Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

Vedlegg: Brev fra Helse- og omsorgsdepartementet v/statsråden til familie- og kulturkomiteen, datert 15. mai 2006

Jeg viser til brev datert 29. mars 2006, der komiteen ber om min vurdering av et privat forslag fra stortingsrepresentantene Hans Frode Kielland Asmyhr, Øyvind Korsberg, Kåre Fostervold og Thore Aksel Nistad om å gi forbrukerne informasjon om produksjons- og nedfrysningsdato på emballasjen for matvarer, samt bedre opplysninger til forbruker om matvarens opprinnelse. Fordi forslaget også berører fiskeri- og kystministerens og landbruks- og matministerens konstitusjonelle ansvarsområder, er svaret utarbeidet i samråd med disse.

Innledningsvis vil jeg bemerke følgende til forslagets pkt. I om merking med produksjons- og nedfrysningsdato for matvarer: Denne problemstillingen har vært til behandling i matdepartementene over noe tid. Dette har bakgrunn i at Stortingets næringskomité i brev til Landbruks- og matdepartementet av 13. januar 2005 stilte det samme spørsmålet som familie- og kulturkomiteen nå stiller. I brev av 27. januar 2005 svarte daværende landbruks- og matminister Lars Sponheim på vegne av matdepartementene på næringskomiteens henvendelse. Landbruks- og matministeren skrev her at det var nødvendig å utrede flere problemstillinger nærmere, før regjeringen kunne ta stilling til forslaget om merking med produksjons- og nedfrysningsdato. Helse- og omsorgsdepartementet ba deretter Mattilsynet om å utrede disse problemstillingene. Mattilsynets utredning er nå ferdig, og den utgjør en viktig del av grunnlaget for matdepartementenes vurdering av pkt. I i dokument nr. 8:44 (2005-2006).

Matdepartementene har vurdert både forslagets pkt. I, om merking med produksjons-og nedfrysningsdato, og pkt. II, om å bedre opplysningene til forbruker om matvarens opprinnelse, på bakgrunn av gjeldende regelverk for merking av næringsmidler. Dette regelverket består i første rekke av forskrift 21.  desember 1993 nr. 1385 (merkeforskriften), som er bygd på og gjennomfører direktiv 2000/13/EF (merkedirektivet) i norsk rett. Reglene i merkedirektivet fastsetter de generelle rammene for norske myndigheters handlingsfrihet når det gjelder regulering av merking av matvarer. Dette regelverket inneholder i dag ingen krav om merking av produksjons- eller nedfrysningsdato. Når det gjelder angivelse av navn, adresse og opprinnelse inneholder regelverket enkelte bestemmelser.

Jeg støtter tanken om at forbrukere bør sikres bedre informasjon om matvarer. Jeg er enig i at merking med produksjons- og nedfrysningsdato kan være et nyttig hjelpemiddel for forbrukerne, som kan ha behov for slike opplysninger når de vurderer ulike matvarers kvalitet. Denne typen merking vil ivareta hensynet til redelighet, og den vil motvirke villedning av forbrukere. Videre mener jeg at merking med produksjons- og nedfrysningsdato kan omfatte alle slags matvarer.

Når det gjelder merking med produksjonsdato vil jeg likevel bemerke følgende: Det fremgår av Mattilsynets utredning at produksjonsdato ofte kan være vanskelig å definere, særlig for sammensatte produkter. Dette vil gjøre det vanskelig å gjennomføre og håndheve eventuelle bestemmelser om merking med produksjonsdato. I stedet for merking med produksjonsdato anbefaler Mattilsynet merking med pakkedato, som er et definitivt tidspunkt og dermed lettere å fastslå enn produksjonsdato. Jeg mener at pakkedato vil ha like god opplysningsverdi for forbrukerne.

Jeg støtter forslaget om merking med nedfrysningsdato for matvarer. I likhet med pakkedato er nedfrysningsdato et tidspunkt som er enkelt å fastslå.

Når det gjelder merking av matvarer, bestemmes som nevnt norske myndigheters handlingsfrihet av det EØS-baserte merkeregelverket. Dette reiser for det første et spørsmål om Norge har adgang til å innføre nasjonale regler om merking med pakke- og nedfrysningsdato. Dersom det viser seg at regelverket gjør dette vanskelig, blir et neste spørsmål i hvor stor grad norske myndigheter kan bidra til å utvikle frivillige norske ordninger for merking med pakke- og nedfrysningsdato. For det tredje kan det spørres om norske myndigheter har mulighet til å sikre forbrukerne slik informasjon gjennom påvirkning av det EØS-baserte merkeregelverket.

Jeg vil vise til at merkeregelverket ikke inneholder bestemmelser om merking med pakke- eller nedfrysningsdato for matvarer. Merkedirektivet inneholder derimot et forbud mot nasjonale regler som hindrer omsetning av matvarer som tilfredsstiller de kravene direktivet stiller til merking av matvarer. Slike norske regler som foreslås her, vil i praksis kunne hindre omsetning av matvarer som tilfredsstiller direktivets krav, dersom de ikke også er merket med pakke- og nedfrysningsdato. Reglene vil være mest handelshindrende, dersom de gjøres gjeldende for alle slags matvarer, uavhengig av opprinnelsesland. Slik jeg forstår regelverket, vil imidlertid også regler om merking med pakke- og nedfrysningsdato som bare gjøres gjeldende for norskproduserte matvarer, kunne være problematiske i forhold til forbudet i merkedirektivet.

På denne bakgrunn, er det min vurdering at norske regler om merking med pakke- og nedfrysningsdato som utgangspunkt trolig vil være i strid med merkedirektivet. Slike norske regler kan da bare fastsettes, dersom de kan begrunnes i en av direktivets unntaksbestemmelser. Etter en konkret vurdering har jeg kommet til at disse unntaksbestemmelsene ikke passer for regler om merking med pakke- og nedfrysningsdato slik det er foreslått i dokument nr. 8:44 (2005-2006).

Norske regler om merking med pakke- og nedfrysningsdato vil dermed trolig stride mot merkedirektivet. Det betyr at det etter mitt skjønn vil være problematisk å innføre regler om merking med pakke- og nedfrysningsdato.

Med frivillige ordninger menes her systemer for merking av matvarer som i hovedsak utarbeides og gjennomføres av virksomhetene eller bransjeorganisasjonene selv. Jeg mener at frivillige ordninger kan fremme formålet om å informere forbrukerne om pakke- og nedfrysningsdato for matvarer, og dermed sikre dem mot villedning med hensyn til matvarers kvalitet.

Virksomhetene og bransjeorganisasjonenes handlingsfrihet begrenses som utgangspunkt ikke av EØS-regelverket. I dokument nr. 8:44 (2005-2006) foreslås det imidlertid at regjeringen skal sikre forbrukerne informasjon om pakke- og nedfrysningsdato. Regjeringen representerer norske myndigheter, og er derfor, i motsetning til bransjeorganisasjonene, forpliktet av EØS-regelverkets begrensinger. Dette reiser et spørsmål om i hvor stor grad regelverket tillater norske myndigheter å bidra til å utvikle frivillige ordninger for merking med pakke- og nedfrysningsdato.

Jeg vil vise til at det generelle merkeregelverket ikke i seg selv regulerer frivillige ordninger. Det relevante regelverket vil her være EØS-avtalens generelle bestemmelser om fri flyt av varer.

EF-domstolen har fastslått at reglene om fri flyt av varer forbyr statlige handlinger, som har som formål å favorisere varer med nasjonal opprinnelse på bekostning av importerte varer. Frivillige norske ordninger for merking med pakke- og nedfrysningsdato kan medføre at mange norske forbrukere velger å kjøpe norske framfor importerte matvarer. Jeg mener at dette vil kunne være tilstrekkelig til at en slik frivillig ordning kan rammes av EØS-avtalens forbud mot "tiltak med tilsvarende virkning" som kvantitative importrestriksjoner.

Dette betyr ikke nødvendigvis at norske myndigheter ikke kan delta i utviklingen av frivillige ordninger. På bakgrunn av EF-domstolens praksis, vil det her være avgjørende om formålet bak den frivillige ordningen er å fremme produksjon eller salg av norske matvarer. Dersom merkeordningen har et slikt formål, vil den defineres som diskriminerende og dermed være forbudt, med mindre den kan begrunnes i en av EØS-avtalens meget strengt fortolkede unntaksbestemmelser. Dersom en frivillig ordning derimot utvikles med andre formål, vil den være mindre problematisk i forhold til reglene om fri flyt av varer. Jeg mener at en frivillig ordning for merking med pakke- og nedfrysningsdato vil kunne begrunnes ved hjelp av EF-domstolens lære om såkalte allmenne hensyn, dersom den utvikles for å informere forbrukerne om pakke- og nedfrysningsdato for matvarer, slik at de sikres mot villedning med hensyn til matvarens kvalitet.

På denne bakgrunn mener jeg at EØS-avtalen ikke hindrer norske myndigheter i å bidra til å utvikle frivillige ordninger for merking med pakke- og nedfrysningsdato, forutsatt at ordningene har som formål å informere forbrukerne om matvarers kvalitet.

EU har nylig igangsatt et prosjekt for å modemisere sitt merkeregelverk. Dette prosjektet omfatter blant annet en revisjon av merkedirektivet. I den forbindelse har EU-kommisjonen sendt et høringsdokument vedrørende revisjon av merkedirektivet på høring til alle medlemslandene, samt til EFTA-landene.

Som EFTA-land har Norge etter EØS-avtalen tilnærmet samme adgang som EUs medlemsland til å delta i dette revisjonsarbeidet, så lenge det befinner seg på de tidligste tidlige trinn i regelverksprosessen. Jeg vil vise til at departementet, i samarbeid med Mattilsynet, deltar aktivt i dette revisjonsarbeidet. På denne måten jobber norske myndigheter i dag for innlemmelse av krav om merking med pakke- og nedfrysningsdato i det EØS-baserte merkeregelverket. Det er mitt håp at denne innsatsen med tiden skal resultere i at slike regler inntas i det reviderte merkedirektivet.

Som det framgår av drøftelsene ovenfor, mener jeg at den eneste muligheten regelverket i dag gir norske myndigheter til å sikre forbrukerne informasjon om pakke- og nedfrysningsdato, er å bidra til at virksomhetene eller bransjeorganisasjoner selv utvikler frivillige systemer for slik merking.

Jeg mener at den mest hensiktsmessige måten jeg kan bidra på, vil være å oppfordre berørte bransjeorganisasjoner til selv å avtale frivillige ordninger. Dersom bransjeorganisasjonene anser dette som interessant, vil jeg anmode Mattilsynet om å være behjelpelig med å utarbeide hensiktsmessige rammer for bransjestyrte systemer for merking med pakke- og nedfrysningsdato for matvarer.

Samtidig vil departementet, sammen med Mattilsynet, fortsette arbeidet med å forsøke å få innlemmet regler om merking med pakke- og nedfrysningsdato i EUs reviderte merkedirektiv.

Forslagsstillerne ønsker å sikre forbrukerne bedre informasjon om matvarers opprinnelse. Merkeforskriftens § 21 andre ledd inneholder i dag en bestemmelse om at matvarers opprinnelses- eller opphavssted skal angis, dersom "utelatelse av slik opplysning kan villlede med hensyn til næringsmidlets virkelige opprinnelse eller opphavssted". Ut over dette er det fastsatt særskilte regler om opprinnelsesmerking for bestemte typer av matvarer, eksempelvis for ferskt storfekjøtt og sjokolade. Fiskeri- og kystministeren, landbruks- og matministeren og jeg er enige i at bedre regler for opprinnelsesmerking vil kunne være nyttige for forbrukerne.

På samme måte som ved spørsmålet om Norge nasjonalt kan regulere merking med pakke- og nedfrysningsdato, bestemmes norske myndigheters handlingsfrihet i forhold til generelle krav om opprinnelsesmerking av merkedirektivet. Dette innebærer at tilsvarende rettslige problemstillinger som i pkt. 2.2 kan være aktuelle også her. Dette gjelder særlig spørsmålet om Norge har adgang til å innføre egne regler om opprinnelsesmerking.

Merkedirektivet inneholder ikke andre bestemmelser om opprinnelsesmerking enn de som Norge har gjennomført i merkeforskriftens § 21, se pkt. 3.1. Som nevnt i pkt. 2.2.1, inneholder merkedirektivet imidlertid et forbud mot nasjonale regler som hindrer omsetning av matvarer som oppfyller de kravene direktivet stiller. Dette innebærer at den rettslige situasjonen for eventuelle generelle norske regler om opprinnelsesmerking vil være sammenlignbar med situasjonen for eventuelle generelle norske regler om merking med pakke- og nedfrysningsdato. Jeg viser til den rettslige vurderingen i pkt. 2.2.1 om dette. Denne vurderingen vil som utgangspunkt gjelde tilsvarende for generelle norske regler om opprinnelsesmerking.

På denne bakgrunn mener jeg at egne generelle norske regler om opprinnelsesmerking trolig vil være problematiske i forhold til merkedirektivet. Etter mitt skjønn gjør dette det lite hensiktsmessig å innføre slike regler. Jeg vil imidlertid vise til at det allerede finnes egne regler som krever opprinnelsesmerking av bestemte matvarer. Her vil jeg særlig nevne reglene om opprinnelsesmerking av ferskt storfekjøtt i forskrift 28 mars 2001 nr. 315.

Som i pkt. 2.2.2, menes med frivillige ordninger systemer for merking av matvarer som i hovedsak utarbeides av virksomhetene eller bransjeorganisasjonene selv. Jeg mener at frivillige ordninger kan fremme formålet om å sikre forbrukerne bedre informasjon om matvarers opprinnelse.

Her vil jeg vise til at landbruks- og matministeren, i samråd med fiskeri- og kystministeren og meg, allerede har bedt Mattilsynet om å gå i dialog med berørte bransjeorganisasjoner, med sikte på å få utarbeidet eventuelle veiledere for frivillig opprinnelsesmerking.

Jeg mener at den beste muligheten regelverket i dag gir matdepartementene til å sikre forbrukerne bedre informasjon om matvarers opprinnelse, er å oppfordre virksomheter eller berørte bransjeorganisasjoner til selv å avtale frivillige ordninger for slik merking.

Problemstillinger vedrørende opprinnelsesmerking vil dessuten være et sentralt tema ved revisjonen av EUs merkeregelverk. Matdepartementene har derfor et tett samarbeid med Mattilsynet om innspill til denne revisjonen.

Forrige kapittel