5. Miljø som rammebetingelse
Utnyttelse av hav og kystsone bør skje uten at det går på bekostning av naturgrunnlaget. Det må imidlertid aksepteres noen endringer, ellers vil næringsutvikling og lokalsamfunn langs kysten stagnere. Marin næringsutvikling er preget av stadige endringer og krever dynamiske og fleksible ordninger. Bærekraftig bruk må være et grunnleggende element i all aktivitet.
Tilgang til areal for næringsutvikling er viktig, og næringens arealbehov må vurderes i åpne prosesser som også ivaretar andre viktige samfunnshensyn. Det er viktig at arealdisponering som begrenser næringsutvikling skjer etter en helhetlig vurdering og blir evaluert på hensiktsmessig måte.
Regjeringen oppnevnte den 14. mars 2003 Havressurslovutvalget for å utrede et lovgrunnlag for forvaltning av levende marine ressurser og tilhørende genetisk materiale. Utvalgets forslag til ny lov skal synliggjøre og ta hensyn til Norges folkerettslige forpliktelser i forvaltningen av marine økosystemer. Disse hensynene er også vurdert som en del av biomangfoldlovutvalget. Utvalget forventes å legge frem sin utredning i juni 2005.
Arbeidet med internasjonale miljøavtaler og -konvensjoner blir stadig viktigere for fiskeri- og havbruksnæringen. Disse avtalene setter i økende grad rammebetingelser i form av innarbeiding av miljøhensyn i forvaltning av marint miljø og levende marine ressurser. Problemstillinger som drøftes i disse sammenhengene inkluderer bl.a. såkalt listing av truede marine arter, inklusive fisk, i den hensikt å gi vedkommende art bedre beskyttelse, habitat- og områdevern for å beskytte viktige leveområder og tiltak mot andre negative miljøeffekter fra fiskeriene.
Det økte fokus på marine miljøspørsmål både hos publikum generelt og i internasjonale organisasjoner representerer både en utfordring og en positiv markedsmulighet for Norge. Norge har en god og streng forvaltning sett i et globalt perspektiv, og dette vil i økende grad bli nyttig i markedsføringen av norske produkter. For å utnytte dette konkurransemessige fortrinnet må vi imidlertid kommunisere vår miljøvennlige fiskeri- og havbrukspolitikk vesentlig bedre.
Opprettelse av marine beskyttede områder er et sentralt tema i den internasjonale debatten. Flere internasjonale konvensjoner og policyerklæringer som Norge har sluttet seg til, sier at det skal opprettes et nettverk av marine beskyttede områder innen 2012. Dette kan potensielt få betydelige konsekvenser for norsk fiskeriforvaltning. Fra norsk side er det derfor viktig fortsatt å engasjere seg i internasjonale miljøprosesser. Den internasjonale debatten omfatter vern og beskyttelse i områder både innenfor og utenfor nasjonal jurisdiksjon, og det er nå særlig fokus på behovet for vern utenfor de økonomiske sonene, dvs. på det åpne hav.
Fra norsk side anser vi at det er behov for en beskyttelse av særlig sårbare områder som bl.a. korallrev og dyphavsfjell mot skadelige fiskemetoder.
Norske kyst- og havområder kan betegnes som forholdsvis rene. De mottar imidlertid en viss belastning av miljøgifter, organiske forbindelser, spormetaller og radioaktive stoffer. Disse utslippene kan potensielt oppfattes å utgjøre en trussel mot fisk som trygg sjømat, og dermed være et betydelig hinder for næringsutvikling. Utslipp av miljøgifter og annen forurensning til norske havområder skjer både gjennom lokale, landbaserte utslipp, utslipp fra petroleumsvirksomhet og gjennom utslipp fra skip, men det meste bringes til våre farvann med luft- og havstrømmer etter utslipp i andre deler av verden. Skal vi lykkes med å opprettholde et rent havmiljø, må vi arbeide både på nasjonalt plan for å redusere skadelige utslipp fra lokale kilder og på internasjonalt nivå for å redusere langtransportert forurensning.
Norske myndigheter arbeider for å begrense utslippene av farlige stoffer og å tilstrebe minst mulig belastning av fremmedstoffer totalt. Spredning av miljøgifter til det marine miljø vil fordre oppfølging både i form av overvåking, forskning på effekter og på risikoanalyse og -vurderinger av å spise norsk fisk og sjømat.
Gjennom Nordsjøsamarbeidet er det utarbeidet et generasjonsmål om stans i bruk og utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier innen 2020. Norge har vedtatt generasjonsmålet som et resultatmål. Målet er også vedtatt i OSPAR-konvensjonens miljøgiftstrategi (1998), og OSPAR har utarbeidet kriterier for valg av kjemikalier som skal omfattes av generasjonsmålet. Et lignende mål er vedtatt i EUs rammedirektiv for vann, og vil derved bli en del av EØS-regelverket. Internasjonalt forskningssamarbeid er helt nødvendig for å identifisere nye miljøgifter ved at det fremskaffes data om ulike stoffers egenskaper i det marine miljø.
Det bør fremmes økt grad av samarbeid mellom konvensjonene innen kjemikalier og farlig avfall. En global kjemikaliestrategi utvikles nå under ledelse av FNs miljøprogram, og Norge er aktiv i dette arbeidet. Norge har gjennom EØS-avtalen felles regelverk med EU, og Norge deltar i det omfattende arbeidet for å regulere kjemikalier på europeisk nivå.
Utfordringene i dag er spesielt knyttet til å hindre rømming av laksefisk og smitte med lakselus fra oppdrettsanlegg. Rømming er også en aktuell problemstilling i oppdrett av marine arter som for eksempel torsk. Andre miljøutfordringer som må følges opp er utslipp av næringssalter, sykdomsspredning samt opprydding etter avsluttet virksomhet. Sistnevnte område har fått fornyet aktualitet etter flere konkurser i næringen. Økt produksjon og nye oppdrettsarter i fremtiden vil kunne skape nye utfordringer på miljøsiden.
Utvikling av en effektiv vaksine mot lakselus har høy prioritet. Den første vaksinen er nå under uttesting. Det vil bli rettet stor forskningsinnsats på å nå målet om en tilstrekkelig effektiv lusevaksine tilgjengelig på markedet innen 4-5 år.
Når det gjelder rømming er det gjort betydelig arbeid de siste årene vedrørende regelverksforbedringer, driftskrav og kontroll. I 2004 ble det innført en ordning med krav til teknisk standard for anlegg som nyttes i oppdrettsvirksomhet. Dette er den første standarden i verden på området, og kan bidra til å nå målsettingen om at rømt oppdrettsfisk ikke skal utgjøre noen fare for ville bestander.
Norske eksportører har møtt økte krav om å dokumentere at produktene kommer fra fiskebestander som er bærekraftig forvaltet. Dette gjelder særlig i sentrale markeder som Storbritannia, Sverige og Tyskland. Næringen må selv avgjøre om bruk av private miljømerker vil være nødvendig for å få innpass i viktige markeder, og om det kan bidra til økt verdiskaping å benytte seg av slike merkeordninger. Departementet har sammen med næringen et ansvar for å kommunisere troverdig og godt til markedet rundt bærekraft og forvaltning, gjennom konkrete miljømerker eller på annen måte. Utarbeidelse av en internettportal med relevant informasjon om norsk ressursforvaltning og annet informasjonsmateriale er aktuelle virkemidler i dette arbeidet.
Komiteen peker på at en bærekraftig ressursforvaltning er en forutsetning for all videre utvikling i fiskerinæringa. Fiskeressursene må derfor forvaltes, høstes og brukes med sikte på høyest mulig langsiktig ressursuttak innenfor bærekraftige rammer, og et mest mulig stabilt uttak fra år til år.
Komiteen mener havbruksnæringen må sikres tilstrekkelige og tilfredsstillende arealer til å utnytte mulighetene for vekst i næringa. Komiteen har merket seg at Havressurslovutvalget som skal utrede et lovgrunnlag for forvaltning av levende marine ressurser og tilhørende genetisk materiale, skal legge fram sin utredning i juni 2005. Komiteen har merket seg at ny havressurslov skal omfatte all forvaltning av marine levende ressurser og slutter seg til dette.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at ny akvakulturlov, Ot.prp. nr. 61 (2004-2005), behandles av komiteen parallelt. Formålet med den nye loven er å fremme akvakulturnæringens lønnsomhet og konkurransekraft innenfor rammene av en bærekraftig utvikling.
Flertallet viser videre til sak om nasjonale laksefjorder og laksevassdrag som ble lagt frem i juni 2002, jf. Innst. S. nr. 134 (2002-2003). Flertallet har merket seg at Regjeringen valgte å legge saken frem for Stortinget i to runder. Den første ble lagt frem vinteren 2002-2003. Den siste runden er varslet fra Regjeringen høsten 2005.
Innføring av nasjonale laksefjorder betyr i hovedsak forbud mot eller restriksjoner for lakseoppdrett i disse fjordene.
Flertallet understreker at hensikten med nasjonale laksefjorder er å sikre villaks-stammene.
Oppdrettsnæringen har tatt til orde for at ordningen skal evalueres før siste runde med laksefjorder og vassdrag legges frem høsten 2005. Flertallet vil peke på atRegjeringen la opp til at ordningen med nasjonale laksevassdrag og laksefjorder skal evalueres innen ti år, og at flertallet i Stortinget støttet dette.
Det var mye fokus på rømming da Stortinget behandlet saken. Dette er fortsatt et problem.
Komiteen har merket seg at Regjeringen sammen med næringen har tatt initiativ for å få ned antallet rømninger av oppdrettslaks bl.a. ved at det er innført en sertifiseringsordning for utstyr, NYTEK. Komiteen forutsetter at disse standardene blir revidert fortløpende slik at den teknologiske utviklingen kan følges. Komiteen har merket seg de tiltakene som er iverksatt og venter at nye tiltak fortløpende vurderes for å få ned antallet rømte oppdrettslaks.
Komiteen vil samtidig peke på at kostnadene ved nye tiltak vurderes nøye og at det gis overgangsordninger.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at Regjeringen vurderer ulike tiltak mot rømming, eksempelvis strengere krav til oppdrettsanlegg, bedre kontroll med anleggene og propellbeskyttelser på båter som blir brukt i næringen. Et annet tiltak kan være å stille krav om å merke en liten andel av fisken. For villaksen er det også viktig at vi setter i verk andre tiltak. Dette vil blant annet være økt innsats mot gyrodactilus salaris.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil fremheve at en bærekraftig forvaltning av ressursene er avgjørende for å sikre at fiskeriene skal bli en evigvarende ressurs. Høsting, bruk og forvaltning må derfor ha et fokus på å sikre et bærekraftig fiske, og på å sikre et rent havmiljø.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den oppfatning at vern i kystsonen i for stor grad begrenser marin nærings vekstmuligheter ved at virkemidler ikke står i forhold til verneformålet. Disse medlemmer mener at passivt arealvern i kystsonen ikke er i tråd med dynamisk verdiskapningspolitikk for marin næring da det i sterk grad begrenser muligheten for næringen til å utnytte naturgitte fortrinn og i enkelte tilfeller medfører at all næringsaktivitet utestenges. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av Innst. S. nr. 134 (2002-2003) om innføring av nasjonale laksefjorder og laksevassdrag.
Disse medlemmer er opptatt av at havbruksnæringen gis tilgang til areal for å utvikle seg som næring, og da må en politikk for vern utformes slik at dette lar seg gjøre.
Komiteen er kjent med at situasjonen rundt nedbeiting av tareskog forårsaket av kråkeboller, og skadene dette har medført i de marine kystområdene fra Trøndelag til Finnmark. De nedbeitede områdene er anslått til rundt 2 000 km2, og store deler av disse områdene kan karakteriseres som "havørken". Nedbeitingen ble først registrert og dokumentert i Vegaområdet på slutten av 1960-tallet.
Komiteen er kjent med at Fiskeri- og kystdepartementet har bevilget 500 000 kroner til prosjektet "Porsangerfjorden som nasjonalt laboratorium for fjordøkologi", og at man i dette prosjektet bl.a. skal se nærmere på om man kan utvikle næringsvirksomhet basert på kråkeboller. Komiteen vil peke på at dette prosjektet vil ha overføringsverdi til andre områder langs kysten.
I dag kjenner man for lite til prosessene rundt nedbeiting av tareskog. Større forskningsinnsats på dette området er derfor ønskelig. Komiteen er kjent med at marin forskning er et av de prioriterte forskningsområdene, og vil peke på denne problemstillingen i forhold til det nye forskningsprogrammet under Norges Forskningsråd "Havet og kysten".
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, meiner regjeringa Bondevik II har vore passiv i forhold til økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet i fiskerinæringa. Fiskekriminalitet er uakseptabelt fordi det bidrar til undergraving av regulerings- og forvaltningsregimet. Fleirtalet vil derfor prioritere å setje i verk tiltak mot økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet i fiskerinæringa. Kystvakta må få tilstrekkelege økonomiske ressursar til å utnytte kapasiteten maksimalt. Fiskeridirektoratet sine kontrollar på land og til havs må også styrkast.
Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at prinsippet om økosystembasert forvaltning inneber at ein skal sjå artane og interaksjonen mellom dei i samanheng, og at ein skal leggje føre-var-prinsippet til grunn i forvaltninga av artane. Av openbare årsaker er forvaltning av havressursane vanskeleg, og kunnskap blir det avgjerande kriteriet for om ein lukkast med ein slik forvaltningsmodell. Desse medlemene viser til at dette krev prioritering av forsking som er nødvendig for å skaffe tilstrekkeleg kunnskap.
Desse medlemene meiner at FN-avtalen om fiske på vandrande bestandar må leggjast til grunn i norsk fiskeriforvaltning. Fiskeriforhandlingane med andre land er framleis svært lukka. Dei norske posisjonane er ikkje kjente, verken i samband med forhandlingane eller i etterkant. Av forhandlingsprotokollane går det i liten grad fram kva avvegingar som er gjort mellom økologiske, økonomiske og sosiale omsyn. Desse medlemene meiner at Stortinget på eigna vis skal involverast og høyrast før fastsettinga av kvotar både for artar Noreg forvaltar saman med andre land og for artar Noreg einsidig fastset kvotane for. Slik kan ein sikre at forvaltninga er i samsvar med dei mål og intensjonane Stortinget trekker opp.
Desse medlemene viser til at den norskarktiske torskebestanden har hatt ei positiv utvikling dei siste åra. Forskarane sine prognosar er at bestanden vil stabilisere seg rundt dagens nivå. Likevel er det bekymringsverdig at gjennomsnittsalderen frå første kjønnsmodning har gått ned dramatisk, og at hovudmengda av gytefisk no består av førstegangsgytarar. Begge desse forholda er med på å svekkje reproduksjonspotensialet til bestanden og gjer bestanden meir sårbar for klimaendringar og andre ytre påverknader. Sjølv om gytebestanden er på eit historisk høgt nivå, er totalbestanden under langtidssnittet.
Desse medlemene viser til at Noreg i samsvar med internasjonale avtalar er forplikta til å forvalte kongekrabba som ein uønska introdusert art. Kongekrabba er ikkje først og fremst ein ressurs, men ein potensielt svært skadeleg art i økosystemet vårt. Desse medlemene meiner derfor det bør setjast eit mål om å holde bestanden så langt nede som mogleg. Fritt fiske i norsk sone vil vere eit tiltak for å oppnå dette.