1. Folk skal kunne bo der de ønsker
Stortingsmeldinga frå Regjeringa om distrikts- og regionalpolitikken er handlingsorientert, med vekt på oppfølging av mål og initiativ som er presenterte i Soria Moria-erklæringa. Meldinga tek i liten grad opp igjen tema som det var politisk semje om i Stortinget i St.meld. nr. 25 (2004-2005) Om regionalpolitikken. Meldinga inneheld derfor ikkje eit omfattande analysegrunnlag.
Regjeringa vil gi folk reell valfridom i kvar dei vil bu, og leggje grunnlaget for å ta heile landet og dei ulike naturressursane i bruk. Regjeringa har eit sterkt ønske om at alle menneske i heile landet skal kunne utvikle evnene sine og leve gode og meiningsfulle liv.
Regjeringa har som overordna mål i distrikts- og regionalpolitikken å leggje til rette for likeverdige levekår i heile landet og oppretthalde hovudtrekka i busetnadsmønsteret. Politikken skal medverke til ei balansert utvikling mellom by og land.
Stortingsmeldinga er ei konkretisering av korleis Regjeringa vil arbeide for å fremme måla i distrikts- og regionalpolitikken i denne stortingsperioden. Konkretiseringa vil ta utgangspunkt i dei tre hovudstrategiane for distrikts- og regionalpolitikken som blei utmeisla i Soria Moria-erklæringa:
1. Betre grunnlaget i dei enkelte regionane ved å styrkje kompetansen, leggje til rette for nyskaping og næringsutvikling, redusere avstandshinder, utvikle livskraftige lokalsamfunn og fremme berekraftig bruk av naturressursane. Regional- og distriktspolitiske omsyn skal bli tillagde sterkare vekt i politikken på dei enkelte sektorane.
2. Satse på å utvikle næringsverksemd på område der dei enkelte regionane har spesielle fortrinn. Statens politikk skal byggje opp under ei målretta satsing på regionale fortrinn.
3. Setje inn ein særskild innsats for å møte utfordringane i dei mest utsette områda. Dei distriktspolitiske verkemidlane skal bli styrkte.
Politikken til Regjeringa byggjer på ei oppfatning av kva som er sentrale utviklingstrekk og utfordringar i distrikts- og regionalpolitikken i høve til måla, og korleis dei kan bli påverka gjennom systematiske, politiske val. Sentraliseringa er ikkje berre eit resultat av endringar i næringsstruktur, demografi og bustadønske, men også i stor grad av rådande idear om kva som er det gode liv og korleis samfunnet bør innrettast og styrast.
Mange statlege sektorar og verksemder har dei siste åra endra den lokale og regionale organiseringa. Posten, Forsvaret og sjukehusa er døme på dette. I sum har dette i stor grad medverka til den sentraliseringa som har skjedd innanfor statleg sektor, der småsenterregionar og område med spreidd busetnad sakte, men sikkert har blitt tappa for både kompetanse og arbeidsplassar. Dette er i praksis resultatet av politiske val der sektorpolitiske effektivitetsomsyn og vurderingar har vore prioriterte, utan at negative verknader for dei distrikts- og regionalpolitiske måla er blitt tekne omsyn til.
Med omsyn til demografi gjev meldinga merksam på følgjande:
1. Vi har ein svært liten folkeauke å fordele geografisk kvart år. I 2002 auka folketalet med 28 000 personar. Innvandrarar og flyktningar utgjorde om lag halvparten av auken.
2. Ein god del av auken vil kome i større byregionar, medan utviklinga i folketalet i mange andre område vil vere under press som følgje av kombinasjonen færre fødde, skeiv aldersfordeling og utdanningsflytting som før.
Meldinga peikar på at dersom vi ikkje legg til rette for at "straumen" kan snu, ved å få meir flytting på kryss og tvers og ikkje berre vekst i dei større byområda, kan vi få større endringar i det norske busetnadsmønsteret i tiåra framover enn i tiåra etter den andre verdskrigen.
Strukturendringar i næringslivet og ein fleksibel arbeidsstyrke har over tid vore viktige føresetnader for å auke levestandarden og velferda i Noreg. Samtidig har slike endringar betydelege kostnader på samfunns- og individnivå.
Regjeringa ønskjer å vidareutvikle kunnskapen om verknader og kostnader av den aukande sentraliseringa av befolkninga i større byregionar og reduksjon i folketalet i distriktskommunane. Kommunal- og regionaldepartementet vil derfor setje i gang ei utgreiing som skal sjå nærmare på verknader både på individ- og samfunnsnivå som følgjer av denne utviklinga. Dette kan mellom anna gi eit betre grunnlag for å vurdere dei samfunnsøkonomiske kostnadene ved distriktspolitiske tiltak.
Stader, verksemder og individ i ulike delar av verda og i Noreg blir stadig meir samanbundne som følgje av store teknologiske endringar, auka samhandel mellom land og økonomisk vekst. Den økonomiske utviklinga gjer at folk i Noreg blir rikare og at utdanningsnivået aukar. I sum påverkar desse utviklingstrekka tankegangen og veremåten til folk. Utviklingstrekka fører også til strukturendringar i nærings- og arbeidslivet i retning av auka aktivitet og sysselsetjing i tenestesektoren. Delar av produksjonen handlar også i aukande grad om å gi varer og tenester kulturelle tilleggsverdiar.
Desse utviklingstrekka gir grunnlag for fleire utfordringar som er knytte til å nå distrikts- og regionalpolitiske mål. Dei kan medverke både til å styrkje og redusere sentraliseringa av busetnad og næringsliv, avhengig av kor offensivt dei blir møtte. Meldinga peikar på desse utfordringane:
– Utfordring nr. 1: Utløyse verdiskapingspotensialet i alle delar av landet.
– Utfordring nr. 2: Tilgang på arbeidsplassar og teneste- og velferdstilbod der folk bur.
– Utfordring nr. 3: Innsats som i sum kan skape optimisme og framtidstru.
– Utfordring nr. 4: Bygder og tettstader som attraktive stader for busetjing, særleg for unge og kvinner.
– Utfordring nr. 5: Små og mellomstore byar som attraktive alternativ til dei største byane.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Tore Hagebakken, Saera Khan, Silvia K. Kosmo, Inger Løite og Arild Stokkan-Grande, fra Sosialistisk Venstreparti, Rolf Reikvam, og fra Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, mener at målet for regional- og distriktspolitikken skal være å gi folk reell frihet til å velge bosted og gjennom det opprettholde hovedtrekkene i bosetningsmønsteret. Et variert bosettingsmønster med mange små og store lokalsamfunn er en av Norges beste kvaliteter. Det er folk lokalt som er de beste til å utvikle egne lokalsamfunn. Med den offensive distrikts- og regionalpolitikken som blir varslet i stortingsmeldingen vil forholdene legges bedre til rette for en positiv utvikling i hele landet.
Flertallet vil understreke betydningen av å se distrikts- og regionalpolitikken i sammenheng med nesten alle andre politikkområder. Helhetstenkning er avgjørende for å lykkes med de målsetninger som blir lagt til grunn i meldinga.
Flertallet vil understreke at målet med meldinga må være å legge til rette for et reelt valg når det gjelder bosetting, og å ta hele landet i bruk for å styrke verdiskapingen og medvirke til økt tilflytting til distriktene.
Flertallet mener videre at det lokale og regionale politiske engasjementet er avgjørende for å få til en positiv utvikling i alle deler av landet. Det å gi forutsigbare og gode rammer for lokaldemokratiet og de oppgaver som utføres lokalt, er en viktig forutsetning for å lykkes med å få en balansert utvikling mellom by og land, og styrke positive ringvirkninger mellom sentrum og periferi i alle deler av landet.
Flertallet mener at gjennom opptrappingen av kommuneøkonomien, økt satsing på samferdsel og gjeninnføringen av differensiert arbeidsgiveravgift har Regjeringen allerede tatt viktige helhetsgrep.
Flertallet merker seg at innvandrere og flyktninger utgjør opp mot 50 pst. av befolkningsøkningen i Norge. Flertallet vil understreke at integrering av disse både i byene og i landdistriktene vil bidra til at de blir viktige ressurser i det enkelte lokalsamfunn.
Flertallet vil videre understreke de frivillige organisasjonenes betydning for utviklingen av gode lokalsamfunn. En engasjert og engasjerende frivillig sektor er avgjørende for den bredden av fritids- og kulturtilbud vi finner i store deler av landet. Flertallet vil understreke viktigheten av tilrettelegging for frivillig engasjement i det enkelte lokalsamfunn og bedre samspill mellom offentlig og frivillig sektor på lokalt nivå.
Flertallet mener videre at distriktspolitikk og politikk for ungdom og unge i etableringsfasen henger tett sammen, og at det i distrikts- og regionalpolitikken er viktig å rette spesiell oppmerksomhet mot de unge. Det å tilrettelegge for attraktive arbeidsplasser, gode lokale velferdstjenester og et variert fritidstilbud er viktige elementer for å få en god befolkningsutvikling i et område.
Flertallet mener det er en nasjonal oppgave å legge til rette for en balansert utvikling i hele landet, mens det er det lokale og regionale engasjement som er avgjørende for å benytte seg av de mulighetene som finnes. Samfunn bygges nedenfra.
Flertallet slutter seg til de tre hovedstrategier som blir lagt til grunn i meldinga. Den brede tilnærminga som ligger til grunn for disse strategiene er avgjørende for å nå målet om en jevn, god og likeverdig utvikling i hele landet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Åge Starheim og Ib Thomsen, har merket seg at også denne regjeringen har som mål å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. I svar på skriftlig spørsmål i Dokument nr. 15:130 klargjør kommunal- og regionalministeren hva dette innebærer, og disse medlemmer er glade for at statsråden erkjenner at verken Regjeringen eller Stortinget kan vedta hvor folk skal bo.
Disse medlemmer viser til at markedet regulerer den geografiske spredningen av arbeidsplasser, og at dagens bosettingsmønster er et resultat av hvordan markedet fungerte i tidligere tider. Eksport av sjømat har for eksempel i flere hundre år sørget for en spredt bosetting langs kysten, mens fremveksten av småbyene langs sørlandskysten i stor grad ble drevet frem av gode tider i den internasjonale seilskutebransjen. Disse medlemmer er av den oppfatning at markedet og folks frie valg skal styre bosettingsmønsteret i fremtiden også, og vil fremheve at dette vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt uansett hvilke bransjer og industrier som blir sentrale i fremtidens Norge. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at det er paradoksalt at Regjeringen ønsker å kartlegge kostnader knyttet til økende sentralisering, og viser til at det er fullt mulig å komme opp med vitenskapelig funderte analyser på bakgrunn av tall fra blant andre Vibhooti Shukla og Anthony Venables som viser økt produktivitet som følge av økt sentralisering, gitt dagens markedssituasjon. Disse medlemmer påpeker at denne typen analyser uansett er unødvendige hvis markedet i større grad hadde styrt bosettingsmønsteret i Norge.
Disse medlemmer synes den femte av de utfordringene Regjeringen lister opp for å nå de distrikts- og regionalpolitiske målene er interessant, og tolker dette som at Regjeringen er på glid til å være positive til sentralisering innad i den enkelte landsdel. Disse medlemmer viser til at dette vil være en endring i det som har vært offisiell norsk politikk de siste 50 årene.
Samtidig som disse medlemmer er skeptiske til det aller meste av innholdet i St.meld. nr. 21 (2005-2006), vil disse medlemmer uttrykke enighet med Regjeringens mål om å redusere avstandshindre, blant annet i form av økte stamveiinvesteringer. Disse medlemmer vil videre vise til at dette er et område der disse medlemmer går mye lengre enn Regjeringen, og viser til Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2007 der det både legges opp til økte infrastrukturinvesteringer og reduserte transportkostnader i form av lavere drivstoffavgifter, billigere biler og et generelt lavere kostnadsnivå.
Disse medlemmer mener at Osloregionen er den eneste storbyregionen i Norge som har en størrelse og sammensetning som kan måle seg med andre (mindre) storbyregioner i Europa. Det er primært regionen selv som må bidra til å gjøre seg attraktiv i konkurransen med andre storbyregioner, men staten har også et ansvar ved å stille ressurser og virkemidler til disposisjon. Disse medlemmer mener at staten har et viktig ansvar for å tilrettelegge for at Oslo kan ivareta nasjonale funksjoner som hovedstad for hele landet, samt sin funksjon som motor for verdiskaping og vekst regionalt og nasjonalt. Disse medlemmer viser til at storbyenes rolle i verdensøkonomien blir stadig viktigere i takt med at en stor og voksende andel av verdiskapingen finner sted innen tjenesteytende sektor, og mener at konkurransedyktige norske storbyer vil bety svært mye for Norges konkurranseevne internasjonalt. Disse medlemmer vil videre vise til sine merknader om den varslede hovedstadsmeldingen i Innst. S. nr. 200 (2005-2006), og ser frem til å behandle meldingen i komiteen.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kari Lise Holmberg og Bent Høie, mener at enhver må kunne velge hvor en vil bo og arbeide, og forholdene må legges til rette for en slik valgfrihet. Disse medlemmer vil påpeke at det er mennesket som skal stå i sentrum, også i distriktspolitikken. Disse medlemmer vil fremheve at Norge er et land med store variasjoner og rikt mangfold. Det er viktig å ta vare på og videreutvikle dette mangfoldet. Tro på egne krefter utløser nyskaping og vekst. Disse medlemmer ønsker å utnytte Distrikts-Norges muligheter ved å rendyrke en politisk "ja-holdning". Det vil i fremtiden være helt nødvendig å fokusere sterkest på positive sider og muligheter. Disse medlemmer mener at meldinga i for liten grad legger opp til en slik offensiv politikk.
Disse medlemmer vil peke på at det ikke er staten som bygger landet, heller ikke i distriktspolitikken. Det er derimot statens oppgave å føre en politikk som legger til rette for at mennesker, virksomheter og institusjoner kan virke og skape verdier for seg selv og for samfunnet. Disse medlemmer vil presisere at målet er å ta vare på hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og å utløse verdiskaping i alle landsdeler. Dette gjøres best ved å føre en stimuleringspolitikk i stedet for en reguleringspolitikk. Disse medlemmer mener det må åpnes for en mer offensiv bygdepolitikk, landbrukspolitikk, reiselivspolitikk, fiskeripolitikk, utdanningspolitikk og gründerpolitikk. Det er viktig å utvikle vekstkraftige regioner i alle deler av landet og bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.
Disse medlemmer viser til at vi må ha virksomheter i alle deler av landet. En større del av den verdiskapingen som skapes lokalt, må bli igjen i kommunene. Disse medlemmer vil understreke at målet med den økonomiske politikken må være å videreutvikle det norske velferdssamfunnet, skaffe arbeid til alle, øke verdiskapingen, få til en rettferdig fordeling og stimulere til en langsiktig og bærekraftig utvikling.
Disse medlemmer viser til at av de økte inntektene som kommunesektoren har fått i 2005 og 2006 er over 2/3 økte skatteinntekter. Dette viser at regjeringen Bondevik II sin politikk virket. Mindre skatt har gitt økte inntekter og mer til velferd. Disse medlemmer vil fremheve at kommuneøkonomi er avhengig av mer enn størrelsen på de statlige overføringene. Økte skatteinntekter som følge av bedre rammebetingelser for næringslivet er også svært viktig for kommunene.
Disse medlemmer mener at konkurranse stimulerer skapervilje og virketrang hos den enkelte. Konkurranse virker skjerpende og er en viktig drivkraft for å få til utvikling og forbedring av velferdstilbudet i lokalsamfunnene. Samtidig er konkurranse en forutsetning for at norske bedrifter skal ha konkurranseevne internasjonalt. Disse medlemmer viser til den historiske kontakten Kyst-Norge har hatt med omverdenen og vil fremheve viktigheten av at vi fortsatt er i stand til å konkurrere internasjonalt. Disse medlemmer mener vi må jobbe for åpnere grenser og føre en handelspolitikk som gjør oss i stand til å ivareta og utvikle arbeidsplassene i Distrikts-Norge. Dette gjelder ikke minst de tunge eksportnæringene langs kysten.
Disse medlemmer vil fremheve at det er viktig å satse på en offensiv skipsfartspolitikk. Disse medlemmer mener at dagens rederibeskatningssystem har gått ut på dato, og redere teller på knappene om de skal fortsette driften fra Norge. Dette tar disse medlemmer på alvor. Disse medlemmer viser til at Høyre for et halvt år siden nedsatte et eget skipsfartspolitisk utvalg som nå i høst presenterte konkrete forslag til å få rammevilkårene i norsk skipfart på linje med EU. Disse medlemmer viser til at dette følges opp i vårt alternative budsjett.
Disse medlemmer vil fortsette arbeidet med å flytte ansvar og myndighet til lokalt nivå. Best og mest velferd blir det når de som er nærmest utfordringene får bestemme hvordan pengene skal brukes. Derfor er disse medlemmer imot at det opprettes et nytt regionalt nivå. Byråkratiet kan med fordel reduseres, for disse medlemmer mener det er viktigere å bruke pengene på områder som kommer innbyggerne direkte tilgode. Disse medlemmer vil imidlertid fremheve at selv om vi ønsker å flytte mer makt til kommunen er det viktig at den enkelte skal være trygg på at hun eller han har tilgang til grunnleggende offentlige tjenester som utdanning og helse og omsorg.
Disse medlemmer mener at bosettingen i Distrikts-Norge ikke først og fremst sikres gjennom statlige arbeidsplasser og en serie offentlige virkemidler. Det aller viktigste for å sikre vekstkraftige regioner i hele landet er et næringsliv som er i stand til å ta vare på og skape nye lønnsomme arbeidsplasser. Disse medlemmer mener derfor at forbedring av norsk næringslivs betingelser er vårt viktigste distriktspolitiske virkemiddel. Uten et næringsliv som er i stand til å utnytte de store mulighetene til verdiskaping, vil vi være ute av stand til å nå våre ambisiøse mål på dette området. Disse medlemmer vil hevde at debatten om distrikts- og regionalpolitikken altfor ofte blir en diskusjon om ulike offentlige støtteordninger. Disse medlemmer mener det er langt viktigere å sikre rammebetingelser for konkurranseutsatt næringsliv. Skatte- og avgiftslettelser for næringslivet truer ikke velferden, men gir snarere rom for mer velferd gjennom økt verdiskaping. Disse medlemmer viser til at kaka til fordeling blir større, både i sentrale strøk og i Distrikts-Norge.
Disse medlemmer vil fremheve at flere av våre offentlige velferdsordninger har sin opprinnelse i det frivillige arbeidet. Frivillig sektor har en egenverdi. Det som skapes ut fra et frivillig engasjement viser seg i ettertid å være et bidrag til å skape gode lokalsamfunn. Disse medlemmer mener at å definere alle samfunnsoppgaver som en del av statlig eller kommunal sektor kan frata oss de goder som følger av et fritt, rikt og sterkt sivilt samfunn med frivillig initiativ.
Disse medlemmer ønsker seg en samfunnsutvikling som innebærer at vi tar vare på og videreutvikler det arbeidet som gjennom generasjoner er båret frem av idealisme. Disse medlemmer vil fremheve at det er viktig å gi frivilligheten gode vilkår. I enkelte tilfelle betyr det å gi mer penger, men slett ikke alltid. Noen ganger handler det vel så mye om å gi frihet, lempe på byråkratiske regelverk og ikke sette unødvendige hinder i veien for det private initiativ.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti, Bjørg Tørresdal, mener det svært viktig å opprettholde bosettingsmønsteret i landet vårt, og at forholdene legges til rette for positiv utvikling i hele landet. Gjennom ulike virkemidler må fokuset flyttes fra fraflytting til tilflytting. Spennende og kompetansebaserte arbeidsplasser må skapes ved at det utvikles kunnskapsparker og næringshager ute i distriktene. Dette vil kunne danne nettverk og næringsklynger som er nødvendig for å kunne etablere samarbeid og gjensidig kompetanse for å utvikle nye arbeidsplasser. En slik politikk vil motvirke sentralisering og bygge opp under sterke regioner. Dette medlem mener at landbruket spiller en viktig rolle for å opprettholde matvaresikkerhet og bosetting i alle deler av landet. Et aktivt landbruk i alle deler av landet er et viktig virkemiddel for å opprettholde hovedtrekkene i dagens bosettingsmønster og et levende kulturlandskap.
Dette medlem er glad for at opptrappingen av kommuneøkonomien som begynte under regjeringen Bondevik II blir fulgt opp av sittende regjering. Videre gjør også økte skatteinntekter det mulig med økt satsning på kommunene, og dette er et resultat av god skatte- og næringspolitikk under regjeringen Bondevik II. Dette medlem viser til at et samlet storting gikk inn for gjeninnføring av differensiert arbeidsgiveravgift.
Dette medlem viser til at innvandrere og flyktninger står for halvparten av befolkningsveksten i Norge og mener at det er behov for et sterkere fokus på integrering, både i tettstedene og i distriktene. I denne sammenheng er det spesielt viktig at innvandere får komme i arbeid. Dette medlem er kjent med at ledigheten for innvandrere er større enn for befolkningen for øvrig. Det er derfor viktig at en har offensive tiltak som for eksempel lønnstilskudd, som kan endre en slik negativ situasjon og også forhindre at en negativ forskjell i livssituasjonen videreutvikles. Språkopplæring, utdanning og arbeid er det viktigste for å få til en vellykket integrering.
Dette medlem vil fremheve betydningen frivillig engasjement i lokalsamfunnet har for bredden av fritids- og kulturtilbudene i store deler av landet. Den frivillige sektoren er en forutsetning for rikt liv i distriktene og mener at idealisme og dugnadsånd fortsatt bør belønnes og oppmuntres. Folkehøgskolene drives av frivillige lag og organisasjoner og er en viktig del av utdanningssystemet vårt. Driften må derfor sikres gjennom nasjonale føringer. Dette medlem mener det er viktig å gjeninnføre tilskuddene som trossamfunn utenfor den norske kirke får til å bygge sine bedehus og forsamlingslokaler.
Dette medlem vil understreke hvor viktig det er å ha et ungt fokus i distrikts- og regionalpolitikken. Skal unge flytte tilbake til bygda, og færre flytte fra, er det viktig å føre en attraktiv politikk for denne gruppen.
Komiteens medlem fra Venstre, Vera Lysklætt, vil ha en verdiskapingspolitikk for hele landet.
By og land er gjensidig avhengige av hverandre. Store deler av verdiskapingen skjer i distriktene. Dette medlem vil derfor bygge ut infrastruktur som gjør det mulig å hente ut verdiskapingspotensialet i distriktenes ressurser, og som gjør det mulig å utvikle nye arbeidsplasser her.
En moderne distriktspolitikk vil være å legge til rette for at næringslivet kan utvikle seg samtidig som det offentlige tilbyr tjenester som gjør det mulig å skape mangfoldige og attraktive lokalsamfunn. Dette medlem vil særlig stimulere til utviklingen av økt virksomhet i viktige distriktsnæringer som reiseliv, kulturbasert næringsvirksomhet, landbruk og fiskeri, og vil fortsette arbeidet med å flytte ut statlige arbeidsplasser.
Fylkeskommunene er i dag tildelt et særlig ansvar for regional utvikling. Dette medlem ønsker at dette ansvaret skal styrkes. Særlig viktig er det å gi ungdom kunnskap om det å starte og drive en bedrift eller et foretak og stimulere eldre ungdom til å bosette seg i distriktene etter utdanning. For at en skal lykkes med dette, trenger fylkeskommunene en ny organisering og økte ressurser. Dette medlem vil derfor legge til rette for det nye fylket, en enhetsfylkemodell som samler fylkeskommunen og fylkesmannens forvaltningsoppgaver i ett organ og som får overført en rekke oppgaver fra staten. Dagens fylker utgjør langt under 10 pst. av det offentliges tjenesteproduksjon. Dette medlem vil derfor blant annet flytte eierskapet av sykehusene tilbake til fylkene. Dette medlem er glad for at opptrappingen av kommuneøkonomien som begynte under regjeringen Bondevik II, blir fulgt opp av den sittende regjering. Videre gjør også økte skatteinntekter det mulig med økt satsning på kommunene, og dette er et resultat av god skatte- og næringspolitikk under regjeringen Bondevik II. Dette medlem viser til at et samlet storting gikk inn for gjeninnføring av differensiert arbeidsgiveravgift.
Dette medlem vil satse videre på et desentralisert høgskoletilbud, som ved hjelp av ny teknologi kan bli et fullverdig alternativ. Dette medlem vil også rette fokuset mot de regionale forskningsinstitusjonene, som i mange tilfeller trenger ny organisering, eierstruktur og ny kapital.
Statlige virksomheter med omfattende utadrettede funksjoner skal være lett tilgjengelige over hele landet. I virksomheter som selges ut av staten, eller krever statlig konsesjon, vil dette medlem at det stilles klare krav til servicenivå over hele landet. Gjennom tilbudet av velferdstjenester og sin tilstedeværelse har det offentlige avgjørende innflytelse over grunnlaget for bosetting. Likeledes påvirker dette utviklingen av tjenesteytende næringer. Dette medlem vil derfor ta særlig hensyn til dette ved reformer i den offentlige forvaltningen, og i utviklingen av velferdstilbudet til borgerne.
Dette medlem vil videre påpeke betydningen av å avklare hovedstadsregionens framtidige posisjon og utvikling. Norge har vært preget av en balansert utvikling mellom by og land, men vi ser nå tendenser til en sterk sentralisering rundt hovedstadsregionen. Samarbeidsregjeringen varslet rett før sin avgang om dette temaet i St.meld. nr. 200 (2005-2006). Dette medlem vil oppfordre Regjeringen om å sette fortgang i arbeidet med "hovedstadsmeldingen".