3. Erstatning
Gjennom advokat som representerer de fleste etterlatte, er det krevd erstatning som "i stor grad [skal] kompensere faktiske inntektstap og merutgifter" og en "nøkternt stipulert avsavnsrente". Departementet har vurdert dette kravet etter alminnelige erstatningsrettslige regler.
Det er etter alminnelig erstatningsrett et minstekrav at det må være en eller flere skadevoldere som har påført skadelidte en skade og et tap.
Den påstått skadevoldende handling i denne saken er ikke forliset, men det forhold at granskingen ikke klarte å klarlegge en skadeårsak, dvs. sannsynliggjøre eller påvise hvilket tredje rettssubjekt som forutsetningsvis er erstatningsansvarlig overfor de skadelidte.
Etter departementets oppfatning er gransking av ulykker en handling som - sett fra de skadelidtes side - har karakter av bistand eller service. Staten har i utgangspunket ikke noen plikt til å bistå med avklaring av de krav som de skadelidte måtte ha som følge av ulykken. Departementet viser til at Høyesterett i flere dommer har lagt til grunn at i tilfeller der det offentlige yter slik service, skal det meget til før ansvar kan sies å foreligge.
I denne saken er det ikke staten som har forårsaket skaden. Dersom staten anses erstatningsansvarlig, stilles staten i den samme stillingen som om staten hadde forårsaket forliset. For at det skal bli tale om ansvar er det etter departementets oppfatning et vilkår at de som utførte granskingen, eller de som ellers håndterte granskingen av forliset, må være særdeles meget å legge til last. Departementet legger til grunn at det eneste tenkelige tilfelle vil være der det foreligger positiv forledelse. Eksempelvis vil ansvar kunne foreligge der granskingsorganet, eller de som ellers håndterte forliset, bevisst forleder allmennheten og dermed de skadelidte, ved å fremstille årsaksforholdet annerledes enn hvordan organene selv oppfatter det.
I mange henseender var undersøkelsene av "Utvik Senior" grundige og svært omfattende utført, og med høy kompetanse. Vurderingene i forbindelse med forliset fremstår imidlertid i ettertid ikke som heldige. Selv om de ikke synes som kritikkverdige enkeltvis, fikk vurderingene og undersøkelsene samlet sett et lite heldig utfall.
Det er imidlertid klart at ingen bevisst har ønsket å forlede eller faktisk har forledet allmennheten i arbeidet med å klarlegge årsaken til "Utvik Senior"s forlis, verken hos den første granskingskommisjonen, i Sjøfartsdirektoratet eller i Justisdepartementet. Også når det gjelder spørsmålet om regransking, bygget den tidligere kommisjonen, Sjøfartsdirektoratet og Justisdepartementet på de samme fakta som de etterlatte selv var kjent med da organene henholdsvis frarådde regransking og besluttet at regransking ikke skulle finne sted. Ingen har forsettlig ønsket å hindre gransking eller at den skulle få et bestemt utfall.
Spørsmålet er også om en "korrekt" gransking eller regransking ville ledet til at kollisjon ville ha blitt holdt som den sannsynlige skadeårsaken og at man i tilfelle ville ha avklart hvem som var ansvarlig for vedkommende fartøy som kolliderte med "Utvik Senior".
Departementet legger derfor til grunn at staten etter alminnelige erstatningsregler ikke er erstatningsansvarlig for de etterlattes økonomiske og ikke-økonomiske tap.
Departementet mener likevel at det er grunn til å vurdere å gi de etterlatte et "håndslag" i form av en viss erstatning. Innenfor eksisterende system er det billighetserstatningsordningen som er aktuell, se nærmere om dette nedenfor.
Der det ikke finnes rettslige krav på erstatning gir billighetserstatningsordningen mulighet til å tilkjenne erstatning etter en rimelighetsbasert vurdering. I St.meld. nr. 44 (2003-2004) side 14 står følgende om konklusjonene til en interdepartemental arbeidsgruppe som vurderte erstatningskrav fra ulike grupper i samfunnet:
"Stortingets billighetserstatningsordning bør anvendes på rimelighetsbaserte krav om individuelle erstatninger også for de krav som i dag ikke imøtekommes av ordningen. Gruppen har i den forbindelse funnet det riktig å vurdere den nærmere utformingen av denne ordningen.
I de tilfeller der statlige myndigheter finner det rimelig å tilkjenne en økonomisk kompensasjon til personer i en gruppe som ikke har rettslige krav på erstatning, kan billighetserstatningsordningen tilpasses slik at den imøtekommer disse kravene. Dette kan gjøres ved at Stortinget benytter seg av sin mulighet til å gi nye retningslinjer til Billighetserstatningsutvalget. Billighetserstatningsordningen er en fleksibel og i prinsippet helt ut rimelighetsbasert ordning, som på denne måten kan brukes til å behandle de fleste krav fra grupper som er blitt eller mener seg utsatt for uheldige forhold fra statens side, og som ikke imøtekommes gjennom den alminnelige erstatningsretten eller billighetserstatningsordningen slik rimelighetsvurderingen faller ut i dag. Arbeidsgruppens forslag innebærer at alle former for rimelighetsbaserte erstatningskrav kanaliseres gjennom billighetserstatningsordingen."
I St.meld. nr. 44 (2003-2004) side 17 slutter Regjeringen seg til dette:
"Regjeringen mener at arbeidsgruppens konklusjoner bør legges til grunn ved behandlingen av fremtidige rimelighetsbaserte krav fra grupper i samfunnet. Etter forslaget vil Stortingets billighetserstatningsutvalg utforme kriterier og behandle alle individuelle rimelighetsbaserte søknader om erstatninger. Dette innebærer at sakene behandles etter like prinsipper så langt dette er mulig ved en ordning som er basert på rimelighet og skjønn."
Departementet viser også til Stortingets behandling av St.meld. nr. 44 (2003-2004), jf. Innst. S. nr. 152 (2004-2005).
Staten har ikke ansvar for de etterlattes økonomiske og ikke-økonomiske tap etter alminnelige erstatningsregler.
I den gjennomgang og vurdering som departementet har foretatt her er det ikke funnet eksempler på grov uforstand eller andre særlig grove kritikkverdige forhold som har hatt betydning for sakens forløp og myndighetenes håndtering. Det er ikke noe som tyder på at dette kan sies å være en følge av ønskede handlinger eller særlig slett arbeid, og ingen har forsettlig ønsket å hindre gransking eller at den skulle få et bestemt utfall.
Imidlertid fremstår i ettertid vurderingene i forbindelse med forliset ikke som heldige. Selv om de ikke synes som kritikkverdige enkeltvis, fikk vurderingene og undersøkelsene samlet sett et lite heldig utfall. I ettertid kan man mene at Justisdepartementet burde vært mer kritiske og lyttet mer til de etterlatte.
De etterlatte har ikke kunnet forsone seg med den første kommisjonens konklusjon om havariårsak, og de har i alle år etter dette arbeidet for å få undersøkelsene av forliset gjenopptatt. De etterlatte har også i mange år måttet leve med konklusjonen om at havariet skyldtes feilnavigering, det vil si dårlig sjømannskap. Forliset og håndteringen av dette var en stor belastning for de etterlatte og et lite lokalsamfunn. Den siste kommisjonens konklusjon er atskillig mer i samsvar med hva de etterlatte hele tiden har hevdet, og mannskapet om bord på "Utvik Senior" er nå renvasket for påstandene om feilnavigering.
På denne bakgrunn anbefaler Justisdepartementet at Stortinget ved Billighetserstatningsutvalget tilkjenner de etterlatte etter de som døde under forliset av "Utvik Senior", erstatning etter billighetserstatningsordningen eller eventuelt ved en tilpasning av denne. Fremgangsmåten ved en slik tilpasset ordning er beskrevet på side 116-117 i St.meld. nr. 44 (2003-2004).
Dersom Stortinget slutter seg til dette og eventuelt også gir nye retningslinjer til Billighetserstatningsutvalget, betyr dette at de etterlatte må søke om slik erstatning på vanlig måte. Justissekretariatene vil i tilfelle forberede de enkelte sakene for Billighetserstatningsutvalget.