3. Overordnede legemiddelpolitiske mål
Faglig og økonomisk riktig legemiddelbruk er departementets hovedmål for legemiddelpolitikken. Andre mål er at befolkningen skal ha tilgang til sikre og effektive legemidler uavhengig av betalingsevne, og at det skal være lavest mulig pris på legemidler.
Det framholdes at riktig diagnose er den grunnleggende forutsetning for riktig legemiddelbruk. Videre understrekes at nytten av behandlingen med et legemiddel må veies opp mot den risiko behandlingen medfører, og at legemidler er en viktig innsatsfaktor i behandling av sykdommer og lidelser, men at de ikke bør brukes hvis andre behandlingsmetoder er bedre. Fordi det ofte vil være mulig å velge mellom flere legemidler med noe ulik effekt- og sikkerhetsprofil ved behandling av en sykdom, må pasienter, leger og annet helsepersonell ha et så riktig bilde som mulig av legemidlenes nytte-risikoforhold basert på balansert informasjon. Det uttales at legemiddelindustrien vil ha en legitim interesse av å vektlegge legemidlenes positive side, og at dette nødvendiggjør også andre informasjonskilder.
Pasientens faktiske nytte av legemiddelbehandling avhenger i siste instans av hvordan pasienten bruker legemidlene. Det framholdes at veiledning av pasienten, fysisk tilgjengelighet til legemidlene, refusjon av utgifter til nødvendige legemidler og oppfølging fra helsepersonell er avgjørende for å oppnå dette.
Det uttales at den behandlingen som er tilstrekkelig for å oppnå behandlingsmålene for én pasient, ikke nødvendigvis forutsetter det nyeste og dyreste legemidlet, og at det derfor ikke er gitt at det er riktig å bruke legemidler med en marginal tilleggseffekt som koster flere ganger mer enn eksisterende terapi. Det understrekes at myndighetene som representant for hele samfunnet og alle pasientgruppene må forvalte de samlede ressursene på en best mulig måte. Fordi det er samfunnet som finansierer det meste av kostnadene, ikke de enkelte aktørene på legemiddelmarkedet, er det myndighetenes oppgave å balansere behovene, slik at målet om best mulig helse kan oppnås for hele befolkningen.
Det framholdes at kostnadene ved legemiddelbehandling for alvorlige sykdommer refunderes i hovedsak i dag, men at det ikke vil være mulig for samfunnet å dekke det den enkelte selv oppfatter som optimal behandling på alle områder. Departementet mener dette er en problemstilling som vil bli stadig mer aktuell idet forskjellen øker mellom hva som er medisinsk mulig å behandle, og samfunnets evne til å finansiere all behandling. Videre uttales at presset på den offentlige finansieringen av legemiddelbruk vil også kunne øke i takt med den forventede økningen av eldre i befolkningen, ettersom eldre mennesker bruker mer legemidler enn andre.
Det understrekes at en riktig prioritering av legemiddelutgiftene vil gi mer helse for kronene totalt sett og et bedre helsetilbud til befolkningen, og at kostnadene ved legemiddelbehandling derfor må stå i forhold til nytten, slik at samfunnet ikke belastes utgifter som kunne hatt bedre alternativ bruk. Utfordringen for legene og myndighetene er å finne fram til hva som kan regnes som tilstrekkelig og fullgod behandling for pasientene. Andre sentrale forutsetninger for å fremme gode prioriteringer er ifølge meldingen å videreutvikle et velfungerende refusjonssystem og å holde lave legemiddelpriser.
Komiteen slutter seg til de betraktninger som framføres i meldingen om behovet for riktig legemiddelbruk gjennom riktig diagnose, riktig forskrivning og riktig bruk samtidig som en har et refusjonssystem som understøtter dette. Komiteen er selvsagt også innforstått med at forskjellen mellom det som er medisinsk mulig å behandle, og det som er mulig å finansiere, fra tid til annen kan føre til et gap, men dette dilemma må ikke gjennom de myndighetsbestemte ordninger gjøres større enn at det framstår som forståelig, rimelig og rettferdig. Det må likevel understrekes at uverdige tilstander ikke kan aksepteres eller tolereres. Det synes å være avdekket forhold innenfor smertebehandling og sykdomstilstander for øvrig der bruk av de beste legemidler kunne gitt pasientene et bedre liv og lindret smerte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet registrerer at det i legemiddelmeldingen blir nedfelt som én av flere hovedmålsettinger at "Befolkningen skal ha tilgang til sikre og effektive legemidler uavhengig av betalingsevne". Disse medlemmer vil bemerke at cellegiftbehandling kan være svært kostnadskrevende, men pasienter som har behov for slik behandling, vil i mange tilfeller kunne få tilgang til denne gjennom den alminnelige blåreseptordningen.
Disse medlemmer vil bemerke at retten til forhåndsgodkjent refusjon i dag ikke gjelder dersom pasienten er innlagt på sykehus eller i kommunal omsorg, da det i disse tilfellene er henholdsvis helseforetaket eller kommunen som bærer utgiftene til pasientens medisiner. Helseforetak og kommuner er ikke omfattet av refusjonsordningen og belastes følgelig med legemiddelets fulle kostnad.
Disse medlemmer ser på konsekvensene av denne forskjellen for de to pasientgruppene som uheldig, fordi den kan bidra til at helseforetakene eller kommunene av økonomiske grunner motsetter seg å dekke kostnader som ellers ville ha blitt dekket over den ordinære blåreseptordningen dersom pasienten ikke var inneliggende.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til refusjonsordning for cellegiftbehandling basert på at utgiftene til slik behandling dekkes av Rikstrygdeverket uavhengig av hvorvidt pasienten er inneliggende i helseinstitusjon eller ikke."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener at ISF-ordningen bør gjennomgås med sikte på å oppnå mest mulig nøytralitet i finansieringen av medikamentell og annen behandling i sykehus. Man bør etter flertallets vurdering ikke ha en finansieringsløsning som gir sykehusene økonomisk insentiver til å velge én type behandling fremfor en annen. En fullfinansiering av cellegiftbehandling gjennom refusjon fra Rikstrygdeverket vil etter flertallets mening kunne gi vridningseffekter som fører til en uheldig prioritering mellom ulike behandlingstilbud.
Flertallet mener at pasienter skal ha lik og riktig tilgang til legemidler uavhengig av om de er pasienter i en helseinstitusjon eller får forskrevet legemidler fra lege eller legespesialist. Flertallet legger til grunn at helsepersonell følger helsepersonellovens bestemmelser om forsvarlighet og dermed gir pasientene de legemidler som har best effekt også når det gjelder kostnadskrevende behandling, f. eks. cellegiftbehandling. Flertallet mener det kan oppstå betydelige avgrensningsproblemer dersom deler av legemidlene i f. eks. sykehus skulle rekvireres over blåreseptordningen, mens andre fortsatt skulle belastes sykehusenes budsjetter. Det vil neppe fremme god legemiddelbruk om regningen for legemidler som brukes i sykehusenes behandling av sine pasienter, skulle sendes Rikstrygdeverket. Flertallet forutsetter at de faglige årsaker som legges til grunn for at en person får legemidler på blå resept, også legges til grunn i sykehusenes og helseinstitusjonenes valg av legemidler.
Komiteen vil be departementet vurdere hvordan pasienter som er innlagt i sykehus eller er i kommunal omsorg, kan være sikret de mest effektive og riktige legemidler uten at økonomien i helseforetakene og kommunene hindrer dette.