Synspunkter på forslaget fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og Anne Margrethe Larsen om et utvekslings- og samarbeidsprogram mellom muslimske land og Norge (Dokument nr. 8:36 (2005-2006))

Den siste tids begivenheter har, som representantene påpeker, understreket behovet for dialog og kommunikasjon mellom Norge og muslimske land. Jeg har imidlertid lyst til å påpeke at betegnelsen "muslimske land" er i dagens globale og multikulturelle verdenssamfunn ikke en helt enkel eller presis term å anvende.

Regjeringen er opptatt av å ha en bred, internasjonal satsing på demokrati- og reformarbeid i den muslimske verden gjennom bidrag til økonomisk utvikling, godt styresett og økt gjensidig forståelse. Fra norsk side har vi derfor lenge støttet ulike initiativ gjennom tiltak som har styrket og utvidet våre kontaktflater med en rekke muslimske land. Disse har særlig vært innrettet mot interreligiøs dialog, menneskerettigheter og demokrati, og jeg kan benytte anledningen til å orientere om noen av disse tiltakene:

• – Interreligiøs dialog er en del av Utenriksdepartementets arbeid for fred, forsoning og fremme av menneskerettighetene. Utenriksdepartementet støtter inter- og intrareligiøse prosesser i for eksempel Pakistan, Midtøsten, Iran og på Afrikas Horn.

• – Utenriksdepartementet har nylig etablert et bredt sammensatt forum for å styrke kompetansen om religionens rolle i utenrikspolitikken. Her deltar forskere og representanter for ulike tros- og livssynsorganisasjoner, inklusive representanter fra Den norske kirke, Det mosaiske trossamfunn, Islamsk råd og Samarbeidsrådet for tros- og livssynsspørsmål.

• – Utenriksdepartementet har gjennom flere år støttet Oslo-koalisjonen for tros- og livssynsfrihet gjennom prosjekter for å fremme toleranse i blant annet Kina, Indonesia, Kaukasus og Sentral Asia.

• – Utenriksdepartementet har nylig tilrettelagt for et faglig samarbeid om menneskerettigheter mellom Norsk senter for menneskerettigheter og det egyptiske Council for Human Rights. Denne form for samarbeid mellom fagmiljø og sivilsamfunn ser vi på som meget positivt.

• – Vi har etablert en menneskerettsdialog med Indonesia og vil satse på å videreføre denne og slik bygge en langsiktig relasjon som gir grunnlag for en konstruktiv og kritisk dialog.

• – Vi arbeider også for å etablere et nærmere samarbeid med Iran for utveksling av erfaringer, informasjon og kunnskap om rettstatsprinsipper og menneskerettigheter.

Mange av disse prosjektene har skapt kontaktflater i den muslimske verden som har bidratt positivt i den vanskelige situasjonen som oppstod i forbindelse med "karikatursaken". Direkte dialog og kommunikasjon gjennom åpne og etablerte kanaler viste seg helt avgjørende for å formidle vårt budskap og oppklare misforståelser.

Regjeringen er positiv til å vurdere behovet for en ytterligere styrking av våre forbindelser med muslimske land; for eksempel ser vi på hvordan kultursamarbeidet - også den delen som norske ambassader tilrettelegger og støtter - kan styrkes. Fremme av en utvikling i den muslimske verden som ikke bidrar til at avstanden til Vesten oppleves som økende, er en overordnet utenrikspolitisk utfordring.

Jeg er imidlertid ikke overbevist om offentlige besøks- og utvekslingsprogram er veien å gå i denne sammenheng. Utenriksdepartementet vil videreføre og intensivere det arbeid som gjøres fra vår side. I tillegg kommer at kontaktene mellom de sivile samfunn i Norge og den muslimske verden er i sterk vekst, blant annet som følge av migrasjon, handel, turisme og kultursamarbeid, som nevnt. Det kan være grunn til å se nærmere på måter å styrke disse kontaktflatene på, uten å gå veien om et særlig offentlig utvekslings- og samarbeidsprogram.

Til slutt vil jeg peke på at kontaktflatene mellom parlamentarikere i Norge og demokratiske, muslimske land er en meget viktig dimensjon i dialog- og kommunikasjonsarbeidet.