Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Dagfinn Høybråten, og fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, viser til at Stortinget i 1998 vedtok en plan for ekstraordinære utstyrsinvesteringer i sykehus for perioden 1998-2002. Den økonomiske totalrammen for utstyrsplanen var 5,3 mrd. kroner. Videre ble det også avsatt 4,5 mill. kroner til å foreta en evaluering av den 5-årige utstyrsdugnaden. I det siste året av utstyrsplanen, 2002, hadde staten overtatt eieransvaret for sykehusene.

Komiteen merker seg at Stortingets målsettinger med de ekstraordinære utstyrsinvesteringene, var å bidra til en kvalitativ og kvantitativ bedring av behandlingstilbudet, jf. St.prp. nr. 61 (1997-1998). Nytt utstyr var primært tenkt å gå til de områder der det var behov for fornyelse og hvor det ville øke kapasiteten og kvaliteten i pasientbehandlingen.

Komiteen har merket seg at det i Innst. S. nr. 226 (1997-1998) nevnes at alle helseregionene peker på at utskifting av gammelt eksisterende utstyr, spesielt røntgenutstyr, må prioriteres. Av dette følger økt kapasitet og investeringer i ny, digitalisert billeddiagnostikk innenfor røntgen. Komiteen fastslår at det synes å være bred enighet i helseforetakene om at gjennomsnittlig levetid på medisinsk-teknisk utstyr i norske sykehus er ca. 10 år.

Komiteen viser til at Riksrevisjonen har undersøkt 17 av de 55 sykehusene/foretakene og at det ikke har vært mulig å få en oversikt over totale investeringer i medisinsk-teknisk utstyr. De 17 sykehusene står for omtrent halvparten av volumet av spesialisthelsetjenester målt etter SAMDATAs oversikt over samlede driftsutgifter i 2003. Komiteen mener det er uheldig at det ikke er mulig å skaffe en slik totaloversikt og forutsetter at Regjeringen sørger for at dette vil være mulig heretter.

Komiteenmerker seg at Riksrevisjonens undersøkelse, spesielt i Helse Nord, baserer seg på et lite utvalg av respondenter og at avveininger av forhold knyttet opp mot kostnadselementet i utstyrskjøpet og teknologisk utvikling i perioden, ikke i særlig grad er lagt til grunn i undersøkelsen. Komiteen viser til Riksrevisjonens innledning der formålet med undersøkelsen er:

"å belyse om de prioriteringer som Stortinget la til grunn for utstyrsplanen, er fulgt, og om rutinene for planlegging av investeringer og opplæring i bruk av medisinsk-teknisk utstyr er i samsvar med de krav som bør stilles."

Komiteen merker seg videre at Riksrevisjonen, i selve rapporten, ønsker å belyse følgende problemstilling:

"Hvordan er utstyrsituasjonen i sykehusene, og er denne og de gjennomførte investeringene i samsvar med helsepolitiske prioriteringer og målsettinger?"

Mens Riksrevisjonen i sin konklusjon om undersøkelsen sier følgende:

"fastholder Riksrevisjonen at rapporten samlet sett antas å gi et dekkende bilde av situasjonen knyttet til medisinsk-teknisk utstyr i sykehusene."

Komiteen stiller spørsmålstegn ved om disse noe ulike beskrivelsene av formålet med undersøkelsen, bidrar til den uenighet som det er mellom Riksrevisjonen og departementet når det gjelder tolkning av de innsamlede data.

Komiteen viser også til konklusjonene i rapport nr. 18/2003 fra Samfunns- og næringslivsforskning AS (SNF) som omhandler evaluering av plan for utstyrsinvesteringer i norske sykehus med spesielt fokus på perioden 2001-2003, der respondentene utgjør nærmere 80 pst. av helseforetakene:

"Undersøkelsen viser at investeringer i relativt stor grad har gått til utskifting av gammelt utstyr i sykehusene. Videre mente respondentene at midlene også har gått til innkjøp av nytt utstyr som øker kapasiteten og kvaliteten i behandlingen. Områder innen radiologi, laboratorietjenester, intensivmedisin og kirurgi har hatt størst effekt ved investeringene, dvs. at investeringene har bidratt til bedret behandlingstilbud og behandlingskapasitet. En viss effekt finner vi også innenfor indremedisin og kvinnesykdommer/føde."

Denne rapporten peker også på at investeringer på IT-utstyr irelativt stor grad har bidratt til bedret kvalitet i sykehusenes IT-utstyr.

Komiteen merker seg at studien som ligger til grunn for SNF-rapporten, viser at investeringene har hatt stor betydning for flaskehalsproblematikken ved at flaskehalser er blitt fjernet og nedetiden på utstyret er blitt redusert og at investeringene har hatt stor betydning for økning av pasientgjennomstrømningen; noe som er i tråd med Stortingets målsettinger.

Komiteen registrerer at rapportene fra Riksrevisjonen og SNF er lite sammenfallende på enkelte områder, noe som gjør det vanskelig for Stortinget å trekke bestemte konklusjoner.

Komiteen merker seg at departementet ser på rutineforbedringer ved utarbeidelse av investeringsplaner for medisinsk-teknisk utstyr og vil peke på Riksrevisjonens bemerkning om at risikoanalyser er viktige for å hindre at det oppstår negative konsekvenser hvis de forutsetningene som investeringsanalysene bygger på, svikter.

Komiteen ser alvorlig på at Riksrevisjonen har avdekket vesentlige mangler ved opplæringsrutinene knyttet til medisinsk-teknisk utstyr, noe som kan ha stor betydning spesielt for pasientsikkerheten.

Komiteen konstaterer at Regjeringen også ser alvorlig på dette og forutsetter at nødvendige tiltak iverksettes.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiets stortingsgruppe gjennom hele utstyrsplanens periode har pekt på betydningen av at det medisinsk-tekniske utstyret i sykehusene er avgjørende for å nå helsepolitiske mål om større kapasitet, bedre kvalitet og bedre effektivitet i pasientbehandlingen. Disse medlemmer vil minne om de forslag til økte investeringer i slikt utstyr Fremskrittspartiets medlemmer i perioden har fremmet, også gjennom sine utenlandsbudsjetter.

Riksrevisjonens undersøkelse har, ifølge Dokument nr. 3:6 (2005-2006), hatt som formål å belyse om de prioriteringer Stortinget la til grunn for utstyrsplanen i 1998, i Innst. S. nr. 226 (1997-1998), er fulgt og om rutinene for planlegging av investeringer og opplæring i bruk av medisinsk-teknisk utstyr har vært i samsvar med de krav som bør stilles.

Til tross for at bare 17 av 55 sykehus har gitt en oversikt over de årlige investeringer under utstyrsplanen og fremtidig investeringsbehov for årene 2005-2008, gir dette ifølge Dokument nr. 3:6 (2005-2006), en oversikt over situasjonen i ca. halvparten av volumet i spesialisthelsetjenesten i forhold til driftsutgifter i 2003. Disse medlemmer har notert seg at Riksrevisjonen peker på at undersøkelsen bygger på mange datakilder og at den gir et dekkende og representativt bilde av situasjonen.

I St.prp. nr. 1 (2000-2001) ble det pekt på at det i 1998 og 1999 ble overført henholdsvis 244 og 374 mill. kroner til påfølgende års budsjetter, noe som etter disse medlemmers mening indikerte at fylkene ikke oppfylte sine 40 pst. av investeringene slik at de statlige midler som skulle dekke 60 pst. ble utløst. Fremskrittspartiets gruppe påpekte i sine merknader i Budsjett-innst. S. nr. 11 (2000-2001) at dette bl.a. førte til alvorlige problemer når det gjaldt lindrende behandling innen kreftomsorgen, og partiet fremmet forslag om at fordelingsnøkkelen mellom stat/fylke skulle endres til 90/10. Ingen andre partier støttet forslaget.

Disse medlemmer er av den oppfatning at bl.a. disse forhold har medført at de helsepolitiske mål ikke er oppfylt, slik Riksrevisjonen påpeker, når det i Dokument nr. 3:6 (2005-2006) vises til at gjennomsnittsalderen for medisinsk-teknisk utstyr ikke er blitt lavere fra 1998 til 2003, som var planperiodens lengde og at halvparten av foretakene i Helse-Nord har brukt 70 pst. av investeringsmidlene til utstyr som ikke var prioritert i planen.

Disse medlemmer har også merket seg Riksrevisjonens påpeking av at sykehusene har dårlig oversikt på områder hvor informasjonen burde vært lett tilgjengelig, og at Riksrevisjonen stiller spørsmål om hvorvidt sykehusene utnytter de muligheter og systemer de har til å sikre styring og oppfølging av utstyrsinvesteringene. Heller ikke oversikt og planer for fremtidig kapitalbehov knyttet til fornyelse av medisinsk teknisk utstyr foreligger, ifølge Dokument nr. 3:6 (2005-2006).

Disse medlemmer viser til at Samfunns- og næringslivsforskning (SNF) i år 2000 fikk i oppdrag av Sosial- og helsedepartementet å evaluere "Plan for utstyrsinvesteringer ved norske sykehus". I 2002 overtok Sosial- og helsedirektoratet oppdragsgiveransvaret for prosjektet. Ifølge SNF-rapport nr. 18/2003 er prosjektets hovedmålsetting følgende:

"å vurdere om de ekstraordinære bevilgningene har bidratt til å redusere flaskehalser og bedre behandlingskvaliteten ved de sykehus som investerer i nytt utstyr."

Disse medlemmer vil peke på at målsettingen har et noe annet innhold enn Riksrevisjonens om

"å belyse om de prioriteringer som Stortinget la til grunn for utstyrsplanen er fulgt og om rutinene for planlegging og investeringer og opplæring i bruk av medisinsk teknisk utstyr er i samsvar med de krav som bør stilles."

I Innst. S. nr. 226 (1997-1998) sier en samlet komité følgende:

"Komiteen vil påpeke at den mangelfulle oversikten man har over utstyrssituasjonen ved mange av landets sykehus og i mange av landets fylker, medfører at utstyrsfornyelsen skjer lite planmessig, og ofte i etterkant av at nytt utstyr skulle vært skaffet til veie. Dette har konsekvenser for den generelle sykehusdriften i form av redusert effektivitet og lite optimal bruk av personellressurser. Komiteen finner det hensiktsmessig at det fra Regjeringens side tas initiativ til utvikling av et verktøy for oversikt over utstyrssituasjonen."

Disse medlemmer finner at Riksrevisjonens rapport nettopp peker på at utstyrsplanen ikke ser ut til å ha ført til noen kvalitativ forbedring i forhold til komiteens bekymring på dette området. Disse medlemmer mener at Riksrevisjonens rapport og rapporten fra SNF har forskjellig utgangspunkt, men at begge rapporter bekrefter at det fremdeles er behov for sterkere vektlegging av komiteens ovennevnte merknad og en bedre planlegging for fremtiden når det gjelder særlig innkjøp og vedlikehold av medisinsk-teknisk utstyr.