9. Offentlige tjenestepensjoner
Pensjonskommisjonen foreslo å legge om de offentlige tjenestepensjonene, slik at de framstår som et direkte supplement til pensjon fra folketrygden. I dag sikres offentlig ansatte gjennom bruttogarantien en samlet pensjon fra folketrygden og tjenestepensjonsordningen. Det innebærer at offentlig ansatte er skjermet mot endringer i folketrygden. Pensjonskommisjonen la til grunn at hele befolkningen må omfattes av en pensjonsreform.
Pensjonskommisjonen la til grunn at supplerende pensjoner skal kunne tas ut fra samme tidspunkt som modernisert folketrygd, forutsatt at de bygger på de samme prinsipper som den fleksible ordningen i folketrygden. Kommisjonen mente at ordningene som regulerer tidlig uttak av pensjon og kombinasjon av arbeidsinntekt og pensjon, bør være de samme i tjenestepensjonsordningene som i modernisert folketrygd. Kommisjonen mente også at økende levealder må få virkning for ytelsen i tjenestepensjonsordningene, jf. forslaget om delingstall i modernisert folketrygd. Videre mente kommisjonen at forslaget til indeksering av utbetalt pensjon bør få virkning for de offentlige tjenestepensjonsordningene.
Regjeringen er enig med Pensjonskommisjonen i at innføringen av modernisert folketrygd også må få virkninger for de offentlige tjenestepensjonene. Hvordan dette kan ivaretas og hvilken utforming en ny offentlig tjenestepensjonsordning skal ha, må i tråd med Pensjonskommisjonens forslag skje i nært samarbeid med partene i arbeidslivet i offentlig sektor. Dette vil bli gjort gjennom et offentlig utvalg som settes ned etter at Stortinget har tatt stilling til hvordan folketrygdens alderspensjon skal utformes. Utvalgets forslag til en ny pensjonsordning i offentlig sektor må ligge innenfor samme økonomiske ramme som dagens tjenestepensjonsordning, dvs. lik dagens bruttoordning fratrukket dagens folketrygd.
Pensjonskommisjonen foreslo at pensjonsrettighetene i Statens Pensjonskasse skulle fonderes. Regjeringen mener at de hensyn som Pensjonskommisjonen la til grunn kan ivaretas på en annen måte, og foreslår derfor at Statens Pensjonskasse ikke fonderes.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet, viser til at tjenestepensjon tilsvarende to tredjedeler av sluttlønn i offentlig sektor (bruttoordninger) videreføres.
Flertallet viser til at etter at det er vedtatt en ny modell for folketrygdens alderspensjon, må de offentlige tjenestepensjonsordningene tilpasses den nye folketrygdmodellen, uten at dette svekker de offentlige tjenestepensjonene, men slik at de også omfattes av delingstall og ny indeksering. Den endelige tilpasningen skal skje gjennom forhandlinger mellom partene i offentlig sektor.
Flertallet viser til at pensjonsordningene til statsråder, stortingsrepresentanter mv. må tilpasses en ny folketrygdmodell.
Flertallet tar ikke nå stilling til om forpliktelsene til Statens pensjonskasse skal fonderes. Før det kan tas stilling til fondering av Statens pensjonskasse, må det gjøres en grundig vurdering av blant annet utviklingen av Statens pensjonskasse som selskap, konkurransen om tjenestepensjonene til fristilte offentlige virksomheter, mobiliteten i arbeidsmarkedet og mulighetene for kostnadskontroll i offentlig sektor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til meldingens forslag om at et offentlig utvalg med deltakelse bl.a. fra partene i arbeidslivet får som mandat å utrede en ny tjenestepensjonsordning for offentlig sektor. Utvalgets forslag til modell skal ligge innenfor samme økonomiske ramme som dagens ordning.
Disse medlemmer mener at de offentlige bruttopensjonsordningene i SPK, KLP og andre frittstående offentlige kasser i prinsippet ikke kan videreføres. Disse medlemmer vil ikke og kan ikke forsvare at offentlig ansatte skal beholde sin gode bruttopensjoner samtidig som en eventuell reform av folketrygden fører til at andre grupper får sin pensjon beskåret i forhold til dagens modell.
Disse medlemmer understreker at kommunalt ansattes tjenestepensjoner har sin forankring i tariffavtaler, og det vil derfor i utgangspunktet kreve deltagelse fra forhandlingspartene for å få til endringer. Disse medlemmer viser videre til at SPK er en lovfestet ordning som Stortinget friere kan endre. De offentlige ordningene har til felles at regelendringer som medfører utgiftsreduksjoner i folketrygdens andel av den totale alderspensjon, motsvares av tilsvarende økning av tjenestepensjon og dermed økte utgifter for skattebetalerne til stat og kommuner for å styrke pensjonskassene.
Disse medlemmers delvise tilslutning til endringer av dagens folketrygdmodell er klart betinget av at eventuelle reduksjoner i folketrygdpensjoner må få samme virkning for alle pensjonsutbetalinger uavhengig av om det er en offentlig eller privat tilleggs- eller tjenestepensjonsordning.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet understreker at bruttoordningene i tjenestepensjonene for offentlig ansatte er framforhandlede rettigheter. Eventuelle endringer i disse ordningene bør derfor overlates til forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. Det samme er tilfellet for særaldersgrensene som er avtalt for enkelte grupper i arbeidslivet.
Disse medlemmer påpeker at pensjonsordninger er en del av lønnsoppgjøret. I offentlig sektor har man prioritert dette høyere enn i privat sektor, noe som også kan leses ut av lønnsstatistikken.
Disse medlemmer vil hevde at pensjonsordningene for stortingsrepresentantene og regjeringsmedlemmene må sees i sammenheng med en eventuell økning av godtgjørelse for disse. Disse medlemmer viser til at pensjonsordningene var et tema da det ble innført ny ordning for fastsettelse av godtgjørelse i 1996. Disse medlemmer vil peke på det urimelige i at stortingsrepresentantenes opptjeningstid er 12 år, mens de fleste andre har 40 års opptjeningstid. Videre beregnes pensjonen til 66 pst. av den til enhver tid vedtatte stortingslønn, mens reguleringen for de fleste andre knyttes til grunnbeløpet av folketrygden. Disse medlemmer vil understreke at den såkalte "75-årsregelen" også må vurderes på nytt.
Komiteens medlem fra Kystpartiet viser for øvrig til sine merknader til kapittel 3.2 og 6.2 i denne innstillingen.