1. Innledning
Det framholdes innledningsvis i meldingen at den norske befolkningens helse er god, men at gjennomsnittstallene skjuler store, systematiske forskjeller, og at helse er ulikt fordelt mellom sosiale grupper i befolkningen. Regjeringen vil sette i verk en bred og langsiktig strategi for å utjevne de sosiale helseforskjellene.
Regjeringen mener at folkehelsearbeidet i større grad må ta utgangspunkt i samfunnets ansvar for befolkningens helse, og at folkehelsearbeid innebærer å arbeide for en jevnere sosial fordeling av faktorer som påvirker helsen.
Stortingsmeldingen legger føringer for hvordan Regjeringen og departementene skal arbeide med utjevning av sosiale helseforskjeller det neste tiåret.
Det overordnede målet for Regjeringens strategi er å redusere sosiale helseforskjeller uten at noen grupper får dårligere helse. I strategien er det satt mål for arbeidet på følgende områder: inntekt, oppvekst, arbeid og arbeidsmiljø, helseatferd, helsetjenester og sosial inkludering. Til hvert mål skal det utvikles indikatorer som skal inngå i årlig rapportering om arbeidet for å redusere sosiale helseforskjeller.
Strategien har følgende fire innsatsområder:
1. Redusere sosiale forskjeller som bidrar til helseforskjeller
2. Redusere sosiale forskjeller i helseatferd og bruk av helsetjenester
3. Målrettet innsats for sosial inkludering
4. Utvikle kunnskap og sektorovergripende verktøy
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jorodd Asphjell, Jan Bøhler, Sonja Mandt-Bartholsen, Gunn Olsen og Dag Ole Teigen, fra Fremskrittspartiet, Jan-Henrik Fredriksen, Vigdis Giltun og lederen Harald T. Nesvik, fra Høyre, Inge Lønning og Sonja Irene Sjøli, fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, fra Kristelig Folkeparti, Knut Arild Hareide, fra Senterpartiet, Rune J. Skjælaaen, og fra Venstre, Gunvald Ludvigsen, vil innledningsvis slutte seg til Regjeringens betraktning at den norske befolkningens helse er god. Helsetilstanden i Norge har gjennom generelle og konkrete politiske virkemidler blitt stadig bedre og er i gjennomsnitt på et høyt nivå også sammenlignet med de fleste andre land. Komiteen slutter seg også til betraktninger om at det bak gjennomsnittstallene skjuler seg store, systematiske forskjeller, og at god helse er ulikt fordelt mellom sosiale grupper i befolkningen. Samtidig som helsetilstanden i Norge generelt er positiv, er det mye som tilsier at helseforskjellene i Norge gir grunn til bekymringer. Det kan se ut som om bedring av helsetilstanden over år i Norge ikke har kommet alle sosiale grupper av befolkningen i like stor grad til gode.
Komiteen er enig i Regjeringens overordnede mål om å redusere de sosiale helseforskjellene uten at noen grupper får dårligere helse. Regjeringen har trukket opp fire styrende hovedlinjer:
– Redusere sosial ulikhet som bidrar til helseforskjeller
– Redusere sosiale forskjeller i helseatferd og bruk av helsetjenester
– Drive målrettet innsats for sosial inkludering
– Utvikle kunnskap og sektorovergripende verktøy
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil vise til St.meld. nr. 16 (2002-2003) Resept for et sunnere Norge, der en av målsettingene var å redusere helseforskjeller mellom sosiale lag, etniske grupper og kjønn. Det ble i meldingen lagt vekt på at nye satsinger må rettes mot utsatte grupper eller geografiske områder for å utjevne sosiale helseforskjeller. Lik politikk for alle er ikke egnet til å oppnå bedre helse for alle. Folkehelsepolitikken i Norge har i større grad tatt utgangspunkt i gjennomsnittlige forhold enn i mangfoldet i befolkningens helseforhold. Det er av stor betydning at det rettes søkelys på utsatte gruppers spesielle helseproblemer og iverksettes tilpassede forebyggende virkemidler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil spesielt vise til at en kunnskapsoversikt laget på oppdrag fra EU, konkluderer med at sosiale helseforskjeller i alle europeiske land, inkludert Norge, hovedsakelig skyldes forskjeller i materielle, psykososiale og atferdsrelaterte risikofaktorer.
Disse medlemmer mener at de sosiale helseforskjeller som finnes i Norge, i stor grad skyldes den politikken som har vært ført, særlig under sosialistiske regjeringer. Innvandringspolitikken, boligpolitikken, familiepolitikken, skatte- og avgiftspolitikken og ikke minst helsepolitikken har ført til det meste av de sosiale forskjeller som eksisterer i Norge, særlig i de store byene. Disse medlemmer vil spesielt peke på en manglende politisk vilje til å inkludere alle deler av samfunnet. Frivillige organisasjoner og private foretak blir ikke behandlet på lik linje med de offentlige tiltak og institusjoner. Dette fører til ensrettede og lite fleksible løsninger som oppleves ekskluderende for den enkelte, og som fratar muligheten til å sammenligne ulike løsninger med hverandre for å få til optimale resultater. Det er, slik dissemedlemmer ser det, ikke tilfeldig at norske elever kommer dårlig ut på PISA-undersøkelser (Program for international assessment), og at vi får minst helse igjen for hver krone som brukes på helse.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil gjerne understreke at befolkningen i Norge sammenlignet med andre land har svært god helse.
Disse medlemmer understreker at velferdstilbudene alltid må bygge på respekt for det enkelte menneskes integritet og i størst mulig grad tilpasses den enkeltes ønsker og behov. For disse medlemmer handler velferdspolitikk om å gi like muligheter og å tørre å prioritere dem som trenger det mest. Disse medlemmer vil understreke at deltakelse i arbeidslivet er det viktigste tiltaket for at den enkelte borger på egen hånd kan sikre seg og sin familie mot fattigdom og sosial ekskludering. Disse medlemmer vil innenfor helsepolitikken prioritere mer til dem som trenger det mest. Dette krever omprioriteringer og bedre samhandling mellom ulike deler av helsevesenet. Stat og kommune har et klart ansvar for å tilrettelegge samfunnet slik at det minimaliserer risikoen for helseskade. Økt satsing på rehabilitering og forebyggende arbeid er viktig for å fordele ressursene bedre innenfor helsevesenet og sørge for at kronikere, rusmiddelmisbrukere, mennesker med funksjonsnedsettelse og ikke minst enkelte grupper av innvandrere og flyktninger får en bedre hverdag. Det er etter disse medlemmers mening uakseptabelt at det er en sosial skjevfordeling i bruken av primær- og spesialisthelsetjenester.
Komiteens medlem fra Venstre er glad for at Regjeringens mål er å redusere helseforskjeller i Norge. Dette er selvfølgelig også et mål for dette medlem. Men bør det være et mål at hele befolkningen lever så lenge som mulig? Skal levealder være det viktigste kriteriet for livskvalitet? Det vil etter dette medlems mening alltid finnes helseforskjeller; poenget må være å redusere helseforskjellene.
Dette medlem finner deler av debatten rundt sosiale helseforskjeller noe problematisk fordi den reiser så mange diskusjoner som politikken altfor sjelden begir seg inn i på et prinsipielt grunnlag. Prinsipielt berører disse problemstillingene hva slags ansvar vi som individer har for egen helse, og hva slags ansvar offentlige myndigheter har for å redusere ulikhet i helse. Dette medlem vil understreke at det trengs en politisk styring som sikrer slike forutsetninger for allmenn personlig frihet som full sysselsetting, rettferdig inntektsfordeling og trygghet mot nød når helse eller arbeidsevne svikter. Problemstillingen oppstår etter dette medlems mening der hvor offentlige myndigheter går for langt i ønsket om å oppdra egne borgere til et friskere liv. Alle politikere bør gjøre seg refleksjoner om når offentlige myndigheter går for langt i å gripe inn i den enkeltes frihet også når det gjelder helse.
Dette medlem viser til at utdanning spiller en betydelig rolle som enkeltfaktor for å redusere sosial ulikhet i helse. Dette medlem vil gjerne peke på at problemstillingene er svært sammensatte, og at man ikke må se seg blind på statistiske variasjoner. Gradientutfordringen, utgitt av Sosial- og helsedirektoratet januar 2005, påpeker at til tross for at det er statistiske sammenhenger mellom utdanning, inntekt og levekår, kan ikke dette uten videre overføres til individnivå. Mennesker med lav utdannelse og lav inntekt har ikke nødvendigvis dårlig helse. Sogn og Fjordane fylke er et eksempel på at folk har lav gjennomsnittsinntekt, men god helse.
Dette medlem vil påpeke viktigheten av å ha langsiktige strategier for å redusere sosial ulikhet i helse som går utover de fireårige regjeringsperioder. Disse strategiene bør i større grad diskutere grensene for hva som er det enkelte individs ansvar, og hva som er offentlige myndigheters ansvar.