Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Knut Gravråk, Britt Hildeng, Espen Johnsen og Tove Karoline Knutsen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad, fra Senterpartiet, Erling Sande, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser til St.prp. nr. 9 (2006-2007) om samtykke til godkjennelse av beslutning i EØS-komiteen nr. 93/2006 av 7. juli 2006 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2005/29/EF av 11. mai 2005 om foretaks urimelige handelspraksis overfor forbrukere. Direktivets formål er å innføre et forbud mot urimelig handelspraksis og å sikre en mest mulig presis og samordnet oppfatning og tolkning av hva begrepet innebærer. Direktivet omfatter bare markedsføring/handelspraksis som er egnet til å påvirke forbrukernes økonomiske interesser. Regler om reklame som anses uetisk, smakløs eller uanstendig faller utenfor direktivet. Direktivet er også avgrenset mot regler basert på helse- og sikkerhetsmessige hensyn, og får bare anvendelse for forhold næringsdrivende imellom. Direktivet er et totalharmoniseringsdirektiv, det vil si at alle EU/EØS-stater må ha samme regler.

Særlig markedsføringstiltak som er villedende eller aggressive, skal anses som urimelige, og nærmere kriterier for dette gis i egne bestemmelser.

Et vedlegg til direktivet, den såkalte "svartelisten", inneholder en liste på 31 typer handelspraksis som alltid skal anses som urimelig, dvs. at slik praksis er forbudt direkte uten at den må vurderes opp mot direktivets urimelighetskriterier.

Komiteen merker seg at medlemsstatene i EU/EØS skal vedta de lover og forskrifter som er nødvendig for å etterkomme direktivet, innen 12. juni 2007. Bestemmelsene skal anvendes senest fra 12. desember 2007.

Komiteen viser til at tiltak mot urimelig handelspraksis i dag er regulert i markedsføringsloven. Loven skal sikre at næringsdrivende opptrer redelig overfor hverandre og forbrukerne, og forbyr generelt handlinger som er urimelige eller villedende.

Komiteen er enig med departementet i at direktivets sentrale bestemmelse om urimelig handelspraksis har klare likhetstrekk med forbudet mot urimelig markedsføringstiltak i nordisk lovgivning. I den norske markedsføringsloven er bestemmelsen utformet slik at markedsføring ikke skal være "urimelig". Bestemmelsen er fleksibel slik at den kan tilpasses nye markedsføringsformer og kanaler, og utviklingen over tid av hva som oppfattes som urimelig markedsføring. Den nærmere utdypningen av innholdet av bestemmelsen skjer gjennom Forbrukerombudets og Markedsrådets praksis.

Komiteen viser til at virkeområdet til generalklausulen i markedsføringsloven er videre enn direktivets, ettersom loven også gjelder næringsdrivende imellom og ikke har direktivets begrensninger med hensyn til "smak og anstendighet" og helse og sikkerhet. Begrepet "handelspraksis" er på den annen side noe videre ved at det omfatter handlinger både før, under og etter avtaleinngåelse. Direktivets bestemmelser og kriterier for villedende handlinger og villedende utelatelser synes også å peke mot en forståelse som ligger nær markedsføringslovens bestemmelser om villedende forretningsmetoder og utilstrekkelig veiledning, og den praksis som er utviklet.

Komiteen er enig med departementet i at ulikhetene i virkeområder sett i sammenheng med at direktivet totalharmoniserer, innebærer at det er behov for lovendringer. Det er heller ikke grunnlag for å fastslå at praksis etter dagens lov på alle områder sammenfaller med direktivets krav, noe som også tilsier at markedsføringsloven må endres.

Direktivets bestemmelser om aggressiv handelspraksis har ingen parallell i markedsføringsloven. Selv om Forbrukerombudets og Markedsrådets praksis med hensyn til å anvende urimelighetskriteriet overfor aggressiv markedsføring må antas å ligge nær direktivets standard, er det heller ikke her grunnlag for å konstatere likhet. En bestemmelse om aggressiv handelspraksis må derfor tas inn i markedsføringsloven.

Eksemplene i "svartelisten", med angivelse av handelspraksis som under enhver omstendighet skal vurderes som urimelig, ville for en stor del også blitt rammet av den norske markedsføringsloven. Listen er imidlertid en del av et totalharmoniseringsdirektiv og bør antakelig tas inn i norsk som den er. Det er foreslått at dette gjøres i en forskrift til markedsføringsloven. Komiteen slutter seg til dette.

Komiteen er enig med departementet i at direktivet i store trekk antas å være tilfredsstillende i oppbygging og innhold. Det knytter seg likevel usikkerhet til hvordan direktivets bestemmelser vil bli tolket, hvilket nivå felles standarder etter hvert vil legge seg på, og om dette vil føre til en mindre restriktiv tolkningspraksis enn den som er etablert i Norge. Dette gjelder særlig mulighetene til å ta hensyn til sårbare grupper, spesielt barn og unge. Det er klar praksis etter markedsføringsloven for strengere tolkning av loven når markeds­føringen retter seg mot barn, unge og andre utsatte grupper, og det er uklart om direktivet gir grunnlag for en oppfølging av norsk praksis i alle henseender.

Komiteen ber departementet jobbe videre med å opprettholde den restriktive praksisen når det gjelder markedsføring rettet mot barn og unge, herunder et fortsatt forbud mot reklame rettet mot barn i norske TV-sendinger.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil peke på det sterke kommersielle presset som barn og unge utsettes for og betydningen av å kunne regulere media gjennom lovgivning for å begrense dette presset. Det faktum at barn og unge daglig utsettes for et stadig økende kommersielt press, tilsier at det bør være noen reklamefrie soner.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at hvis direktivet ikke gir grunnlag for å opprettholde et fortsatt forbud mot reklame rettet mot barn i norske TV-sendinger, er det viktig at Stortinget blir informert om dette. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte dersom direktivet om urimelig handelspraksis ikke gir grunnlag for å opprettholde et fortsatt forbud mot reklame rettet mot barn i norske TV-sendinger."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre merker seg at departementet mener det også er usikkert hvilken betydning direktivet om urimelig handelspraksis får for det norske forbudet mot reklame rettet mot barn i norske TV-sendinger. Det legges til grunn at i den grad det nevnte forbudet mot TV-reklame til barn berøres av direktivet, bør overgangsordningen nevnt i punkt 2 i proposisjonen kunne påberopes. Disse medlemmer støtter dette.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at etter at direktivet ble vedtatt, har Kommisjonen ved flere anledninger gitt uttrykk for at direktivet begrenser statenes adgang til å opprettholde nasjonale opplysningspliktbestemmelser. Begrunnelsen er at direktivets bestemmelser om handelspraksis som er urimelig fordi den utelater informasjon av vesentlig betydning for forbrukerens valg, er uttømmende når det gjelder hvilken informasjon forbrukerne skal få. Dette medlem vil understreke at direktivet dermed begrenser nasjonale bestemmelser om opplysningsplikt. Dette medlem mener Regjeringen må følge denne saken nøye og arbeide for å sikre norske forbrukere rett til tilstrekkelig informasjon som gjør at de kan ta velbegrunnede valg.

Komiteen er enig med departementet i at direktivet vil bidra til å sikre en felles europeisk standard for urimelig handelspraksis og er i det vesentlige i samsvar med norske interesser. Komiteen slutter seg derfor til departementets forslag om å gi samtykke til godkjenning.

Komiteen viser til brev av 29. januar 2007 fra barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem (vedlegg).