7. Fleksibel pensjonering
Fritt valg av pensjoneringstidspunkt er et velferdsgode. Samtidig er det viktig å ta hensyn til samfunnets behov for arbeidskraft og for å begrense veksten i pensjonsutgiftene. Arbeidskraften er vår viktigste ressurs, og pensjonssystemet må være utformet slik at det er mer lønnsomt å arbeide enn å gå av med pensjon.
I dag kan alderspensjonen i folketrygden først tas ut fra 67 år, og fram til 70 år avkortes pensjonen for de som har arbeidsinntekt over 2 G. Pensjonskommisjonen foreslo en ordning med fleksibel pensjonsalder i folketrygden fra 62 år, og der pensjonen blir høyere desto lenger man venter med å ta den ut. Den foreslo videre at det gis fri adgang til å kombinere arbeid og alderspensjon fra folketrygden, uten at pensjonen avkortes mot arbeidsinntekt.
Pensjonskommisjonens forslag om innføring av fleksibel pensjoneringsalder i folketrygden innebærer en utvidelse i forhold til dagens pensjonssystem, både ved at alle selv kan velge tidspunktet for uttak av pensjon, og ved at man kan kombinere tidligpensjon med arbeid uten avkorting mot arbeidsinntekt.
Regjeringen støtter Pensjonskommisjonens forslag om fleksibel pensjonsalder i folketrygden. Mange av høringsinstansene mener det bør være en sammenheng mellom pensjonen og pensjoneringstidspunktet, men er samtidig bekymret over at forslaget fra Pensjonskommisjonen ikke gir god nok mulighet til fleksibilitet, særlig for kvinner og personer med lav inntekt. Pensjonskommisjonen foreslo at alle som ville få en pensjon som var høyere enn garantipensjonen, skulle kunne ta ut pensjon før 67 år. For å gi flere adgang til tidlig uttak av folketrygdpensjonen, mener Regjeringen at en også bør vurdere en alternativ modell som på enkelte punkter gir en videre adgang til å benytte den fleksible pensjonsordningen enn med Pensjonskommisjonens forslag. I den alternative modellen foreslås det:
– At det også gis adgang til å ta ut hele eller deler av opptjent pensjon fra 62 år, selv om pensjonen på uttakstidspunktet blir lavere enn garantipensjonen, forutsatt at pensjonen fra 67 år minst er på nivå med garantipensjonen.
– At adgangen til tidlig uttak av pensjon skal kunne avhenge av den samlede ytelsen fra folketrygden og supplerende pensjonsordninger. Dette krever nærmere utredning. Forslaget om en obligatorisk supplerende ytelse, jf. avsnitt 1.8 i meldingen, bør inngå i denne vurderingen.
– At den øvre aldersgrensen på 70 år for å tjene opp pensjon i folketrygden fjernes. Dette sikrer at den enkelte får mulighet til å kompensere for effekten av delingstallet, som over tid vil kunne føre til lavere pensjonsnivå.
For at de som ønsker å fortsette i arbeidslivet skal få anledning til det, må arbeidsgiverne ta vare på de eldre arbeidstakerne. I denne sammenhengen er seniorpolitiske tiltak for å styrke de eldres plass i arbeidslivet, som Nasjonalt krafttak for seniorpolitikk i arbeidslivet og IA-avtalen, viktige virkemidler.
Regjeringen støtter i hovedsak Pensjonskommisjonens forslag til hvordan pensjonen skal påvirkes av alderen for pensjonsuttak. Når man åpner for at den enkelte selv skal velge når man vil gå av, må den årlige pensjonen bli høyere desto lenger man venter med å ta ut pensjon. Dette er nødvendig for at forslaget ikke skal innebære en generell senking av pensjonsalderen til 62 år. En generell senkning av pensjonsalderen vil true bærekraften i pensjonssystemet. Det er også andre grunner til at det er viktig å beholde de eldre i arbeidsmarkedet. Lavere arbeidsstyrke påvirker i seg selv verdiskapingen negativt, og det er uheldig hvis man mister den erfaringen eldre arbeidstakere har.
Regjeringen er enig med Pensjonskommisjonen i at det fortsatt må være en klar og prioritert statlig oppgave å sikre alle pensjonister en forsvarlig minsteinntekt. Pensjonskommisjonen ivaretok dette hensynet ved å kreve at tidligpensjonistene minst må ha en pensjon på nivå med garantipensjonen. I den alternative modellen som beskrives i denne meldingen, ivaretas hensynet gjennom et krav om at de som tar ut pensjon før de fyller 67 år, må ha rett til en varig pensjon fra 67 år som minst tilsvarer garantipensjonen, når det tas hensyn til garantitillegget og eventuelt supplerende pensjoner. Dette sikrer at ingen vil få utbetalt lavere pensjon enn dagens minstepensjon fra 67 år, og at alle med pensjonsopptjening over nivået på garantipensjonen vil kunne ta ut hele eller deler av den opptjente pensjonen fra 62 år. Mange flere vil dermed kunne benytte seg av adgangen til å ta ut pensjon tidlig enn med Pensjonskommisjonens forslag.
Som omtalt i meldingens avsnitt 1.6, vil inntektspensjonen i modernisert folketrygd bli fastsatt på grunnlag av en beregnet pensjonsformue. Ved pensjoneringstidspunktet, uavhengig av om dette er ved for eksempel 62 år, 67 år eller 70 år, beregnes den årlige ytelsen ved å dele pensjonsformuen med et delingstall som reflekterer forventet gjenstående levetid. Delingstallet vil være likt for kvinner og menn.
Regjeringen er enig med Pensjonskommisjonen i at pensjonen ikke skal avkortes mot arbeidsinntekt. Dette avhenger imidlertid av at sammenhengen mellom pensjonsnivå og avgangstidspunkt blir sterk nok. For sterk subsidiering av tidligpensjonistene kan føre til at for mange tar ut tidligpensjon. Ugiftene for staten øker da, både fordi utgiftene pr. pensjonist øker, og fordi det blir flere pensjonister. I tillegg fører lavere arbeidsstyrke til redusert verdiskaping.
Når det innføres en mulighet til fleksibel pensjonering i folketrygden, mente Pensjonskommisjonen at staten bør konsentrere sine økonomiske bidrag til fleksibilitet i pensjonssystemet der, og avvikle de statlige tilskuddene til AFP-ordningene. I brev fra Regjeringen Jagland til LO og NHO i forbindelse med inntektsoppgjøret for 1997, het det at ordningen med at personer som tar ut tidligpensjon får poengår i folketrygden som tidligpensjonist, vil bli vurdert utfaset med virkning fra 1. januar 2007. Regjeringen vil samtidig også vurdere den øvrige statlige støtten til AFP-ordningene. Partene i arbeidslivet vil fortsatt stå fritt til å avtale tillegg til folketrygden for enkeltgrupper. Slike tillegg bør imidlertid utformes slik at de i størst mulig grad stimulerer til arbeid. Utbetalingene til AFP beløp seg i 2003 til om lag 6 mrd. kroner, hvorav privat sektor utgjorde om lag halvparten. Dette inkluderer det direkte statlige tilskuddet til AFP-ordningene i privat sektor, som var på 679 mill. kroner. I tillegg kommer verdien av skattefordelene og pensjonspoengene i folketrygden som tidligpensjonist. Alt i alt kan statens bidrag til AFP-ordningene i privat sektor anslås til knapt 1 mrd. kroner.
I forbindelse med vurderingen av den statlige støtten til AFP-ordningene vil det også bli vurdert innført en overgangsordning som gir personer som går av med tidligpensjon og som har flere enn 40 opptjeningsår i dagens folketrygd, uttelling for disse, jf. nærmere omtale i meldingens avsnitt 1.13.
Komiteen er enig at fritt valg av pensjoneringstidspunkt er et velferdsgode. Samtidig er det viktig at vi har et pensjonssystem, et skattesystem og et arbeidsliv som legger til rette for og oppmuntrer til arbeid. Samfunnet har behov for arbeidskraft, og arbeidskraften er vår viktigste nasjonale ressurs.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet,viser til at det må være en tidligpensjonsordning for alle arbeidstakere fra 62 år, også for de som har hatt lave inntekter. En slik ordning må bygge videre på AFP-ordningen.
Flertalletviser til at aldersgrensen i AFP ligger fast. Statens samlede økonomiske bidrag i AFP-ordningen videreføres. Eventuelle endringer i AFP-ordningen kan først skje etter forhandlinger med partene ved hovedtariffoppgjøret i 2006. Dette vil være en oppfølging av Regjeringens brev til partene i tariffoppgjøret i 1997, hvor enkelte elementer i AFP-ordningen ble varslet revurdert i 2007.
I tillegg til at AFP-ordningen videreføres, arbeides det videre med en allmenn fleksibel tidligpensjonsordning i folketrygden. Flertallettar ikke nå stilling til hvordan et slikt framtidig tidligpensjonssystem i folketrygden skal se ut, men ber Regjeringen komme tilbake til hvordan dette kan utformes etter at uførepensjonen er utredet og etter at hovedtariffoppgjøret i 2006 er avsluttet. Grunnlaget for vurderingen bør blant annet være at:
– Det skal lønne seg å jobbe for de som er over 62 år.
– Det skal være bedre muligheter til å kombinere pensjon og arbeid.
– Den øvre grensen for pensjonsopptjening på 70 år fjernes.
Flertalletviser til at særaldersgrensene i privat og offentlig sektor må vurderes.
Flertalletmener at den alminnelige pensjonsalderen ikke må reduseres, og at arbeidstakere over 62 år må motiveres til fortsatt arbeidsinnsats. Arbeidet med et inkluderende arbeidsliv må videreføres så det blir mulig for eldre arbeidstakere å fortsette i jobb. Staten må i samarbeid med partene i arbeidslivet utforme tiltak for en seniorpolitikk som motiverer godt voksne arbeidstakere til å fortsette i arbeid, og arbeidsgivere til å ansette og beholde disse arbeidstakerne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at innføring av fleksibilitet, i betydningen nær sagt "full frihet" for den enkelte til å velge pensjonsalder mellom 62 og 70 år (i den alternative modellen; fritt fra 62 år uten øvre grense) prinsipielt er positiv. Disse medlemmer understreker imidlertid den enkeltes eget ansvar/finansieringsansvar for å få dette til. "Prisen" for å gå av tidlig er å få lavere årlig pensjon. Disse medlemmer mener det bør utredes om det i det hele tatt skal være tillatt å gå av frivillig ved 62 år, dersom den pensjonen man da får vil være så lav at den betinger supplerende sosialhjelp, bostøtte, eller annen offentlig støtte, for at pensjonisten skal greie sine daglige utgifter. Disse medlemmer understreker også at tilslutningen til full fleksibilitet med hensyn til avgangsalder betinger at arbeidsinntekt pensjonister har ikke skal føre til avkorting av pensjonsutbetalingene.
Disse medlemmer viser til at Avtalefestet pensjon gir alle i offentlig sektor, og en del i privat sektor (60 pst. av den yrkesaktive befolkning) mulighet til å bli pensjonert ved 62 år. Utgangspunktet for AFP-ordningen var at den skulle tilgodese mennesker i harde yrker, og som var reelt utslitt, for å gi disse en verdig avgang fra arbeidslivet.
Disse medlemmer mener at AFP-ordningen har utviklet seg til å bli blant annet en ordning med statsstøtte til sluttpakker eller en form for statlige tilskudd til private ventelønnsordninger ved nedbemanning og omstilling av bedrifter med en overføring av deler av slike kostnader til skattebetalerne. En opprettholdelse av AFP-ordningen, slik den virker, er en opprettholdelse av en skjev godefordeling, som i tillegg virker i motsatt retning av det som er de erklærte målene med "arbeidslinjen" og en god seniorpolitikk hvor ingen skal "presses" ut mot eget ønske. AFP-ordningen fremstår nå som en generell ordning som omfatter svært mange som vil benytte seg av den.
Disse medlemmer mener derfor at AFP-ordningen må innskjerpes slik at den begrenses til sitt opprinnelige formål og utgangspunkt.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innføre forskrifts- eller regelendringer, eller i nødvendig utstrekning fremme forslag til lovendringer, som innskjerper AFP-ordningen til å gjelde sitt opprinnelige formål."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti understreker at mulighet til tidligpensjonering særlig er viktig for dem som har et fysisk krevende arbeid gjennom et langt yrkesliv. Dette er ofte grupper som har relativt dårlig lønn. Med Regjeringens forslag vil en stor del av arbeidstakerne som hører hjemme i denne gruppa, ikke ha mulighet til tidligpensjon eller bare ha mulighet til svært begrenset tidligpensjon. Dette henger sammen med Regjeringens forslag til regler for tidligpensjonering, men først og fremst med hovedmodell for pensjonsopptjeningen.
Flikking på hovedmodellen kan bare i begrenset grad oppheve uheldige effekter av denne, og gjør at løsningene fort blir kompliserte. Spørsmålet om tidligpensjonering viser dette tydelig. Med pensjonskommisjonens modell vil mange ikke kunne gå av med pensjon når de er 62 år, fordi de ikke har tjent opp pensjon tilsvarende minstegrensen. Regjeringen løser dette ved å foreslå at tidligpensjonerte kan få gå av med pensjon som er lavere enn minstepensjonen. Med SVs modell vil langt flere ha tjent opp pensjon tilsvarende minstepensjonen når de er 62 år. Dette løser ikke utfordringene rundt tidligpensjon fullstendig, men det viser tydelig at spørsmåla henger sammen. Tidligpensjon kan derfor ikke diskuteres løsrevet fra diskusjon om hovedmodell.
Disse medlemmer vil med utgangspunkt i et pensjonssystem bygd på universell folketrygd støtte det foreslåtte opplegget for tidligpensjon. Det understrekes at dersom det vedtas et pensjonssystem med dårligere fordelingsprofil, kreves det tilpasninger som gjør tidligpensjonering mulig for flere lavtlønte.
Disse medlemmer støtter videreføring av AFP-ordningen, og vil tiltre punkt 3 i avtale om pensjonsreform mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre.
Komiteens medlem fra Kystpartiet viser til sine merknader til kapittel 3.2 og 6.2 i denne innstillingen.