Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Knut Gravråk, Britt Hildeng, Espen Johnsen og Tove Karoline Knutsen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad, fra Senterpartiet, Erling Sande, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser til Dokument nr. 8:75 (2005-2006), forslag fra stortingsrepresentantene André Oktay Dahl, Olemic Thommessen, Gunnar Gundersen og Elisabeth Aspaker om nasjonal antidopinglovgiving.

Komiteen har avholdt en omfattende høring om forslagene fremsatt i Dokument nr. 8:75 (2005-2006) og mener det er all grunn til å slå fast at doping har negative helsemessige sider både fysisk og psykisk. I tillegg er det mye som tyder på at doping kan bidra til økt vold og kriminalitet i samfunnet. Risiko for økt aggresjon og voldelig atferd er et problem som ikke bare påviker brukerne men også deres venner, familie, jobb og samfunnet for øvrig.

Komiteen er enig med forslagsstillerne som viser til at det de siste årene har vært en økende erkjennelse av at en effektiv bekjempelse av doping som samfunnsproblem, også forutsetter et økt fokus på dopingmisbruk i treningsmiljøer utenfor den organiserte idretten.

Komiteen konstaterer at mens bruk av doping innenfor den organiserte idretten har fått stor oppmerksomhet, kan det synes som om bruken i uorganiserte idrettsmiljøer kan ha økt. Dette kan utvikle seg til et alvorlig problem, og fordrer økt fokus fra myndighetenes side.

Komiteen mener bruk av dopingmidler synes å være knyttet til ønsket om en mer attraktiv kropp, noe som kan skyldes den økte kroppsfokuseringen i samfunnet generelt. Dette gjør at det bør fokuseres på forebygging av misbruk av doping utenfor den organiserte idretten. Komiteen viser til at Regjeringen i Soria Moria-erklæringen uttaler at den ønsker "å intensivere antidopingarbeidet, også utenfor den organiserte idretten." Komiteen støtter dette.

Komiteen viser til at Kultur- og kirkedepartementet, Norges Idrettsforbund og Den olympiske komité (NIF) i 2003 opprettet stiftelsen Antidoping Norge. Formålet med opprettelsen var å sikre at kontroll- og påtalevirksomheten i dopingsaker innenfor idretten skulle foregå uavhengig av både idretten og staten. Antidoping Norge finansieres via en andel av tippemidlene. Dette tilskuddet utgjorde 18,5 mill. kroner for 2006. Det er Antidoping Norges arbeid overfor den organiserte idretten som utgjør grunnlaget for tilskuddet fra Kultur- og kirkedepartementet.

Komiteen har merket seg at Antidoping Norge har inngått avtaler med en rekke treningssentra om frivillig dopingtester. Komiteen har også merket seg at mange treningssentra har et uttalt ønske om å være fri for dop.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Venstre, ser positivt på dette, men understreker at antidopingarbeidet utenfor den organiserte idretten må ha personvern, frivillighet og informasjon som sentrale bærebjelker.

Flertallet konstaterer at Datatilsynet nylig fattet et vedtak om stans av de frivillige dopingkontrollene på norske treningssentra, da tilsynet mente at dette er i strid med personvernlovgivningen. Dette satte stopp for Antidoping Norges samarbeid med over 50 sentra over hele landet, og hindrer en utvidelse av prosjektet.

Flertallet viser til at Personvernnemnda har i vedtak datert 14. september 2006 omgjort Datatilsynets vedtak. Nemndas vedtak åpner for at treningssentre kan gjenoppta ordningen med frivillige tester av sine medlemmer.

Flertallet er av den oppfatning at det må legges til rette for at denne ordningen videreføres.

Flertallet merker seg at forslagsstillerne tar til orde for egen nasjonal antidopinglov for å regulere antidopingarbeidet. Forslagsstillerne viser til at man i Danmark allerede har lovregulert antidopingarbeidet gjennom den såkalte Lov om fremme av dopingfri idrett av 22. desember 2004. Flertallet er videre kjent med at Antidoping Norge, i brev 6. februar 2006 til Helse- og omsorgsdepartementet og Kultur- og kirkedepartementet, har fremmet forslag om at det innføres en lovhjemmel for antidopingarbeidet i Norge, hvor muligheten til å teste enkeltpersoner i idretts/treningsmiljøer klargjøres, med mulighet til å hjemle effektive avtalerettslige sanksjoner.

Etter hva flertallet erfarer foregår det en vurdering av om straffeloven bør utvides, slik at det blir straffbart med bruk, besittelse, kjøp og salg av doping. Flertallet imøteser konklusjonene på denne vurderingen - og vil håpe at den kan forelegges Stortinget i løpet av første halvår 2007. Flertallet ser imidlertid ikke at dette arbeidet skal være til hinder for det positive arbeidet som drives med frivillige tester i den "uorganiserte" delen av idretten. Så lenge dette arbeidet gjørs med fokus på informasjon, frivillighet og personvern, må dette sees på som positivt. Flertallet vil mene at alle som ønsker det skal ha rett og mulighet til å trene i et dop-fritt miljø.

Flertallet viser også til Stortingets behandling av Dokument nr. 8:84 (2003-2004) og Dokument nr. 8:89 (2003-2004), jf. felles innstilling, Innst. S. nr. 64 (2004-2005), hvor en enstemmig justiskomité blant annet uttalte:

"Komiteen deler forslagsstillernes bekymring over den økte bruken av dopingmidler, særlig blant barn og unge. Komiteen vil fremheve det viktige arbeidet idrettens organer har gjort for å bekjempe dopingbruk innen idretten. Mye tyder imidlertid på at dopingbruk er et økende problem også utenfor idretten. Komiteen anser dette for å være et samfunnsproblem som må møtes med ulike virkemidler. Holdningsskapende arbeid er etter komiteens oppfatning særlig viktig.

Komiteen viser til at arbeidet i skolehelsetjenesten og helsestasjoner for ungdom er svært viktig for å fange opp barn og ungdom som eksperimenterer med doping- og andre rusmidler. Etableringen av dopingtelefonen er også et viktig virkemiddel, der fagpersonale kan gi råd og veiledning til de som sliter med følgene av dopingbruk og svare på spørsmål om bruk av dopingmidler."

Flertallet slutter seg til dette.

Flertallet viser til ovennevnte innstilling der det vises til departementets vurdering i brev datert 2. november 2004, der det blir opplyst at Stiftelsen Antidoping Norge, innenfor sitt gjeldende mandat, har mulighet til å følge opp tiltak mot dopingbruk også utenfor den organiserte idretten.

Flertallet vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen å intensivere antidopingarbeidet, også utenfor den organiserte idretten, og i denne sammenheng sørge for at frivillige dopingkontroller kan videreføres."

Komiteens medlem fra Venstre støtter forslagsstillernes syn på doping som et samfunnsproblem og mener det er viktig med en intensivering av antidopingarbeidet. Dette medlem støtter tanken om å bruke lovverket for å bekjempe doping, men er usikker på om det er riktig å starte arbeidet med en egen anti-dopinglov før vurderingen av å gjøre besittelse og bruk av en rekke dopingmidler straffbart etter straffeloven § 162 b er ferdig. Dette medlem er videre skeptisk til en omfattende ordning med frivillige dopingtester av lovlige preparater i treningsstudioer. Dette medlem mener en frivillig ordning sannsynligvis vil føre til at det bare er dopingfrie personer som avgir test. En som aktivt misbruker doping-preparater vil neppe samtykke til prøvetaking. Dette medlem mener derfor at tiltaket ikke er egnet til å løse det underliggende problemet og mener tiltaket ikke vil være tilstrekkelig, relevant og forholdsmessig i forhold til formålene som begrunner tiltaket. Dette medlem legger vekt på den økte trenden om å samle inn, lagre og bruke personopplysninger og viser til at det må være en forholdsmessighet mellom det en oppnår og personvern­ulempen.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen å intensivere antidopingarbeidet, også utenfor den organiserte idretten."

Komiteen mener videre det er viktig å se nærmere på mulige tiltak for å dempe den økende kroppsfikseringen i samfunnet.