1.1 Bakgrunn

Ved EØS-komiteens beslutning nr. 93/2006 av 7. juli ble vedlegg nr. IX (finansielle tjenester) og vedlegg nr. XIX (forbrukervern) til EØS-avtalen endret. Endringene innebærer innlemmelse i EØS-avtalen av europaparlaments- og rådsdirektiv 2005/29/EF om foretaks urimelige handelspraksis overfor forbrukere på det indre marked og om endring av rådsdirektiv 84/459/EØF (om villedende reklame), europaparlaments- og rådsdirektiv 97/7/EF (om fjernsalg), 98/27/EF (om nedlegging av forbud) og 2002/65/EF (om fjernsalg av finansielle tjenester) og europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2006/2004 (heretter omtalt som direktivet om urimelig handelspraksis).

Hovedformålet med regler om foretaks urimelige handelspraksis er å beskytte forbrukernes interesser, ved å hindre at markedsføringen er villledende eller urimelig. Direktivet viderefører og utvikler forbrukerbeskyttelsen i direktiv 84/450/EØF om villedende og sammenlignende reklame.

Gjennomføringen av direktivet i norsk rett gjør det nødvendig å foreta endringer i markedsføringsloven. Beslutningen i EØS-komiteen ble derfor fattet med forbehold om Stortingets samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning i samsvar med Grunnloven § 26 annet ledd.

1.2 Nærmere om direktivet

Direktivets formål er å innføre et forbud mot urimelig handelspraksis og å sikre en mest mulig presis og samordnet oppfatning og tolkning av hva begrepet innebærer. Direktivet omfatter bare markedsføring/handelspraksis som er egnet til å påvirke forbrukernes økonomiske interesser. Regler om reklame som anses uetisk, smakløs eller uanstendig faller utenfor direktivet. Direktivet er også avgrenset mot regler basert på helse- (som for eksempel forbud mot reklame og tobakk) og sikkerhetsmessige hensyn. Direktivet får bare anvendelse for forhold mellom næringsdrivende og forbrukere, ikke for forhold næringsdrivende imellom. Det er et totalharmoniseringsdirektiv, det vil si at alle EU/EØS-stater må ha samme regler.

Særlig markedsføringstiltak som er villedende eller aggressive skal anses som urimelige, og nærmere kriterier for dette gis i egne bestemmelser.

Et vedlegg til direktivet ("svartelisten") inneholder en liste på 31 typer handelspraksis som alltid skal anses som urimelig, dvs. at slik praksis er forbudt direkte uten at den må vurderes opp mot direktivets urimelighetskriterier.

Rimeligheten av handlinger skal vurderes ut fra virkningen de har på en gjennomsnittsforbruker. Når handlingen retter seg mot en sårbar gruppe forbrukere (som for eksempel barn), eller kan ha urimelige virkninger bare for en viss gruppe forbrukere, er det gjennomsnittsmedlemmet av denne gruppen som skal være referansepunkt.

Ved konflikt mellom dette direktivet og bestemmelser om urimelig handelspraksis i særskilt EU-regelverk, skal sistnevnte ha forrang.

Etter at direktivet ble vedtatt, har Kommisjonen ved flere anledninger gitt uttrykk for at direktivet begrenser statenes adgang til å opprettholde nasjonale opplysningspliktbestemmelser. Begrunnelsen er at direktivets bestemmelser om handelspraksis som er urimelig fordi den utelater informasjon av vesentlig betydning for forbrukerens valg, er uttømmende for så vidt gjelder hvilken informasjon forbrukerne må ha.

Medlemsstatene skal vedta de lover og forskrifter som er nødvendig for å etterkomme direktivet, innen 12. juni 2007. Bestemmelsene skal anvendes senest fra 12. desember 2007.

1.3 Forholdet til norsk rett

Tiltak mot urimelig handelspraksis er i dag regulert i lov av 16. juni 1972 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven). Loven skal sikre at næringsdrivende opptrer redelig overfor hverandre og forbrukerne, og forbyr generelt handlinger som er urimelige eller villedende.

Direktivets sentrale bestemmelse om urimelig handelspraksis har klare likhetstrekk med forbudet mot urimelige markedsføringstiltak i nordisk lovgivning. I den norske markedsføringsloven er bestemmelsen utformet slik at markedsføring ikke skal være "urimelig" eller i strid med "god markedsføringsskikk". Bestemmelsen er fleksibel slik at den kan tilpasses nye markedsføringsformer og -kanaler, og utviklingen over tid av hva som oppfattes som urimelig markedsføring. Den nærmere utdypningen av innholdet av bestemmelsen skjer gjennom Forbrukerombudets og Markeds­rådets praksis.

Virkeområdet til generalklausulen i markedsføringsloven er videre enn direktivets, ettersom loven også gjelder næringsdrivende imellom og ikke har direktivets begrensninger med hensyn til "smak og anstendighet" og helse og sikkerhet. Begrepet "handelspraksis" er på den annen side noe videre, ved at det omfatter handlinger både før, under og etter avtaleinngåelse. Direktivets bestemmelser og kriterier for villedende handlinger og villedende utelatelser synes også å peke mot en forståelse som ligger nær markedsføringslovens bestemmelser om villedende forretningsmetoder og utilstrekkelig veiledning, og den praksis som er ut­viklet. Ulikhetene i virkeområder sett i sammenheng med at direktivet totalharmoniserer, innebærer at det er behov for lovendringer. Det er heller ikke grunnlag for å fastslå at praksis etter dagens lov på alle områder sammenfaller med direktivets krav, noe som også tilsier at markedsføringsloven må endres.

Direktivets bestemmelser om aggressiv handelspraksis har ingen parallell i markedsføringsloven. Selv om Forbrukerombudets og Markedsrådets praksis med hensyn til å anvende urimelighetskriteriet overfor aggressiv markedsføring må antas å ligge nær direk­tivets standard, er det heller ikke her grunnlag for å konstatere likhet. En bestemmelse om aggressiv handelspraksis må derfor tas inn i markedsføringsloven.

Eksemplene i "svartelisten", med angivelse av handelspraksis som under enhver omstendighet skal vurderes som urimelig, ville for en stor del også blitt rammet av den norske markedsføringsloven. Listen er imidlertid en del av et totalharmoniseringsdirektiv, og bør antakelig tas inn i norsk rett som den er. Det er foreslått at dette gjøres i en forskrift til markedsførings­loven.

Direktivet endrer direktiv 84/459/EØF om villledende reklame, direktiv 97/7/EF om fjernsalg og direktiv 2002/65/EF om fjernsalg av finansielle tjenester. Disse endringene er imidlertid bare konsekvenser av det nye direktivet, og innebærer ikke behov for endringer i norsk rett. Direktiv 98/27/EF om nedlegging av forbud og europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2006/2004 om samarbeid mellom håndhevingsmyndigheter endres for å gi nasjonale myndigheter kompetanse til å håndheve direktivets regler ved handlinger som får konsekvenser i en annen EØS-stat enn der de er foretatt. Endringene ivaretas gjennom endringer i forskrifter til markedsføringsloven.

1.4 Vurdering

Direktivet antas i store trekk å være tilfredsstillende i oppbygging og innhold. Det knytter seg likevel usikkerhet til hvordan direktivets bestemmelser vil bli tolket, hvilket nivå felles standarder etter hvert vil legge seg på, og om dette vil føre til en mindre restriktiv tolk­ningspraksis enn den som er etablert i Norge. Dette gjelder særlig mulighetene til å ta hensyn til sårbare grupper, spesielt barn og unge. Det er klar praksis etter markedsføringsloven for strengere tolkning av loven når markedsføringen retter seg mot barn, unge og andre utsatte grupper, og det er uklart om direktivet gir grunnlag for en oppfølging av norsk praksis i alle henseender.

Det er også usikkert hvilken betydning direktivet om urimelig handelspraksis får for det norske forbudet mot reklame rettet mot barn i norske TV-sendinger. Det legges til grunn at i den grad det nevnte forbudet mot TV-reklame til barn berøres av direktivet, bør overgangsordningen kunne påberopes. Dette er basert på at harmoniserte bestemmelser om TV-reklame mot barn er gitt i minimumsdirektivet om "TV uten grenser".

Når det gjelder behovet for endringer i nasjonale opplysningspliktbestemmelser, legges det til grunn at direktivet vil begrense eller berøre bestemmelser om opplysningsplikt bare i den grad slike regler ivaretar samme hensyn som, og dermed faller innenfor virkeområdet til, direktivet.

Harmoniseringen vil på den annen side styrke forbrukerbeskyttelsen i en rekke land som har hatt mindre strenge regler, noe som vil være positivt også for norske forbrukere ved markedsføring over landegrensene. Det styrkede samarbeidet om håndheving av forbrukerregelverk vil også gjøre det lettere å få stanset ulovlig markedsføring fra andre EØS-land.