Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, viser til at stønad til bilkjøp er et viktig virkemiddel for å gi mennesker som på grunn av sitt handikap ikke har anledning til å benytte offentlige kommunikasjonsmidler, muligheter for å være mer selvhjulpne. Komiteen har merket seg at Arbeids- og velferdsdirektoratet i 2005 anslår at antall behandlede søknader om bilstønad lå på ca. 12 000 og at det ble gitt støtte til ca. 2 600 biler. Det er følgelig tale om et relativt beskjedent antall.

Formålet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært å belyse om bilstønadsordningen forvaltes på en effektiv, målrettet og kvalitetsmessig tilfredsstillende måte og eventuelt å avdekke mangler i forhold til dette.

Komiteen konstaterer at undersøkelsen viser at resultatkravene på bilstønadsområdet bare er knyttet til saksbehandlingstid fra søknad er levert til vedtak er fattet, og ikke inkluderer den tiden det tar til bilen er levert til bruker. For de to gruppene - personer med behov for en ordinær personbil med eventuell spesialtilpassing og personer med behov for spesielt tilrettelagt kassebil, angis normtidskravet for saksbehandling til henholdsvis fire og åtte måneder og med krav om at 75 prosent av sakene skal behandles innen disse rammene.

Den tid det tar fra vedtak til levering, som ikke er omfattet av resultatkravene, varierer fra tre måneder til to år. Komiteen er enig med Riksrevisjonen i at det er behov for å se på årsakene til den lange leveringstiden og at tiltak for å få ned denne må vurderes.

Riksrevisjonens undersøkelse viser til at en rekke instanser trekkes inn i forbindelse med behandlingen av de enkelte stønadssakene, men at det ikke utarbeides noen statistikk som belyser hvor lenge sakene er i de ulike enheter. Etter komiteens oppfatning vil dette kunne være et viktig verktøy i arbeidet med å finne relevante tiltak for å få behandlingstiden ned.

For den enkelte er det leveringstidspunktet og ikke vedtakstidspunktet som er av størst betydning. Komiteen forutsetter derfor at departementet inkluderer leveringstidspunktet i normtidskravet.

Komiteen har videre merket seg at Riksrevisjonens undersøkelse viser at saksbehandlingstiden av søknadene stort sett ligger innenfor de gitte rammer, men at det er store forskjeller fylkene imellom. Det forhold at mange fylker har god tidsmargin i forhold til behandling av søknadene, kan tyde på at målene som er satt er for lite ambisiøse. Komiteen registrerer at Arbeids- og velferdsdirektoratet opplyser at det kan være aktuelt å innføre kortere normtid på dette området og vil anta at dette vil være formålstjenlig.

Det er også stilt spørsmål ved oppfølging av brukere etter at bil er levert. Etter utarbeidete rutiner skal hjelpemiddelsentralen etter tre måneder vurdere om utstyr og tilpassing fungerer etter forutsetningene. At bare én av seks intervjuede hjelpemiddelsentraler følger opp denne rutinen, avdekker alvorlig svikt fra bilkontorenes og hjelpemiddelsentralenes side.

Stortinget har i St.prp. nr. 1 (2004-2005) slått fast prinsippet om lik behandling av like søknader. Riksrevisjonens undersøkelse avdekker imidlertid stor variasjon mellom fylkene både når det gjelder saksbehandlingspraksis og utfall. Ulike bilkontorer kommer til ulike konklusjoner både når det gjelder innvilgelse/avslag og om søkeren skal få støtte til bil i gruppe 1 eller 2. Også inntektsutprøvingen varierer.

Komiteen vil understreke at prinsippet om lik behandling skal følges og forutsetter at departementet sørger for rutiner som sikrer at alle søkere uavhengig av hvor i landet de bor, får lik behandling.

Komiteen har merket seg at departementet i liten grad har fulgt opp bilstønadsordningen og bare i begrenset grad og i en overordnet form, har innhentet rapporter om ordningen fra direktoratet. Komiteen registrerer at departementet opplyser at det arbeides med å bedre statistikkmaterialet, og forutsetter at departementet skaffer seg et tilfredsstillende grunnlag for å sikre at bilstønadsordningen fungerer etter forutsetningene. Komiteen har videre merket seg at departementet mener rapporten peker på viktige forbedringspunkter og vil be Arbeids- og velferdsdirektoratet om å utarbeide en handlingsplan for å følge opp de forhold Riksrevisjonen har avdekket. Komiteen forutsetter at Stortinget orienteres om fremdriften på egnet måte.

Komiteen er kjent med at organiseringen av bilområdet også skal vurderes og forutsetter at de funksjonshemmedes organisasjoner tas med i en reell medvirkningsprosess i dette arbeidet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietønsker å fokusere på rettssikkerheten til den enkelte bruker, idet undersøkelsen dokumenterer en ubegrunnet forskjellsbehandling på tvers av fylkesgrensene. Slik disse medlemmer oppfatter situasjonen, får dette store økonomiske og sosiale konsekvenser for et stort antall brukere av ordningen. Departementets styring og oppfølging av direktoratet er dokumentert mangelfull av Riksrevisjonen og må, slik disse medlemmer mener, bli styrket vesentlig.

Disse medlemmerreiser på samme måte som Riksrevisjonen spørsmål om departementet og direktoratet i dag har det nødvendige verktøy for å følge opp og kontrollere at bilstønadsordningen blir praktisert slik forutsetningen var da ordningen ble vedtatt.

Disse medlemmerønsker også å fokusere på den totale søknadsmassen på i underkant av 12 000 søknader og at det blir gitt stønad for 2 600 biler, noe som tilsvarer at bare 22 prosent får innvilget sin søknad. Selv om direktoratet antyder at det kan ligge statistiske feil i tallmaterialet for søkermassen, stiller disse medlemmer spørsmål om de reelle årsaker til denne høye avslagsprosenten.