Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunvor Eldegard, Sigrun Eng, Steinar Gullvåg, Sigvald Oppebøen Hansen og Arne L. Haugen, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr, Kåre Fostervold og Øyvind Korsberg, fra Høyre, Torbjørn Hansen og Petter Løvik, fra Sosialistisk Venstreparti, Aud Herbjørg Kvalvik, fra Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn, fra Senterpartiet, lederen Lars Peder Brekk, og fra Venstre, Gunn Berit Gjerde, viser til Dokument nr. 8:40 (2006-2007) - representantforslag fra stortingsrepresentantene Torbjørn Hansen, Gunnar Gundersen, Peter Skovholt Gitmark, Ivar Kristiansen og Bent Høie om å fjerne boplikten og prisreguleringen av landbrukseiendom, og til brev fra Landbruks- og matdepartementet av 15. mars og 10. april 2007 (vedlagt).

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, slår fast at lovbestemt boplikt er et sentralt virkemiddel i distrikts- og landbrukspolitikken. Landbrukseiendommene utgjør ryggraden i mange bygdesamfunn, og er utgangspunktet for lokal verdiskaping og vekst. I kombinasjon med andre virkemidler som legger til rette for næringsutvikling og levende bygder, bidrar boplikten til at eiendommer som ut fra lokalsamfunnets behov bør bebos, blir bebodd.

Flertallet viser til at reglene om boplikt bl.a. ble behandlet i tilknytning til St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon. I oppfølgingen av meldingen ble bosettingshensynet tatt inn i konsesjonslovens formålsbestemmelse, og et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre la i innstillingen stor vekt på landbrukets multifunksjonelle rolle, herunder landbrukets bidrag til å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret (Innst. O. nr. 61 (2000-2001)):

"Det er ønskelig å sikre lokalt eierskap til landbrukseiendommene for bosettingen i bygdene, god ressursforvaltning og langsiktighet i næringen. Flertallet mener jordbrukseiendommer er attraktive boplasser og næringseiendommer, og forvaltningen av konsesjonsloven må legge til rette for tilflytting til jordbrukseiendommene for å øke arbeidsstyrken og kompetansen i bygdene og distriktene. Flertallet mener at bolyst og forvaltningsglede er viktige forutsetninger for at jordbruksnæringen skal makte å øke verdiskapinga i jordbruksbygdene og sikre bosettingen. Jordbrukseiendommenes bostedskvaliteter er også en viktig ressurs for jordbrukskommunene når de skal tiltrekke seg både bedrifter og kompetansearbeidskraft. Å åpne for tilflytting til jordbrukseiendommer åpner også jordbruksnæringen for nye mennesker med nye ideer og kompetanse som næringen kan ha stor nytte og glede av."

Flertallet viser til at bo- og driveplikt kom inn i konsesjonsloven i 1974, og den gang primært hadde som mål at eier- og bruksforhold til landbrukseiendommer i størst mulig grad skulle baseres på en selveiende bondestand som aktivt driver sine eiendommer. I de senere år, særlig etter lovendringen i 2001, har hensynet til bosetting og kulturlandskap vært mer fremtredende som begrunnelse for boplikt.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, er kjent med at en stor andel av søknadene om tidsbegrenset eller varig fritak fra boplikten innvilges. Dette flertallet har merket seg at Regjeringen har varslet en gjennomgang av hvordan bestemmelsene om boplikt håndheves, og støtter dette.

Dette flertallet vil understreke at når samfunnet setter rammevilkår som bidrar til å sikre inntjeningen, herunder overfører store beløp til næringen for å legge til rette for produksjon av mat, trevirke og fellesgoder, bør det være et mål å beholde et samfunnsmessig forsvarlig prisnivå ved omsetning av landbrukseiendom. Hensynet til den som skal overta eiendommen og bruke den som bolig og arbeidsplass, bør danne grunnlaget for hva som er ønskelig prisnivå. Prisnivået må fremstå som forståelig og akseptabelt for aktørene i næringen. Dette forutsetter etter dette flertallets syn en løpende vurdering av prinsippene for verdsetting, og i denne sammenheng bør det foretas nærmere undersøkelser av på hvilken måte prisdannelsen skjer på dette området.

Dette flertallet mener at for landbrukseiendommer som fortsatt skal nyttes til landbruk, må samfunnsmessig forsvarlig pris forstås som en pris som bidrar til å realisere mål i landbrukspolitikken. Det gjelder bl.a. mål som å sikre rekruttering av aktive yrkesutøvere til næringen og legge til rette for eierskap til landbrukseiendommer som gir grunnlag for langsiktig god ressursforvaltning. Skal landbrukspolitiske mål nås, er det nødvendig at prisnivået på landbrukseiendommer ikke er høyere enn det som reflekterer verdien av eiendommens driftsgrunnlag og den verdi eiendommen har som bosted, samtidig som det ikke stilles krav til urimelig høy egenkapital.

Et tredje flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, foreslår at dokumentet vedlegges protokollen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at konsesjonslovgivningen innebærer i prinsippet en klar tilsidesettelse av eiendomsretten som etter disse medlemmers mening representerer den beste garantien for å oppnå en rasjonell disponering av begrensede ressurser. Disse medlemmer vil styrke den enkeltes eiendomsrett og redusere den makt politikere og byråkrater har bemektiget seg på bekostning av den enkelte borger, og vil på denne bakgrunn fremme forslag om å oppheve konsesjonsloven.

Disse medlemmer mener konsesjonslovgivningen for landbrukseiendommer ikke fungerer som et tjenlig redskap som kan bidra til en fornuftig ressursutnyttelse i en helhetlig landbrukspolitikk. Disse medlemmer viser til at primærprodusentene i landbrukssektoren i en styrket konkurransesituasjon vil være avhengige av at de reguleringer som hindrer landbruket i å være rasjonelt og effektivt, som konsesjonsloven, avvikles.

Disse medlemmer vil hevde at konsesjonslovens bestemmelser om prisregulering har gitt kunstig lave priser på en del eiendommer samt motarbeidet både omsetning, vedlikehold og kvalitetsskjøtsel av eiendommene. Etter disse medlemmers oppfatning medfører dagens reguleringer at veier, bygninger og tekniske anlegg ikke settes i stand fordi eierne ikke får investeringene kompensert ved et eventuelt salg. Disse medlemmer mener det derfor er markedspris som skal legges til grunn også ved omsetning av landbrukseiendommer. Disse medlemmer mener det bør trekkes veksler på erfaringsgrunnlaget fra våre naboland som et grunnlag for en liberalisering av lovverket i Norge. Når det gjelder prisreguleringen, finnes det erfaringer med opphevelse av denne fra både Finland og Sverige. Erfaringen etter dereguleringen viser at eiendomsstrukturen blir mer robust samt at prisene og det lokale eierskapet øker.

Når det gjelder forholdet til odelsloven, mener disse medlemmer at det er unaturlig at vi i dagens samfunn skal ha et regelverk som gir enkeltpersoner en fortrinnsrett til å overta en eiendom på grunnlag av slektskap og at odelsloven derfor bør oppheves. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til Dokument nr. 12:4 (2003-2004) Grunnlovsforslag fra Carl I Hagen, Øystein Hedstrøm og Lodve Solholm om opphevelse av Grunnloven § 107 (Odels- og Aasædesretten maa ikke ophæves).

Disse medlemmer er av den oppfatning at den sterke reguleringen av eiendomsmarkedet i Norge har en negativ effekt for bosettingen. Mye tyder på at det er blitt færre bosatte bruk enn det en ville hatt uten regulering av eiendomsmarkedet. Disse medlemmer mener fri prisdannelse for landbrukseiendommer samt bortfall av konsesjonsbegrensninger og boplikt vil være viktige virkemidler for å gi nytt liv til distriktene. Disse medlemmer fremhever at også driveplikten er et utilbørlig inngrep i den private eiendomsretten som sterkt begrenser dens innhold og i dag savner en holdbar begrunnelse. Disse medlemmer mener at også driveplikten knyttet til landbrukseiendom bør fjernes.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å oppheve lov om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven)."

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at regelverket om boplikt og prisregulering på jordbrukseiendom innebærer et vesentlig inngrep i privat eiendomsrett. Boplikten fører til redusert verdi på eiendom og kan medføre at en eier mot sin vilje blir tvunget til å selge. Prisregulering på landbrukseiendom medfører at gårdbrukeren taper differansen mellom regulert pris og en eventuelt høyere markedspris. Disse medlemmer mener på generelt grunnlag at slike tunge inngrep mot enkeltpersoner forutsetter en sterk samfunnsmessig begrunnelse, forutsigbarhet og høy grad av likebehandling og rettssikkerhet. Disse medlemmer mener at ingen av disse betingelsene er oppfylt når det gjelder boplikt og prisregulering for landbrukseiendom.

Disse medlemmer viser til at begrunnelsen for boplikt oppgis å være at det er et sentralt virkemiddel i distrikts- og landbrukspolitikken. Dette er oppsiktsvekkende sett i lys av at det ikke foreligger noe faglig grunnlag for å hevde at boplikt har en positiv funksjon i forhold til å sikre spredt bosetting eller aktivitet i landbruket. Disse medlemmer viser til at forsk­ning på kommunal boplikt indikerer at boplikten ikke har noen positiv effekt i forhold til de målsettinger den er ment å ivareta. Derimot dokumenterer forskningen, erfaringer fra mange enkeltsaker og til dels kommunenes praktisering av regelverket at dette har store svakheter og negative virkninger. Undersøkelser utført ved Norges Landbrukshøyskole i 2002 viser at kommunal boplikt ikke ser ut til å ha hatt noen positiv virkning på folketall. Derimot viser analysene at boplikt fører til at andelen helårsboliger som blir overført til status som fritidsbolig, øker, omsetningen av eiendom faller, nivået på investeringer og vedlikehold faller og at risikoen ved boligkjøp øker. I tillegg viser analysen at boplikten er lett å omgå gjennom bruk av den såkalte slektsparagrafen eller gjennom å kjøpe ubebygd tomt. Det er også store forskjeller i kontrollen med overholdelsen av boplikten fra kommune til kommune, og mye tyder på at regelverket blir brutt i stort omfang. Videre blir det gitt tidsbegrenset eller varig fritak for boplikt i stort omfang. Nationen skriver 16. mars 2007 at kun 9 prosent av dem som søkte fritak fra boplikten på landbrukseiendommer i 2006, fikk avslag og at hvilken kommune eier bor i, kan være helt avgjørende for om vedkommende får nei eller ja.

Disse medlemmer konstaterer at prisregulering på landbrukseiendom heller ikke har noen dokumenterte positive virkninger i forhold til distriktsmessig bosetting eller utvikling av landbruket. Derimot er det åpenbart at grunneier taper økonomisk ved omsetning av landbrukseiendom hvor prisen reguleres lavere enn markedsverdi. Det er også klart at en forventning om nedregulering av pris vil kunne redusere motivasjonen for investeringer og vedlikehold på gården. Prisregulering gir i noen tilfeller grunnlag for økonomisk gevinst ved illegal betaling ved siden av regulert kjøpesum, og det er relativt vanlig med saker hvor dette enten dokumenteres eller påstås av berørte parter.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å fremme lov­endringsforslag om å fjerne boplikten og prisreguleringen av landbrukseiendom."

Disse medlemmer mener at reguleringer som innebærer sterke inngrep og store potensielle negative konsekvenser for enkeltmennesket, bør ha en solid faglig begrunnelse. Disse medlemmer merker seg at Regjeringen vil foreta en gjennomgang av hvordan bestemmelsene om boplikt håndheves. Disse medlemmer støtter dette, men mener at det uansett om ordningene videreføres eller ikke, vil være av større interesse å evaluere hvordan reguleringene faktisk har virket i forhold til det uttalte formålet.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen gjennomføre forskning på virkningen av boplikt og prisregulering på landbrukseiendom, både i forhold til målsettingene for tiltaket og i forhold til de konsekvenser regelverket har for den enkelte."

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det ble gjort en rekke oppmykinger og forbedringer i regelverket knyttet til boplikt og prisregulering av landbrukseiendom under den forrige regjering, bl.a. i forbindelse med vedtak av gjeldende konsesjonslov i 2003 hvor eiendommer under 100 mål ble gjort konsesjonsfrie, forutsatt at ikke mer enn 20 mål er dyrket. I tillegg kommer de endringene i regelverket som ble gjort av daværende landbruksminister Lars Sponheim 16. juni 2004, hvor det ble innført et fribeløp på 750 000 kroner før bebygde landbrukseiendommer blir ilagt priskontroll, samt at kapitaliseringsrentefoten ved beregning av prisen på jordbruksarealer ble satt til fire prosent. Dette gav den enkelte bonde større handlefrihet og ansvar for hvilken pris som bør betales for jordbruksareal og jordbrukseiendom. I de aller fleste tilfeller medførte disse endringene at det ikke vil være en reell prisregulering, men fri omsetning på svært mange landbrukseiendommer.

Medlemen i komiteen frå Kristeleg Folkeparti vil vurdera nærare framlegg frå Regjeringa om praktisering av buplikta og dispensasjonar frå dette dersom Regjeringa faktisk kjem med slike framlegg.

Komiteens medlem fra Venstre støtter at kommunene, som en viktig del av utførelsen av lokaldemokratiet, fortsatt skal ha en rett til å fastsette kommunal forskrift om nedsatt konsesjonsgrense. Dette medlem mener imidlertid at de avgjørelsene EU-domstolen har fattet de siste årene knyttet til boplikt i Danmark og Østerrike, viser at den norske boplikten ikke kan baseres på at boplikten er personlig, men at det bor mennesker på de ulike eiendommene, uavhengig av om det er de samme som driver og vedlikeholder eventuelle jordbruksareal tilknyttet eiendommen.

Dette medlem støtter imidlertid ikke det syn som statsråden tilkjennegir i brev til næringskomiteen datert 10. april 2007, hvor det varsles at reglene for boplikt bør skjerpes på enkelte områder (jf. svar på spørsmål 5). Det samme gjelder for det skisserte behovet for å gå gjennom regelverket for dispensasjon for bo- og driveplikten (jf. svar på spørsmål 12).