2. Globaliseringen som ramme for regional utvikling i Norge
Grunnlaget for gode samfunn over heile landet er den verdiskapinga vi evnar å få til framover. Noreg er eit høgkostland, med høge standardar for velferd og inntekt. Klima, geografi, kostnadsnivå og store avstandar, både i Noreg og til viktige marknader internasjonalt, påverkar konkurransevilkåra våre, og dermed føresetnadane for å halde ved like høge velferdsstandardar.
Globaliseringa gjer at stader, bedrifter og individ i ulike delar av verda, og i ulike delar av Noreg, blir stadig meir samanbundne.
Globaliseringa er også ei stor utfordring. Norske bedrifter får høve til å vekse og til å utnytte eigne fortrinn, samstundes som krava til omstillingsevne aukar både for næringslivet og for samfunnet. Auka internasjonal integrasjon set også nye rammer for utforminga av politikk på nasjonalt nivå.
Den demografiske utviklinga i Noreg er ei anna hovudutfordring for norsk økonomi. Aldringa av befolkningen, som særleg vil gjere seg gjeldande frå 2010, har to spesielt viktige konsekvensar: Ein mindre del av befolkninga vil vere i arbeid, og offentlege utgifter vil auke i forhold til den samla verdiskapinga. Sjølv om yrkesdeltakinga i Noreg er høg, er den gjennomsnittlege arbeidstida låg samanlikna med mange av dei landa vi konkurrerer med. Det å halde ved like ein stor nok arbeidsinnsats, er derfor ei sentral utfordring i tida framover.
Hovudmåla for den økonomiske politikken til Regjeringa er arbeid til alle, auka verdiskaping, vidareutvikling av det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og ei langsiktig, berekraftig utvikling. Eit sterkt og konkurransedyktig næringsliv er ein føresetnad for å nå desse måla.
Ein politikk som medverkar til at stabilitetsmåla for den overordna økonomiske politikken blir oppfylte, motverkar brå endringar i konkurranseevna til næringslivet. Også i høve til dei regional- og distriktspolitiske måla er det derfor viktig at stabilitetsmåla for den overordna økonomiske politikken blir nådde.
I meldinga vert det vist til at den økonomiske politikken som har vore ført, viser resultat. Renta er redusert, og styrkinga av kronekursen gjennom 2002 er langt på veg reversert. Sjølv om dette isolert sett har medverka til å betre kostnadssida og konkurranseevna til bedriftene, trekkjer næringslivet med seg verknadene av mange år med ein høgre vekst i lønnskostnadene enn handelspartnarane. Dette gjer delar av det konkurranseutsette næringslivet sårbart for negative endringar i konkurransevilkåra. Over tid må lønnsveksten vere på eit nivå som sikrar konkurranseevna, og som ikkje i seg sjølv gjer det nødvendig å stramme inn i pengepolitikken.
Departementet viser til at det er viktig å sikre vekstevna i fastlandsøkonomien. Vi må utvikle og ta i bruk ny teknologi, nye produkt og nye organisasjons- og arbeidsformer for å auke verdiskapinga. Den økonomiske politikken i vid forstand må leggje til rette for innovasjon, omstilling og effektivisering både i næringslivet og i offentleg forvaltning. Kompetansen til arbeidsstyrken er også svært viktig for vekstevna. Vi må derfor stille høge krav til utdanningssystemet.
Noreg har utvikla kompetanse og næringsliv basert på rike naturressursar innanfor olje og gass, vasskraft og andre energikjelder, havbruk og landbruk. Dette vil også vere basisen for utviklinga framover, men gjerne nytta på nye måtar.
Nedbygging av handelshindringar har lagt til rette for spesialisering og utnytting av stordriftsfordelar og komparative fortrinn. Samstundes inneber utviklinga i internasjonal handel også at visse delar av landet har eit sterkare omstillingspress på seg enn andre. Dette gjeld kanskje i størst grad dei landbruksavhengige områda.
Meldinga omtaler pågåande forhandlingar med WTO på landbruks- og fiskeriområdet.
I Lisboa i år 2000 vedtok EU ei målsetjing om å bli den mest dynamiske og konkurransedyktige økonomien i verda innan 2010.
Kunnskap står i sentrum for Lisboa-strategien. EU har understreka at dette målet berre kan bli nådd dersom Lisboa-strategien blir ein integrert del av regionalpolitikken, og omvendt at regionalpolitikken blir ein del av Lisboa-strategien. Utforminga av EU sin framtidige regionalpolitikk er bygd på dette, og her står vekst og sysselsetjing i fokus. Regjeringa legg til grunn dei same samanhengane mellom konkurranseevne og regional utvikling i den norske regionalpolitikken. Utdanning, forsking, innovasjon og entreprenørskap er nøklane til framtida i alle delar av landet.
Komiteen vil peke på at globaliseringen gjør at mennesker og bedrifter i ulike deler av verden knyttes nærmere sammen. Utviklingen av internasjonal samhandel har vært og er en viktig forutsetning for den gode økonomiske utviklingen i Norge. Gjennom internasjonale avtaler bygges handelshindrene ytterligere ned. Det gir mulighet til å konkurrere i nye markeder, men det gir også konkurranse i markeder som før har vært skjermet mot eller hatt begrenset konkurranse. Dette fører til økt internasjonal handel.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på at globaliseringen har mange positive sider, men også negative. Disse må møtes med forsterket innsats fra myndighetene i handelspolitikken, i næringspolitikken og i regional- og distriktspolitikken, med klare spilleregler og regelverk både nasjonalt og internasjonalt for å sikre rettferdig konkurranse, adgang til markeder og hindre korrupsjon, økonomisk kriminalitet og hvitvasking. Det er nødvendig med forsterket innsats mot arbeidsløshet, sosial dumping, svart arbeid og utstøting fra arbeidslivet. Dette er helt avgjørende for at seriøse bedrifter som driver på lovlig vis, ikke skal tape i kampen mot useriøse aktører.
Flertallet understreker at en svak regional- og distriktspolitikk, lønnsdumping, dårligere arbeidsmiljø og mindre jobbtrygghet verken er sosialt akseptabelt eller en strategi som kan sikre norske arbeidsplasser.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at utviklingen har gjort at det som tidligere var naturlige lokaliseringsfortrinn for distriktene nå er redusert. For eksempel var nærhet til rike fiskefelt langs kysten tradisjonelt et bærende fortrinn for Kyst-Norge. Nå kan store havgående fartøy fange alternative fiskeslag i fjerne farvann. Fabrikkskipene kan bearbeide fisken om bord, og bringe den direkte til markedet eller til foredlingsanlegg i andre land. Likeså kan fisk levert til land i Norge fryses, og sendes til fjerne land som for eksempel Kina, for bearbeidelse istedenfor å bearbeides lokalt. Forskjellene i arbeidskraftkostnader kan gjøre dette lønnsomt.
Likevel registrerer dette flertallet at det er et voksende marked for fersk fisk, der nærheten til ressursene og rask transport til markedet er forutsetninger for god lønnsomhet.
Dette flertallet vil peke på at næringslivet i Norge, og i særlig grad næringslivet i Distrikts-Norge, er avhengig av å omsette sine produkter i internasjonale markeder. Det er derfor særlig viktig for næringslivet i Distrikts-Norge at det føres en økonomisk politikk som er stabil og som motvirker brå endringer i konkurranseevnen til næringslivet. Distrikts-Norge vil bli hardest rammet gjennom tap av arbeidsplasser dersom Norges kostnadsmessige konkurranseevne svekkes.
Dette flertallet vil likeså peke på betydningen av at nasjonale interesser blir ivaretatt i de internasjonale forhandlingene om rammebetingelsene for verdenshandelen. Landbruket har en avgjørende rolle for bosettingen i distriktene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener derfor det er svært viktig at landbruksforhandlingene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) gir nødvendig handlingsrom for å sikre et aktivt landbruk over hele landet.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil påpeke at for å sikre en rettferdig handel må også Norge være villig til å være imøtekommende i forhandlingene. Disse medlemmer mener dette vil sikre norske interesser, noe næringslivet i distriktene vil være særlig tjent med.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det er viktig at Norge klarer å sikre handlefrihet til opprettholdelse av et aktivt og mangfoldig landbruk over hele landet etter at WTO-forhandlingene er avsluttet.
Flertallet mener det må legges opp til en total gjennomgang av WTO-forhandlingenes konsekvenser for norsk landbrukspolitikk, og at endringene av interne støtteordninger i landbruket som følge av WTO-avtalen må ta hensyn til landbrukets verdi for bosetting, kulturlandskap og miljø. På den måten mener flertallet at landbrukspolitikken i tillegg til de landbrukspolitiske og distriktspolitiske målene også vil kunne underbygge målene for blant annet reiselivspolitikken. Samtidig vil en målrettet satsing på reiselivet være et virkemiddel for positiv omstilling i landbruksområdene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at de midlene som eventuelt blir frigjort ved endringer i støtteordninger til landbruket som følge av WTO-avtale må tilbakeføres til sektoren på andre områder.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at et sterkt landbruk i hele landet er viktig for å sikre bosetting og sysselsetting, og for å ivareta kulturlandskap og miljø. Dette medlem viser videre til undersøkelser som nylig er gjort og som viser at 4 av 5 nordmenn ønsker et norsk landbruk på dagens nivå. Et mangfoldig land krever en mangfoldig landbrukspolitikk. En liberalisering av landbrukspolitikken er ikke forenlig med de mange oppgaver som er tillagt landbruket. Det foreligger forslag om en sterkere liberalisering av handelen med mat i WTO. Det er etter dette medlems syn viktig at Norge tar klare posisjoner og skaffer seg gode allianser for å sikre handlefrihet til opprettholdelse av et aktivt og mangfoldig landbruk over hele landet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på at hindre for kapitalbevegelser også bygges ned. Kapitalen går dit hvor lønnsomheten er størst. For å kunne trekke til seg kapital må bedrifter i Distrikts-Norge derfor kunne gi like god avkastning som investeringer ellers i landet og i andre land. Distriktene må derfor framstå som attraktive steder å investere.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det er viktig at staten bruker det handlingsrommet en har i distrikts- og regionalpolitikken for å motvirke de ulempene bedrifter i distriktene har som følge av avstand, klima, lavt folketall, tynne næringsmiljøer og svakheter i kapitaltilgangen.