5. Kjønn og makt
- 5.1 Utredningens hovedkonklusjoner
- 5.2 Den danske maktutredningen om kjønn
- 5.3 Grunnleggende premisser
- 5.4 Familielivet
- 5.5 Arbeidslivet - like muligheter
- 5.6 Komiteens merknader
Makt- og demokratiutredningen har behandlet likestilling mellom kjønnene grundig både i NOU 2003:19 og i utredningens sluttbok. Likestilling er ett av de områdene der utredningen delte seg i et flertall og et mindretall. Hege Skjeies særuttalelse omhandler for en stor del spørsmål om og utfordringer for likestilling mellom kvinner og menn, og trekker fram alternative synspunkter på dette feltet. Skjeie framhever at "likestillingens vikeplikt" ofte blir usynliggjort i en "på vei"-retorikk "der vi alle, sammen, tar stadig nye skritt på vei mot målet". Fortsatt mannsdominans står i kontrast til en tilsynelatende kollektiv likestillingsiver. En konsekvens av dette er at virkelighetsbeskrivelsen med hensyn til likestillingen mellom kjønnene ikke stemmer med terrenget. Behovet for å gjennomføre større endringer på feltet fremstår dermed som mindre presserende enn realitetene tilsier.
Skjeie hevder at den store graden av samstemmighet bidrar til å tilsløre manglende effektiv handling i stedet for å avdekke denne mangelen. Selv om det uttrykkes oppslutning om målet full likestilling, er det stor uenighet når det kommer til konkrete tiltak, og denne uenigheten uttrykkes heller ikke så klart. Det er med andre ord et innebygget paradoks i hvordan likestilling som politisk område blir oppfattet i det norske samfunn.
I Makt- og demokratiutredningens sluttrapport slås det fast at likestilling i en norsk sammenheng er et felt preget av gode intensjoner: "Likestilling framstår i dag som en diffus verdi som "alle" er for og som det er politisk ukorrekt å være i mot". Hovedargumentet er ofte at likestilling lønner seg og er til nytte for samfunnet - mens likestilling som rettighet og et mål i seg selv, tones ned. Etter utredningens syn er hovedutfordringen på feltet at likestilling som prinsipp i realiteten ofte må vike.
Mens utredningen viser til en økning av kvinneandelen innen politiske organer og offentlig sektor, påpekes det at kvinneandelen i private lederstillinger i privat sektor fortsatt er lav, arbeids- og organisasjonslivet er kjønnsdelt og kjønnshierarkisk, og at kvinner i større grad enn menn har deltidsjobber og lavtlønnsyrker.
På bakgrunn av resultatene fra utredningens eliteundersøkelse slås det fast at det ikke er oppnådd kjønnslikestilling i toppstillingene i det norske samfunnet. Kvinner innehar 16 pst. av det norske samfunnets lederposisjoner, og eliteutvalgets menn tjente dobbelt så mye som kvinnene i samme utvalg.
I den danske Magtudredningen er likestilling mellom kjønnene viet et eget, men relativt kortfattet underkapittel med tittelen "Køn og medborgerskab" (Togeby m.fl. 2003).
Utredningen fremhever særskilt utfordringene for likestilling på arbeidsmarkedet og påpeker at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn på om lag 20 pst. stort sett har holdt seg uendret de siste 25 år. Kvinner er også svakt representert både i det danske næringslivets lederposisjoner, i akademia og i den offentlige eliten. Det vises videre til at kvinner fortsatt er klart underrepresentert i besluttende forsamlinger. Mens 38 pst. av Folketingets medlemmer er kvinner, gjelder det samme kun 28 pst. av regjeringens medlemmer, 27 pst. i kommunestyrene og 10 pst. av landets ordførere. Utredningen peker på at det er store holdningsforskjeller mellom kvinner og menn i sentrale politiske spørsmål og hevder at den ulike kjønnsrepresentasjonen derfor - i tillegg til å være et demokratisk problem i seg selv - innebærer at det blir fattet andre beslutninger enn dersom de folkevalgte organer hadde hatt en mer lik representasjon av kvinner og menn.
Likestilling mellom kjønnene handler om frihet fra sosialt, kulturelt, historisk eller religiøst betingede begrensninger basert på kjønn. Følgende tre hovedargumenter preger debatten om likestilling basert på kjønn: rettferdighets- og rettighetsargumentet, ressurs- eller nytteargumentet og interesse- eller identitetsargumentet (Skjeie og Teigen 2003 s. 194ff).
Rettferdighets- og rettighetsargumentet bygger både på en tankegang om likeverd mellom kjønnene, og på en rettighetstilnærming, dvs. at lik rett til deltakelse er en grunnleggende rett i et demokratisk samfunn.
Interesse- eller identitetsargumentet bygger på en tanke om at kvinner og menn innehar ulike erfaringer og kan ha ulike behov og interesser. Argumentet kan beskrives som et "forskjellighetsstandpunkt" ved at det påpeker og vektlegger kvinners og menns ulikheter fremfor likheter, som et argument for lik deltakelse.
Ressurs- eller nytteargumentet kan formuleres som et argument om best mulig utnyttelse av talentene i samfunnet. Her tas utgangspunkt i at alle mennesker har potensielle talenter og ressurser. I en situasjon der kun halvparten av befolkningen har mulighet for å delta, vil også halvparten av talentene stå ubrukt.
Regjeringen understreker at arbeidet for økt kjønnslikestilling bygger på flere grunnleggende premisser. Likestilling mellom kjønnene er et viktig premiss for demokrati og som ledd i arbeidet for en jevnere maktfordeling, men også for å fullt ut benytte det samlede ressurs- og talenttilfanget i befolkningen. Regjeringen legger til grunn at det ikke er noen motstrid mellom disse argumentene, men at de hver for seg og sammen kan ha ulik tyngde og legitimitet i ulike situasjoner og at de må anvendes i forhold til dette.
Sametinget er en folkevalgt forsamling som første gang ble konstituert gjennom valg i 1989, og som har en valgperiode på fire år. Sametinget består av 39 plasser, der tre representanter velges fra hver av de 13 valgkretsene.
I Sametingets første periode var 13 av 39 representanter kvinner, dvs. 33 pst. Andelen kvinner har imidlertid falt for hvert valg som er avholdt, og i perioden 2001-2005 har Sametinget kun 18 pst. kvinnelige representanter.
Sametinget og sentrale myndigheter ser manglende kvinnerepresentasjon i Sametinget som et demokratisk problem. 19. september 2002 vedtok Sametinget å gå inn for en valgordning med 4 utjevningsmandater som forbeholdes det underrepresenterte kjønn i Sametinget.
Til tross for at politikken på mange måter er et felt der likestillingen mellom kjønnene er kommet langt, er kvinner fortsatt klart underrepresentert på nærmest alle felt - både innen lokalpolitikken og på det nasjonale plan.
Et gjennomgående problem er at kvinner er underrepresentert på partienes førsteplass - både til Stortingsvalg, lokalvalg og til Sametingsvalg.
Selv om kvinner er i ferd med å oppnå en representativ deltakelse generelt på partienes lister, innebærer den skjeve kjønnsmessige plasseringen innenfor listene en hovedutfordring i arbeidet med å sikre en lik kjønnsdeltakelse i de valgte organer.
Særlig i små valgkretser og i små partier får listeplasseringen stor betydning ved valget.
Regjeringen ser arbeidet for å sikre en best mulig balanse mellom kjønnene i folkevalgte organer som svært viktig. Lovfestet kjønnskvotering på partilistene er imidlertid etter Regjeringens synspunkt ikke veien å gå. Dette er et felt der man må tilstrebe at kvinner og menn har størst mulig reell sjanse til å delta, men der kvotering fort vil stå i motstrid til sentrale demokratiske spilleregler om å sikre de politiske partienes handlingsrom. Også ønsket om å sikre velgernes politiske handlefrihet tilsier at personvalgsmuligheten ikke beskjæres.
De samme avveininger ligger til grunn for at Regjeringen ikke har foreslått å lovfeste regler som innebærer "øremerking" av utjevningsmandater for det underrepresenterte kjønn verken i Stortinget eller i Sametinget. Ingen valg til folkevalgte organer i Norge har slike bestemmelser fastsatt ved lov. For å bedre kjønnsbalansen i Sametinget har Regjeringen gitt Sametinget adgang til å fastsette bestemmelser for de lister som skal godkjennes ved Sametingsvalget. Det fremkommer i Kommunal- og regionaldepartementets forskrift for sametingsvalget, fastsatt ved kgl.res. 10. desember 2004, at Sametinget kan stille krav om at det skal være minst 40 pst. av hvert kjønn på valglistene. Sametinget har gjort vedtak om et slikt krav til valglistene for sametingsvalget i 2005.
En økning av kvinneandelen i nominasjonskomiteene vil kunne bidra til å styrke kvinners deltakelse i alle folkevalgte organer i Norge. Større likhet i erfaringsbakgrunn vil gjøre det enklere for mange kvinner å vite hvor skoen trykker og hvilke argumenter som er avgjørende for å mobilisere kvinner til politiske verv - politisk aktive kvinner vil i stor grad selv ha erfart utfordringene ved å ha slike verv.
Det er etter Regjeringens oppfatning sentralt å kartlegge hvilke eventuelle hindringer som ligger i veien for kvinners deltakelse i politikken på like fot med menn. Regjeringen understreker at det er en utfordring for alle nivåer og parter i partipolitikken å arbeide for at politisk arbeid fremstår som viktig og engasjerende for begge kjønn, og for å tilrettelegge for at politisk arbeid lar seg kombinere med et familieliv - både for kvinner og menn. En slik satsing er en forutsetning for et tilpasningsdyktig demokrati - som åpner for aktiv deltakelse fra så store deler av befolkningen som mulig.
Makt- og demokratiutredningen beskriver kvinners og menns stilling i Norge som preget av tradisjonelle kjønnsnormer. Dette gir seg uttrykk på de fleste samfunnsområder, og utredningen peker både på et kjønnsdelt organisasjonsliv, et ulikestilt arbeidsliv og store forskjeller mellom kvinners og menns deltakelse i omsorgsarbeid - både ulønnet og lønnet.
Likestilling i familielivet er et sentralt mål for Regjeringen av flere grunner. Først og fremst er det et mål og en grunnleggende verdi i seg selv - kvinner og menn skal ha samme muligheter til å etablere og skape den familien de selv ønsker. Likestilling i familielivet er imidlertid også svært viktig for å oppnå likestilling mellom kjønnene i andre deler av livet, særskilt i det politiske liv og i arbeidslivet. Likestilling i familien vil bidra til å styrke kvinners deltakelse i lokalpolitikk og partipolitikk generelt, i organisasjons- og arbeidslivet.
Det er videre Regjeringens overbevisning at likestilling mellom kjønnene i familien gir et viktig fundament for gode oppvekstvilkår, sunne rollemodeller og stabilitet og trygghet for barn.
Fødsels- og adopsjonspengeordningen har gått fra å være en stønadsordning for mødrene i ukene rundt fødselen, til å bli en lengre stønadsperiode som kan benyttes av både mor og far. Denne utviklingen representerer et endret fokus fra kvinners biologiske rolle til foreldrenes omsorgsrolle.
Fødselspengeordningen gir i dag gode muligheter for foreldrene til å dele permisjonstiden seg imellom. Regjeringen påpeker samtidig at den ønsker å fremme løsninger som gir frihet til den enkelte familie ved fordelingen av fødselspermisjonen. Det er derfor ikke ønskelig å vedta større grad av pliktmessig fordeling enn det som nå ligger til grunn gjennom fedrekvoten på fire uker, uten samtidig å øke permisjonstidens samlede lengde.
Hvis kvinner og menn reelt sett skal ha like muligheter, innebærer dette etter Regjeringens syn også at det er nødvendig med en holdningsendring i arbeidslivet. Holdninger om at unge kvinner mer eller mindre automatisk koples til omsorg for barn, mens den samme kopling ikke skjer i forhold til unge menn, er uttrykk for foreldede oppfatninger om kvinners og menns roller.
Makt- og demokratiutredningen berører verken i sluttrapporten eller i sluttboken vold i nære relasjoner og makt- og demokratikonsekvenser av denne formen for vold.
Likestillingssenteret fremhever i sin høringsuttalelse blant annet at kvinnemishandling, annen kjønnsbasert vold og pornofisering av det offentlige rom er de tydeligste uttrykkene for mangel på likestilling, og dette gir ulike muligheter til reell demokratisk deltakelse. Regjeringen deler Likestillingssenterets oppfatning om at det er viktig å fremheve de konsekvenser vold i nære relasjoner har for kvinners mulighet til å utøve sine rettigheter innenfor det offentlige liv generelt og det politiske liv spesielt. Regjeringen ser frihet fra vold som et grunnleggende utgangspunkt for å sikre alles mulighet til fri demokratisk deltakelse.
Vold i nære relasjoner er et alvorlig og til dels skjult samfunnsproblem, som innebærer at mange lever sine liv utsatt for krenkelser og uverdig behandling. Når voldsutøvelse finner sted i nære relasjoner, blir konsekvensene mer omfattende og dyptgripende enn de synlige skadevirkningene som følger av selve voldshandlingen. Det høye antallet kvinner som berøres av problemet tilsier at dette har konsekvenser også for makt- og demokratiforhold. Vold bidrar i stor grad til avmakt hos ofrene; avmakt som vil kunne gi seg utslag i manglende evne til å delta som aktiv samfunnsborger i den offentlige debatt.
Regjeringen understreker at på samme måte som direkte og indirekte vold kan begrense kvinners muligheter, kan større kjønnslikestilling bidra til å begrense volden. En styrking av kvinners stilling på alle samfunnsområder vil også være et bidrag i arbeidet mot vold i nære relasjoner.
Makt- og demokratiutredningen slår fast at yrkesaktiviteten blant norske kvinner er svært høy når man sammenlikner med de fleste vestlige land utenfor Norden. Samtidig har Norge, i følge utredningen, fortsatt et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i Europa. Det er fortsatt stor mannsdominans i så godt som alle samfunnets lederposisjoner, og valg av utdannelse og yrke henger klart sammen med kjønn. I tillegg kommer et tydelig kjønnsskille i arbeidstid, ved at kvinner i større grad arbeider deltid og fortsatt bruker mer tid på husarbeid enn menn. Av nærmere 500 000 nordmenn som arbeider deltid, er mer enn 80 pst. kvinner, og det påpekes i utredningen at deltid har alvorlige konsekvenser for et stort antall kvinner, blant annet lavere lønnsinntekt, færre karrieremuligheter og reduserte pensjonsutbetalinger. Videre fremhever utredningen at halvparten av alle yrkesaktive kvinner er ansatt i offentlig sektor, og at tre av fire ansatte i kommunal sektor er kvinner.
Til tross for at stadig flere kvinner er i jobb og stadig flere jenter velger lange utdanninger, er unge i dag fortsatt tradisjonelle i sine valg av utdanning og yrke. Innen utdanningssektoren er kjønnsdelingen klarest i yrkesfaglig studieretning, med over 90 pst. jenter på studieretningen helse- og sosialfag og en stor overvekt av gutter innen byggfag, elektrofag, teknisk fagskole og studieretning for mekaniske fag.
Utdanningsmønsteret får direkte følger for kjønnsdelingen i arbeidslivet.
En annen inndeling av arbeidsmarkedet går mellom offentlig og privat sektor. Én årsak til dette er at kvinner i stor grad utdanner seg til ulike velferdsyrker innenfor offentlig sektor, mens menn i større grad er orientert mot teknisk og økonomisk utdanning tilpasset privat sektor. I tillegg er det innad i de ulike utdanningsretningene en større tilbøyelighet for kvinner enn for menn til å velge offentlig sektor.
Forskjellen i timelønn for kvinner og menn varierer mellom ulike sektorer. Mens nivået innen finanstjenester er på om lag 72 pst. og innen varehandel om lag 80 pst., er den over 90 pst. innen blant annet bygg- og anleggsvirksomhet og i kommuner og fylkeskommuner. Kvinner kategorisert som undervisningspersonale ligger nærmest mennenes lønnsnivå, med en andel på 95 pst. Andelen i staten (eksklusiv helseforetakene) er på om lag 88 pst.
Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn er gjennomgående mindre i offentlig sektor enn i privat sektor. Dette gjelder for alle utdanningsgrupper. Sammenlikninger av kvinner og menn med samme utdanningsnivå og potensiell yrkeserfaring (alder minus alder ved avsluttet utdanning), viser at kvinner i gjennomsnitt har 92 pst. av menns lønn i offentlig sektor, mens tilsvarende tall i privat sektor er 84 pst. (Barth m.fl. 2002).
Det har over tid skjedd en utjevning av kvinners og menns inntekter. Dette skyldes i særlig grad kvinners økte tilknytning til arbeidslivet og økte utdanningsnivå.
Likestillingsloven slår fast at kvinner og menn skal ha lik lønn for arbeid av lik verdi i samme virksomhet. På dette punkt ser loven ut til å ha hatt en funksjon. Forskjellene i lønn mellom kvinner og menn i samme type stilling i samme virksomhet er små. Lønnsforskjellene som fremkommer når man ser arbeidslivet under ett, følger i stor grad av forskjeller i stillingsnivå og de kjønnsdelte skillelinjene i arbeidsmarkedet.
Arbeidsgiverorganisasjonen NAVO poengterer i sin høringsuttalelse at lønnsforskjeller som ikke har noen annen forklaring enn kjønn, i stor grad handler om holdninger.
Diskusjonen om forskjeller i verdsetting av stillinger mellom ulike sektorer vil i stor grad dreie seg om forskjeller i lønnsnivå mellom offentlig og privat sektor.
Arbeidet med likelønn må ha som grunnlag at det er flere ulike årsaker til inntekts- og lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Sammenhengene er kompliserte og årsakene ligger også i forhold utenfor arbeidslivet og arbeidsmarkedet, ikke minst i fordelingen av omsorgsarbeidet i hjemmet. Som en langsiktig strategi for å utjevne lønnsforskjellen vil imidlertid arbeidet med å redusere omfanget av det kjønnsdelte arbeidsmarkedet stå sentralt.
I sin høringsuttalelse uttrykker Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon at det er langt igjen til man har oppnådd likelønn. UHO fremmer forslag om å nedsette en likelønnskommisjon:
UHO begrunner sitt forslag med at "likelønnsutfordringene finnes i alle sektorer og på alle nivå i arbeidslivet, men er særlig store for kvinnedominerte yrkesgrupper i offentlig sektor, og ikke minst i kommunesektoren". Organisasjonen hevder videre at "den systematiske verdsettingsdiskrimineringen er så omfattende at det trengs nye tiltak - et krafttak for likelønn".
I et eget brev til Regjeringen datert 22. september 2004 fra UHO, Likestillingsombudet og Likestillingssenteret gjentas forslaget om en likelønnskommisjon.
Regjeringen viser til at det allerede finnes et betydelig statistikk- og kunnskapsgrunnlag om lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, til bruk for partene både sentralt og lokalt. Videreutviklingen av dette grunnlaget vil fortsette. Regjeringen legger vekt på at lønnsoppgjørene er partenes ansvar. Videre mener Regjeringen at en fortsatt utjevning mellom kvinners og menns lønn i hovedsak vil være avhengig av endringer som ligger utenfor det inntekstpolitiske området. Utdanningspolitikken, familiepolitikken og endringer i det kjønnsdelte arbeidsmarkedet vil være avgjørende. Regjeringen understreker at den støtter intensjonen i forslaget om økt likelønn mellom kvinner og menn. Imidlertid finner Regjeringen etter en samlet vurdering at det ikke vil være hensiktsmessig å opprette en likelønnskommisjon nå, slik som foreslått.
Makt- og demokratiutredningen gjennomførte en bred undersøkelse som inkluderte nesten 2 000 personer innen topposisjoner på en rekke samfunnsområder, den såkalte eliteundersøkelsen. Undersøkelsen belyste blant annet kjønnsrepresentasjonen på ledernivå i Norge. Undersøkelsens kjønnsaspekter omtales i både sluttrapporten og sluttboken og blir i detalj behandlet i boken "Menn imellom" (Skjeie og Teigen 2003).
Eliteundersøkelsen avdekket at ledelsesnivået på de aller fleste samfunnsområder i Norge er karakterisert av en markert mannsdominans. I eliteutvalget var det 84 pst. menn og 16 pst. kvinner. Skillene mellom sektorene er relativt store. Skjeie går i sin særuttalelse nærmere inn på betydningen av en klar mannsdominans på ledelsesnivå i et maktperspektiv. Hun hevder at:
"Den formidable mannsdominansen i eliteutvalget tegner en skarp kontrast til offisiell retorikk om norske likestillingsparadiser. Og den bryter kraftig med diffuse forestillinger om likhetstradisjoner og egalitære rekrutteringskulturer."
Jf. NOU 2003:19 s. 78.
Mannsdominansen knytter seg både til ledelses- og eierposisjoner gjennom styrerepresentasjon, og gjør seg gjeldende både innenfor offentlig og privat sektor.
Også på styresiden i norske virksomheter er kjønnsrepresentasjonen svært skjev. I desember 2004 var den gjennomsnittlige kvinneandelen blant de faste styrevervene (eier- og ansattevalgte) i norske privat eide allmennaksjeselskaper på knapt 13 pst. I de statlige virksomhetene er kvinneandelen betydelig høyere med 45,7 pst. (mars 2003).
Regjeringen påpeker at den fortsatte mannsdominansen på samfunnets toppnivåer er en stor utfordring for samfunnet som helhet. Arbeidet må rettes inn både mot ledelsesnivået og mot styrene.
Regjeringen vektlegger mangfold i ledelsen av statlige virksomheter, både med hensyn til alder, kjønn, etnisitet og andre erfaringsbakgrunner, og har satt seg som mål å ha 40 pst. representasjon av begge kjønn i ledende stillinger i staten innen 1. juli 2006. Per 1. januar 2004 viste mellomrapporteringen at 33,9 pst. av lederne i staten er kvinner. Dette er en økning på 22 pst. på to år. Innenfor de ulike deler av staten er forskjellene imidlertid relativt store og det er derfor nødvendig å ha et særskilt søkelys på de sektorer der kjønnsbalansen er svak.
Kvinnerettet arbeid har vært et prioritert område for Regjeringen i flere år og det er blant annet på bakgrunn av dette at man har oppnådd om lag 45 pst. kvinnelig representasjon i styrene i de statlige virksomhetene.
Regjeringen finner den lave kvinneandelen i de private styrene i Norge uheldig. Det var på denne bakgrunn at Regjeringen fremmet en ny lov om tilnærmet 40 pst. representasjon av begge kjønn i styrene til alle offentlig eide foretak og privat eide allmennaksjeselskaper, jf. Ot.prp. nr. 97 (2002-2003). Det er Regjeringens oppfatning at loven er viktig i et likestillings- og demokratiperspektiv, og at den vil innebære en styrking av ledelsen i næringslivet og i bedriftenes konkurransekraft.
Makt- og demokratiutredningen reiser spørsmålet om likestillingspolitikken i Norge er fargeblind. Det pekes på at minoritetskvinner er lite synlige i maktrelasjoner i det norske samfunn, de har få formelle maktposisjoner, de er svakt representert i korporative organer som statlige råd og utvalg, og de er dårlig representert i folkevalgte organer. Samtidig nyanserer utredningen bildet ved å vise til at norske minoritetskvinner ikke er helt uten innflytelse; de har organisert seg og stilt krav og gjennom sine organisasjoner driver de lobbyvirksomhet rettet mot statsråder, politiske partier og komiteer på Stortinget (sluttrapporten s. 38).
Senter mot etnisk diskriminering (SMED) er den av høringsinstansene som spesifikt berører problemstillingen. SMEDs hovedinnvending overfor utredningen er at den tegner et tradisjonelt og lite nyansert bilde av minoritetskvinner som ressurssvake og lite synlige. SMED peker her på at flere minoritetskvinner har lyktes i å få innpass før mennene med innvandrerbakgrunn i mange formelt viktige posisjoner.
SMED mener på denne bakgrunn at det kanskje er mer grunn til å bekymre seg for underrepresentasjonen av menn med innvandrerbakgrunn i det offentlige rom.
Regjeringen viser til at det utkrystalliserer seg to hovedutfordringer. På den ene side møter mange kvinner og menn med minoritetsbakgrunn fordommer og diskriminering fra storsamfunnet - i kraft både av deres kjønn og deres etniske bakgrunn.
Den andre hovedutfordringen knytter seg til kjønnsdiskriminering og ulikebehandling basert på kjønn innenfor minoritetsgrupper.
I mange sammenhenger er det grunn til å anta at kvinner med ikke-vestlig bakgrunn møter større barrierer på arbeidsmarkedet enn menn, blant annet fordi de i gjennomsnitt har lavere utdanning, dårligere norskferdigheter og færre har eksamen fra Norge å vise til. Generelt sett deltar kvinnene også i mindre grad i norskundervisning og skaffer seg i mindre grad den formalkompetanse som er nødvendig for å få jobb i Norge.
Regjeringen legger vekt på en balansert virkelighetsbeskrivelse som utgangspunkt for å vurdere tiltak på dette feltet. Undertrykkelse og diskriminering av minoritetskvinner må avdekkes, samtidig som det må unngås at det males et generelt bilde av innvandrerkvinner som ressurssvake ofre. Det er etter Regjeringens oppfatning viktig at betydningen av generasjonsforskjeller trekkes inn i forståelsen av innvandrerkvinners virkelighet.
Regjeringen møter utfordringene knyttet til kjønnsdiskriminering og multidiskriminering på flere nivåer. Det er sentralt for Regjeringen å sikre at alle - uavhengig av etnisk, religiøs, kulturell bakgrunn og uavhengig av kjønn - har samme muligheter til å treffe de valg som har betydning for å skape seg et liv i tråd med egne behov, ønsker og verdier.
Regjeringen legger til rette for dette gjennom lovverk som gir skjerpet vern mot diskriminering, jf. Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) Om lov om forbud mot diskriminering på grunnlag av etnisitet, religion, mv. (diskrimineringsloven).
Regjeringen har foreslått opprettelse av et felles håndhevingsapparat for likestillingsloven, den nye loven om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv., arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel og diskrimineringsforbudene i de fire boliglovene, jf. Ot.prp. nr. 34 (2004-2005). Den nye diskrimineringsombudsloven skal i følge forslaget inneholde regler for håndhevingsapparatets organisasjon, funksjon, kompetanse og saksbehandling.
Regjeringen legger spesiell vekt på at et felles apparat som omfatter flere diskrimineringsgrunnlag vil bidra til enkelhet og klarhet for brukeren. Fordelene ved ett felles organ vil særlig vise seg i forhold til tilfeller av multidiskriminering, dvs. diskriminering på flere grunnlag.
Det legges opp til at det nye håndhevingsapparatet skal etableres 1. januar 2006.
Komiteen har merket seg at spørsmålet om likestilling er viet stor plass i Makt- og demokratiutredningens arbeid. Likestilling presenteres som noe som "alle" er enige i, men som i realiteten fremstår som noe diffust.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartieter enig med mindretallet i Makt- og demokratiutredningen i at den store graden av samstemmighet bidrar til å tilsløre mangelen på effektiv handling. Uenighet i synet på hvilke tiltak man er villig til å ta i bruk og effekten av disse, kommer sjelden klart til uttrykk i den offentlige debatt. Avstanden mellom retorikk og praktisk virkelighet er stor.
Disse medlemmer har merket seg at konklusjonene fra den danske Magtudredning taler i samme retning. Mens den allmenne oppfatning er at likestillingsproblemet i Danmark er løst, skjer det fortsatt daglige brudd på prinsippet om likestilling, men uten at folk flest er seg problemet bevisst, hevder de danske forskerne. Stortingsmeldingen så vel som mindretallsmerknaden fra Hege Skjeie, underbygger en antagelse om at beskrivelsen fra Danmark langt på vei også er dekkende for Norge.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at likestillingsdebatten i utgangspunktet bør være kjønnsnøytral. Målet er å gi alle størst mulig grad av sjanselikhet. Når det i de fleste likestillingssammenhenger likevel snakkes om kvinners situasjon, er det fordi det er kvinnene som har vært og er svakest representert på de fleste områder. Positiv diskriminering som virkemiddel er derfor fortsatt aktuelt.
Flertallet deler Regjeringens syn på viktigheten av å sikre at alle - uavhengig av etnisk, religiøs, kulturell bakgrunn og av kjønn, har mulighet til å treffe valg i tråd med egne behov, ønsker og verdier.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet slutter seg til Hege Skjeies fremstilling av at den kjønnspolitiske betydning av rettighetspolitikk og rettighetsdoktriner ofte handler om muligheter for individuell og kollektiv bemektigelse. Mange konkrete diskusjoner om kvinners levekår er koplet opp mot normer om selvbestemmelse, ikke-diskriminering, likeverd og lik deltakelse. FNs kvinnekonvensjon - "konvensjonen om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner" utfordrer mange former for innforstått og selvfølgeliggjort majoritetsmakt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at flertallet under Stortingets behandling av Innst. O. nr. 70 ( 2004-2005) om lov om endringer i likestillingsloven m.v. (gjennomføring av Europaparlamentets- og rådsdirektiv 2002/73/EF og innarbeiding av FN-konvensjonen om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner med tilleggsprotokoll i norsk lov) ba Regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte etter behandlingen av stortingsmeldingen om Makt- og demokratiutredningen, med en vurdering av en eventuell inkorporering av FNs kvinnekonvensjon i menneskerettighetsloven.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser sterke grunner for at FNs kvinnekonvensjon, i likhet med konvensjonene om sivile og politiske rettigheter, om barns rettigheter og om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, innarbeides i lovverket og derved gis forrang framfor annen lovgivning. Disse medlemmer imøteser Regjeringens tilbakemelding.
Disse medlemmerviser til Ot.prp.nr. 33 (2004-2005) og Ot.prp.nr. 35 (2004-2005) vedrørende inkorporering av FNs Rasediskrimineringskonvensjon og FNs Kvinnekonvensjon i norsk rett. I begge proposisjonene henviste Regjeringen til at man ikke ville inkorporere disse to konvensjonene i Menneskerettsloven med forrang, slik man har gjort med de fire andre konvensjonene som finnes der pr. i dag. Argumentasjonen var at man ville avvente Makt- og demokratiutredningens fremleggelse for Stortinget våren 2005. I den foreliggende stortingsmeldingen finnes ingen god begrunnelse for ikke å gi disse to konvensjonene samme forrang som de som i dag tilhører Menneskerettslovens virkefelt. Disse medlemmer mener derfor at Regjeringen nå må iverksette et arbeid som fører til fremleggelse av saker for Stortinget, hvor FNs Rasediskrimineringskonvensjon og FNs Kvinnekonvensjon inkorporeres i Menneskerettsloven.
Disse medlemmer vil også vise til de konkluderende merknader FNs Rasediskrimineringskomité kom med i forbindelse med Norges 16. rapport til komiteen 22. august 2003. Her påpeker komiteen at man merker seg at Norge vurderer en inkorporering av FNs Rasediskrimineringskonvensjon i Menneskerettsloven, og at man oppmuntrer til at dette gis grundig vurdering. Grunnen til dette er ifølge komiteen at det vil gi konvensjonen full effekt i forhold til nasjonal lovgivning.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til de samme partiers merknader i Innst.O. nr. 70 (2004-2005), der det pekes på at innlemming av FNs kvinnekonvensjon i likestillingsloven er et tydelig signal om at konvensjonen er et sentralt menneskerettslig instrument i arbeidet for å motvirke diskriminering og oppnå likestilling. Disse medlemmer mener at det er mest hensiktsmessig å innlemme kvinnekonvensjonen i loven som konvensjonen er sterkest knyttet til, nemlig likestillingsloven, og er tilfreds med at Stortinget vedtok dette under behandlingen av Ot.prp. nr. 35 (2004-2005).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at selv om kvinner og menn i vårt land har de samme formelle rettigheter, har de ikke den samme reelle frihet til å foreta valg. Det skyldes måten samfunnet er organisert på. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen legger vekt på innsats for likestilling i familielivet i form av fedrepermisjon mv., men deler Hege Skjeies tvil om resultatet så lenge de økonomiske følger så langt legger til rette for morsomsorg.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at barnefamiliene de siste årene har fått større reell valgfrihet og fleksibilitet i valg av omsorgsløsning for barna gjennom kontantstøtte, utbygging av 20 400 nye barnehageplasser fra 2001 til utløpet av 2004, samt at fars inntekt nå gir grunnlag for opptjening av rett til fødselspenger. Disse medlemmer har også merket seg at Regjeringen i sitt forslag til revidert nasjonalbudsjett foreslår å utvide pappapermisjonen med en ekstra uke.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at deltakelse blant kvinner i det politiske liv har økt gjennom de siste 30 årene, men at kvinner fortsatt er i mindretall på alle nivåer. Valg av virkemidler for å nå målet er derfor av betydning.
Flertallet har merket seg at Regjeringen går mot lovfestet kjønnskvotering på listene til stortings- og lokalvalg, men oppfordrer til økt kvinnerepresentasjon i de respektive partiers nominasjonskomiteer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har liten tro på at dette vil gi betydelig effekt. Derimot må det ved organisering av arbeids- og samfunnsliv legges særlig vekt på å ivareta kvinners behov. Disse medlemmer forutsetter at Regjeringen følger opp med en kartlegging av alle forhold som kan bidra til å hindre eller hemme kvinners deltakelse.
Spørsmålet om likelønn har stått sentralt i den politiske debatt gjennom mange år. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen avviser forslaget om en likelønnskommisjon og ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til hvorledes målet om likelønn skal sikres. Disse medlemmervil særlig peke på statens ansvar for å sikre lik lønn for likt arbeid i offentlig sektor.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre legger vekt på at lønnsoppgjørene er partenes ansvar. Videre mener disse medlemmer at en fortsatt utjevning mellom kvinners og menns lønn i hovedsak vil være avhengig av endringer som ligger utenfor det inntektspolitiske området. Utdanningspolitikken, familiepolitikken og endringer i det kjønnsdelte arbeidsmarkedet vil være avgjørende. Disse medlemmer vil understreke at de støtter intensjonen om økt likelønn mellom menn og kvinner, men er enig med Regjeringen i at det ikke vil være hensiktsmessig å opprette en egen likelønnskommisjon nå.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartietpeker på at Norge har hatt likelønn på den politiske dagsorden siden 1959. Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i arbeidslivet har økt, og forskjellen er gjennomgående. Disse medlemmerstøtter flere høringsinstanser som krever en likelønnskommisjon. Kommisjonen må arbeide med forutsetninger for å oppnå likelønn, inkludert arbeidstidsforkortninger. Disse medlemmermener videre at det må innføres lovfestet rett til heltidsstillinger og likestilling av skift og turnus.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg at det i meldingen refereres forskning som viser at det har skjedd en utjevning av kvinners og menns inntekter over tid. Mens forskjellen mellom sysselsatte menns og kvinners årslønn i 1973 var over 45 pst., er den i dag 30-35 pst. (Barth og Dahle-Olsen 2004). Utjevningen skyldes særlig kvinners økte tilknytning til arbeidslivet og økte utdanningsnivå. Mange kvinner jobber ufrivillig deltid, og disse medlemmer viser i den sammenheng til at Regjeringen har foreslått å lovfeste en rett for deltidsansatte til utvidet stilling fremfor at det foretas nyansettelse i virksomheten, jf. Ot.prp. nr. 49 (2004-2005).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke betydningen av at valg av virkemidler og organisasjonsform ses i en prinsipiell sammenheng i forhold til hvordan holdninger påvirkes og makt utøves. Offentlige myndigheter har ansvar for å sikre likebehandling og bidra til å bekjempe fordommer og negative holdninger i samfunnet. Det er derfor viktig med klare lover og regler i tillegg til et effektivt håndhevingsapparat. Det er også viktig å sikre at det finnes aktive pådrivere med god kompetanse som bidrar til holdningsendringer og deltar aktivt i debatten i det offentlige rom. Holdningsendringer vil være det viktigste bidraget til en positiv samfunnsutvikling og til å nå målet om reell likestilling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartieter av den oppfatning at samfunnet ikke kan vedta seg frem til en bedre likestilling mellom kvinner og menn. Disse medlemmer vil påpeke at det norske samfunnet er et av de samfunn i verden hvor likestillingen har kommet lengst og hvor det i dag er full likestilling mellom kvinner og menn. Dette har skjedd i tråd med en naturlig samfunnsutvikling hvor alle har hatt like rettigheter og muligheter. Disse medlemmer vil derfor ta avstand fra alle former for kvotering av kjønn, enten det er til folkevalgte organer, til offentlige stillinger eller påtvunget private gjennom lovgivning.