5. Produsentuavhengig legemiddelinformasjon
Departementet anser at følgende kriterier må være oppfylt for at arbeidet med produsentuavhengig legemiddelinformasjon skal betraktes som tilfredsstillende:
– Faglig respektert informasjon
– Samordnet framstilling og formidling
– Effektiv formidling som sikrer gjennomslag i klinisk praksis
– Forvaltningens vedtak må baseres på produsentuavhengig informasjon der dette eksisterer
Det framholdes at legemiddelindustrien årlig bruker mer enn 500 mill. kroner på markedsføring til norske leger, og det uttales at den kommersielle interessen gir en risiko for at budskapet ikke alltid er tilstrekkelig nyansert og objektivt.
Det vises til at følgende offentlige instanser er engasjert i arbeidet med annen legemiddelinformasjon: Statens legemiddelverk, Sosial- og helsedirektoratet, Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, Rikstrygdeverket, Nasjonalt folkehelseinstitutt, de fem regionale legemiddelinformasjonssentra (RELIS) og dessuten har sykehusene opprettet lokale legemiddelkomiteer som utformer lister over anbefalte legemidler.
Det uttales at myndighetene i dag ikke har et system som kan gi en tilstrekkelig balansert framstilling av hva som er riktig legemiddelbruk.
Departementet har følgende mål for arbeidet med produsentuavhengig legemiddelinformasjon:
– Det offentliges innsats må organiseres slik at samordning, målretting og effektiv formidling av informasjon sikres.
– Uavhengig informasjon skal danne grunnlag for beslutninger hos leger og myndigheter.
– Informasjon om nye legemidlers plass i forhold til eksisterende behandling må gis før behandlingsmønstre basert på informasjon fra industrien fastlegges.
– Mer effektive formidlingsmetoder tilpasset helsepersonellets hverdag må tas i bruk.
– Pasientene må gis uavhengig legemiddelinformasjon som kan supplere helsepersonellets opplysningsplikt og balansere industriens markedsføring.
– Dokumentasjon av legemidlers effekt og sikkerhet må i større grad gjøres tilgjengelig for utforming av produsentuavhengig informasjon.
– Refusjonssystemet må reflektere myndighetenes syn på riktig legemiddelbruk, og informasjon om refusjonsvilkår for det enkelte legemiddel må formidles effektivt.
Det redegjøres for organisering av legemiddelinformasjon i Danmark, Sverige og Finland.
For å styrke den offentlige produsentuavhengige informasjonen vil departementet:
– at Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten tildeles rollen som faglig uavhengig miljø for informasjon om legemidler, basert på kunnskapsoppsummeringer på legemiddelområdet
– at Statens legemiddelverk skal styrke arbeidet med å utforme og formidle myndighetenes informasjon om faglig og økonomisk riktig bruk av legemidler, herunder bruk av nye legemidler, bivirkninger og refusjonsstatus
– at Sosial- og helsedirektoratet skal fortsette arbeidet med å utvikle og formidle faglige retningslinjer for sykdomsområder der legemidler er aktuell terapi
– gi Statens legemiddelverk, Sosial- og helsedirektoratet, Rikstrygdeverket og Kunnskapssenteret i oppdrag å opprette et fast kontaktpunkt for samordning av og samarbeid om myndighetsinformasjon
– legge til rette for større utbredelse av kollegabasert veiledning
– utvikle elektronisk forskrivningsstøtte
– foreslå at staten fullfinansierer driften av Legemiddelhåndboken og videreføre denne som et produsent- og myndighetsuavhengig tilbud
– formidle vurderinger av nye legemidler og refusjonsvedtak til legene
– utrede en offentlig varenummertildeling og samling av offentlig informasjon om legemidler på pakningsnivå
– utrede bruk av engangsbøter eller dagsbøter ved oversittelse av rapporteringsplikten for kliniske studier til legemiddelmyndighetene
– utforme retningslinjer som sikrer størst mulig innsyn i myndighetenes arbeid med godkjenning og oppfølging av legemidler
Komiteen er tilfreds med at departementet foreslår kriterier for tilfredsstillende produsentuavhengig legemiddelinformasjon. Komiteen har merket seg og støtter tiltakene som departementet foreslår.
Komiteen mener det er viktig at tilgangen på informasjon kommer fra flere hold. På denne måten kan en sikre balanse i informasjonen. Komiteen støtter forslaget om en klar organisering av den offentlige produsentuavhengige informasjonen og viser til de forslag som fremmes i meldingen der Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenester, Statens legemiddelverk og Sosial- og helsedirektoratet skal være de ansvarlige. Komiteen forutsetter at det legges opp til en forståelig arbeidsdeling uten kompetansestrid.
Komiteen har merket seg at det i meldingen redegjøres for erfaringer fra Danmark og Sverige med lokale legemiddelkomiteer som utarbeider anbefalte legemiddellister for leger. Dette kan føre til en bredere og fruktbar diskusjon blant allmennlegene om bl.a. riktig forskrivning. Det vises i meldingen til at lignende ordning i Norge kan ha en utgiftsside på 70 til 100 mill. kroner. Innspill i forbindelse med høringene har imidlertid bekreftet at det finnes slike lokale legemiddelkomiteer i allmennpraksis drevet uten statlig støtte.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at det hevdes at legemiddelkomiteer i primærhelsetjenesten er et viktig og lite ressurskrevende tiltak for å oppnå bedre forskrivning og sikrere legemiddelbruk. Disse medlemmer mener at dette bør utredes nærmere.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede spørsmålet om legemiddelkomiteer i allmennpraksis med sikte på å komme i gang med prøveordninger i flere regioner."
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at det allerede er etablert et system med kollegagrupper i regi av Den norske lægeforening. Disse gruppene brukes blant annet i dag til å diskutere foretrukket legemiddel blant kollegaer i et fast avgrenset geografisk område. Deltakelse i slike grupper er kompetansegivende og er dermed også attraktive for fastlegene. Disse gruppene kan også invitere inn andre eksperter som apotekere og farmasøyter. Flertallet mener at slike grupper fremstår som en effektiv og lite ressurskrevende måte å oppnå bedre forskrivning og sikrere legemiddelbruk på. Flertallet mener det må utredes nærmere på hvilken måte disse gruppene kan trekkes mer inn i det offentlige arbeidet på dette området. Flertallet fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede hvordan de eksisterende kollegagruppene i regi av Den norske lægeforening kan brukes bedre for å sikre bedre forskrivning og sikrere legemiddelbruk."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen vil iverksette en rekke tiltak for å gi legene et bedre beslutningsgrunnlag for valg av legemidler. Disse medlemmer mener at det er grunn til å avvente erfaringer med tiltakene som foreslås i legemiddelmeldingen, før det settes i gang prøveprosjekter med legemiddelkomiteer. Det vises også til at erfaringer fra Sverige tyder på at det kan oppstå konflikter som følge av flere ulike terapianbefalinger.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at de fem regionale legemiddelinformasjonssentrene (RELIS) skal knyttes nærmere til Statens legemiddelverk. Det kan reises innvending mot denne tilknytning, fordi det ellers i meldingen er understreket at legemiddelinformasjonen bør være myndighetsuavhengig, også fordi slik faglig informasjon må være troverdig.
Komiteen viser til at legemiddelmeldingen beskriver en informasjonsstrategi basert på tre offentlige informasjonskilder. Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten skal formidle uavhengig faglig legemiddelinformasjon. Legemiddelverket, herunder RELIS, skal stå for myndighetenes legemiddelinformasjon. Det tredje elementet er terapianbefalinger som skal utvikles av Sosial- og helsedirektoratet.
Komiteen fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede nærmere organisasjonsmodellen for de fem regionale legemiddelinformasjonsenhetene (RELIS)."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at RELIS er organisert under de regionale helseforetakene, men finansiert gjennom Legemiddelverket. Det fremgår av meldingen at det trolig er et potensial for effektivisering gjennom bedre koordinering av sentrenes arbeid. Departementet vil derfor knytte sentrene tydeligere til Statens legemiddelverk for å sikre målstyring, effektivisering og samordning. Disse medlemmer vil fremheve betydningen av at RELIS fortsatt er en del av Statens legemiddelverk, og at etaten gis større muligheter til å målstyre og samordne sentrenes virksomhet med annen offentlig legemiddelinformasjon. Formidling av myndighetenes informasjon om legemidler vil komme i tillegg til, og ikke erstatte, den myndighetsuavhengige informasjonen som RELIS i dag gir.
Komiteen viser til at i forbindelse med høringene i sosialkomiteen var nesten alle de som kom til høring, opptatt av hvor viktig det er å få best og riktigst mulig informasjon hva angår legemiddelbruk. Det er imidlertid viktig at man får formidlet denne informasjonen på en best mulig måte ikke bare til leger, apoteker, sykehus osv., men også å sørge for denne informasjonen på en så enkel måte som mulig til pasientene. Komiteen vil på denne bakgrunn be om at man foretar en nærmere gjennomgang med alle aktørene innen helsevesenet før man endelig tar stilling til i hvilken form og på hvilken måte informasjonen skal gis. En bør derfor tilstrebe en dialog med pasientorganisasjoner, Legemiddelindustriforeningen, apoteknæringen, leger, farmasøyter etc. Komiteen er av den oppfatning at dette området er så viktig at det burde kunne bli tema på en egen konferanse der de ulike aktørene får komme med sine innspill. Komiteen mener at en også innen utdanningen av det helsepersonell som skal håndtere legemidler, fokuserer på å formidle kunnskap til pasientene på en forståelig måte.