3.1 Samandrag

Ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 22 (2001-2002), jf. Innst. S. nr. 264 (2001-2002), ble det truffet to vedtak om å utrede organiseringen og forvaltningen av statens eierskap:

"Stortinget ber Regjeringa setja ned eit hurtigarbeidande utval for å få ein brei gjennomgang med sikte på ei betre organisering og forvaltning av det statlege eigarskapet."

"Stortinget ber Regjeringa kome attende til Stortinget med ei eiga sak om ulike modellar for ei meir profesjonell utøving av statens eigarskap."

På denne bakgrunn ble "Statseierskapsutvalget" oppnevnt ved kgl.res. 15. november 2002.

Utvalget avga sin innstilling til Nærings- og handelsdepartementet 16. mars 2004, NOU 2004:7 Statens forretningsmessige eierskap.

Utvalget har i samsvar med mandatet avgrenset sine vurderinger til å omfatte de større eierandelene i forretningsorienterte aksjeselskaper og heleide selskaper som forvaltes direkte av departementene.

Utvalgets vurderinger og anbefalinger er konsentrert om drøftelser av målene med eierskapet, og i forlengelse av dette forbedringer som kan oppnås gjennom endringer i organiseringen av eierskapet og de sentrale reglene som styrer beslutningsprosessene.

Statseierskapsutvalgets innstilling har vært ute på alminnelig høring til berørte offentlige og private foretak og organisasjoner. Høringsinstansene støtter gjennomgående utvalgets vurderinger og anbefalinger. Utvalgets innstilling og høringsuttalelsene følger meldingen som utrykte vedlegg.

Som et utgangspunkt for en klargjøring av målene med eierskapet, deler utvalget selskapene med statlige eierandeler inn i fire kategorier:

• 1. Selskaper med bedriftsøkonomisk verdimaksimering som hovedmål.

• 2. Selskaper med bedriftsøkonomisk verdimaksimering som hovedmål, men der det i tillegg er ønskelig at eierskapet bidrar til nasjonal forankring av virksomheten.

• 3. Selskaper som skal bidra til å realisere spesifikt definerte mål, i tillegg til bedriftsøkonomisk verdimaksimering.

• 4. Selskaper der eierskapet hovedsakelig har andre mål enn bedriftsøkonomisk verdimaksimering.

Utvalget peker på at andre mål, som adresserer bredere samfunnsinteresser, har stor betydning for alle selskaper uavhengig av eierskapet. Utvalget mener at selskaper med statlig eierskap bør være ledende innen arbeidet med samfunnsansvar.

3.1.1 Målkategori 1 - Bedriftsøkonomisk ­verdimaksimering, herunder god industriell utvikling

I denne selskapskategorien er bedriftsøkonomisk verdimaksimering målet med det statlige eierskapet. Dette medfører at det ikke er noen grunn til å praktisere en annen operativ forvaltning av eierandelene enn den som anvendes av private forvaltningsmiljøer. Kravet til en god industriell utvikling står etter utvalgets oppfatning ikke i motstrid til det verdimaksimerende målet, men er en forutsetning for verdimaksimering.

3.1.2 Målkategori 2 - Bedriftsøkonomisk ­verdimaksimering og nasjonal forankring av virksomheten

Statens eierskap i denne selskapskategorien er rent forretningsmessig motivert, men med den tilleggsdimensjon at det sikrer en norsk forankring av selskapets hovedkontor, eventuelt også norskbasert styre og ledelse. Denne eierstrategien skal sikre at investeringsmulighetene ivaretas nasjonalt med positive effekter for næringsutviklingen, uten å legge begrensninger på utenlandsengasjementer. Det blir opp til den øvrige næringspolitikken å legge til rette for at nasjonale rammebetingelser er gode nok til at det blir attraktivt å investere nasjonalt.

Operasjonalisering av verdimaksimering og en god industriell utvikling for disse selskapene vil være den samme som i kategori 1.

3.1.3 Målkategori 3 - Selskaper som skal bidra til å realisere spesifikt definerte mål, i tillegg til bedriftsøkonomisk verdimaksimering

For enkelte selskaper kan situasjonen være nokså lik kategori 2, i den forstand at det ikke er behov for særskilt oppfølging i eierskapsforvaltningen for å realisere spesifikt definerte mål. Målene realiseres ved at selskapet driver sin virksomhet på forretningsmessig basis innenfor den aktuelle sektor. Dette gjelder for eksempel der målet med eierskapet er å sikre kontroll med at det fortsatt foregår produksjon av varer og tjenester av betydning for nasjonal sikkerhet eller for å ivareta nasjonal suverenitet. Det samme gjelder der målet med statlig eierskap er å sikre nasjonalt eierskap til naturressurser og ønsker om å korrigere svikt i kapitalmarkedene ved å bidra til konkurranse, kapital m.m.

3.1.4 Målkategori 4 - Selskaper der eierskapet hovedsakelig har andre mål enn bedriftsøkonomisk verdimaksimering

Statens eierskap i denne kategorien med selskaper har hovedsakelig sektorpolitiske formål. Selv om utvalget ikke har vurdert forvaltningen av eierskapet i disse selskapene, antas det at en del av utvalgets argumentasjon også har relevans for disse virksomhetene.

3.1.5 Forbedringer ved departementseierskap

Statseierskapsutvalgets vurderinger og anbefalinger knyttet til forbedringer i forvaltningen og organiseringen av det statlige eierskapet dreier seg om konsekvenser av omfanget av statens eierskap for velfungerende markeder, statens rollehåndtering og beslutningsgrunnlag, konkretisering av mål, utøvelse av eierrollen, utbyttepolitikk og kapitaltilførsel, endringer i eierandeler og Stortingets og regjeringens styring og kontroll.

Stortingets styring med eierskapet har sitt grunnlag i bevilgningsmyndigheten i Grunnlovens § 75. Videre skal saker som medfører endringer i statens eierskap stortingsbehandles.

Utvalget peker på at Stortingets styring i stor grad er basert på behandling av enkeltsaker knyttet til forvaltningen av det enkelte selskap, i mindre grad til overordnede strategiske linjer for det statlige eierskapet i ulike typer eierandeler. Praksis med at det legges frem generelle stortingsmeldinger om eierskapet bidrar til å korrigere dette bildet, men utvalget mener likevel at det kan være grunn til å stille spørsmål ved om utbredt saktil-sak-behandling er det mest hensiktsmessige.

Avgivelse av fullmakter med tilhørende bevilgningsvedtak fra Stortinget til ansvarlig statsråd, er ett virkemiddel som kan vurderes for å redusere saksbehandlingstiden og for at beslutningene skal kunne skje rent forretningsmessig. Utvalget mener at fullmakter kan anvendes i større utstrekning enn i dag, og mener at det her bør kunne utarbeides fullmaktskorridorer innenfor de aktuelle flertallsgrensene i selskapslovgivningen. Utvalget anbefaler at det legges opp til at Stortinget med jevne mellomrom tar stilling til mål og grad av måloppnåelse på helhetlig grunnlag for statens eierskap. I denne sammenheng bør også de nødvendige fullmakter gis.

Utover en slik politisk vurdering av mer omfattende karakter, mener utvalget at det bør utgis årlige eierberetninger. Utvalget argumenterer for at slike årlige eierberetninger bør omfatte hele det statlige eierskapet og ikke bare de selskapene som har bedriftsøkonomisk verdimaksimering som hovedmål. Effektiv målrealisering og synliggjøring av selskapenes verdiskaping er av like stor betydning for selskaper med andre hovedmål enn bedriftsøkonomisk lønnsomhet.

3.2 Merknader frå komiteen

Komiteen viser til dei generelle merknadene i kapittel 1.1.