Bakgrunn og innledning

Regjeringens politikk for vern og utvikling av laksebestandene, og forslag til ferdigstilling av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder, legges fram i denne proposisjonen.

Regjeringen foreslår å opprette 15 nye nasjonale laksevassdrag og 8 nye nasjonale laksefjorder. Ordningen vil etter dette bestå av 52 nasjonale laksevassdrag og 29 nasjonale laksefjorder, som er tilsvarende ca. tre fjerdedeler av Norges samlede villaksressurs. Bestandene i ordningen skal ha en god geografisk fordeling. Det foreslås i tillegg et nytt beskyttelsesregime for nasjonale laksefjorder, og det gjeldende beskyttelsesregimet for nasjonale laksevassdrag med noen mindre presiseringer, skal bekreftes.

Miljøverndepartementet viser i proposisjonen til at det i februar 2003 ble opprettet 37 nasjonale laksevassdrag og 21 nasjonale laksefjorder, og man fastsatte grunnprinsippene for ordningen og ga føringer for den videre oppfølgingen, jf. behandlingen av St.prp. nr. 79 (2001-2002) Om opprettelse av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder og Innst. S. nr. 134 (2002-2003). Det ble videre lagt til grunn at ordningen skulle suppleres med ytterligere vassdrag og fjordområder. Laksen skulle sikres en særlig beskyttelse i samsvar med de beskyttelsesregimene som var foreslått i St.prp. nr. 79 (2001-2002), og i ettertid er disse vedtakene lagt til grunn for forvaltningens behandling av saker som berører de aktuelle områdene. Evt. kompensasjon for oppdrettsanlegg som må flytte ut av nasjonale laksefjorder m.m., ble behandlet i denne forbindelse.

Det ble videre opprettet midlertidige sikringssoner for å beskytte individrike laksebestander med særlig verdifulle arveanlegg og god naturlig reproduksjon. Sikringssonene skulle bl.a. bidra til å hindre spredning av fiskesykdommer og forebygge genetiske skadevirkninger av rømt oppdrettslaks på de ville laksebestandene. Det har ikke vært tillatt å etablere nye konsesjoner for matfiskoppdrett med laksefisk innenfor de midlertidige sikringssonene, men eksisterende anlegg har hatt anledning til å drive videre. Ved flytting og etablering av reservelokaliteter skulle anleggene som hovedregel lokaliseres lenger vekk fra de vassdrag som sonene ble etablert for å beskytte. Anlegg utenfor sonene kunne ikke flytte eller etablere lokaliteter innenfor en midlertidig sikringssone. Restriksjoner på oppdrett innen sikringssonene tilsvarer dermed til en viss grad beskyttelsesregimet i nasjonale laksefjorder.

I St.prp. nr. 79 (2001-2002) ble det lagt til grunn at de midlertidige sikringssonene for laksefisk skulle opprettholdes inntil ordningen med nasjonale laksevassdrag og laksefjorder var ferdigstilt. Som følge av at Stortinget forutsatte at det ikke skulle tildeles nye konsesjoner for matfiskoppdrett med laksefisk i sikringssonene før ordningen med nasjonale laksevassdrag og laksefjorder var ferdigbehandlet, jf. Innst. S. nr. 134 (2002-2003), har Fiskeri- og kystdepartementet funnet det mest hensiktsmessig å videreføre sikringssonene. De sikringssonene som ble erstattet med nasjonale laksefjorder i Innst. S. nr. 134 (2002-2003), ble imidlertid formelt opphevet i juni 2006. Det samme gjelder de "restsonene" der grensen for laksefjordene ble satt lenger inn i fjorden enn de daværende sikringssonene.

Departementet viser til at sikringssoner som ligger i fjordområder som ikke er utredet i forbindelse med ferdigstillingen av ordningen med nasjonale laksevassdrag og laksefjorder, skal oppheves når denne proposisjonen er fremlagt. Soner som inngår i fjordområder som er utredet i forbindelse med ferdigstillingen, men som ikke blir vedtatt som nasjonale laksefjorder, vil bli opphevet etter at proposisjonen er ferdigbehandlet.

Beskyttelsesregimene for nasjonale laksevassdrag og laksefjorder skal nedfelles i forskrifter etter lakse- og innlandsfiskloven, vannressursloven, akvakulturloven og matloven. Det vil senere også bli foreslått en egen bestemmelse om nasjonale laksevassdrag og laksefjorder i lakse- og innlandsfiskloven.

Direktoratet for naturforvaltnings utredning om ferdigstilling av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder, høringsmerknadene til denne utredningen og departementets merknader til de synspunktene som har fremkommet gjennom høringen, er presentert i proposisjonen, samt en fylkesvis oversikt over utredete vassdrag og fjordområder og høringsmerknadene til disse.

Direktoratets høringsnotat og samtlige høringsuttalelser følger som utrykt vedlegg til proposisjonen.

Vern og utvikling av laksebestandene

Regjeringen har som mål å bevare og gjenoppbygge laksebestander av en størrelse og sammensetning som sikrer mangfold innen arten og utnytter dens produksjonsmuligheter. Laksens leveområder skal forvaltes slik at naturens mangfold og produktivitet bevares, og trusselfaktorer skal identifiseres og fjernes. Der dette ikke er mulig, skal trusselfaktorenes virkning på laksebestandenes produksjon, størrelse og sammensetning motvirkes eller oppheves gjennom tiltak. Påvirkninger som truer laksens genetiske mangfold skal reduseres til ikke-skadelig nivå innen 2010.

Lakseressursene skal forvaltes til størst mulig nytte for samfunnet, rettighetshavere og fritidsfiskere. Ansvaret er fordelt på flere sektorer, og samarbeidet innen lakseforvaltningen vil derfor bli styrket.

Miljøverndepartementet har det overordnede ansvaret for villaksen, men departementet har svært begrensede juridiske virkemidler overfor de mest skadelige påvirkningene. Fiskeri- og kystdepartementet har ansvaret for tiltak knyttet til akvakultur og for å sikre fiskehelsen, og Olje- og energidepartementet har hovedansvaret for vassdragsforvaltningen. Fire av disse departementenes underliggende etater har et særlig ansvar for villaksen.

Når det gjelder privat forvaltning skal den driftsplanbaserte forvaltningen i regi av rettighetshavere i lakseelver videreutvikles, slik at oppgaver som fastsetting av fiskeregler, fiskestell, informasjon, tilrettelegging, oppsyn, kontroll og innhenting av fangststatistikk i størst mulig grad skal ivaretas lokalt. Miljøverndepartementet vil sende på høring forslag til krav om obligatorisk organisering av fiskerettighetshavere i lakseførende vassdrag - som del av den forestående revisjonen av lakse- og innlandsfiskloven. Et slikt krav om organisering vil ikke omfatte den økonomiske utnyttelsen av fiskeretten.

Nasjonale laksevassdrag og laksefjorder er et hovedtiltak for villaksen. Norge har et særlig ansvar for den atlantiske laksen, og Regjeringen legger til grunn at Norge bør være et foregangsland i arbeidet med å følge opp de internasjonale retningslinjene for villaksforvaltningen.

Det vises til at det er nødvendig med tiltak knyttet til - og det er i proposisjonen redegjort for - blant annet:

• – tiltak knyttet til fiskeoppdrett

• – bekjempelse og forebyggelse av lakseparasitten Gyrodactylus salaris

• – vassdragstiltak

• – reguleringer i laksefisket

• – kalking av laksevassdrag

• – fiskeutsettinger og genbank

• – forskning og overvåking

Nasjonale laksevassdrag og laksefjorder

Formålet med nasjonale laksevassdrag og laksefjorder er å gi laksebestandene i Norge særlig beskyttelse mot inngrep og aktiviteter i vassdragene og i de nærliggende fjord- og kystområdene.

Nasjonale laksevassdrag og laksefjorder ble først foreslått i Villaksutvalgets innstilling (NOU 1999:9). Det er i denne proposisjonen redegjort for behandlingen av innstillingen og den senere saksgangen mv.

Det er så langt opprettet 37 nasjonale laksevassdrag og 21 nasjonale laksefjorder. I de nasjonale laksevassdragene er det ikke tillatt med nye tiltak og aktiviteter som kan skade villaksen. I laksefjordene skal det ikke etableres ytterligere matfiskoppdrett for laksefisk, og eksisterende virksomhet skal underlegges særskilte regler for rømmingssikring og helsekontroll. Større inngrep i munningsområdene og virksomhet med risiko for alvorlig forurensning er heller ikke tillatt.

Ordningen som i alt skal omfatte om lag 50 vassdrag med tilhørende fjordområder, skal i hovedsak omfatte store og tallrike bestander, bestander med potensial for høy produktivitet, storlaksbestander og bestander med særskilt genetisk karakter. Bestandene som inngår i ordningen skal prioriteres i det generelle arbeidet med å styrke villaksen. Dette vil i første rekke gjelde tiltak mot Gyrodactylus salaris, restaurering av leveområder, revisjon av konsesjonsvilkår og kompensasjonstiltak i regulerte vassdrag, vassdragskalking og bestandsovervåking. I tillegg vil en rekke generelle tiltak for villaksen være av betydning, i første rekke tiltak mot rømming og lakselus og reguleringer i laksefisket.

Bestemmelsene om nasjonale laksevassdrag og laksefjorder skal forvaltes i henhold til dagens ansvarsfordeling mellom statlige myndigheter. Ordningen skal være godt lokalt forankret, og både kommunene og rettighetshaverne vil bidra i forvaltningen.

De nasjonale laksevassdragene og laksefjordene vil være permanente. Ny kunnskap, ny teknologi og nye generelle rammebetingelser for berørte næringsinteresser kan imidlertid over tid tilsi endringer i regelverket for forvaltningen av vassdragene og fjordområdene. Ordningen skal derfor evalueres senest ti år etter at den er ferdigstilt.

De langt fleste etablerte nasjonale laksevassdragene inngår i Verneplan for vassdrag eller er uten aktuelle vannkraftinteresser som er negative for villaksen. Videre erstatter de nasjonale laksefjordene i all hovedsak tidligere midlertidige sikringssoner for laksefisk. Gjennom disse regimene var det allerede før ordningen ble opprettet lagt begrensninger på visse typer virksomhet i områdene. Det ble derfor lagt til grunn at konsekvensene av de etablerte nasjonale laksevassdragene og laksefjordene for andre samfunnsinteresser var begrenset.

Det er i proposisjonen redegjort for laksens utbredelse og biologi, laksens økonomiske og kulturelle betydning, bestandsstatus, påvirkningsfaktorer og villaksforvaltningen.

Beskyttelsesregime for nasjonale laksevassdrag og laksefjorder

Beskyttelsesregimet for nasjonale laksevassdrag og laksefjorder skal sikre villaksen en særlig beskyttelse. Regimene åpner likevel for nye tiltak og aktiviteter dersom disse ikke medfører økt risiko for de laksebestandene som skal beskyttes.

Beskyttelsesregimet for de nasjonale laksevassdragene har ifølge departementet fungert godt, og det er ikke foretatt regelendringer eller gjort erfaringer med vassdragsmyndighetenes praktisering som tilsier at regimet bør endres i særlig grad.

Det er imidlertid behov for visse endringer i beskyttelsesregimet for de nasjonale laksefjordene, dels som følge av endringer i reguleringene av akvakulturnæringene siden laksefjordene ble opprettet, og dels som følge av erfaringer med det nåværende regimet.

I de nasjonale laksefjordene skal summen av endringer i akvakulturvirksomheten i fjordene ikke medføre økt, men snarere redusert risiko for de laksebestandene som skal ivaretas. Større inngrep i munningsområdene og virksomhet med risiko for alvorlig forurensning er ikke tillatt.

I laksefjordene er det ikke tillatt å etablere nye konsesjoner for matfiskoppdrett med laksefisk eller nye konsesjoner for FoU/stamfiskanlegg for laksefisk, og eksisterende virksomhet må oppfylle strengere krav til sikring mot rømminger og sykdomsspredning. Tilleggslokaliteter for eksisterende konsesjoner kan tillates på visse vilkår dersom dette er nødvendig for å få til årsklasseskille og brakklegging. Ellers skal det ikke tildeles nye tillatelser. Økt produksjonskapasitet på eksisterende lokaliteter skal ikke medføre økt risiko for villaksen.

Det er ikke er tillatt å etablere nye slakterier og til­virkningsanlegg for laksefisk i laksefjordene. Eksisterende virksomhet skal pålegges strengere krav med sikte på å redusere risikoen for rømming og sykdomsspredning.

Produksjonsvekst som følge av endrede nasjonale rammebetingelser, er tillatt. Dette gjelder også for stamfiskanlegg, og økt produksjon må ikke føre til økt risiko for villaksen.

Innenfor laksefjordene vil det bli lagt opp til styrking av fiskerimyndighetenes generelle kontrollvirksomhet.

Ved gjentatte alvorlige sykdomsutbrudd kan det være aktuelt å flytte anlegg ut fra de viktigste laksefjordene dersom sanering ikke er tilstrekkelig.

Beskyttelsesregimet legger føringer for oppdrettsvirksomheten innenfor fjordene, samtidig som det gir fleksibilitet med sikte på mulighet for fremtidig utvikling.

Det foreslås i proposisjonen at den vedtatte laksefjorden Tanafjorden skal være fri for matfiskoppdrett med laksefisk. Ut over dette foreslås det ikke flytting av anlegg i forbindelse med ferdigstillingen. Det kan imidlertid bli aktuelt å inngå frivillige avtaler om flytting av oppdrettsanlegg ut av nasjonale laksefjorder.

Forslag til nye nasjonale laksevassdrag og laksefjorder

Regjeringen foreslår i proposisjonen at det opprettes følgende 15 nye nasjonale laksevassdrag: Mandalselva, Bjerkreimselva, Suldalslågen, Vosso, Nærøydalselva, Lærdalselva, Nausta, Orkla, Nidelva, Verdalselva, Namsen, Vefsna, Ranaelva, Beiarelva og Kongsfjordelva.

12 av de 15 vassdragene i forslaget er anbefalt av Direktoratet for naturforvaltning, inkludert seks vassdrag som er særlig prioritert fra direktoratets side. Miljøverndepartementet viser til at flertallet av de foreslåtte vassdragene er godt forankret i høringsresultatene.

Regjeringen foreslår videre at det opprettes følgende åtte nye laksefjorder: Lindesnes–Mannefjorden med grense i vest ved Lindesnes og grense i øst ved Fugløya - grense mot åpent hav følger grunnlinjen, Sandsfjorden med grenser i sør mellom Austbø og Jelsa og mellom Vardnes og Breidvik, Fjordene ved Osterøy med grense i nord mellom Molviki og Tysso og i sør mellom Skreaneset og Olsnesnipa, Førdefjorden med grense mellom Flokenes og Horneneset, Vefsnfjorden med grense i nord mellom Leinesodden og Sandnessjøen og i sør mellom Hamnes og Bjørga, Ranafjorden med grense mellom Leirholmen og Velsvåg, Beiarfjorden med grense i sør mellom Kvarsnes og Hamnes og i nord mellom Røsnes og Nordsandnes og Kongsfjorden med grense mellom Nålneset og Vesterneset, med avgrensning ytterst i Risfjorden mot åpent hav.

Regjeringens forslag innebærer at det i alt vil bli opprettet 52 nasjonale laksevassdrag og 29 nasjonale laksefjorder. 46 av de 50 vassdragene som opprinnelig ble foreslått av Villaksutvalget er inkludert, samtidig som seks andre vassdrag er tatt inn i stedet for de fire som ikke er fulgt opp fra utvalget.

Ved utformingen av forslaget til nye nasjonale laksevassdrag og laksefjorder er det lagt vekt på å få med de laksebestandene som er av størst nasjonal verdi. Valget av laksevassdrag har derfor i utgangspunktet vært bestemmende for valget av laksefjorder. Behovet for en helhetlig totalløsning har imidlertid medført at hensynet til oppdrettsinteressene har hatt betydning for utvalget av laksevassdrag.

Det tas sikte på å utarbeide forvaltningsplaner for de foreslåtte områdene. Planene skal både bidra til forutsigbarhet i forvaltningen og gi informasjon til alle som har ansvar for eller er berørt av ordningen.

Hovedintensjonen med nasjonale laksevassdrag og laksefjorder er å gi så mye som mulig av den norske villaksressursen særlig beskyttelse innenfor rammen av et begrenset antall laksebestander. Det er videre lagt til grunn at ordningen skal omfatte om lag 50 laksevassdrag med tilhørende fjordområder, jf. St.prp. nr. 79 (2001-2002). Intensjonen har vært at disse vassdragene skal omfatte om lag tre fjerdedeler av den samlede villaksressursen.

De faglige kriteriene for valg av laksebestander er:

• 1. Tallrike laksebestander med høy produktivitet.

• 2. Bestander med stort potensial for høy produktivitet.

• 3. Storlaksstammer.

• 4. Bestander med særskilt genetisk karakter.

Evalueringen av de midlertidige sikringssonene for laksefisk og annen oppdatert kunnskap om forholdet mellom oppdrett av laksefisk og ville laksebestander, tilsier at store laksefjorder vil ha best effekt. Det er derfor lagt vekt på å få etablert flest mulig laksefjorder av en viss størrelse, samtidig som hensynet til oppdrettsnæringen blir ivaretatt.

Forslag til nye nasjonale laksevassdrag

Nye nasjonale laksevassdrag (romertall 1-IV og S refererer til Verneplan I-IV og suppleringen av verneplanen)

Det er i proposisjonen gitt en vurdering av hver av de foreslåtte nye nasjonale laksevassdragene.

Forslag til nye nasjonale laksefjorder

Sju av de foreslåtte nye nasjonale laksevassdragene munner ut i en etablert laksefjord: Bjerkreimselva, Nærøydalselva, Lærdalselva, Orkla, Nidelva, Verdalselva og Namsen. Det er derfor nødvendig å etablere åtte nye nasjonale laksefjorder i tilknytning til de øvrige vassdragene. De foreslåtte laksefjordene er Lindesnes–Mannefjorden, Sandsfjorden, Fjordene ved Osterøy, Førdefjorden, Vefsnfjorden, Ranafjorden, Beiarfjorden og Kongsfjorden.

Følgende er lagt til grunn som utgangspunkt for avgrensningen av de nye nasjonale laksefjordene:

• 1. Størrelsen på de tidligere midlertidige sikringssonene der slike eksisterer utenfor de aktuelle vassdragene.

• 2. Evalueringsutvalgets forslag (1996) om opprettelse av tiltakssoner utenfor noen av de aktuelle vassdragene.

• 3. Muligheten for å få til en naturlig geografisk avgrensning ut fra fjordenes størrelse og utforming.

Alle laksefjordene tar utgangspunkt i en sikringssone for laksefisk. I ett av tilfellene, Kongsfjorden, foreslås det at grensen for laksefjorden settes lik grensen for eksisterende sikringssone. I de øvrige tilfellene er grensene for de foreslåtte laksefjordene utvidet i forhold til eksisterende sikringssoner.

Fem av de åtte nye fjordene foreslås avgrenset slik de er utredet og anbefalt av Direktoratet for naturforvaltning, mens tre har noe mindre omfang av hensyn til oppdrettsnæringen. Det foreslås ikke flytting av oppdrettsanlegg ut av de foreslåtte laksefjordene.

Ti eksisterende lokaliteter og mellom seks og åtte potensielle lokaliteter for oppdrett med laksefisk i sjø ligger innenfor de foreslåtte laksefjordene.

Nye nasjonale laksefjorder

Det er i proposisjonen gitt en vurdering av hver av de foreslåtte nye nasjonale laksefjordene.

Konsekvenser av ferdigstillingen av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder

Ferdigstillingen av nye nasjonale laksevassdrag og laksefjorder vil innebære at alle de største og mest produktive bestandene og bestander med betydelig potensial for økt produksjon, blir omfattet av ordningen. Dette betyr at også de laksebestandene som har størst økonomisk betydning for villaksnæringen blir inkludert. I de nye foreslåtte nasjonale laksevassdragene er det først og fremst vannkraftprosjekter, grusuttak og uttak av vann til vannforsyning som har økonomisk betydning.

Status som nasjonalt laksevassdrag innebærer at det skal legges særlig vekt på villaksen ved revisjon og fornyelser av vassdragskonsesjoner. I tillegg skal disse områdene prioriteres i forbindelse med restaurering av leveområder. Dette kan ifølge departementet få noen konsekvenser for eksisterende vannkraftproduksjon, som må klargjøres og avveies i hvert enkelt tilfelle.

Beskyttelsesregimet for nasjonale laksevassdrag består i stor grad av virkningskriterier som er avgjørende for hvilke tiltak som kan tillates i vassdragene. Kraftutbygging som ikke har nevneverdig negativ betydning for laksen, kan gjennomføres.

To av de vassdragene som nå foreslås som nasjonale laksevassdrag, er ikke vernet gjennom Verneplan for vassdrag. I disse vassdragene vil beskyttelsesregimet for nasjonale laksevassdrag innebære noe større restriksjoner enn det som følger av dagens regelverk.

Tre av de nye foreslåtte nasjonale laksevassdragene er i sin helhet vernet i Verneplan for vassdrag. Opprettelsen av disse som nasjonale laksevassdrag vil dermed ikke ha konsekvenser for vannkraftinteressene. Ti av de foreslåtte vassdragene er vernet i deler av nedbørsfeltet. Vassdragene er dermed delvis beskyttet mot vannkraftinngrep.

Tolv av de foreslåtte vassdragene har prosjekter i Samlet plan for vassdrag. Disse prosjektene har et energipotensial på om lag 600-700 GWh, og som antas å innebære betydelig skade på laksen dersom de realiseres. I tillegg er det usikkerhet om virkningene knyttet til prosjekter med om lag tilsvarende produksjon.

Samlet plan for vassdrag ble sist rullert på begynnelsen av 1990-tallet, og det er ifølge departementet i svært mange tilfeller ikke realistisk å gjennomføre de kartlagte prosjektene i sin opprinnelige form. Mange av de kartlagte prosjektene vil derfor sannsynligvis bli redusert i omfang dersom de realiseres.

Hensynet til laks og lakseinteresser veier i dag tungt ved konsesjonsbehandling av vannkraft. Uavhengig av ordningen med nasjonale laksevassdrag er det derfor ikke aktuelt å tillate vannkraftutbygginger med fare for betydelig skade på viktige laksebestander. Også i vassdrag og vassdragsavsnitt som ikke er inkludert i Verneplan for vassdrag, innebærer dessuten vannressursloven en sterk vektlegging av miljøinteressene ved inngrep i og ved vassdrag.

De fleste av de nasjonale laksevassdragene som ikke er vernet eller utredes for vern, antas å ha potensial for et større eller mindre antall småkraftverk, gjerne knyttet til sidevassdrag. Ved å plassere kraftstasjonen ovenfor anadrom strekning, samt pålegge vilkår om avbøtende tiltak som omløpsventiler og minstevannføring, kan mye av småkraftpotensialet utnyttes også i nasjonale laksevassdrag.

Samlet sett antar departementet at ordningen med nasjonale laksevassdrag ikke vil medføre vesentlig reduksjon i aktuell ny vannkraft. Videre antar departementet at de samlede økonomiske konsekvensene av de nye nasjonale laksevassdragene for andre aktiviteter enn vannkraftutbygging vil være svært beskjedne.

Det oppdaterte beskyttelsesregimet for laksefjordene vil medføre noe økte driftskostnader for de berørte oppdrettsselskapene, men disse vil ikke være vesentlige. I laksefjordene er det i all hovedsak restriksjoner på oppdrettsvirksomhet som har økonomiske konsekvenser. Begrensningene i munningsområdene og på virksomhet som kan medføre alvorlig forurensing er av mindre næringsøkonomisk betydning.

De nasjonale laksefjordene er i store trekk en videreutvikling av dagens system med midlertidige sikringssoner for laksefisk. I disse sonene har det siden 1989 ikke vært tillatt å etablere nye matfiskanlegg for laksefisk. Denne begrensningen er videreført i de nasjonale laksefjordene.

Potensialet for fremtidig matfiskeoppdrett med laksefisk i de foreslåtte laksefjordene er anslått til mellom seks og åtte lokaliteter. Fire til fem av disse ligger i områder utenfor de tidligere sikringssonene. Forslaget til ferdigstilling innebærer dermed at disse lokalitetene ikke kan benyttes til oppdrett med laksefisk.

Når det gjelder avvikling av oppdrett med laksefisk i Tanafjorden har de fem lokalitetene for matfiskoppdrett her ikke vært benyttet siden desember 2004. Avvikling av matfiskoppdrett med laksefisk i fjorden vil dermed ikke ha konsekvenser i forhold til dagens situasjon. Lokalsamfunnet kan imidlertid bli berørt ved at det ikke lenger vil være mulig å drive matfiskoppdrett med laksefisk i Tanafjorden. Departementet viser til at dersom det stilles krav om kompensasjon fra den berørte virksomheten i denne forbindelse, vil dette bli vurdert, og det vil da være aktuelt å vurdere saken i lys av den nåværende kompensasjonsordningen for flytting av anlegg ut av nasjonale laksefjorder.

De nasjonale laksevassdragene og laksefjordene skal forvaltes i henhold til den gjeldende ansvarsfordelingen mellom myndighetene. Det vil bli fastsatt retningslinjer som klargjør hvilke bestemmelser som skal legges til grunn og som angir nærmere prosedyrer for saksbehandlingen. Behandlingen av enkeltsaker i nasjonale laksevassdrag og laksefjorder forventes ikke å kreve økte administrative ressurser, og de samlede administrative konsekvensene av ferdigstillingen av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder vurderes som begrenset.