Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunvor Eldegard, Sigrun Eng, Steinar Gullvåg, Sigvald Oppebøen Hansen og Arne L. Haugen, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr, Kåre Fostervold og Øyvind Korsberg, fra Høyre, Torbjørn Hansen og Petter Løvik, fra Sosialistisk Venstreparti, Ingvild Vaggen Malvik, fra Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn, fra Senterpartiet, lederen Lars Peder Brekk, og fra Venstre, Gunn Berit Gjerde, viser til den inngåtte jordbruksavtalen og Stortingets behandling av St.meld. nr. 19 (1999-2000), jf. Innst. S. nr. 167 (1999-2000).

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, legg stor vekt på å ha ein matproduksjon som tek omsyn til matsikkerhet, lokale tradisjonar og naturgrunnlaget. For å sikre nasjonal matsikkerheit er det viktig å halde oppe evnen til matproduksjon i norsk jordbruk. Vidare er eit aktivt landbruk i alle delar av landet eit viktig virkemiddel for å oppretthalde hovudtrekka i det busetnadsmønster vi har i dag. Fleirtalet vil leggje til rette for ein variert bruksstruktur som både tek omsyn til tradisjonelle familiebruk og gir høve for ulike formar for samarbeid. Saman med eit aktivt jordbruk, vil fleirtalet leggje til rette for ein livskraftig næringsmiddelindustri.

Fleirtalet vil sikre bøndene stabile og forutsigbare rammevilkår og høve til same utvikling i inntekt som andre. For å gi bøndene ei inntektsutvikling på line med andre grupper, er det viktig å nytte ut dei ressursane garden har. Fleirtalet vil styrke arbeidet for eit mangfald av produkt i norsk landbruk.

Komiteen mener at Mattilsynet i større grad skal finansieres av offentlige midler med bakgrunn i at det oppfyller en offentlig kontrollfunksjon.

Eit anna fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, meiner forhandlinga mellom staten og organisasjonane i jordbruket viser kor viktig det er med eit samarbeid mellom styresmaktene og næringa sjølv. Eit slikt samarbeid aukar høve for å nå måla i landbrukspolitikken. Dette fleirtalet vil streke under at forhandlingssystemet mellom staten og organisasjonane i jordbruket er ein viktig del av eit demokratisk system som gjev organisasjonane i jordbruket ansvar og innverknad over utviklinga i næringa, både knytt til inntekt og andre høve. Dette fleirtalet meiner det er særs viktig at forhandlingssystemet vert ført vidare slik det blei konkludert med ved Stortinget si handsaming av St.meld. nr. 19 (1999-2000).

Dette fleirtalet viser til at også andre interessenter vert påverka av jordbruksavtalesystemet, og har regelmessig kontakt med avtalepartane på førehand av forhandlingane slik at særskilte behov og omsyn, mellom anna i næringsmiddelindustrien, vert ivaretatt. Dette fleirtalet ser det som tenleg at slike kontakter vert utvikla vidare i tida framover.

Dette fleirtalet legg stor vekt på jordbruket si rolle for busetnad og levande kulturlandskap. Fleirtalet legg på denne bakgrunn merke til at ein innfører eit nytt beitetilskot og på denne måten styrkjer husdyrhaldet. Vidare er målprisane for sau/lam og grønsaker auka. Dette er ein profil som også i ein kulturlandskapssamanheng har nytte.

Dette fleirtalet har merka seg det ambisiøse målet til Regjeringa om ein økologisk produksjon og forbruk på 15 pst. i 2015. Dette fleirtalet konstaterer at utviklinga i primærproduksjonen no har stagnert og utgjer 4,2 pst. av jordbruksarealet. Dette fleirtalet er samd i at det er eit mål å auke den økologiske jordbruksproduksjonen. Dette fleirtalet meiner det no er viktig å vidareføre og forsterke tiltak som gir ein betre marknad for økologiske produkt. I det vidare arbeidet med utvikling av det økologiske jordbruket ber dette fleirtalet partane også vurdera tiltak for økologisk kjøttproduksjon.

Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at det i årets avtale er framforhandlet en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper. Dette flertallet har merket seg at det ikke har vært slik de siste årene, og er tilfreds med at avtalen ivaretar dette.

Dette flertallet støtter innretningen i avtalen, som prioriterer bønder som henter en vesentlig del av sysselsettingen og inntekter fra gårder og fra annen primærnæringsvirksomhet.

Dette flertallet mener det er nødvendig med en bedre inntektsutvikling i jordbruket, bl.a for å sikre ny rekruttering. Dette flertallet konstaterer at årets avtale innebærer en nivåheving i inntektene.

Dette flertallet har merket seg at hovedgrepet for økt inntekt i årets oppgjør er skattelettelser i form av økt jordbruksfradrag. Dette flertallet er positivt til å bruke skatt som et tiltak for å gi økt netto inntekt, men dette tiltaket kommer i stor grad bare de som allerede har næringsinntekt til nytte. Unge brukere som akkurat har overtatt gården og som er i en investeringsfase, har lave inntekter. De vil bare i begrenset omfang få nytte av et økt jordbruksfradrag. Dette flertallet mener derfor skattelettelser må brukes sammen med andre tiltak som øker inntektene i jordbruket.

Dette flertallet viser til at det er stor aktivitet og at investeringsbehovet i næringen er stort. Det er derfor viktig med midler til utviklingstiltak og ny næringsutvikling innen jordbruket. Dette flertallet viser spesielt til at rammen for investeringsvirkemidler økes med 45 mill. kroner, og ser det som viktig at tilskudd til investeringsmidler nå har fått et løft. Dette er et viktig politisk signal om at det skal satses på norsk landbruk.

Dette flertallet er tilfreds med at miljøprofilen styrkes gjennom målretting av virkemidlene. Etablering av et nytt beitetilskudd er viktig for å stimulere til økt beiting, kulturlandskapspleie og for å demme opp mot gjengroing.

Dette flertallet har blitt gjort oppmerksom på behovet for bedre velferdsordninger innen landbruket, og støtter den framforhandlede avtalen som nettopp har tatt høyde for dette. I tillegg til ordningen for ferie og fritid er det også forbedringer når det gjelder avløserordningen ved sykdom.

Dette flertallet er videre fornøyd med at det i avtalen er tildelt en ekstra melkekvote til eksisterende melkeprodusenter i Finnmark. Dette kan bidra til å stoppe ytterligere nedgang i antall bruk og sikre mangfoldet i bygdene i fylket.

Dette flertallet er tilfreds med at Regjeringen varsler at de vil bidra med forbedringer i kvalitets­sikringssystemer og merkeordninger, slik at mat fortsatt er helsemessig trygg og befolkningen kan ha tillit til varene som frembys.

Dette flertallet er også tilfreds med at avtalen innebærer en økning av bevilgningen til SMIL-ordningen, om spesielle miljøtiltak i jordbrukets kulturlandskap. Grønt Reiseliv er også en viktig satsing, og i avtalen legges det opp til et utviklingsprogram for grønt reiseliv i Norge innenfor en ramme på 25 mill. kroner. Dette flertallet er tilfreds med dette.

Dette flertallet er fornøyd med at avtalen legger til rette for å øke produksjon og forbruk av fornybar energi, og har merket seg at Regjeringen varsler at de vil komme tilbake til fordeling på tiltak og utforming av virkemidlene for både skogbruk og bioenergi i budsjettproposisjonen for 2007.

Dette flertallet viser til at Soria Moria-erklæringen vektlegger skogens betydning for landbruket som en fornybar ressurs som det er viktig å videreutvikle. I Soria Moria-erklæringen har Regjeringen varslet at den vil videreutvikle en nasjonal skogpolitikk der staten tar et medansvar for planting og ungskogpleie.

Under Stortingets åpne høring viste Norges Bondelag til at årets jordbruksoppgjør har vært en viktig snuoperasjon for å bedre rammevilkåra for næringen. Dette flertallet har merket seg dette.

Dette flertallet imøteser det videre arbeidet med tiltak for å nå målene i regjeringserklæringen.

Dette flertallet vil peke på at årets oppgjør er starten på en kursendring i landbrukspolitikken. Årets oppgjør må sees i sammenheng med behandlingen av og innretningen på kommende års jordbruksoppgjør.

Dette flertallet vil i denne anledning vise til at det i Soria Moria-plattformen heter at:

"Regjeringen vil sikre utøvere i landbruket inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper". Videre heter det at "regjeringen vil sikre et landbruk med en variert bruksstruktur over hele landet", og at "strukturprofilen må styrkes".

Dette flertallet har merket seg at i den fremforhandlede avtalen var enighet om at det skal nedsettes et partsammensatt utvalg som skal gjennomgå strukturutviklingen i norsk landbruk.

Privatiseringen av produksjonsrettigheter bør begrenses gjennom restriksjoner på kjøp og salg av kvoterettigheter. Videre bør det økologiske perspektivet få sterkere fokus framover.

Dette flertallet har merket seg at det under høringen kom til uttrykk behov for at små, mellomstore og familiebruk i større grad prioriteres.

Medlemene i komiteen frå Framstegspartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre viser til at forslaget i jordbruksavtale for 2006-2007 inneheld ei rekkje sentrale element frå landbrukspolitikken i regjeringa Bondevik II. Avtalen som er forhandla fram i år mellom staten og Norges Bondelag inneber verken i ramme, utforming eller struktur noka kursendring. Det er snarare ei flikking på kursen som har vore staka ut tidlegare.

Forslaget om å bruke skattereduksjonar som verkemiddel meiner desse medlemene er positivt, men dette er eit tiltak som først og fremst er ein fordel for dei med størst inntekt i jordbruksnæringa.

Desse medlemene viser også til at Regjeringa har fremja ei rekkje direkte negative skatteframlegg i landbruksnæringa. Eit tydeleg eksempel på det er framlegga i Revidert nasjonalbudsjett for 2006 der Regjeringa gjer framlegg om å gi kommunane høve til å innføre eigedomsskatt på våningshus. Regjeringa gir dermed skattelette med den eine handa og tar med den andre.

Medlemene i komiteen frå Framstegspartiet, Høgre og Venstre vil ha ein meir aktiv busettingspolitikk for dei landbrukseigedomane som hovudsakleg er ein stad å bu. Det bør bli enklare for folk å kjøpe småbruk. Dette for å sikre busetting og auka mangfald på bygdene. Desse medlemene viser i så måte til forslaget frå Lars Sponheim og André N. Skjelstad om oppheving av det generelle forbodet mot å dele landbrukseigedom (Innst. O. nr. 43 (2005-2006), og likar ikkje dei gammeldagse politiske standpunkta som Regjeringa tok då denne saka vart handsama.

Medlemene i komiteen frå Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre har også merka seg at hovudgrepet for auka inntekt er skattelette i form av auka jordbruksfradrag. Desse medlemene er positiv til å bruke skatt som eit tiltak for å gi auka netto inntekt. Samstundes er det grunn til å minne om at dette tiltaket i stor grad berre kjem til nytte for dei som allereie har næringsinntekt. Unge brukarar som akkurat har overteke garden og som er i ei investeringsfase, har låge inntekter. Dei vil berre i begrensa omfang få nytte av eit auka jordbruksfradrag. Desse medlemene meiner difor at skattelette må nyttast saman med andre tiltak som aukar inntektene i jordbruket.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller seg sterkt kritiske til den jordbrukspolitikken som har vært ført i etterkrigstiden og som fortsatt ønskes videreført av den sittende regjeringen. Disse medlemmer kan derfor ikke på noen måte stille seg bak den fremforhandlede jordbruksavtalen fordi den ikke bærer bud om noen ny innretning i landbrukspolitikken, dette til tross for at både landbruket og andre aktører som er knyttet opp mot landbruket har bedt om en kursomlegging av landbrukspolitikken. Den politikken som har vært ført mot landbruket gjennom mange år, er et sosialistisk eksperiment som har bidratt til at den norske bonden har blitt fanget inn i et "nett" og et system som det nå er tilnærmet umulig å komme ut av. Jordbrukspolitikken er preget av en sterk iver etter å regulere jordbruksnæringen helt ned til den minste detalj, og hvor offentlige byråkrater og et særdeles detaljert regelverk har tatt over styringen av hvordan utviklingen i jordbruket skal skje. Den styringen som den enkelte bonde skal ha over sin egen eiendom og arbeidsplass har blitt borte, og bøndene er i dag mer å anse som offentlig ansatte og utøvere av en offentlig politikk enn selvstendig næringsdrivende innenfor matproduksjonsbransjen, slik som de burde ha vært. Dette har ført til at kreativitet, satsingsevne og ønske om å ta risiko nærmest har blitt fraværende i store deler av landbruket. Disse medlemmer finner det merkelig at både jordbrukets organisasjoner og Senterpartiet støtter opp om en slik politikk som stadig fører til færre bønder og stor misnøye rundt inntektssituasjonen og utviklingsmuligheter blant aktørene i næringen. Disse medlemmer vil også påpeke at jordbruksavtalesystemet har blitt så innviklet og komplisert at få utenom det sentrale byråkratiet i Landbruks- og matdepartementet har mulighet til å sette seg inn i alle systemets sider og forstå det fullt ut. Det er ikke noen andre land innen OECD-området som har funnet det formålstjenlig å praktisere et system med jordbruksavtale. Det vises i denne sammenheng til svar fra statsråd Terje Riis-Johansen til stortingsrepresentant Hans Frode Kielland Asmyhr på skriftlig spørsmål nr. 940.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Forslaget til ny jordbruksavtale bifalles ikke.

"Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag til overføringer til jordbruket i statsbudsjettet uten forutgående forhandlinger."

Det er god grunn til å anta at det gjeldende regleverket skaper et enormt byråkrati, både i offentlig forvaltning og hos aktørene i næringen, som legger bånd på store ressurser som heller kunne ha vært benyttet til verdiskaping i landbruket og tilflytt aktørene i næringen som inntekt fremfor som offentlige overføringer som i dag. Disse medlemmer viser til at statsråd Terje Riis-Johansen ikke ønsker å svare på hvor mange offentlig ansatte som er knyttet til landbruket i statlig, fylkeskommunal og kommunal forvaltning. Det vises i denne sammenheng til svar fra statsråden på skriftlige spørsmål nr. 728 og nr. 907 fra stortingsrepresentant Hans Frode Kielland Asmyhr. Det er på bakgrunn av disse unnvikende svarene god grunn til å anta at antallet ansatte landbruksbyråkrater er svært høyt og at lite gjøres for å redusere antallet. Disse medlemmer mener at dette har avdekket en svakhet i offentlig forvaltning ved at man ikke har oversikt over hvilke arbeidsoppgaver de ansatte i offentlig sektor har.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme en handlingsplan hvor det stilles opp konkrete forslag til en avbyråkratisering av landbruket."

Disse medlemmer viser til at aktørene i jordbruket har et svært høyt antall lover og forskrifter som de må forholde seg til. Det må være et mål for offentlige myndigheter at dette antallet blir betydelig redusert slik at bøndene kan få næringsfriheten tilbake. Disse medlemmer mener det er betenkelig at statsråd Terje Riis-Johansen ikke kan svare på hvor mange forskjellige lover og forskrifter som aktørene i landbruket må forholde seg til, og det vises i denne sammenheng til svar fra statsråden på skriftlig spørsmål nr. 381 fra stortingsrepresentant Hans Frode Kielland Asmyhr.

Disse medlemmer viser til at det sannsynligvis vil bli et redusert importvern i kjølvannet av den internasjonale utviklingen gjennom WTO-forhandlingene. Utviklingen bærer bud om en gradvis økt konkurranse for norske landbruksprodukter. Til tross for et høyt tollvern har ikke norske myndigheter lagt noen plan for hvordan det norske landbruket skal møte en slik utvikling. Dette er svært kritisk. Resultatet kan bli at det norske landbruket får seg en "blåmandag" når resultatet fra WTO-forhandlingene blir kjent. Disse medlemmer mener utviklingen av en robust produksjon basert på markedsøkonomiske kriterier må ha topp prioritet og må utvikles før importvernet faller. Disse medlemmer vil vise til at den norske næringsmiddelindustrien er under press fra utlandet og at det er viktig at den norske landbrukspolitikken sikrer at industrien får råvarer til en konkurransedyktig pris. For å oppnå dette er det nødvendig med en strukturrasjonalisering av landbruket slik at enhetskostnadene går ned. Industrien er konkurransedyktig i forhold til utenlandske aktører på foredling og industriell produksjon, men råvarekostnadene er for høye i forhold til våre naboland og kan ved økt import true viktige arbeidsplasser og verdiskaping i industrien. Næringsmiddelindustrien står for om lag 20 pst. av sysselsettingen og verdiskapingen i industrien. Et fellestrekk er at produksjonen gjennomgående er relativt arbeidsintensiv, til tross for at bedriftene har tatt i bruk svært moderne teknologi. Norge må derfor benytte den tiden som ennå er igjen til å tilpasse primærproduksjonsleddet til den nye hverdagen som alle ser vil komme i forholdsvis nær fremtid. Disse medlemmer er derfor av den oppfatning at Regjeringen må ha en aktiv holdning til dette og ikke som i dag forholde seg helt passiv til den utvikling som gradvis skjer. Resultatet av en slik politikk vil gjøre stor skade i næringsmiddelindustrien. Disse medlemmer viser til at flertallet i det regjeringsoppnevnte Industriutvalget - NOU 2005:4 uttalte følgende om næringsmiddelindustriens rammevilkår:

"Utvalgets flertall mener det må utvikles et mer effektivt jordbruk som kan levere råvarer til industrien på mer konkurransedyktige vilkår. Utfallet av WTO-forhandlingene er usikkert. Det er ikke mulig å forutsi konsekvensene, fordi forslagene ennå ikke er tallfestet. Retningen er likevel klar, og vi må forvente at en endelig avtale vil få reell og betydelig effekt på norsk jordbruk og tilhørende næringsmiddelproduksjon. Utvalgets flertall mener at myndighetene også av hensyn til næringsmiddelindustrien, allerede nå bør begynne tilpasningen av jordbrukspolitikken til endrede internasjonale rammebetingelser. Jordbrukspolitikken bør i større grad fremme mer effektiv produksjon som kan levere råvarer til industrien på mer konkurransedyktige vilkår. En helhetlig verdikjedetenkning bør ligge til grunn for reguleringer og tiltak. Dette er en forutsetning for at industriselskapene skal kunne ha grunnlag for å legge sine investeringer til Norge."

Disse medlemmer er av den oppfatning at en så klar uttalelse fra et regjeringsoppnevnt utvalg som hadde i oppdrag å utrede tiltak for å beholde norsk industris konkurransedyktighet må følges opp i konkret politikk, og at Regjeringen her har mulighet til å føre en aktiv næringspolitikk rettet direkte mot næringsmiddelindustrien.

Disse medlemmer er skuffet over at Regjeringen ikke tar et oppgjør med det jordbrukspolitiske styringssystemet og det juridiske grunnlaget for jordbrukspolitikken som i stor grad ble utformet i mellomkrigstiden under helt andre forhold. Disse medlemmer mener resultatet av mer enn 70 år med en gjennomregulert landbruksnæring beviser at den førte politikken har vært mislykket fordi den ikke har nådd målene knyttet til bosetting, sysselsetting og inntektsnivå. Antallet bruk i drift og antall aktive bønder synker raskt, og det er påregnet at den samme avgangen vil fortsette også med årets jordbruksavtale. Dette må være et stort nederlag for Regjeringen som har bebudet en ny kurs i landbrukspolitikken. Videre har jordbrukspolitikken medført betydelige kostnader i form av offentlige utgifter, høye priser på matvarer og innskrenket næringsfrihet for bøndene. Disse medlemmer vil peke på at alle begrensninger og hindringer som er satt gjennom konsesjonsbegrensninger, administrative priser, produksjonskvoter og selektive støtteordninger, har vært ødeleggende for primærprodusentene. Disse medlemmer vil derfor prioritere en kraftfull omlegging der deregulering, avbyråkratisering og konkurranse settes i høysetet. Disse medlemmer mener denne prosessen må innledes snarest for å unngå at vi senere kan risikere å få en næring i full oppløsning. Disse medlemmer viser til at analyseselskapet Econ i 2004 utarbeidet en rapport på vegne av landbruks- og matdepartementet som konkluderer med at reguleringene i landbruket med fordel kan oppheves, da de først og fremst legger en begrensning på utviklingen av næringen og virker negativt i forhold til verdiskapingen i landbruket. Disse medlemmer er av den oppfatning at de konklusjoner som fremkommer i Econ-rapporten snarest må gjennomføres, slik at ny vekst og optimisme i landbruket kan sikres.

Disse medlemmer mener et ledd i en modernisering vil være at landbrukspolitikken ikke lenger innlemmes i distriktspolitikken. Disse medlemmer registrerer at landbrukets ansvar for bosetting i distriktene har vært mislykket. Disse medlemmer mener landbrukspolitikken har bidratt til å utarme distriktene og gjort dem mindre i stand til å utvikle et bærekraftig næringsliv og således medvirket til å forsterke sentraliseringseffekten. Disse medlemmer viser til at konkurranseutsatt virksomhet i distriktene kjemper en hard kamp for å overleve i den internasjonale konkurransen. I den kampen må den i tillegg til egne kostnader bære en andel av kostnadene til en landbrukspolitikk som er en av verdens dyreste. Disse medlemmer registrerer at den førte politikk har gitt en skjev fordeling av ressurser i distriktene, med det resultat at lokalsamfunnene har fått for få alternativer gjennom et lite variert arbeidstilbud. Disse medlemmer mener det derfor er et behov for en ny landbrukspolitikk som radikalt endrer betingelsene for jordbrukets og bygdenes samlede næringsliv gjennom å skille landbrukspolitikken og distriktspolitikken.

Disse medlemmer har stor tro på det norske landbruket og på norske bønder. Det er flertallet i Stortinget som har vist en mistillit til den norske bondestanden ved å begrense næringens frihet sterkt. Det er betenkelig at Senterpartiet har vært hærførere for en slik politikk som har ført til pessimisme og lavere produktivitet i landbruket. Disse medlemmer er av den oppfatning at det norske landbruket har store muligheter til å utvikle seg til en konkurransedyktig næring som også kan konkurrere på et internasjonalt marked med spesielle produkter. Norske klimaforhold, genressurser, økologi og kompetanse hos bøndene er særskilte fortrinn som kan utnyttes til vår fordel i et internasjonalt marked. Betalingsvillige forbrukere i EU og på andre markeder leter etter trygge og sunne matvarer som også har kvalitet og god smak. Disse medlemmer mener at vi har alle forutsetninger for å kunne levere slike produkter her i landet, men at det forutsetter en målrettet satsing og dyrking av gründerkultur, slik som man har erfaring fra i andre næringer. Norsk industri og mange andre næringer har blitt internasjonalt ledende innenfor sine segmenter. Dette har gjort at Norge på mange områder har høykompetanse på internasjonalisering, markedsføring, produktutvikling, kvalitetssikring og andre elementer som er viktige for å kunne lykkes internasjonalt. Disse medlemmer mener at Regjeringen burde legge en strategi for hvordan landbruket kan trekke veksler på den kompetansen som allerede finnes i landet og i mange bransjer. Ved å kople slik kompetanse med de fordeler som norsk landbruk allerede har vil man kunne skape en vinnernæring som kan lykkes internasjonalt. Disse medlemmer er derfor av den oppfatning at en større del av de offentlige midler som blir avsatt til landbruksformål bør benyttes til å utvikle nisjeproduksjon som kan ta økte markedsandeler både i Norge og internasjonalt. Flere mindre nisjeprodusenter har allerede lyktes med dette, men har behov for å være knyttet til et apparat som kan bidra med denne formen for kompetanse. Problemfokuseringen i landbruket må derfor være over og positiviteten må komme frem.

Disse medlemmer er bekymret over at forskningen på kastrering av smågris så langt ikke har gitt de nødvendige resultater slik som Stortinget regnet med da forbudet mot kastrering av smågriser ble innført. Disse medlemmer mener derfor at Regjeringen må følge denne utviklingen nøye, slik at Stortinget kan endre sin beslutning i god tid før kastreringsforbudet iverksettes. Dersom en tilstrekkelig god løsning ikke finnes, vil innføring av forbudet medføre en økonomisk katastrofe for svinenæringen og reelt sett en nedleggelse av næringen. Dette er ikke ønskelig.

Disse medlemmer ønsker primært at produksjon og omsetning av melk skal foregå i et marked med reell konkurranse uten offentlig fastsatte kvotebegrensninger. Disse medlemmer vil likevel, som en subsidiær holdning innenfor den eksisterende landbrukspolitikken, støtte ordningen med omsettelige produksjonskvoter for melk. Det bør da vektlegges at produksjonssystemet praktiseres på en måte som fører til en ønsket strukturutvikling og kostnadssenkning i norsk melkeproduksjon. En melkeproduksjon som overføres til bruk der mulighetene for større og mer rasjonell drift foreligger, vil kunne bedre konkurranseevnen. Disse medlemmer vil hevde at med en ordning med omsettelige produksjonskvoter for melk som gjøres landsomfattende, bedres muligheten ytterligere for en ønskelig strukturutvikling og kostnadseffektiv melkeproduksjon.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en ordning med omsettelige produksjonskvoter for kumelk, som ikke begrenses til fylkes- eller regionnivå, men gjøres landsomfattende."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ønsker å etablere likeverdige konkurransevilkår mellom TINE og andre aktører i meierisektoren. Disse medlemmer minner i den forbindelse om forslag i Dokument nr. 8:53 (2004-2005) og Innst. S. nr. 191 (2004-2005) om å etablere et juridisk og eiermessig skille mellom markedsregulator og TINE ved at oppgavene som markedsregulator legges til eget offentlig eiet selskap eller Statens Landbruksforvaltning. Disse medlemmer viser til at ovennevnte forslag, hvis det ble vedtatt, ville fjerne mye av behovet for etterkontroll fordi Tine-konsernets incentiver til kryssubsidiering ikke lenger ville foreligge. Disse medlemmer mener det innenfor det bestående system, med TINE som markedsregulator, er viktig å styrke og videreføre etterkontrollen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det må foretas en særskilt gjennomgang av hvilke skatter og avgifter som landbruket er ilagt, slik at det kan foretas en redusering av disse. Det er nødvendig at de verdier som skapes i næringen forblir hos aktørene i næringen og ikke slik som i dag, hvor staten tar inn store summer i skatter og avgifter for så å fordele noe tilbake i form av overføringer. Disse medlemmer ønsker ikke et system med særskilte skattefradrag, som for eksempel jordbruksfradraget, fordi dette er å begynne i feil ende. Dersom staten skal bidra til økte inntekter hos bøndene, må direkte skattelettelser og fjerning av særskilte skatter gjennomføres før man innfører særskilte fradrag. Oppheving av reguleringer og konsesjonsbestemmelser er også tiltak som vil kunne bidra til å øke inntektene hos de bønder som tenker moderne og som ønsker å satse på landbruket som fremtidig levemåte.

Disse medlemmer er bekymret for at den norske landbrukspolitikken bidrar til en økt grensehandel ved at handel som kunne ha bidratt til verdiskaping og sysselsetting i Norge, havner i våre naboland. Tall viser at grensehandelen nå er på om lag 10 mrd. kroner pr. år. Disse medlemmer er av den oppfatning at Regjeringen må ha en aktiv holdning til dette og bør gjøre endringer i landbrukspolitikken som bidrar til at nordmenn finner det formålstjenlig å handle i Norge. Det er beklagelig at Regjeringen ikke har noen aktiv politikk på dette området. Det vises i denne sammenheng til svar fra finansministeren til stortingsrepresentant Hans Frode Kielland Asmyhr på skriftlig spørsmål nr. 939.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener at jordbruket er en viktig næring i mange norske bygder og kommune. Livskraftige lokalsamfunn betyr mye for den enkeltes tilhørighet. Høyre vil derfor fremme forslag til tiltak som sikrer bedre lønnsomhet og rekruttering til jordbruket. Disse medlemmer viser til at det er den enkelte bonde, og ikke myndighetene, som er best skikket til å bestemme hvordan driften bør innrettes for å oppnå størst mulig avkastning på det enkelte bruk. En gjenreisning av eiendomsretten og råderetten er derfor en sentral del av en fremtidsrettet landbrukspolitikk. Disse medlemmer vil arbeide for et levedyktig norsk landbruk som gir forbrukerne kvalitetsprodukter til konkurransedyktige priser, utnytter nye markedsmuligheter og som sikrer en forsvarlig norsk matvareberedskap.

Disse medlemmer konstaterer at Norges forpliktelser som WTO-medlem, de pågående forhandlingene i WTO og behovet for å prioritere offentlige kjerneområder medfører at det verken er realistisk eller ønskelig å øke overføringene til landbruket over statsbudsjettet. Våre internasjonale forpliktelser om å redusere driftsstøtten gjør at overføringene og virkemidlene i jordbruksavtalen i sterkere og sterkere grad blir rene distrikts- og bygdepolitiske tiltak.

Forslaget om å bruke skattereduksjoner som virkemiddel mener disse medlemmer er positivt og vil komme aktører med næringsinntekt til gode. Disse medlemmer vil imidlertid gå imot at skattelettelser til jordbruksnæringen skal salderes gjennom økte skatter for andre grupper.

Disse medlemmer mener at det ikke er riktig at bondeorganisasjonene alene sammen med staten skal fremforhandle rammevilkår for egen næring, for næringsmiddelindustrien samt deler av distriktspolitikken utenom ordinær budsjettbehandling. Avtaleinstituttet blir også svekket ved at deler av næringen ikke slutter opp om avtalen. Disse medlemmer vil derfor oppheve jordbruksforhandlingene og jordbruksavtalen som virkemiddel i jordbrukspolitikken. Kompleksiteten i de ulike ordninger som gjelder i jordbruket er høy, og justeringer av disse vil ha konsekvenser for mange bønder og ansatte i næringsmiddelindustrien. Det er viktig at aktørene er med i prosessen ved utforming av virkemidlene. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at jordbrukets organisasjoner og næringsmiddelindustrien bør ha en egen, fast ordning med konsultasjoner med Regjeringen i forkant av fremleggelse av budsjettforslaget som angir jordbrukets rammebetingelser. Omfanget av rammebetingelser i jordbruksavtalen, både i kroner og hvor mye den dekker av næringens aktivitet, tilsier at den bør sees som en del av den øvrige budsjettbehandlingen slik at det er mulig å sette dette inn i en helhet. Disse medlemmer viser til at en prinsipiell motstand mot jordbruksavtalen ikke i seg selv betyr motstand mot virkemidlene som ligger i avtalen. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn stemme mot forslaget til jordbruksavtale for 2006-2007.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Forslaget til ny jordbruksavtale bifalles ikke."

"Stortinget ber Regjeringen i forkant av fremleggelsen av statsbudsjettet for 2007 foreta en konsultasjon mellom partene i jordbruksoppgjøret der formålet er å komme med forslag til næringens rammevilkår for 2007. På bakgrunn av dette fremmer Regjeringen forslag for Stortinget i sammenheng med den ordinære budsjettbehandlingen."

Disse medlemmer mener jordbruksnæringen trenger mindre reguleringer og mer rom for kreativitet. Det er viktig at reguleringer ikke står i veien for alternative og fremtidsrettede driftsformer. Samdrift er et eksempel på en måte å organisere driften av bruket på som kan frigjøre ressurser. Disse medlemmer har merket seg at bønder som ønsker å gå sammen i samdrifter, flere steder har blitt nektet dette på grunn av stivbente regler for antall deltakere i samdrifter. I noen tilfeller er taket for antall deltakende bruk så lavt at det ikke gir rom for lønnsom drift. Disse medlemmer ser det som viktig at de som ønsker å organisere driften på andre måter enn tradisjonell gårdsdrift får muligheter til dette, for å sikre inntekter og ordnet arbeidstid.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til oppmyking av regelverket for samdrifter slik at taket på antall deltakende bruk blir økt eller fjernet."

Disse medlemmer viser til at dagens strenge reguleringer på bruk og omsetning av eiendom virker hemmende på utviklingen av jordbruksnæringen. Fravær av reell eiendomsrett kan bidra til at nyetableringer hindres og investeringer begrenses. Disse medlemmer ønsker en politikk som legger til rette for at de som ønsker å satse på næringen så vel som de som ønsker å gå ut av næringen, skal ha en reell mulighet til det. Derfor mener disse medlemmer at det reduserer jordbrukets og distriktenes fremtidsmuligheter at Regjeringen ikke vil oppheve delingsforbudet i jordloven.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti og Venstre viser til at landbrukspolitikken som vart ført i perioden 2001-2005, skapte ny optimisme i næringa og grunnlag for satsing for dei som vil skape seg eit levebrød innan den utvida landbrukspolitikken. Det er viktig at denne politikken held fram, og desse medlemene er nøgde med å registrere at dette er tilfellet.

Medlemen i komiteen frå Kristeleg Folkeparti konstaterer at Regjeringa meiner avtalen sikrar bøndene ei inntektsutvikling og sosiale vilkår på line med andre grupper og at avtalen i tillegg legg til rette for ei nivåheving i inntektene. Denne medlemen er einig i eit slikt mål, men er kritisk til om denne avtalen i seg sjølv bidreg til dette. Det er grunn til å minne om at også kostnadene auker, særleg dei som er knytte til auka energikostnader og auka rentenivå. Denne medlemen meiner difor det er grunn til å tru at skilnaden i høve til andre grupper vil auke.

Denne medlemen meiner det er naudsynt med ei betre inntektsutvikling i jordbruket for å sikre ny rekruttering. Denne medlemen meiner at det i tillegg er naudsynt med betre velferdsordninger. Denne medlemen legg merke til at Regjeringa i sitt grunnlag for inntektsutviklinga i 2007 føreset ein vidare nedgang i antal årsverk på om lag 4 pst. Denne medlemen merka seg at staten i sitt tilbod ikkje la til grunn at jordbruket kunne halde på desse midlane, men at ein i avtalen er samde om å halde ein vesentleg del av midlane i ramma. Denne medlemen meiner at denne andelen er mindre enn det ein har vorte samde om tidlegare år. Denne medlemen meiner ein produktivitetsauke må nyttast til å auke inntektene til bøndene.

Denne medlemen meiner norsk jordbruk står overfor store omstillingar. Denne medlemen meiner jordbruket i dag syner stor evne til omstilling. Samstundes skjer denne omstillinga i eit høgare tempo no enn tidlegare. Denne medlemen meiner tempoet ikkje må vera så høgt at denne omstillinga gir utilsikta nedbygging av jordbruket.

Gode velferdsordningar er også viktige for å få unge til å starte med jordbruk. Denne medlemen er samd i at ein aukar dagsatsen for avløysing ved sjukdom og tilskota til avløysing for ferie og fritid. Denne medlemen meiner desse ordningane må byggjast vidare ut ved seinare jordbruksforhandlingar.

Denne medlemen meiner det er viktig å utnytte heile potensialet for inntekt på gardane. Målet om ein variert bruksstruktur må vera styrande for utforminga av støtteordningane. Sjølv om jordbrukspolitikken og jordbruksavtalen har tradisjonell matproduksjon som hovudsikte, har ein gard også potensial for andre inntekter. Denne medlemen har i denne samanheng merka seg at avtalen legg opp til styrka satsing innan Grønt reiseliv og innan bioenergi og skogbruk. Denne medlemen meiner slike tiltak vil styrkje inntektene i jordbruket og gi rom for aktivitet på fleire gardar i framtida. Denne medlemen meiner det er uheldig om det vert ein motsetnad mellom volumproduksjon og nisjeproduksjon, begge delar er naudsynt om me skal få eit robust jordbruk i tråd med måla i St.meld. nr. 19 (1999-2000).

Denne medlemen vil peike på at det var store forventningar til jordbruksforhandlingane i år ut frå dei forventningar som Regjeringa skapte i Soria Moria-erklæringa. Denne medlemen konstaterer at jordbruksorganisasjonane meiner desse forventningane ikkje er innfridde.

Denne medlemen meiner forhandlingane mellom staten og organisasjonane i jordbruket understreker kor viktig det er med eit samarbeid mellom styresmaktene og næringa sjølv. Dette samarbeidet aukar sjansane for å nå måla i jordbrukspolitikken. Denne medlemen meiner det er en styrke for utviklinga i næringa at ein finn fram til sams løysingar i forhandlingar. Av denne grunn vil denne medlemen stemme for avtalen som Regjeringa har forhandla fram med Noregs Bondelag.

Medlemen i komiteen frå Venstre meiner at landbruket skal ha ein viktig plass i Noreg også i framtida. Det er eit mål å oppretthalde eit desentralisert landbruk med variert struktur på bruka, både fordi vi ønskjer å vere sikker på at vi får levert mat og for å sikre trygg mat. Skal vi lukkast med dette, må moderniseringa av det norske landbruket halde fram. Denne medlemen ser på gardbrukaren som ein sjølstendig næringsdrivande med eit spesielt forvaltaransvar. Difor er det viktig at gründermentaliteten får ein viktig plass innanfor landbruket. Ressursgrunnlaget på bygdene må i større grad utnyttast til næringsutvikling og til busetting også for folk utan direkte tilknyting til primærnæringane. Det må bli meir mangfald i landbruket. Lokale styremakter må få betre høve til lokal tilpassing og til å sjå landbrukspolitikken i samanheng med annan næringspolitikk. Landbruket må få mindre øyremerking, færre skjema, færre og enklare retningsliner.

I tillegg til å produsere mat og trevirke, må landbruket spele ei større rolle for å nå samfunnsmåla om livskraftige lokalsamfunn, levande kulturlandskap og natur- og miljøgode. Denne medlemen ønskjer overføringar til landbruket om lag på same nivå som i dag, men med tilskotsordningar som er meir produksjonsnøytrale.

Denne medlemen vil sikre at Noreg framleis har eit handlingsrom for nasjonal landbrukspolitikk innan ramma som er sett gjennom WTO og andre internasjonale avtaleverk. Alle land må sikrast retten til ein viss nasjonal jordbruksproduksjon mellom anna gjennom tollvern.

Eit innfløkt regelverk og mange av lovene for landbruket er eit hinder for å utvikle eit meir fleksibelt landbruk der dei som har lyst å satse på næringa, får høve til det. Denne medlemen ønskjer difor ein full gjennomgang av lov- og regelverk med sikte på ei kraftig modernisering.

Denne medlemen ønskjer at vi framleis skal ha jordbruksforhandlingar, men då som ein reindyrka inntektsavtale mellom gardbrukarane og staten. Alle andre tilskot og ordningar bør overførast til ordinære postar på statsbudsjettet som blir vedtekne etter opne diskusjonar i dei folkevalde organa og ikkje i lukka forhandlingar innan det korporative systemet.

Denne medlemen ønskjer ei gradvis opp­mjuking av regelverket innan mjølkeproduksjon. Einskildbruk i mjølkeproduksjonen må få høve til å utvikle produksjonen ved å kjøpe eller leige kvote. Maksimalkvota for enkeltbruk bør aukast.

Denne medlemen ønskjer også fritt sal av mjølkekvotene innanfor dei geografiske rammene som er gjeldande i dag. Denne medlemen vil oppheve dei geografiske avgrensingane for å ta del i samdrifter. Det bør dessutan bli høve til å leige mjølkekvotar slik at garden som eig kvotene kan ha mjølkeproduksjon seinare om det er ønskjeleg.

Denne medlemen viser til at landbruksministeren ved fleire høve har varsla ein ny landbrukspolitikk og peikt på at den sitjande regjeringa skal snu strukturrasjonaliseringa i landbruket. Til avisa Varden seier landbruksministeren 26. januar 2006 mellom anna:

"Jeg vil stoppe den kraftige nedgangen. For meg er hver nedlegging et nederlag."

Når no landbrukspolitikken frå den nye regjeringa for første gong vert materialisert, er det nettopp det motsette som hender: Både i staten sitt tilbod og i avtalen som er fremja for Stortinget, legg Regjeringa og Bondelaget til grunn ein produktivitetsvekst på 4,3 pst., noko som utgjer om lag 3 000 færre søkjarar til produksjonstilskot i jordbruksavtalen.

Vidare skriv landbruksministeren sjølv gjennom tilbodet frå staten, side 42:

"Av hensyn til behovet for forutsigbarhet i rammebetingelsene for de næringsdrivende i en langsiktig næring, mener regjeringen at det er viktig å videreføre hovedtrekkene i tidligere tiltak."

Dette fekk avisa Nationen som står avtalepartane nær, til å skrive følgjande 10. mai 2006:

"Hva har vi her? Jo en regjering utgått av tre partier, hvorav særlig SV og Sp i årevis har kritisert Lars Sponheim og hans forgjengere så busta fyker for strukturpolitikken i landbruket og avgangen i antall bønder. Men som, når de selv kommer til makta, ikke klarer dristigere grep enn å si ja og ammen til politikken som er ført."

Denne medlemen har på grunnlag av dette forståing for at Norsk Bonde- og småbrukarlag ikkje fann å kunne tilrå medlemene sine avtalen som staten og Bondelaget hadde skrive under på.