Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Solveig Kopperstad Bratseth, og fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa,viser til årsmeldingen for 2006, Dokument nr. 4 (2006-2007) fra Stortingets ombudsmann for forvaltningen.

Komiteen finner årsmeldingen innholdsrik, informativ og godt strukturert. Årsmeldingen gir et meget godt bilde av en rekke ulike problemstillinger som berører forskjellige forvaltningsområder, samtidig som den belyser brukeres situasjon, stilt overfor forvaltningens praktisering av lover og forskrifter. Lovgivning er en dynamisk prosess, hvor det alltid vil være rom for forbedringer, og årsmeldingen er et godt instrument for å vurdere hvordan enkelte lover og forskrifter virker i praksis.

Det skal ikke øves urett mot den enkelte borger - dette er et viktig prinsipp i en rettsstat, og et viktig grunnlag for ombudsmannens kontrollfunksjon. Derfor er det etter komiteens mening viktig at ombudsmannen våkent og påpasselig følger med i den samfunnsmessige utviklingen, med særlig fokus på den offentlige forvaltning.

Komiteenviser til at ombudsmannen i årsmeldingens kapittel III reiser spørsmålet om avgrensingen av den offentlige forvaltning og således av Sivilombudsmannens arbeidsområde. Det vises til utviklingen hvor deler av offentlig forvaltning organiseres i egne rettssubjekter og de følger det kan få for forvaltningslovens og offentlighetslovens virkeområde.

Komiteen viser til instruksen for ombudsmannen, hvor det i § 1 heter at

"Stortingets ombudsmann for forvaltningen - Sivilombudsmannen - skal arbeide for at det i den offentlige forvaltning ikke blir gjort urett mot den enkelte borger og at embets- og tjenestemenn og andre som virker i forvaltningens tjeneste ikke gjør feil eller forsømmer sine plikter".

I 1980 kom formuleringen "den offentlige forvaltning" inn i ombudsmannsloven § 4 til erstatning for "offentlige forvaltningsorganer". Lovendringen ble begrunnet med at ombudsmannens arbeidsområde også omfatter tilfeller hvor forvaltningsmyndighet utøves av institusjoner som ikke er organer i den offentlige forvaltning.

Komiteen er enig med ombudsmannen i at dette er en viktig problemstilling og viser til at denne også er drøftet i forbindelse med endringene som er vedtatt i offentlighetsloven, jf. Innst. O. nr. 41 (2005-2006). Med utgangspunkt i ombudsmannens oppgave om å forhindre at den enkelte borger utsettes for feil eller urett av forvaltningen, vil det ikke være i tråd med intensjonene bak ombudsmannsordningen om det gis muligheter til å organisere seg bort fra ombudsmannens arbeidsområde.

Etter komiteens syn vil derfor også selvstendige rettssubjekter som utøver forvaltningsoppgaver, kunne falle inn under ombudsmannens ansvarsområde. I årsmeldingen peker ombudsmannen også på at selvstendige rettssubjekter hvis virksomhet er knyttet til offentlige interesser, vil være gjenstand for ombudsmannens kontroll. Komiteen er enig i det, med utgangspunkt i Stortingets instruks for ombudsmannen. Når det gjelder den mer generelle kontroll av denne type virksomheter, vil det tilligge Riksrevisjonen eller de politiske styringsorganer.

Komiteen har merket seg at antallet innkomne saker hos ombudsmannen er stabilt, med en viss økning fra år til år. I 2004 var antallet saker 1 932, i 2005 var antallet saker 1 956 og i 2006 innkom det 2 027 saker. Også antallet ferdige behandlete saker er stabilt, noe som kan indikere at det antagelig ikke er store restanser ved ombudsmannens kontor.

Ombudsmannen tar også opp saker etter eget initiativ. Antallet saker i denne kategori var i 2006 noe lavere enn i 2005, 40 saker i forhold til 64 saker. Komiteen er imidlertid klar over at antallet saker i seg selv ikke er noe godt mål for ombudsmannens arbeidsmengde, da sakenes omfang og kompleksitet kan variere sterkt.

Komiteen ser positivt på at ombudsmannen tar opp saker etter eget initiativ og vil understreke at dette er en viktig funksjon med henblikk på kontroll av forvaltningen og bidrag til forbedring av rutiner. Komiteen forutsetter at denne virksomheten ikke går på bekostning av tilbudet til den enkelte klager.

Den enkelte samfunnsborger er den svakere part overfor offentlige forvaltningsorganer på ulike nivåer.

Komiteen har merket seg ombudsmannens henvendelse til Finansdepartementet (Dokument nr. 4, side 30) vedrørende moms på advokattjenester, som ble innført 1. juli 2001. Ombudsmannen ber departementet om en redegjørelse, særlig med henblikk på om denne avgiften kan sees å stride mot Grunnloven § 98.

Komiteen har også merket seg ombudsmannens bekymring over at ytringsfriheten til offentlig ansatte synes å være under press, til tross for grunnlovsendringen i 2004, hvor noe av formålet nettopp var å styrke offentlig ansattes rett til å kunne ytre seg fritt.

Komiteen har merket seg at ombudsmannen i 2006 mottok 26 klager som berørte barnevernet.

Dette er en type saker hvor den sentrale part er barnet og hvor det er mange kryssende eller motstridende interesser, og til dels et sterkt følelsesmessig engasjement. Av forskjellige årsaker kunne de fleste av disse sakene ikke behandles av ombudsmannen, men komiteen vil bifalle ombudsmannens initiativ for å få i stand et forskningsprosjekt om kvalitetskontroll av barnevernets henleggelser. Komiteen imøteser videre informasjon om dette tiltaket.

Komiteen har registrert at det hvert år innkommer til ombudsmannen en rekke klager fra grunneiere som har fått avslag på søknad om dispensasjon for å kunne bygge i strandsonen.

Komiteen vil vise til det som er sagt i Regjeringens Soria Moria-erklæring, hvor det fremgår at Regjeringen ønsker å stanse nedbyggingen av strandsonen, samtidig som det innføres en sterkere geografisk differensiering. Dette innebærer at vernet gjøres strengere i områder med store befolkningskonsentrasjoner, mens dispensasjoner lettere skal kunne gis i områder med lite bebyggelse, hvor det ikke foreligger særlige grunner for vern. Denne typen saker befinner seg i grenseområdet mellom det forvaltningsmessige og det politiske, og dermed må ombudsmannens rolle i disse sakene begrense seg til å påpeke feil i lovanvendelse eller feil i den forvaltingsmessige behandlingen av en sak. Etter hva komiteen forstår, er behovet for strengere regler for utbygging i strandsonen fortsatt under vurdering i Miljøverndepartementet.

Komiteen har merket seg ombudsmannens bekymring over den endrede ordlyden i ombudsmanns­loven § 7 annet ledd, som følge av ikraftsettingen av ny tvistelov, og at ombudsmannen mener at bestemmelsen heller bør oppheves enn endres.

Komiteen viser til at forslaget til endring av ombudsmannsloven § 7 annet ledd, som ble fremmet i Ot.prp. nr. 74 (2005-2006), ble enstemmig vedtatt av Stortinget.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, viser til lov om målbruk i offentleg teneste, der det i fyrste paragrafen heiter at "Bokmål og nynorsk er likeverdige målformer og skal vere jamstelte skriftspråk i alle organ for stat, fylkeskommune og kommune". Fleirtalet har merka seg at mållova dinest inneheld nærmare reglar for målbruken i statstenesta, og at mellom anna Sivilombodsmannen er friteken for desse. Fleirtalet vil derimot streke under at dette ikkje på noko vis hindrar Sivilombodsmannen i å bruke begge dei offisielle målformene i Noreg.

Fleirtalet viser til at Sivilombodsmannen har produsert informasjonsmateriell både på nynorsk, bokmål, samisk og engelsk. I tillegg vert utsegner skrivne både på nynorsk og bokmål. Fleirtalet peikar samstundes på at årsmeldingar og særskilde meldingar til Stortinget kjem på bokmål. Fleirtalet meiner det ville medverke til auka respekt for nynorsk om Sivilombodsmannen i større grad - over tid - brukte begge dei offisielle norske språka i meldingar som vert presenterte for Stortinget. Ein slik praksis ville også spegle det overordna målet for norsk språkpolitikk, som er å leggje tilhøva til rette for at bokmål og nynorsk skal vere jamstelte skriftspråk. Stat, fylkeskommunar og kommunar pregar og formar i røynda viktige delar av språkbruken i Noreg, og fleirtalet meiner Sivilombudsmannen bør medverke til auka reell, språkleg jamstelling.