Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, konstaterer med tilfredshet at det etter mange års debatt om Riksrettens rolle og betydning i dagens samfunn nå foreligger et godt og gjennomarbeidet forslag til grunnlovsendringer som vil medføre en modernisering og tilpasning til vår tid av Riksretten.

Komiteen mener det er riktig å beholde Riksretten som en særdomstol for et avgrenset, konstitusjonelt ansvar og støtter de forslag som er fremsatt både når det gjelder organisering og ansvarsgrunnlag. Komiteen er enig i at Riksretten forankres i dagens parlamentariske system og deler Kosmo-utvalgets vurdering av behovet for å bygge ned de sider ved dagens ordning som knytter straffansvaret til svært vidtfavnende og utpreget politiske vurderingstemaer. Det presiseres i Grunnloven § 86 og i ansvarlighetsloven at det konstitusjonelle ansvar avgrenses til brudd på konstitusjonelle plikter som påhviler statsråder, stortingsrepresentanter og høyesterettsdommere.

Komiteen støtter utvalgets vurderinger av at statsråder, stortingsrepresentanter og høyesterettsdommere skal ansvarliggjøres i de tilfeller de har begått rettsstridige handlinger, og at riksrettsansvar bare bør være et ansvar for rettsstridige handlinger. Dette innebærer at ansvarsområdet kun skal omfatte det særlige ansvaret som følger av å inneha landets øverste verv og embeter. Lovbrudd av annen karakter skal håndteres på samme måte som for andre borgere, det vil si etter de ordinære straffebestemmelser.

Forslaget til ny riksrettsordning bygger etter komiteens syn på disse prinsippene.

Dagens riksrettsordning gir Stortinget et maktmiddel til å sikre at regjeringen ikke utøver myndighet i strid med folkeviljen, og kan derved benyttes som tvisteløsningsorgan mellom regjering og storting. Komiteen mener imidlertid at politisk uenighet mellom storting og regjering bør løses med politiske virkemidler, og ikke rettslige. Komiteen støtter derfor endringen i Grunnloven § 30 tredje ledd og i ansvarlighetsloven, med sikte på å bygge ned de sider ved dagens ordning som åpner for en utpreget politisk skjønnsutøvelse og styrke den rettslige dimensjonen.

Komiteen støtter videre forslaget om at Riksrettens kompetanse utvides til også å omfatte erstatningssaker - uavhengig av om det anlegges straffesak og av om tiltalte i en konkret sak idømmes straff.

Komiteen er enig i at gjeldende ordning er tungrodd og ressurskrevende. Det er likevel grunn til å understreke at den viktigste grunnen til at riksrettsordningen svært sjelden har vært benyttet er, ikke at den er ubrukelig, men snarere at det knapt har vært avdekket et eneste tilfelle av at statsråder som ledd i sin embetsførsel har gjort seg skyldige i straffbare forhold, slik det påpekes i Dokument nr. 14 (2002-2003).

Komiteen støtter forslaget til endringer i Stortingets forretningsorden om at en tredjedel av Stortingets medlemmer kan beslutte å be Stortingets ansvarskommisjon sette i gang etterforskning og at det er kontroll- og konstitusjonskomiteen som i så fall forbereder saken for plenumsbehandling, samt at det er kontroll- og konstitusjonskomiteen som fremmer saken for Stortinget, når Stortingets ansvarskommisjon har avsluttet etterforskningen. Komiteen viser til at det forslag til et nytt system for påtale og pådømmelse som er utarbeidet av Kosmo-utvalget gjengitt i Dokument nr. 19 (2003-2004), blant annet bygger på rapporten fra utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon (Dokument nr. 14 (2002-2003)) (Frøiland-utvalget), Innst. S. nr. 210 (2002-2003) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen i saken og debatten i Stortingets møte 28. mai 2003. De foreliggende forslag er således et resultat av et grundig forarbeid.

Riksretten

Komiteen slutter seg til utvalgets klargjørende synspunkter på at det er kun de gjerninger statsråder, stortingsrepresentanter og høyesterettsdommere gjør i sin embetsførsel som skal ansvarliggjøres innenfor riksrettssystemet, mens andre mulige lovbrudd behandles i det ordinære rettssystemet.

Komiteen gir også sin tilslutning til forslaget om å opprette en permanent ansvarskommisjon som er i beredskap til å etterforske og utrede en sak og at Stortinget velger 6 medlemmer med 4 varamedlemmer til et riksrettsutvalg som sammen med fem høyesterettsdommere utgjør den nye Riksretten. Denne konstruksjonen vil medføre at de personer som både skal etterforske og dømme, er på plass og i beredskap hvis spørsmålet om å reise sak fremkommer. Kommisjonen skal i prinsippet ha samme myndighet som den ordinære påtalemyndighet har ved etterforskning av straffesaker.

Komiteen vil understreke betydningen av at riksrettsordningen utformes slik at den sikrer en uavhengig og upartisk rettergang. Det innebærer at anklagemyndigheten skal være klart skilt fra domsmyndigheten.

Komiteen støtter forslaget om en sammensetning av Riksretten, som utelukker at sittende medlemmer av regjeringen eller møtende stortingsrepresentanter kan velges som medlem eller stedfortreder.

Grunnlovsfesting av parlamentarismen

Komiteen støtter forslaget om å innføre en bestemmelse i Grunnloven § 15 om plikt for regjeringen til å søke avskjed og for Kongen en plikt til å innvilge søknaden etter et mistillitsvotum. Dette innebærer at det parlamentariske prinsipp føres inn i Grunnloven og representerer en naturlig fornyelse av denne.

Benådning

Komiteen finner også at det er riktig med tilsvarende mulighet for Kongen til å benåde straffedømte enten de er dømt av en vanlig domstol eller ved Riksrett, fordi benådningsinstituttet er en sikkerhetsventil som bør gjelde alle uavhengig av hvilken domstol som avsier kjennelse. Benådningsretten i riksrettssaker forutsetter imidlertid samtykke fra Stortinget.

Endring i Grunnloven § 30

Komiteen slutter seg også til forslaget om å fjerne kriteriet "øiensynligen er skadelig for Riget" i § 30 i Grunnloven. Bestemmelser som knytter straffansvaret til svært vidtfavnende og utpreget politiske vurderingstemaer skal ikke videreføres. Dette nødvendiggjør en tilsvarende endring i ansvarlighetsloven § 11.

Grunnlovsfesting av opplysningsplikten

Komiteen viser til at det er alminnelig antatt at regjeringen har en rettslig bindende opplysningsplikt overfor Stortinget, og at denne rettsregel nå har status som konstitusjonell sedvanerett, altså med gjennomslagskraft som Grunnloven selv. Komiteen mener likevel at en så vidt sentral rettsregel i det konstitusjonelle liv som opplysningsplikten, bør fremgå av den skrevne Grunnloven, også av hensyn til legalitetsprinsippet, og støtter endringen. Dette representerer også en naturlig modernisering av Grunnloven.

Andre endringer

Komiteen viser til Kosmo-utvalgets innstilling og forslag som også inneholder forslag til endringer i ansvarlighetsloven og riksrettergangsloven, samt Stortingets forretningsorden, som er naturlige konsekvenser av en vedtagelse av de foreliggende grunnlovsforslag. Kosmo-utvalgets forslag til slike endringer er fremmet som representantforslag av de samme forslagsstillere som står bak grunnlovforslaget, i den grad de er forslagsberettigede. Representantforslagene behandles parallelt i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Komiteen slutter seg i hovedsak også til disse foreslåtte endringer og legger til grunn at endringene i riksrettsordningen trer i kraft umiddelbart.