7. Ressursrentespørsmålet
Ressursrente er et sentralt begrep for å forstå økonomien i fiskeriene, på samme måte som for andre næringer som er basert på utnyttelse av naturressurser. Ressursknapphet er en forutsetning for at naturressurser kan gi en ressursrente. Produsenter i næringer basert på naturressurser har ulik kostnadseffektivitet. Dette gjør at produsentene har forskjellig lønnsomhetsnivå til ulike tider, og summen av ekstrainntekten til de mest kostnadseffektive produsentene kalles produsentoverskudd. Enkeltaktørers avkastning utover normalt i næringer basert på naturressurser, skyldes altså ikke nødvendigvis ressursrenten alene.
Tilstedeværelsen av en ressursrente i fiskerinæringen kan til en viss grad kompensere for samfunnets alminnelige krav til avkastning og produktivitetsutvikling. Men selv om ressursrenten brukes til å ha en høyere kapasitet og sysselsetting i næringen enn det som er strengt nødvendig, må likevel produktiviteten i næringen øke for å holde følge med velstandsutviklingen i samfunnet for øvrig. Den formidable produktivitetsutviklingen i den norske fiskeflåten illustrerer dette tydelig.
På den ene siden kan altså ressursrentens tilstedeværelse tildekke at avkastning fra innsatsfaktorene er lavere enn i andre næringer, nettopp fordi en sentral og verdifull innsatsfaktor i produksjonen er gratis. På den annen side kan ressursrenten fra fiskeriene realiseres i form av en ekstra avkastning for et relativt begrenset antall aktører, dersom disse har mulighet til å innrette virksomheten mot optimal effektivitet.
De siste årene er det flere land som har lagt om sine reguleringssystemer, slik at fisket drives mer effektivt og det realiseres en ressursrente. Også det norske reguleringssystemet har gradvis blitt endret, og innføringen av adgangsbegrensninger og ulike strukturtiltak har bidratt til at det i enkelte fartøygrupper i norske fiskerier i dag realiseres betydelig ressursrente. Utformingen av reguleringssystemet har stor betydning for hvordan ressursrenten kommer til uttrykk.
Enkelte fartøygrupper har gjennomført omfattende strukturtilpasning, og gruppekvoten fordeles på relativt få fartøy. Ressursrentens tilstedeværelse gjør at lønnsomheten i disse gruppene gjennomgående er svært høy. I andre fartøygrupper er det lavere lønnsomhet som følge av at gruppekvoten fordeles på et relativt stort antall fartøy, og dermed blir det enkelte fartøys kvotegrunnlag for lite til at ressursrenten kan realiseres som høy lønnsomhet. Ressursrenten brukes da til å opprettholde flåtestørrelsen, og muliggjør et forholdsmessig lavt produktivitetsnivå. Fordelingen av kvotene og ulik grad av kapasitetstilpasning i de enkelte gruppene kan føre til store inntektsforskjeller innen én og samme næring.
Beregninger viser at det er en betydelig underliggende ressursrente i fiskeriene, men gir ikke noe spesielt beskrivende bilde av hvordan situasjonen er i dag og hvor mye som realiseres i form av ekstra avkastning.
Såfremt ikke inntektsnivået eller kostnadsstrukturen i norske fiskerier endrer seg vesentlig, vil lønnsomhetsutviklingen derfor først og fremst avhenge av fiskeflåtens produktivitetsutvikling. Økt produktivitet vil innebære at det blir færre fartøy som deltar i fisket. Dette er en utvikling vi allerede har sett i flere tiår. De senere år er antall fartøy redusert også gjennom bruk av ulike strukturvirkemidler. Strukturtilpasningen har følgelig bidratt til at ressursrenten fra de norske fiskeressursene i stadig økende grad kommer til syne, enten som ekstra avkastning fra virksomheten eller gjennom realiserte salgsgevinster.
Mindretallet på syv medlemmer som går inn for at strukturkvoteordningen videreføres uten forhåndsfastsatt tidsbegrensning, anbefaler at dette kobles til innføringen av en form for ressursrentebeskatning.
De to grupperingene som utgjør flertallet på åtte medlemmer, anbefaler at ressursrentebeskatning ikke innføres i norske fiskerier. Den ene av disse to gruppene fremholder at innføring av ressursrenteavgift vil bryte med forutsetningen om at fiskeressursene skal komme kystbefolkningen til gode. Denne gruppen mener at fordelingen (og omfordelingen) av fiskeressursene kan ses på som samfunnets bruk av ressursrenten til utvikling av fiskerinæringen og samfunnene langs kysten.
Den andre gruppen som inngår i flertallet, peker også på at en skattlegging av ressursrenten kan innebære en sterkere strukturering og rasjonalisering i flåteleddet. Gruppen ser på ressursrenten som den aktivitet og kunnskap fiskerne tilbyr samfunnet gjennom å høste ressursene på en rasjonell og bærekraftig måte, gjennom den rett og hevd som er opparbeidet gjennom generasjoner.
Gruppen som går inn for at det innføres en ressursrentebeskatning i kombinasjon med strukturkvoter uten forhåndsfastsatt tidsbegrensning, mener at en ressursrentebeskatning vil bidra til å sikre fiskeressursene som felles eiendom. Gruppen mener at en skattlegging av ressursrenten kan sikre en rettferdig fordeling, og bidra til å senke kvoteprisene.
LO støtter forslaget om å vurdere en innføring av ressursrentebeskatning på ekstraordinært overskudd i fiskeriene.
FHL Industri og eksport frykter at "en fremtidig ressursrente reelt blir påført fiskeindustrien gjennom økning i råstoffprisen". De støtter på tross av dette forslaget om ressursrentebeskatning, men understreker at "ressursrenten må legges på en superprofitt".
Norges Fiskarlag viser til at spørsmålet om en eventuell ressursrentebeskatning tidligere har vært til behandling i Stortinget. Fiskarlaget har tidligere kommentert dette ved behandlingen av St.meld. nr. 20 (2002-2003), og mener at det ikke er grunnlag for å reise spørsmålet om ressursrentebeskatning på nytt.
Norges Kystfiskarlag går imot skattlegging av ressursrenten og mener at en slik type beskatning vil legitimere et fortsatt system med evigvarende og omsettelige kvoter. Bivdi - Sjøsamisk Fangst- og fiskeriorganisasjon er også imot innføring av ressursrentebeskatning, og er redd for at det vil være med på å legitimere evigvarende strukturkvoter på få hender.
Av fylkeskommuner og øvrige instanser anbefaler Finnmark, Troms, Nordland og Sør-Trøndelag fylkeskommune samt Fylkesrådet i Nord-Trøndelag at det ikke innføres en ressursrentebeskatning. Møre og Romsdal fylkeskommune og Hordaland fylkeskommune mener at det ved tidsuavgrensede kvoter er prinsipielt riktig å skattlegge ressursrenten.
Landsdelsutvalget, Lofotrådet og Vest-Finnmark regionråd anbefaler at det ikke innføres en ressursrentebeskatning.
Blant andre høringsinstanser foreslår Fiskeridirektoratet å innføre differensiert ressursavgift på førstehåndsomsetningen.
Frem til i dag har ressursrenten tilfalt næringen, og det er fiskerienes særlige betydning for kysten og for en lang rekke fiskeriavhengige samfunn som har vært avgjørende for dette.
Spørsmålet er om ressursrenten, uten ytterligere styring, fortsatt skal forbli i næringen og i kystsamfunnene, som samfunnets investering i en videre utvikling av næringen og distriktene.
Dersom ressursrenten fra fiskeriene underlegges særskilt beskatning, kan dette bidra til at den i større grad styres etter en overordnet politisk prioritering. Dagens ordning, hvor ressursrenten antas brukt til distriktspolitiske formål uten at prisen for dette er kjent eller virkningen synliggjort, vanskeliggjør denne prioriteringen.
Innkreving av deler av ressursrenten fra fiskeriene er ikke uproblematisk. For det første har den omsetning som allerede har funnet sted, gjort at deler av den forventede fremtidige ressursrenten allerede er kapitalisert på selgers hånd gjennom salgsverdien. For det andre kan en ressursavgift bidra til å forsterke strukturtilpasningen og effektiviseringen, og dermed også de negative konsekvensene for sårbare fiskeriavhengige samfunn. For det tredje er risikoen knyttet til å drive næringsvirksomhet i fiskeriene forholdsvis høy, ettersom driftsgrunnlag i form av fiskebestandene kan endre seg raskt. Dette taler for at aktørene bør ha en høyere avkastning enn i næringer med lavere risikoprofil. Det kan også være vanskelig å skille mellom hva som er virkelig ressursrente og hva som er belønning for å ta risiko.
Videre ville det være en utfordring å utforme et system som ivaretar hensynet til næringsaktørene og samtidig sikrer at en rimelig andel av avkastningen tilfaller fellesskapet. Lønnsomheten for de private aktørene må være tilstrekkelig til å foreta nødvendige investeringer og sikre stabile arbeidsplasser.
Etter en helhetsvurdering har Regjeringen kommet til det standpunkt at hensynet til kystsamfunnene tilsier at verdiskapingen i størst mulig grad bør forbli i næringen og i kystsamfunnene, som samfunnets investering i en videre utvikling av distriktene og næringslivet langs kysten. Regjeringen vil derfor ikke innføre en ressursavgift i fiskeriene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, er enig i Regjeringens vurderinger av at ressursrentebeskatning ikke skal innføres. Verdiskapingen av våre nasjonale fiskeressurser skal i størst mulig grad komme fiskeriavhengige kystsamfunn til gode.
Flertallet er enig i Regjeringens vurderinger av at ressursrentebeskatning ikke skal innføres. Verdiskapingen av våre nasjonale fiskeressurser skal i størst mulig grad komme kystsamfunn som er avhengige av fiskeriene, til gode. Ressursrenten i fiskerinæringen tas i dag ut i form av et stort antall fartøyer og stor aktivitet langs kysten, og bidrar til å sikre sysselsetting og bosetting. Innen rammen av normal lønnsomhetsutvikling ville en ressursrentebeskatning drive frem et betydelig økt strukturpress i næringen. Flertallet slutter seg til at en slik særskilt gevinstbeskatning for fiskerinæringen ikke må innføres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre mener at fiskeriressursene skal forvaltes nasjonalt og at det er viktig å legge til grunn en struktur som kan gi en bærekraftig forvaltning av ressursene. Med stadige teknologiske forbedringer i flåte og fangstutstyr øker fangstkapasiteten fra år til år. Det er derfor nødvendig å gjennomføre tiltak for å sikre at den samlede kapasiteten reduseres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er av den oppfatningen at fiskerinæringens rammevilkår gir et markedsfokus som er nødvendig i en verden med stadig sterkere konkurranse. Disse medlemmer vil videre fremheve at en liberalisering av lovverket vil skape en bedre balanse og forutsigbarhet i næringen.
Disse medlemmer mener at en vurdering av å innføre en ressursrente i fiskerinæringen forutsetter at man fjerner de andre særlige avgiftene som er pålagt fiskerinæringen og reduserer det totale avgiftstrykket for næringen, samt at næringen får langvarige og stabile rammebetingelser fra politisk hold og som ivaretar næringen mht. internasjonal konkurranse.
Medlemen i komiteen frå Kristeleg Folkeparti er samd i at verdiskapinga som skjer ved at ein nyttar fiskeriressursane på ein bærekraftig måte, skal koma kysten og kystsamfunna til gode. Denne medlemen ser at det er gode argument både for og mot innføring av ei ressursrenteavgift. Denne medlemen meiner prinsipielt at den verdiauken som skjer ved at nokre aktørar får rett til å utnytta eit knapt gode, nemleg fiskeressursane, bør tilførast fellesskapet. Den einskilde aktør i fiskeria vil få auka driftskostnad gjennom ei ressursrenteavgift. Samstundes er det grunn til å tru at kvoteprisane for strukturkvotar ville gå ned dersom ei ressursrenteavgift vart innførd. Under føresetnad av at inntektene frå ei ressursrente kjem kysten og kystsamfunna til gode, heilt og fullt, vil difor ikkje denne medlemen vera like avvisande til å kunne vurdera ei framtidig innføring av ei ressursrenteavgift som regjeringspartia er.