7. Tilknytning, identitet og tilhørighet
I meldingen drøftes ulike aspekter ved identitet og tilhørighet knyttet til migrasjon generelt, med særlig vekt på barn og unge som vokser opp i Norge. Når det gjelder tilknytning og tilhørighet, er Regjeringens mål at alle skal oppleve aksept for den de er.
I diskusjonen rundt identitet stilles ofte spørsmålet om hva det vil si å være norsk.
Å være norsk kan henspeile på statsborgerskapet, som innebærer rettigheter og plikter som bare statsborgere har. Men utviklingen i Norge de siste tiårene har gått i retning av at statsborgerskapet har fått mindre å si for borgernes formelle rettigheter. Regjeringen mener likevel at statsborgerskap har en positiv sammenheng med deltakelse, og dermed den enkeltes tilknytning til samfunnet. Meldingen understreker betydningen av lojalitet til de grunnleggende verdiene i det norske samfunnet, som demokratiske spilleregler, menneskerettigheter og kjønnslikestilling. Regjeringen mener at statsborgerskapet, symbolsk og faktisk, understreker at statsborgerne slutter seg til disse verdiene. Regjeringen ønsker som hovedregel at norske borgere bare har ett statsborgerskap, og ikke flere, som noen land tillater. Regjeringen har i Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) lagt fram forslag til ny statsborgerlov.
Årsaken til utvandring antas å ha stor betydning for hva slags tilpasningsstrategi en velger i de nye omgivelsene, både praktisk og mentalt. Undersøkelser viser at motivasjonen for å opprettholde sterke bånd til opprinnelseslandet også påvirkes av situasjonen i det nye landet.
Mer flytting over landegrensene og økt globalisering på alle samfunnsområder vil trolig bidra til at flere mennesker utvikler transnasjonale tilværelser og identiteter. Den enkelte forholder seg til flere land i sitt hverdagsliv.
Regjeringens mål for all ungdom som vokser opp i Norge, er at de i størst mulig grad skal kunne velge hvem de vil være, hvem de vil identifisere seg med, og hvordan de vil uttrykke seg selv. Ingen skal bli begrenset i sine muligheter i samfunnet på grunn av hudfarge, religion eller kulturell bakgrunn, eller fordi de har innvandrerforeldre. Retten til å gjøre selvstendige valg innebærer også retten til å velge bort noe som andre legger stor vekt på.
I meldingen drøftes medias ansvar for påvirkning av folks holdninger. Det påpekes blant annet at det er en utbredt kritikk at mediene framstiller personer med innvandrerbakgrunn som representant for en gruppe, og ikke som selvstendige individer. Meldingen viser til at det er en økende bevissthet i media om eget ansvar for holdningsdannelse.
Statistisk sentralbyrås (SSB) undersøkelse av den norske befolkningens holdninger til innvandrere og innvandring fra 2003, viser et sammensatt bilde. Hovedtendensen er at befolkningens holdning til innvandrere er stabil, samtidig som den er blitt noe mer positiv. Undersøkelsen viser at personer som har kontakt med innvandrere har mer positive holdninger til innvandrere enn personer uten slik kontakt.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at meldingen i for liten grad drøfter utfordringer knyttet til at Norge ikke bare er blitt flerkulturelt, men også multireligiøst. Derfor trenger vi en religionspolitikk som reflekterer denne nye virkeligheten.
Spørsmålet om religionsfrihet, likebehandling av tros- og livssynssamfunn og spørsmålet omstatlig økonomisk støtte til religiøse samfunn, er sentrale spørsmål i en flerkulturell kontekst.
Flertallet viser til at vårt begrep om religionsfrihet er utviklet innenfor en kristen forståelse og har i utgangspunktet dreid seg om hvordan ulike kristne samfunn skulle sikres sine rettigheter. Vårt begrep om religionsfrihet møter nye utfordringer i møtet med andre religioner, særlig i forhold til vårt skille mellom religion som tro og som samfunnssystem. Flertallet mener at disse manglende grensene i dag skaper fleredilemmaer ved at man i religionsfrihetens navn, og med henvisning til religionsfrihet, kan påberoper seg en rett til beskyttelse for kritikk av forhold som det kan være nødvendig å diskutere åpent i et demokrati. På den andre siden er det viktig å respektere andre trossamfunns indre forhold, der dette ligger innenfor rammene av norsk lov.
Flertallet mener det er et avgjørende poeng for tilhengerne av folkekirken at den skal være åpen og demokratisk. Det er ikke gitt samme oppmerksomhet på andre religiøse samfunns måter å organisere sitt arbeid. Minoritetsspråklige barn deltar gjerne aktivt i religiøse aktiviteter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet mener at det derfor er viktig at de religiøse ledere mestrer norsk og har kunnskap om norske samfunnsforhold. Disse medlemmer vil derfor etablere et obligatorisk språk- og samfunnsfagkurs for religiøse ledere som skal ha sitt virke i Norge.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartietmener at det må etableres unntak for de som kan dokumentere tilsvarende kunnskaper. Kurset må gjennomføres for at arbeidstillatelse skal gis.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at FNs verdenserklæring om menneskerettigheter slår fast at enhver har frihet til alene eller sammen med andre, offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer. Flertallet mener at religiøse skikker og tradisjoner må respekteres så fremt disse ikke bryter med andre menneskerettigheter.
Komiteen viser til Innst. S. nr. 184 (2004-2005), jf. Dokument nr. 8:27 (2004-2005).
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkepartivil vise til avtalen om statsbudsjettet for 2005 mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene:
"Avtalepartene er enige om følgende felles merknad: Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener det er behov for å styrke opplæringen i samfunnskunnskap for religiøse ledere som har flyttet til Norge fra utlandet, for å øke deres forståelse av det norske samfunn og grunnleggende verdier som vårt samfunn er bygget på. Opplæringen avsluttes med en eksamen som må bestås. Disse medlemmer viser til at Regjeringen i St.meld. nr. 49 (2003-2004) Mangfold gjennom inkludering og deltagelse - ansvar og frihet foreslår å innføre slik opplæring. Disse medlemmer støtter dette."
Disse medlemmermener at denne opplæringen og eksamen må gjelde for alle religiøse ledere uten unntak som ønsker oppholds/arbeidstillatelse i Norge.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at alle som skal fungere som forkynner i trossamfunn i Norge skal ha opplæring i norske samfunnsforhold. Flertallet viser til brev fra Kommunal- og regionaldepartementet av 15. februar 2005 der det redegjøres for arbeidet med å utvikle slik opplæring. Flertallet avventer videre fremdrift i saken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil fremheve at familiegjenforening primært bør skje der hvor de som ønsker å gjenforenes samlet, har størst tilhørighet. Hovedpoenget med familiegjenforening er ikke at de skal bo i Norge, men at de skal være sammen. I Norge har man dessverre registrert en klar holdning hos mange om at stedet hvor gjenforeningen skjer er viktigere enn hvem man faktisk gjenforenes med. Dette er etter disse medlemmers syn svært beklagelig.
Disse medlemmer mener at man for å verne dem som har nær tilknytning til Norge og som samtidig har et reelt behov for familiegjenforening, må forhindre misbruk av ordningen. I denne sammenheng vil disse medlemmer vise til at Danmark har introdusert nye regler som effektivt har redusert misbruket av ordningen med familiegjenforeningen. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme konkrete forslag som i utgangspunktet kun tillater familiegjenforening for dem som har størst tilhørighet til Norge."
Komiteenhar merket seg FNs menneskerettighetskomités innvendinger mot KRL-faget. Komiteen registrerer at Utdannings- og forskningsdepartementet har gjort endringer i faget og fritaks-mulighetene. Lovbestemmelsen om at den som skal undervise i KRL skal ta utgangspunkt i grunnskolens formålsparagraf, er foreslått fjernet. Komiteen mener at KRL-faget bør være mest mulig samlende, og derfor ikke forkynnende. Dette er særlig viktig i en tid med religiøst og kulturelt mangfold. Komiteen er kjent med at de foreslåtte endringene iverksettes fra skoleåret 2005/2006.
Komiteen viser til Ot.prp. nr. 91 (2004-2005) som skal behandles i Stortinget våren 2005.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at det er forståelig hvis man åpner for fullt fritak, sett som en overgangsordning. Men det er urovekkende at man tar fritaksmuligheten i bruk som permanent virkemiddel. Da åpner norske myndigheter for en varig konflikt med sentrale menneskerettighetskonvensjoner, som FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og FNs barnekonvensjon. FNs menneskerettskomité konkluderte i november 2004 med at det norske KRL-faget krenker foreldres frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse.
Disse medlemmer mener det er viktig å ha helheten klart for seg når menneskerettighetene diskuteres. En ensidig vektlegging av foreldrenes oppdragelsesrett i konvensjonen om sivile og politiske rettigheter kunne tilsi at fritak fra den omdiskuterte KRL-undervisningen er den eneste løsningen. Men ser man Menneskerettighetskomiteens avgjørelse i lys av FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og FNs barnekonvensjon, mener disse medlemmer at den beste løsningen vil være en full revisjon av KRL-faget hvor verken helt eller delvis fritak blir nødvendig. Man må få et livssynsnøytralt fag som innholdsmessig må vise respekt for alle religioners verdier.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener det er viktig å beholde et felles kunnskapsfag om kristendom, andre religioner og livssyn for å gi alle elever et felles kunnskapsgrunnlag, og vil derfor beholde KRL-faget. Dette medlem vil samtidig fremheve at det er nødvendig å foreta en gjennomgang for å sikre at faget praktiseres i overensstemmelse med FNs konvensjoner, og sikrer foreldres suverene rett til å bestemme over egne barn når det gjelder trosopplæring.