Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Haakon Blankenborg, lederen Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg og Gunhild Øyangen, fra Høyre, Julie Christiansen, Inge Lønning, Oddvard Nilsen og Finn Martin Vallersnes, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund og Christopher Stensaker, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Bjørn Jacobsen, fra Kristelig Folkeparti, Sigmund Kroslid og Lars Rise, og fra Senterpartiet, Åslaug Haga, viser til at også i 2004 har NATO gjennomgått betydelige endringer og fortsatt tilpassingen til nye oppgaver, samtidig som organisasjonen har ansvar for og gjennomfører tunge oppdrag.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, vil særlig bemerke den historiske utvidelsen 29. mars 2004 da Estland, Latvia, Litauen, Slovenia, Slovakia, Romania og Bulgaria ble opptatt som medlemmer. Utvidelsen markerer et tidsskille for sikkerhetspolitikken på det europeiske kontinentet gjennom økt integrasjon.

I tillegg mener flertallet at NATO gjennom engasjementene på Balkan, i Afghanistan og i Irak bidrar til stabilitet og dermed til demokratisk utvikling, og anser at disse engasjementene bidrar til den økende samarbeidsinteressen fra stadig flere samarbeidsland i Asia, Nord-Afrika og i Midtøsten. Flertallet ser det som viktig at Norge bidrar til å styrke utviklingen av denne siden av NATOs virksomhet.

Komiteen observerer at det fortsatt er indre spenninger i alliansen, og særlig mellom USA og sentrale europeiske allierte. Irak er en av grunnene til dette, men også fremveksten av et mer diffust trusselbilde og et sterkere og mer selvsikkert Europa. Komiteen er tilfreds med at en fra europeisk side legger avgjørende vekt på at internasjonal terrorisme bare kan nedkjempes ved kombinert bruk av politiske, økonomiske, militære og andre virkemidler. Det er viktig for Norge å følge nøye med i prosessen når balansen i alliansen endres i takt med EUs økende ambisjoner og vilje til å spille en mer selvstendig og aktiv rolle på det forsvars- og sikkerhetspolitiske området. Komiteen konstaterer at denne utviklingen går fort, og at det stadig tettere sikkerhetspolitiske samarbeidet mellom EU-landene vil kunne få vesentlige konsekvenser for NATO og for Norge, dersom en ikke sikrer gode samarbeidsordninger mellom de to organisasjonene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti,mener det er vesentlig at Norge er en pådriver i utviklingen av slike samarbeidsrelasjoner, at det aktive NATO-engasjementet fra amerikansk side fortsetter, og at den brede transatlantiske dialogen innenfor alliansen videreføres.

Flertalleter innforstått med at Afghanistan blir en hovedprioritert oppgave for alliansen i lang tid fremover, og også at det er full enighet mellom de allierte om å bidra til oppbyggingen av et demokratisk og stabilt Irak, også ved å delta i NATOs treningsmisjon.

Overføringen av fredsoperasjonen i Bosnia-Herce­govina fra NATO til EU i desember 2004 viser at samarbeidet mellom NATO og EU kan fungere godt. Etter dette er NATO-engasjementet på Balkan nå hovedsakelig knyttet til Kosovo. Komiteener tilfreds med den brede enigheten om at styrkenivået i KFOR inntil videre skal opprettholdes, og om at alliansen i tillegg til militær stabilisering må spille en mer politisk rolle for bl.a. å støtte opp under FNs innsats.

Komiteen merker seg den positive utviklingen i NATO-Russland-rådet det siste året. Dette har også en positiv innvirkning på forholdet mellom Norge og Russland, og komiteen støtter at det fra norsk side arbeides for å videreutvikle dette samarbeidet så vel om vanskelige politiske saker som om mer praktiske og konkrete operasjoner.

Også i 2004 arbeidet NATO med å omforme sin militære evne til å kunne håndtere de sikkerhetsutfordringene vi står overfor. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, er oppmerksom på at det er spesielt behov for mer fleksible styrker som kan nyttes både innenfor og utenfor NATO-territorium. Flertallet ser også at nye og kostbare kapasiteter krever videreutvikling av det flernasjonale samarbeidet internt i alliansen, og at dette er og vil bli sentrale spørsmål i omformingen av de ulike kapasitetsrelaterte prosessene og planleggingsdisiplinene i NATO.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til de militære omformingsprosessene NATO er inne i og som er begrunnet ut fra alliansens behov for hurtigreaksjonsstyrker til bruk utenfor eget territorium. Dette er en utvikling disse medlemmer har vært sterkt imot fordi det bidrar til å gjøre NATO til en angrepsallianse. Doktrinen om forebyggende angrep understreker denne tendensen. Disse medlemmer mener at Norge bør ta initiativ til at NATO går bort fra førsteslagsstrategien, og på den måten går foran i det internasjonale nedrustnings- og ikkespredningsarbeidet. At Tyskland nå diskuterer tilbaketrekking av amerikanske atomvåpen i landet i NATO, kan åpne for dette på en annen måte enn tidligere.

Disse medlemmer mener at NATO-samarbeidet burde opphørt i det Warszawa-pakten ble nedlagt, for å markere en endelig avslutning på den kalde krigen. I stedet har alliansen redefinert sine oppgaver for å begrunne sin fortsatte eksistens.

Disse medlemmer viser til Irak-krigen og de konsekvenser denne har hatt for de tradisjonelt sterke transatlantiske bånd, slik det er beskrevet i meldingen. Vi har sett gjentatte eksempler på at USA velger å ikke forholde seg til NATO, men heller danner koalisjoner med enkeltland i sin krigføring. Dette bidrar til å svekke NATOs relevans som militærallianse. Selv om USA ikke er avhengig av NATO i sine angrepskriger, søker de å legitimere krig og okkupasjon i Irak ved å trekke inn alliansen i ettertid. Disse medlemmer er tilfredse med at det ikke er blitt enighet om at NATO skal bidra i den pågående krigen i Irak, og mener at heller ikke Norge bør delta her. Det ville vært i tråd med den norske folkemeningen. Disse medlemmer vil heller ikke at NATO skal bistå med opplæring av irakiske sikkerhetsstyrker så lenge okkupasjonen pågår, verken i eller utenfor Iraks grenser.

Utviklingen av en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk i EU bidrar til å svekke NATOs relevans ytterligere. Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at det er et blindspor for Norge å knytte seg nærmere til dette samarbeidet. Det er ikke ønskelig å stille styrker eller materiell til disposisjon for en union vi ikke er medlem av. Disse medlemmer mener at framveksten av en europeisk sikkerhetsblokk i tillegg til NATO viser behovet for utenrikspolitiske aktører med en mer uavhengig linje. Det kan gi et viktig bidrag for brobygging og dialog, og en rolle Norge bør og kan påta seg i større grad framover.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til ISAF-styrken i Afghanistan. Det er en rådende oppfatning at denne gjør en viktig innsats for fred og stabilitet i Kabul, og det er en bred oppslutning om de norske bidragene til ISAF. Det er også allmenn enighet om at disse må utvides til et større geografisk område enn hovedstaden dersom det skal legges grunnlag for en varig demokratisk utvikling i landet. Disse medlemmer støtter dette, men er urolig over sammenblandingen av sivile og militære oppgaver som gjøre i PRT-lagene. Militære enheter skal primært utføre militære oppgaver, både fordi det er dette de er trent til og har kunnskap om, men også av hensyn til sikkerheten til humanitære organisasjoner og uavhengige bistandsaktører, som lett kan bli assosiert med militære som utfører humanitært arbeid. Bistandsarbeidere har protestert mot denne rolleblandingen, fordi den vanskeliggjør deres jobb i konfliktområder.

Disse medlemmer vil understreke at nærværet av NATO i FN-oppdrag skaper forventninger om vekst og utvikling i befolkningen. Den tillit som ISAF så langt nyter kan snus dersom deres innsats ikke følges av framgang på det sosiale og økonomiske området. Det er konkrete forbedringer i hverdagen til folk flest og positiv utvikling i samfunnet under ett som er avgjørende for at ISAF lykkes, og ikke Operation Enduring Freedoms krigføring i ulike deler av landet.

Partnerskapsarbeidet som foregår innenfor NATO-samarbeidet, er positivt. Men ut fra styrkeforholdet mellom partnerskapslandene og NATO ville det etter disse medlemmersmening vært en fordel om dialog om forsvarsreformer, nedrustning og gjensidig tillitskapende arbeid ble ført innenfor andre rammer, som FN og OSSE.

Ønsket om økt partnerskap med nordiske naboland er velkomment, hvis det betyr at det kan legges til rette for samarbeid også på andre felter. Disse medlemmer viser til at forslaget om å samarbeide om et skytefelt med Sverige i stedet for å bygge Regionfelt Østlandet ble avvist, med henvisning til at Sverige ikke er medlem av NATO. Dersom samarbeidsviljen hadde vært til stede da dette skytefeltet ble diskutert, kunne den norske stat ha spart store miljøødeleggelser og flere milliarder kroner til nybygging.