Vedrørende Dokument nr 8:111 (2005-2006)

Jeg viser til oversendelse fra energi- og miljøkomiteen av 10. oktober 2006 vedrørende Dokument nr. 8:111 (2005-2006). I Dokument nr. 8:111 foreslås det at det legges til rette for fleksibel forvaltning av rovviltpolitikken og for stimulering til reell regionalpolitisk medbestemmelse. Beslutninger fattet av nemndene må være endelige og nemndene må få full tilgang til statens virkemiddelapparat samt Statens naturoppsyns kompetanse. Det foreslås videre at Mattilsynet får myndighet til å kreve at rovdyr som volder skade tas ut når dette er den mest hensiktsmessige løsningen for å forhindre dyretragedier og beitenekt. Videre foreslås det at viltloven § 11 endres i tråd med de endringene som er gjennomført i Sverige, og utvides til å gjelde rett til nødverge ved rovviltangrep på hund, og når rovvilt opptrer aggressivt på innmark.

Ved behandlingen av St.meld. nr. 15 (2003-2004) Rovvilt i norsk natur våren 2004 inngikk Stortinget et forlik om rovviltforvaltningen. Regjeringen legger til grunn at dette forliket ligger fast.

I forbindelse med nevnte stortingsbehandling var flertallet i energi- og miljøkomiteen, representantene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti enige om å opprette åtte forvaltingsregioner for rovvilt. Grensene for forvaltningsområdene skulle følge fylkesgrensene, jf. Innst. S. nr 174 (2003-2004) s. 8 og 9. Flertallet viste til sammensetningen som er foreslått i St.meld. nr. 15 (2003-2004), og la til grunn at alle rovviltnemndene skal ha fem medlemmer som oppnevnes av Miljøverndepartementet etter forslag fra berørte fylkeskommuner. I regionene 5, 6, 7 og 8 oppnevnes ett av medlemmene av Sametinget. Flertallet forutsatte at næringsorganisasjonene og andre aktuelle organisasjoner skal aktivt trekkes inn i nemndenes arbeid.

I tråd med disse føringene ble det i desember 2004 oppnevnt åtte regionale rovviltnemnder. Det medfører altså ikke riktighet at det er etablert seks store rovviltregioner, slik det er omtalt i Dokument nr. 8:111 (2005–2006).

Regionale forvaltningsplaner for rovvilt vil være nemndenes viktigste verktøy for gjennomføring av nasjonalt vedtatt rovviltpolitikk i sin region. Ifølge forskrift 18. mars 2005 nr. 242 om forvaltning av rovvilt skal rovviltnemnden ha nær kontakt med kommuner, lokalsamfunn, lag og organisasjoner ved utformingen av forvaltningsplanen. Rovviltnemnden har etter forskriften selv myndighet til å fastsette sin egen forvaltningsplan. De fleste rovviltnemndene har nå vedtatt sin forvaltningsplan, etter omfattende prosesser i regionen. Gjennom forvaltningsplanene etableres det en geografisk differensiert forvaltning i hver enkelt region. Forvaltningsplanene er retningsgivende både for nemndenes og Direktoratet for naturforvaltnings myndig-hetsutøvelse.

De regionale rovviltnemndene har myndighet til å fatte vedtak om kvote for lisensfelling, skadefelling og kvotejakt når bestandsmålet for den aktuelle bestand er nådd. Når det gjelder eventuell felling av individer i bestander som ligger under bestandsmålet, er det nødvendig å foreta en vurdering av bestandens overlevelse på nasjonalt nivå. Myndigheten til å fatte vedtak i slike tilfeller er derfor lagt til Direktoratet for naturforvaltning. Det er åpnet for å kunne gi tillatelse til lisens- eller skadefelling også når bestandsmålet ikke er nådd, men det er en forutsetning at bestanden skal ha en årlig vekst mot bestandsmålet.

Måten dagens rovviltforvaltning er organisert på, innebærer at de regionale rovviltnemndene har hovedansvaret for å gjennomføre den nasjonalt fastsatte rovviltpolitikken innenfor sin region. I og med nemndenes sammensetning, deres myndighet til selv å fastsette forvaltningsplan og til å fordele midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak, og deres myndighetsutøvelse vedrørende lisensfelling, skadefelling og kvotejakt for bestander der regionalt bestandsmål er nådd, er det allerede i dag lagt til rette for fleksibel forvaltning og reell regionalpolitisk medbestemmelse.

Regjeringen legger i gjennomføringen av rovviltpolitikken også stor vekt på lokal medvirkning. For eksempel er det viktig å benytte lokal kunnskap i bestandsregistreringene. Direktoratet for naturforvaltning skal sørge for at rammene til Nasjonalt overvåkningsprogram for rovvilt sikrer reell lokal medvirkning. Elgjegere er nå involvert i innsamling av bjørneekskrementer for DNA-analyse og Norges Jeger og Fiskerforbund organiserer registrering av gaupe. Fjelltjenesten, bygdeallmenninger og fjellstyrene er involvert i bestandsregistrering av jerv. Når det gjelder ulv har Høgskolen i Hedmark ansvaret for å følge opp revirmarkerende par eller familiegrupper, mens Statens Naturoppsyn følger opp enslige dyr. Også dette arbeidet skjer med bidrag fra lokalbefolkningen.

Rovviltartene skal forvaltes mest mulig likt andre viltarter. Lisensfelling der alminnelige jegere slipper til, samt kvotejakt på gaupe, skal derfor være hovedvirkemidlene for uttak av rovvilt. Det er iverksatt kvotejakt på gaupe og lisensfelling av jerv i flere fylker, og i år ble det for første gang åpnet for lisensfelling av bjørn i Finnmark og i trøndelagsfylkene. I unntakstilfeller kan det være nødvendig å gjennomføre ekstraordinære uttak for å sikre at rovviltbestandene ikke vokser utover de bestandsmålene som er fastsatt. Slik uttak skjer da unntaksvis i regi av eget personell i Statens naturoppsyn. Et eksempel på dette er hiuttakene av jerv som ble gjennomført i flere fylker i vår.

I Dokument nr. 8:111 foreslås det at rovviltnemndene skal ha full tilgang til Statens naturoppsyns kompetanse. Til dette vil jeg bemerke at det statlige fellingslaget i regi av SNO så langt som mulig skal bidra med kompetanse og praktisk innsats under gjennomføring av felling, når den som har fått fellingstillatelse ber om dette. Dette er nedfelt i SNO sin instruks for det statlige fellingslaget ved uttak av vilt, fastsatt av Miljøverndepartementet. SNO bidrar blant annet gjennom direkte deltakelse i skadefelling eller ettersøk og gjennom råd og veiledning.

I Dokument nr. 8:111 foreslås det at beslutninger fattet av rovviltnemndene skal være endelige. I likhet med vedtak i andre saker som berører ulike grupper eller interesser, er det imidlertid viktig at det er anledning til å påklage også vedtak fattet av rovviltnemndene. Jeg kan derfor ikke se at det er grunnlag for å etterkomme forslagsstillernes forslag på dette punkt.

I Dokument nr. 8:111 foreslås det at Mattilsynet får myndighet til å kreve at rovdyr som volder skade tas ut når dette er den mest hensiktsmessige løsningen for å forhindre dyretragedier og beitenekt. Forvaltningen av rovviltartene utøves i dag av de organer som er tillagt myndighet i henhold til viltloven og Forskrift 18. mars 2005 nr. 242 om forvaltning av rovvilt. Avhengig av om bestandsmålet for den enkelte art er nådd eller ikke, tilligger myndigheten til å fatte vedtak om kvote for betinget skadefelling henholdsvis regional rovviltnemnd eller Direktoratet for naturforvaltning. Myndigheten til å iverksette betingete fellingstillatelser tilligger fylkesmannen. Denne myndigheten kan i særskilte tilfeller delegeres til kommunen. Mattilsynets utøvelse av myndighet etter dyrevernloven har også koblinger til rovviltforvaltningen, jf situasjoner der det er aktuelt å vurdere tiltak i medhold av dyrevernloven for å unngå at dyrevernsituasjoner skal oppstå.

De statlige virkemidlene skal samordnes og innrettes slik at de samlet bygger opp om og balanserer målet om rovvilt og beitebruk. Sammen med landbruks- og matministeren har jeg i brev av 28. juli 2006 presisert betydningen av effektiv samordning mellom miljøpolitiske, landbrukspolitiske og reindriftspolitiske virkemidler. Sentralt i denne sammenheng er fylkesmennenes og Mattilsynets felles forpliktelse til å sørge for samordning mellom etatene. Videre skal de i fellesskap sørge for dialog med brukeren om mulige tiltak som kan settes i verk for å unngå at enkeltbrukere blir pålagt urimelige vilkår for sin næringsdrift, og for å unngå at dyrevernsituasjoner skal oppstå. Det er en målsetting at slik samordning og dialog skal opprettes før en konkret skadesituasjon oppstår. I årets beitesesong har man i de fleste tilfellene kommet fram til minnelige løsninger med berørte brukere, og det har vært få tilfeller av vedtak om beitenekt.

Fra 1. juni 2006 har fylkesmennene fattet vedtak om iverksettelse, herunder også vedtak om forlengelse, av skadefellingstillatelse til sammen 29 ganger på bjørn, 9 ganger på gaupe og 44 ganger på jerv.

Etter dette kan jeg ikke se at det er grunnlag for å etterkomme forslaget om at Mattilsynet skal få myndighet til å kreve at rovdyr som volder skade tas ut for å forhindre dyretragedier og beitenekt.

I Dokument 8:111 foreslås det at viltloven § 11 (nødvergeparagrafen) endres. Miljøverndepartementet utreder for tiden mulige endringer i nødvergeparagrafen. Det tas sikte på å sende et forslag til endring av bestemmelsen på høring i løpet av høsten. Prosessen videre vil avhenge av de høringsinnspill departementet mottar.