Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Tone Merete Sønsterud, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Dagfinn Høybråten, og fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, viser til Dokument nr. 3:12 (2004-2005) Riksrevisjonens undersøkelse av styring og oppfølging av tiltak for rusmiddelmisbrukere.

Komiteen er samd i Riksrevisjonen sitt utgangspunkt om at rusmiddelmisbruk er eit av våre største samfunnsproblem. Komiteen meiner det er avgjerande viktig for den einskilde som treng hjelp for misbruket sitt, for pårørande og for mange arbeidsplassar og lokalsamfunn i dette landet, at det er samsvar mellom tilbod og hjelpetiltak. Komiteen har merka seg at SIRUS reknar dei totale utgiftene som følgje av misbruk til 2,2 mrd. kroner i 2001. Komiteen meiner det er all grunn til å tru at utgiftene har auka sidan 2001, og at menneskelege påkjenningar og omkostnader er aukande.

Komiteen viser til den sentrale oppgåva kommunane har for oppfølgjing av rusmiddelmisbrukarar og meiner Riksrevisjonen si undersøking kan vera ein viktig reiskap for vidareutvikling av gode tenester.

Komiteen merkar seg at Riksrevisjonen stiller spørsmål ved om departementet har naudsynt styringsinformasjon på dette området. Komiteen viser til at undersøkinga ikkje omfattar tida etter 2003, og at eventuelle endringar som følgje av statleg ansvar for delar av rusfeltet såleis ikkje er vurdert.

Komiteen viser vidare til at Riksrevisjonen påpeikar at det i samband med handlingsplanen Kunnskap og brubygging (1998-2001) vart etablert sosialfaglege og rusfaglege fora, men at desse seinare i liten grad er vedlikehaldne. Komiteen merkar seg også at dei sju kompetansesentra ikkje har hatt ei tilstrekkeleg aktiv rolle overfor sosialtenesta i kommunane. Komiteen kan ikkje sjå at det framgår av rapporten kva mandat kompetansesentra eigentleg hadde i den tida som er undersøkt. Det vert vist til ei utgreiing frå Sosial- og helsedirektoratet frå juni 2004 som grunnlag for eit arbeid med samordning og klargjering av oppgåver og resultatkrav. Komiteen merkar seg vidare at eit landsdekkande tilsyn av tenestene innan rusfeltet for første gong vart gjennomført i 2004.

Komiteen finn det urovekkjande at undersøkinga viser at rusklientar ikkje i tilstrekkeleg grad får den hjelp, oppfølgjing og tiltak dei har behov for og krav på. Komiteen meiner såleis at det er eit klårt potensiale for betring av måten mange kommunar møter rusmiddelmisbrukarane sine på. Dette gjeld sentrale område som kartlegging, dokumentasjon, rutinar for systematisk råd og rettleiing, dobbeltdiagnosar, LAR og bruk av tvang.

Komiteen viser til at departementet m.a. understrekar Stortinget sitt mål om kommunalt sjølvstyre og den desentralisering av avgjerder og oppgåver som følgjer av det.

Komiteen ser ikkje noka sjølvmotseiing mellom gode lokale løysingar og behovet for reiskapar som ivaretek overordna omsyn.

Komiteen viser til at det i 2003 vart vedteke ei rusreform som gav personar med rusproblem pasientrettar på lik linje med andre pasientar, herunder rett til vurdering innan 10 dagar og rett til behandling.

Komiteen viser vidare til at talet på plassar i legemiddelassistert rehabilitering (LAR) er meir enn dobla dei siste fire åra, frå 1 503 i 2001 til 3 249 pr. 30. april 2005. Komiteen viser vidare til at løyvingane til lågterskel helsetiltak er monaleg auka, det same er talet på deltakande kommunar. Medan det i 2001 var 11 kommunar som hadde etablert lågterskel helsetilbod til rusmiddelmisbrukarar, hadde 38 kommunar slikt tilbod i 2005. Sjølv om behandlingskapasiteten for rusmiddelmisbrukarar er auka, meiner komiteen det er behov for ytterlegare auke slik at behandlingskøane kan av­viklast. Komiteen vil elles peika på at ein viktig intensjon med rusreforma er betre samordning av tenestene samt eit heilskapleg tilbod til rusmiddelmisbrukarar med samansette problem. Komiteen meiner retten til ein individuell plan er ein viktig reiskap i den samanhang. Komiteen vil understreka at det er viktig å sikra at ein misbrukar med rett til individuell plan, faktisk får ein slik plan.

Komiteen viser elles til at løyvingane til rus er blitt monaleg styrka i perioden 2002 til 2005.

Komiteen viser til at Regjeringa i Soria Moria-erklæringa varslar ein nasjonal forpliktande opptrappingsplan for rusfeltet for å samordna og forsterka innsatsen overfor rusmiddelavhengige. Komiteen legg til grunn at departementet ved utarbeidinga av ein slik plan er oppteken av å utvikla naudsynt rettleiing, samt verktøy og modellar som medverkar til større systematikk og kunnskap i kommunane for deira del av ansvaret. Komiteen føreset såleis at Riksrevisjonen si påpeiking av betre samspel mellom dei ulike aktørane innan rusfeltet vert ivareteke.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet anser de forhold som gjelder kommunenes ansvar for rusmiddelmisbrukere som fremkommer i Dokument nr. 3:12 (2004-2005), for omfattende og kritikkverdige. I Ot.prp. nr. 54 (2002-2003) om Rusreform II og rett til individuell plan understrekes behovet for omfattende og utfordrende oppgaver for kommunene i forbindelse med Rusreformen, og i Ot.prp. nr. 3 (2002-2003) påpekes at det med grunnlag i St.meld. nr. 69 (1991-1992) Tiltak for rusmiddelmisbrukere "har vært en betydelig vekst i tildelingen av ressurser til kommuner og fylkeskommuner og program for utvikling av kommunens og sosialtjenestens arbeid med rusmiddelmisbrukere". I Dokument nr. 3:12 (2004-2005) konkluderer Riksrevisjonen med at departementet bør "ta et initiativ til at det utvikles veiledninger, verktøy og modeller for å bidra til større systematikk og kunnskap i kommunenes arbeid, og til at rusmiddelmisbrukere får en bedre oppfølging fra sosialtjenesten i kommunene".Disse medlemmer hadde, etter at Stortinget har behandlet Rusreformene I og II, forventet en større innsats fra kommunenes side når det gjelder individuell plan og oppfølging av rusmiddelmisbrukere.

Disse medlemmer viser til at Riksrevisjonen i sin rapport påpeker at gjennomgang av dokumenter fra de kommunale sosialtjenestene viste at en tredjedel av sosialtjenestene i undersøkelsen ikke har saksbehandlingsrutiner for arbeidet i sosialtjenesten og at tre ­fjerdedeler av sosialtjenestene ikke har skriftlige saksbehandlingsrutiner for oppfølging av rus­middel­misbrukere. Slik praksis kan etter disse medlemmers mening, slik Riksrevisjonen også påpeker, medføre svært ulik praksis mellom forskjellige saksbehandlere ved samme sosialtjeneste og ulik behandling av de forskjellige brukere innenfor samme tjenesteområde. Også mangel på internkontroll i sosialtjenesten påpekes i rapporten fra Riksrevisjonen, noe som etter disse medlemmers mening kan føre til at feil og mangler i saksbehandlingen ikke blir avdekket og at klientenes rettssikkerhet ikke kan ivaretas på nødvendig måte.

I Ot.prp. nr. 3 (2002-2003) foreslås lovfestet rett til individuell plan i sosialtjenesteloven, og sosialkomiteen slutter seg til forslaget i Innst. O. nr. 4 (2003-2004). Komiteen sier i innstillingen:

"Komiteen mener at individuelle planer vil bidra til aktiv brukermedvirkning, større trygghet og forutsigbarhet for brukerne, avklaring av ansvarsforhold og sikring av samordning av samarbeid mellom ulike deler av tjenesteapparatet"

Riksrevisjonens rapport peker på at det kun er 5 av 55 klienter som har fått utarbeidet tiltaksplan i forbindelse med institusjonsbehandling. For 23 av de 55 foreligger det, ifølge rapporten, ingen dokumentasjon på at sosialtjenesten har foretatt noen kartlegging i forbindelse med søknad om institusjonsbehandling: Det har heller ikke vært noen kontakt mellom sosialtjenesten og brukeren under og etter institusjonsbehandlingen, og i en del tilfeller har det ikke vært planlagt noen oppfølging etter behandlingen. Disse medlemmer ser alvorlig på at gjennomføringen av intensjonene i Rusreformene ikke følges bedre opp i kommunene.

Når det gjelder legemiddelassistert rehabilitering (LAR), vil disse medlemmer sette fokus på den lange reaksjonstiden som, ifølge rapporten fra Riksrevisjonen, ofte har vært resultatet ved videresending av søknad om deltakelse i LAR. For en del klienter har det tatt ett år før sosialtjenesten har videreformidlet søknad og for enkelte opptil fire år etter at det ble uttrykt ønske om deltakelse i LAR. Dette er etter disse medlemmers mening helt uakseptabel saksbehandling for de rusmiddelmisbrukere som venter på hjelp og som har en lovfestet rett til behandling etter lov om sosiale tjenester.

I rapporten fra Riksrevisjonen påpekes også en rekke andre mangler ved den kommunale sosialtjenestens behandling av rusmiddelmisbrukere. Det pekes på mangel på tilstrekkelige og hensiktsmessige metoder, rutiner og systemer for god oppfølging, at det ikke rapporteres systematisk fra kommunene til staten om oppfølging av rusmiddelmisbrukere, at det går lang tid mellom evalueringene, sen identifisering av kartlegging av rusmiddelmisbruk, mangel på boliger og lang saksbehandlingstid for søknader om bolig og mangel på tilbud for klienter med dobbeldiagnose (rus/psykiatri).

På denne bakgrunn er disse medlemmer bekymret for brukernes rettssikkerhet, for livssituasjonen til rusmiddelmisbrukerne i Norge og for den sosiale nød, kriminalitetsutvikling og familietragedier som situasjonen på lengre sikt kan føre til.

Disse medlemmer mener at rapporten fra Riksrevisjonen underbygger innholdet i Fremskrittspartiets merknader i Innst. S. nr. 198 (2004-2005) om ny arbeids- og velferdsforvaltning der Fremskrittspartiet går inn for at også den kommunale sosialtjenesten bør innlemmes i den statlige arbeids- og velferdsetaten. En slik modell ville etter disse medlemmers mening gi bl.a. mange rusmiddelmisbrukere en bedre mulighet til oppfølging og etaten en betydelig bedre samlet oversikt over brukerens behov og muligheter, slik at oppfølgingen kunne bli et effektivt virkemiddel i en mulig rehabilitering.

Disse medlemmer legger til grunn at innholdet i Riksrevisjonens rapport, Dokument nr. 3:12 (2004-2005), blir tatt til etterretning av departementet og at kommunenes sosialtjeneste blir gjennomgått med sikte på å oppnå en mer formålstjenlig tjeneste overfor brukerne, rettssikkerhet for rusmiddelmisbrukerne, gjennomføring av intensjonene i Stortingets vedtak når det gjelder Rusreformene og en implementering av det regelverket som skal styre tjenestene i den kommunale sosialtjenesten.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til en gjennomgang av den kommunale sosialtjenestens organisering og tilbud overfor rusmiddelmisbrukere og til at det utvikles veiledninger, verktøy og modeller for å bidra til større systematikk og kunnskap i kommunenes arbeid slik at rusmiddelmisbrukere får en bedre oppfølging i kommunene."