Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, viser til Dokument nr. 3:12 (2005-2006) Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes arbeid med kartlegging og overvåking av biologisk mangfold og forvaltning av verneområder. Riksrevisjonen har vurdert hvor langt forvaltningen har kommet med kartlegging og overvåking av biologisk mangfold i forhold til målet om å ha et kunnskapsbasert forvaltningssystem på plass innen 2007, samt i hvilken grad statlige verneområder forvaltes i tråd med sine respektive verneformål.

Komiteen har merket seg Riksrevisjonens påvisning av manglende felles forståelse av hva det nasjonale programmet for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold bidrar med, og at bidragene fra de ulike departementene derfor har variert.

Komiteen finner det foruroligende når Riksrevisjonen slår fast at man i forbindelse med utviklingen av programmet for å etablere en god kunnskapsmessig plattform for forvaltningen, verken har hatt tid eller ressurser til å utrede hvilke tiltak som er de viktigste og mest nødvendige.

Komiteen forutsetter at det treffes tiltak for å sikre en felles forståelse og bedre samordning av virksomheten.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er et faresignal når vernede områder omtales som truet. Riksrevisjonens undersøkelse viser at andelen verneområder som er truet, har økt. I 1995 oppga Direktoratet for naturforvaltning at 18 pst. av områdene var truet, mens andelen pr. 2006 ligger på 30 pst. Selv om dette også skyldes at nye områder er vernet, gir funnene grunn til bekymring og viser at dette arbeidet har fått for lav prioritet. Flertallet er også bekymret over at det er iverksatt få tiltak i de vernede områdene og at vernede områder forvitrer i stedet for at verdien av området opprettholdes slik hensikten med vernet var.

Flertallet mener at Riksrevisjonens rapport gir grunn til å stille spørsmål ved om Norges ambisjoner om å være et foregangsland i miljøpolitikken er oppnådd fra myndighetenes side på de to reviderte områdene, og noterer at Riksrevisjonen mener at arbeidet så langt har vært preget av manglende evne til å omsette høye miljøambisjoner til konkrete tiltak. Flertallet forutsetter at det ikke er aktuelt å redusere ambisjonene på dette området og at det derfor legges til rette for forsterket innsats.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er et faresignal at vernede områder nå omtales som truet. Dette, sammen med en uttalelse fra Miljøverndepartementet om at "forvaltning og skjøtsel av allerede vernede områder vil bli prioritert på et senere tidspunkt", viser at vern uten tilhørende tiltaksplaner kan anses som uaktsom naturforvaltning. Disse medlemmer understreker det faktum at pr. mars 2006 er 30 pst. av verneområdene vurdert som truet, og at det står et udekket behov for tiltak i 82 pst. av de 579 verneområdene. Disse medlemmer er bekymret over at få tiltak er iverksatt i de nevnte områder, og fremhever det faktum at vernede områder for­vitrer i stedet for at verdien av området opprettholdes i tråd med målsettingene for vernet.

Disse medlemmer mener Riksrevisjonens rapport viser at høye uttalte miljøambisjoner ikke har blitt fulgt opp med bevilgninger til skjøtsel, mens nytt vern har fått et uforholdsmessig stort fokus i budsjettsammenheng. Disse medlemmer mener rapporten indikerer at det hadde vært formålstjenlig å fokusere på forvaltningen av allerede vernede områder fremfor å gjennomføre ytterligere vern.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at det biologiske mangfoldet nå går tapt i et høyt tempo. Ifølge FN er det globale tapet av biologisk mangfold nå så høyt og så omfattende at det etter hvert vil kunne undergrave grunnlaget for en bærekraftig utvikling. Det er viktig å ha dette som bakgrunn når man vurderer tiltakene som er satt i verk for å redusere tapet av biologisk mangfold. Dette er også bakgrunnen for arbeidet med verneplaner og verneområder. Flertallet vil peke på at Norge også har internasjonale forpliktelser til å verne om det biologiske mangfoldet.

Flertallet viser til at det ofte vil være interessekonflikter knyttet til forvaltningen av et verneområde. Det kan i noen sammenhenger være i vernets egen interesse å inngå kompromisser med andre gode interesser, for eksempel knyttet til ferdsel og lokal næring.

Komiteen viser til at Riksrevisjonen i sin gjennomgang legger vekt på at Stortinget ved flere anledninger har gitt uttrykk for at Norge skal være et foregangsland i miljøpolitikken. Riksrevisjonen frem-holder at en ikke kan se at denne ambisjonen er oppnådd for myndighetenes arbeid på de to reviderte områdene.

Komiteen viser til at hele naturforvaltningsområdet er preget av store ambisjoner. Riksrevisjonen har nok i sin gjennomgang lagt avgjørende vekt på prinsipielle uttalelser fra Stortingets side, som henvist til ovenfor, og ut ifra slike formuleringer mener revisjonen at departementene ikke har fulgt opp tilstrekkelig i de årlige budsjettene. Det blir ikke helt ut dekkende under henvisning at bevilgningsnivået fastsettes i den årlige budsjettprosessen og i budsjettprioriteringene. Det er Stortinget som hvert år bestemmer bevilgningsnivået og ambisjonsnivået; ikke departementene.

Komiteen viser også til at Riksrevisjonen ikke har revidert departementets totale innsats når det gjelder biologisk mangfold. Komiteen understreker at beregningen fra Norsk Institutt for Vannforskning om hvor mye marin kartlegging kan koste, kun er ett eksempel fra én forskningsinstitusjon. I likhet med departementene stiller også komiteen spørsmål ved at Riksrevisjonen har latt én forskningsinstitusjon tolke hva som imøtekommer internasjonale og nasjonale krav på området. Etter komiteens vurdering krever slike tolkninger en forvaltningsmessig, folkerettslig og politisk vurdering.

Komiteen har merket seg at det er bred enighet i fagmiljøet om at det er en utfordring med spredt og uforutsigbar finansiering. Komiteen peker i den sammenheng på at energi- og miljøkomiteen under behandlingen av St.meld. nr. 42 (2000-2001) la vekt på at "kunnskapen som opparbeides gjennom kartleggingen av biologisk mangfold må være lett tilgjengelig for beslutningstakere og offentligheten".

Komiteen peker videre på at den kunnskapsbaserte forvaltningen som St.meld. nr. 42 (2000-2001) la opp til, i stor grad var avhengig av Nasjonalt program for kartlegging og overvåkning av biologisk mangfold, og konstaterer at Artsdatabasen er etablert og antas å bli en sentral aktør for å gjøre data om biologisk mangfold tilgjengelig for beslutningstakere på lokalt, regionalt og sentralt nivå. Komiteen viser til at det er fem år siden det nye forvaltningssystemet ble vedtatt, men uten at det ennå er konkretisert hvilke typer tiltak og aktiviteter det kunnskapsbaserte forvaltningssystemet består av samlet sett. Heller ikke er det angitt hvilket omfang tiltakene skal ha før systemet skal kunne sies å være ferdig etablert.

Komiteen forutsetter at det settes fortgang i arbeidet med å konkretisere tiltak og aktiviteter.

Komiteen konstaterer at den kommunale kartlegging og identifikasjon av områder av stor verdi for biologisk mangfold, fortsatt ikke er tilfredsstillende. Komiteen viser til at Riksrevisjonen påpeker at myndighetene fortsatt i begrenset grad vet hvor langt man er kommet i arbeidet med å identifisere områder med stor verdi for det biologiske mangfoldet. Komiteen tar til etterretning at den kommunale kartleggingen og Nasjonalt program har bidratt vesentlig mindre til en bedret kunnskapsstatus enn forutsatt. Komiteen vil understreke behovet for at den kommunale kartleggingen videreføres i en fase 2, og forutsetter at kommunene vil kunne oppnå bedre kvalitet og omfang på kartleggingsdataene hvis de supplerende tiltakene gjennomføres.

Komiteen har dessuten merket seg at rapporten antyder at den miljøfaglige kompetansen i kommunene er lavere enn antatt under behandlingen av St.meld. nr. 42 (2000-2001). Miljøfaglig kompetanse i kommunene er ikke bare en forutsetning for kunnskapsbasert forvaltning, det er også en forutsetning for økt lokal forvaltning i verne- og utmarksspørsmål.

Komiteen forutsetter at Regjeringen følger opp de mangler som er påpekt i Riksrevisjonens rapport og legger til grunn at også Riksrevisjonen følger utviklingen nøye.