikle helsetjenestetilbud med lav terskel
– utvikle indikatorer på kvalitet og prioritering i spesialisthelsetjenester som inkluderer mål på sosiale forskjeller i tilgjengelighet
– legge vekt på fordelingseffekter ved innføring av nye eller endringer i eksisterende styringsmekanismer i helsesektoren både når det gjelder juridiske, finansielle, organisatoriske og pedagogiske styringsvirkemidler
– gjennomføre en kartlegging av sosiale forskjeller i helsetjenestebruk
– styrke forskningen på forhold som bidrar til sosiale forskjeller i tilgjengelighet til og kvalitet på helsetjenester
– sørge for at sosial utjevning vurderes når det foretas evalueringer av reformer i helsetjenesten
– på bakgrunn av ny kunnskap vurdere tiltak for å redusere eventuelle sosiale forskjeller i bruk av helsetjenester
Komiteen viser til at vi i Norge har satt et høyt ambisjonsnivå for helsetjenestene hvor vi vil at tjenestene skal ha høy kvalitet og god tilgjengelighet for alle uavhengig av sosiale og geografiske faktorer. Norge er allerede det land i verden som bruker de største offentlige ressurser per innbygger på helsetjenester, og i den videre utvikling av helsetjenesten skal rettferdig fordeling gis fornyet oppmerksomhet. Særlig i spesialisthelsetjenesten kan det være mekanismer som gjør tjenesten mindre tilgjengelig for grupper med kort utdanning og lav inntekt. Pasientrettigheter skal blant annet sikre likeverdig tilgang på helsetjenester gjennom juridisk rett til nødvendig helsehjelp, rett til ny vurdering, fritt sykehusvalg, rett til individuell plan, rett til rehabilitering, til informasjon og medbestemmelse osv.
Komiteen vil peke på at siden bruken av slike rettigheter til en viss grad krever ressurser i form av kunnskap – blant annet om søknadsprosesser og tilgjengelighet til tjenesten – kan en tenke seg at rettighetsfestingen opprettholder eller øker sosiale skjevheter. Det samme spørsmålet er aktuelt for foreldre til funksjonshemmede barn, som kan stå overfor mye krevende arbeid når de vil skaffe seg de tjenester de har rett på. Likeledes vil grupper som tungt belastede rusmiddelavhengige og innsatte i fengsler kunne oppleve terskelen inn til helsetjenesten som spesielt høy. De er ofte i en livssituasjon som gjør det vanskelig å sette seg inn i og nyttiggjøre seg hjelpetilbudet. Komiteen er enig med departementet i at det trengs mer kunnskap om hvilken betydning utforming av lover, forskrifter, veiledninger og rettigheter har for målet om lik og rettferdig tilgang på helsetjenester.
Komiteen imøteser at departementet i det videre arbeid med styringsmekanismer i helsesektoren vil gjøre det til et hovedhensyn at grupper som har problemer med å fremme egne krav og rettigheter, skal sikres like god tilgang som andre. Mye tyder på at enkelte pasientgrupper lettere nedprioriteres enn andre, og dette kan skyldes at det er en sammenheng mellom fagfeltenes status og pasientenes. Det er i dag store forskjeller i hvordan prioriteringsforskriften forstås og praktiseres. Komiteen ser derfor positivt på at Sosial- og helsedirektoratet og de regionale helseforetakene har satt i gang samarbeidsprosjektet "Riktigere prioritering" for å bidra til en mer enhetlig praksis.
Komiteen vil også framheve at helsetjenesten må være oppmerksom på plager og sykdommer som særlig rammer enkelte grupper eller minoriteter. Dette kan forebygge uheldige spiraler av helseproblemer og sosial ekskludering. Som gruppe har homofile og lesbiske større belastninger enn gjennomsnittet av befolkningen. Spesielt kommer deler av gruppen dårligere ut når det gjelder rusmiddelmisbruk, psykiske helseplager og selvmord. Komiteen er enig i at det er behov for mer kunnskap om hvordan helsetjenesten er i stand til å fange opp de spesielle helseproblemene for homofile, lesbiske og bifile.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener det er viktig at denne gruppa sikres likeverdige helsetjenester. Plager og sykdommer som kan relateres til seksuell orientering, bør tas opp i de sammenhenger der det er relevant. Helsetjenestenes kompetanse på dette området bør styrkes, og sammenhengen mellom helseproblemer og seksuell orientering bør gjøres bedre kjent i helsetjenestene.
Komiteen mener at helse- og omsorgstjenesten må sikre et likeverdig tilbud til alle, uavhengig av bosted, bakgrunn og diagnose. Pasientrettighetene er et viktig virkemiddel for å sikre behandling i rett tid og rett til å velge sykehus og helseinstitusjon. Komiteen viser til at pasientrettighetene skal bidra til å overføre makt fra systemet til pasientene og dermed bidra til utvikling av bedre helsetjenester. Imidlertid viser Helsetilsynets rapporter omfattende brudd på pasientrettighetene. Dette rammer særlig pasienter som mangler ressurser til å fremme sin egen sak. Slik komiteen ser det, er det nødvendig å intensivere arbeidet med implementering av pasientrettighetene i helsetjenesten.
Komiteen mener det er grunn til å anta at store befolkningsgrupper lever med uoppdagede sykdommer som astma, allergi, KOLS, diabetes og psykiske plager og lidelser. Det er viktig at disse sykdommer og lidelser blir oppdaget på et tidlig stadium for å forhindre mer alvorlig sykdom. Det trengs flere og bedre tilgjengelige lavterskeltilbud. Her vil komiteen særlig vektlegge en skolehelsetjeneste med stabilt nærvær på skolene, familiesentra i nærmiljøene som kan oppsøkes uten henvisning og avtale lang tid i forveien, avrusningstilbud for rusmiddelmisbrukere som kan gi raskest mulig hjelp, og apoteker som innenfor klare rammer bidrar med legemiddelsamtaler, røykeavvenning og bistand til mennesker under LAR-behandling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det i St.meld. nr. 20 (2006-2007) gis uttrykk for at juridiske virkemidler som pasientrettigheter, rett til individuell plan, rett til vurdering og rett til nødvendig helsehjelp kan virke sosialt skjevt fordi bruken av slike rettigheter til en viss grad krever ressurser i form av kunnskap – blant annet om søknadsprosesser og tilgjengelighet til tjenesten. Det pekes også på at Helsetilsynets tilsynserfaringer har vist at forutsetningen for at målene med pasientrettighetslovgivning skal kunne nås, er at det blir iverksatt tilstrekkelig effektive tiltak for å gjøre kravene kjent og tatt i bruk i spesialisthelsetjenesten.
Norske pasienter har i dag ingen ubetinget rett til helsehjelp og omsorg uten begrensninger knyttet til økonomi og kapasitet i helse- og sosialvesenet slik lov om pasientrettigheter, lov om helsetjenester i kommunene og lov om sosiale tjenester er utformet.
Disse medlemmer minner om at Fremskrittspartiets representanter ved flere anledninger har fremmet forslag om en styrking av rettighetene i disse lovene, slik at norske brukere skal ha en ubetinget juridisk rett til helsehjelp og omsorg ved behov, en rett som kan etterprøves av domstolene dersom den ikke blir fulgt opp, bl.a. i Dokument nr. 8:24 (2001-2002) fra stortingsrepresentantene John I. Alvheim og Harald T. Nesvik.
Disse medlemmer anser det som en undervurdering av norske pasienter når departementet antyder i St.meld. nr. 20 (2006-2007) at brukerne ikke har "ressurser i form av kunnskap – blant annet om søknadsprosesser og tilgjengelighet til tjenesten". I kombinasjon med et statlig finansieringssystem, som likestiller pasienter med samme diagnose eller behov for omsorgstjenester, uavhengig av bosted, mener disse medlemmer at lovfestede, klare rettigheter vil bidra til mindre sosiale helseforskjeller.
I dagens samfunn, der informasjon er lett tilgjengelig og som regel godt utviklet, må det være mulig å sørge for at både pasienter og helsepersonell har den nødvendige informasjon om både rettigheter, tilgjengelighet, valgmuligheter og kvalitet i helsevesenet og kommunale omsorgstjenester. Disse medlemmer anser at det offentlige ofte svikter når det gjelder nødvendig informasjon til publikum. Særlig i trygdevesenet blir viktigheten av informasjon og plikten til å gi brukerne nødvendig informasjon i forbindelse med regelverket - rettigheter og plikter - ofte forsømt, ifølge den informasjon og de reaksjoner disse medlemmer mottar fra publikum.
Disse medlemmer mener at et finansieringssystem som er knyttet direkte til den enkelte pasient/bruker, som er et statlig ansvar i kombinasjon med ubetingede pasientrettigheter og rett til omsorg og relevant informasjon, vil bidra til å fjerne sosiale helseforskjeller i Norge.
Disse medlemmer viser til det varierende sykehustilbudet i landet. Mennesker med høy utdannelse og/eller god økonomi har mulighet til å kjøpe helsetjenester og kan unngå helsekø. Det kan ikke, i samme grad, de som har midlere eller lave inntekter, noe som tilsier et dårligere tilbud til denne delen av befolkningen. Slik disse medlemmer ser det, har vi i Norge i dag en forskjellsbehandling mellom dem som har mulighet til å velge sykehustilbud og tilbudet til dem som må stå i kø. Mange av dem som trenger det mest, får ikke nødvendig helsehjelp i tide. 42 000 bedrifter har i dag, ifølge oppslag på tekst-TV for kort tid siden, egne forsikringsavtaler for sine ansatte nettopp for å unngå at de skal bli utsatt for samfunnets manglende helse- og sykehustilbud ved å måtte vente lenge i sykehuskø.
Disse medlemmer viser til meldingen som påpeker at den enkelte selv har et betydelig ansvar for sin egen helse, men at handlingsrommet er begrenset av forhold utenfor den enkeltes kontroll. Selv helseadferd som røyking, fysisk aktivitet og kosthold er i stor grad påvirket av økonomiske og sosiale bakgrunnsfaktorer som den enkelte ikke har valgt. Dette er, slik disse medlemmer ser det, en vesentlig selvmotsigelse i meldingen.
Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative forslag til statsbudsjett for 2007 hvor man påpekte behovet for å styrke tannhelsetjenesten og tannlegespesialistsiden. Norge har ikke full dekning på disse områder i dag, og utdanningstempoet er også for lavt. Mangelen på tannlegespesialister i Norge, både i den utøvende tannhelsetjeneste og til lærerstillinger ved de odontologiske fakultetene, er kritisk. Disse medlemmer mener det er på høy tid at tannleger som tar spesialistutdanning, får anledning til dette uten å være i full stilling i tilegg for å ha en inntekt å leve av. Disse medlemmer er også av den oppfatning at skal man få en bedre geografisk spredning, er det viktig at flere etablerte distriktstannleger kan se seg i stand til å ta treårig fulltidsutdannelse.
Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets forslag til alternativt budsjett for 2007 der det er avsatt 23,3 mill. kroner til lønn for tannleger under spesialistutdanning.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at skjermingsordningene for egenandeler må sikre bedre skjerming av dem som har lav inntekt og høye helserelaterte helseutgifter. Samarbeidsregjeringen innførte derfor ordningen med egenandelstak 2, som gir skjerming for utgifter til undersøkelse og behandling hos fysioterapeut, enkelte former for tannlegehjelp, opphold ved offentlig godkjent opptreningsinstitusjon og behandlingsreiser til utlandet i regi av Rikshospitalet. Videre foreslo Samarbeidsregjeringen å utvide fritak for egenandeler for barn inntil 12 år. Disse medlemmer viser til at det ble utstedt mer enn 1 million frikort i 2005. Dette viser at ordningen ikke er tilstrekkelig målrettet, og ordningen bør derfor vurderes endret med sikte på å gi bedre skjerming til pasienter med høye helseutgifter og lav inntekt.
Komiteen mener det er viktig å hensynta hvordan forskjeller i sosial bakgrunn mellom pasient og helsepersonell kan være med å påvirke kommunikasjonen. Vi mangler data om hvordan helsetjenesten fungerer for grupper med minoritetsbakgrunn. Det er således positivt at departementet arbeider med å utvikle indikatorer for målet om likeverdige helsetjenester til alle grupper i befolkningen, uavhengig av etnisk, språklig eller religiøs tilhørighet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at innvandrergrupper har økt risiko for en del sykdommer, herunder psykiske helseproblemer, som omtalt i komitémerknadene tidligere. Dette er et felt vi trenger mer kunnskap om, og det trengs derfor flere studier av psykisk helse blant innvandrere. Kunnskap om hvilken informasjon innvandrergrupper har om hjelpeapparatet, og om hvordan de bruker hjelpeapparatet, er sentralt for at helsevesenet skal kunne nå fram til minoritetsgrupper bedre enn det gjør i dag, og slik redusere sosiale forskjeller i helseadferd. At tiltak som skolehelsetjenesten også når fram til barn og unge i innvandrergrupper, er særlig viktig for å påvirke helseadferd og skape kontakt med og formidle informasjon om hjelpeapparatet.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at innvandrere i større grad enn andre blir rammet av enkelte somatiske sykdommer og psykiske lidelser, samtidig som mange møter problemer med integrering i arbeidsliv og samfunnsliv for øvrig. Disse medlemmer viser til at Samarbeidsregjeringen i St.meld. nr. 49 (2003-2004) "Mangfold gjennom inkludering og deltakelse" fremmet en rekke forslag til bedre integrering av mennesker med innvandrerbakgrunn, herunder tiltak for å styrke helsetjenestene for innvandrere. Disse medlemmer viser blant annet til at det ble opprettet regionale psykososiale team for flyktninger, forskningen om flyktningers psykiske helse ble styrket, og det ble iverksatt et forsøk med systematisk kartlegging av flyktningers psykiske helse ved ankomst til landet.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser videre til at Høyre i sitt alternative statsbudsjett for 2007 foreslo å øke bevilgningen til helsetiltak for innvandrere med 10 mill. kroner.