1. Bakgrunn og hensikt
Stortingsmeldingen drøfter grunnleggende utfordringer som Norge står overfor når borgerne blir mer forskjellige i livsstiler, trosspørsmål og verdiorientering. Endringene skjer i kjølvannet av globalisering og nyere innvandring, særlig fra ikke-vestlige land. Meldingens fokus er ikke på introduksjons- og integreringstiltak for nye innvandrere. Regjeringen mener at perspektivet må utvides. Samfunnsendringene det her snakkes om, har følger for langt mer enn norskopplæring, kvalifiseringstiltak og sosiale inkluderingstiltak for nyankomne. De nye utfordringene angår alle i samfunnet; nye innvandrere, etablerte innvandrere, deres barn og resten av befolkningen i Norge.
Regjeringen vil møte utfordringene med en prinsipiell holdning til mangfold og håndtering av forskjellighet. Noen av prinsippene er kjent fra andre politikkområder, blant annet politikken for deltakelse og like muligheter, og mot rasisme og diskriminering. Der det er relevant, trekkes også introduksjonspolitikken for nyankomne inn. Erfaringer fra same- og minoritetspolitikken blir beskrevet, men er ellers ikke tema for meldingen. Hensikten er å se på helhet og sammenhenger, drøfte prinsipper og verdistandpunkt, og ikke gå i dybden på avgrensede fagtema eller enkelttiltak.
Regjeringen setter det enkelte mennesket i sentrum. Enkeltmenneskets rett til å være annerledes, velge levemåte fritt og til å tenke annerledes enn flertallet, er understreket i Sem-erklæringen. Individfokuset og ambisjonen om å legge til rette for individets mulighet for å gjøre selvstendige valg, er byggesteiner i Regjeringens politikk for mangfold gjennom inkludering og deltakelse. Regjeringen er grunnleggende positiv til kulturelt, religiøst og verdimessig mangfold.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Signe Øye, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ruth Stenersen, og fra Senterpartiet, lederen Magnhild Meltveit Kleppa, mener det er bra at Regjeringen gjennom framleggelse av meldingen skaper oppmerksomhet rundt og vektlegger viktigheten av integrerings- og inkluderingspolitikken.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil understreke at en stor del av innvandrerne og deres etterkommere klarer seg godt i Norge.
Flertallet vil peke på at innvandringen til Norge består av tre typer innvandrere: flyktninger, arbeidsinnvandrere og familiegjenforente med herboende. I 2004 kom om lag 12 000 mennesker i den siste kategorien og er dermed den største gruppen som bosetter seg i Norge. Innvandring har pågått i mange år og kommer til å fortsette i årene som kommer.
Flertallet vil peke på at det norske samfunnet som følge av denne innvandringen kommer til å være mer mangfoldig og flerkulturelt i framtida. All politikk må ha dette som et positivt utgangspunkt og legge til rette for respekt og inkludering av minoriteter i samfunn og sosialt fellesskap. Holdninger, verdisyn og normer kan være ulike. Dette stiller krav til toleranse og åpenhet, både fra majoritet og minoritet.
Flertallet understreker at det norske samfunnet bygger på respekt for menneskerettighetene og demokratiske prinsipper. Dette er helt grunnleggende verdier og premisser for all politikk. Alle som bor i Norge, uavhengig av hva slags bakgrunn de har, skal ha like rettigheter, plikter og muligheter i alle deler av samfunnet til å bruke sine ressurser. I praksis betyr dette at ulike individ og grupper trenger ulike tiltak og rammebetingelser for å kunne nytte og fylle sine retter og plikter fullt ut. En integrerings- og inkluderingspolitikk for likestilling må derfor ha et stort spekter av virkemidler for å oppnå reell likeverdighet.
Flertallet vil slå fast at prinsippene om likestilling mellom kjønnene og prinsippet om ikke-diskriminering er en viktig del av vårt verdigrunnlag. Disse verdiene er ikke kultur- eller religionsrelativistiske. Dette verdigrunnlaget er en helt nødvendig forutsetning for et likeverdig samfunn og for å kunne lykkes i arbeidet med å ivareta interessene til minoriteter.
Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil påpeke at med en stadig aldrende befolkning vil vi være avhengige av innvandring for å utføre alt arbeidet som må gjøres i samfunnet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at meldingen i for stor grad er en oppsummering av allerede iverksatte tiltak, samtidig som den er for lite forpliktende og ikke konkret på hva angår valg av virkemiddelbruk overfor de framtidige utfordringer som skisseres.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at Regjeringen peker på sammenhengen mellom foreldrenes levekår og deres barns framtidsutsikter i Norge. Dette flertallet mener derfor at Regjeringen burde vise vilje til mer konkret handling for å bedre innvandrernes og etterkommernes levekår. Dette flertallet mener at den største utfordringen for å lykkes i integreringspolitikken er at innvandrerne som gruppe løftes opp på alle plan: sosialt, politisk, økonomisk og kulturelt. Det norske samfunnet er i ferd med å få en klassedeling på etnisk grunnlag. Store deler av innvandrerbefolkningen deltar ikke i det politiske systemet, har arbeid innen lavtlønnsyrker eller står utenfor arbeidsmarkedet. Utfordringene vi står overfor er omfattende. Dette flertallet mener at for at alle skal lykkes, forutsettes det en aktiv fordelings- og utdanningspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at denne stortingsmeldingen drøfter grunnleggende utfordringer som Norge står overfor når borgerne blir mer forskjellige i livsstil, trosspørsmål og verdiorientering. Samfunnsendringene det her snakkes om, har følger for langt mer enn norskopplæring, kvalifiseringstiltak og sosiale inkluderingstiltak for nyankomne. De nye utfordringene angår alle i samfunnet; nye innvandrere, etablerte innvandrere, deres barn og resten av befolkningen i Norge.
Disse medlemmer mener det er viktig å møte utfordringene med en prinsipiell holdning til mangfold og håndtering av forskjellighet.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at meldingens fokus ikke er på introduksjons- og integreringstiltak for nye innvandrere, og disse medlemmer stiller seg bak Regjeringen, som mener at perspektivet må utvides. Disse medlemmer viser til at meldingen drøfter grunnleggende utfordringer som Norge står overfor når borgerne blir mer forskjellige i livsstil, trosspørsmål og verdiorientering. Disse medlemmer vil videre fremheve meldingens andre del hvor søkelyset rettes mot viktige utfordringer framover og angir retning og prinsipper for virkemiddelbruk, eksemplifisert med konkrete tiltak og parallelle politiske prosesser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietviser til at Norge i mange år har hatt en ikke tallrik, men innflytelsesrik gruppe som har snakket varmt om innvandring og ukritisk lovprist det kulturelle mangfold og det fargerike fellesskap. Utviklingen i 1990-årene har vist at drømmen om det fargerike fellesskap ikke var så rosenrød som disse skulle ha det til. Det har etter hvert gått opp for mange i de fleste partier at nøkkelen til en noenlunde harmonisk sameksistens mellom folkegrupper med til dels meget ulik kulturell bakgrunn, er at minoriteten forsøker å tilpasse seg majoriteten. Nøkkelen til en forhåpentlig fredelig fremtidig sameksistens er integrasjon, mener disse medlemmer.
Disse medlemmervil vise til at det finnes flere grader av integrasjon. Eksempelvis har både Canada og USA en relativt liberal innvandringspolitikk, og landene kan definitivt ikke karakteriseres som innvandrerfiendtlige. Likevel representerer de to landenes modeller for integrasjon av innvandrere ytterpunkter. Canada ønsker at innvandrerne skal føle seg hjemme i landet, forankret i sin egen kultur, mens det i USA tilstrebes en form for enhetlig samfunn med samling om felles verdier.
Disse medlemmermener det er viktig å ha som utgangspunkt at nyankomne innvandrere er typiske eksempler på ikke-integrerte. Ikke kan de norsk, ikke har de kunnskaper om Norge, ikke kjenner de norsk kultur, ikke har de sosiale ferdigheter i det norske samfunn. Hvordan innvandreren utvikler seg i det norske samfunn er avhengig av en rekke faktorer, som innvandrerens personlighet og tilpasningsevne, kunnskapsnivå og læreevne, sosiale omgivelser og hvordan hun eller han blir mottatt i sitt nye land.
Disse medlemmerviser til at det normalt vil skje en viss grad av tilpasning til det norske samfunn over tid, men det finnes mange eksempler på innvandrere som i liten grad klarer dette. De mest åpenbare eksemplene er eldre innvandrere som er ferdige med sitt yrkesliv og verken har behov eller lyst, eller kanskje evne, til å tilpasse seg nye forhold, samt innvandrerkvinner som blir holdt mer eller mindre innestengt, og som derfor har liten kontakt med det norske samfunn.
Disse medlemmervil peke på at det ikke er klare skiller mellom de forskjellige nivåer av integrasjon, men flytende overganger. Integrasjon som begrep kan betraktes ut fra summen av en rekke kriterier, eller verdier på forskjellige skalaer.
Indikasjonene som forteller noe om graden av integrasjon er, som tidligere berørt, språk, landkunnskap, sosiale og kulturelle ferdigheter, verdiorientering, sammensetning av eventuell vennekrets, og tilpasning til yrkeslivet.
Disse medlemmervil peke på at i mange tilfeller vil grad av integrasjon også henge sammen med grad av fortsatt tilknytning til hjemlandets (opprinnelseslandets) kultur og verdioppfatning, men ikke nødvendigvis. Man kan ta vare på sitt hjemlands kultur og bli integrert, men i mange tilfeller vil en sterk tilknytning til hjemlandets kultur og verdioppfatning være et hinder for integrasjon.
Disse medlemmerregistrerer at Utlendingsdirektoratet har definert begrepet integrering som følger:
"Gjeldende prinsipp i norsk innvandringspolitikk som vanligvis betyr at innvandrere og flyktninger blir funksjonsdyktige deler av majoritetssamfunnet, men uten at de mister sin kulturelle eller etniske identitet".
Disse medlemmermener det virker litt pussig nærmest å stille et krav i en definisjon av begrepet integrering at innvandreren ikke har mistet sin kulturelle eller etniske identitet, når det klart viktigste elementet er innvandrerens funksjonsdyktighet i det norske samfunn.
Disse medlemmer mener vi bør nøye oss med en definisjon hvor "en integrert innvandrer er en innvandrer som er funksjonsdyktig i det norske samfunn." Slik disse medlemmer ser det, er poenget at det ikke er nok å bo i Norge for å kunne fungere i samfunnet. Arbeid er også et signal om integrasjon, men skal man bli fullt ut integrert, forutsettes det også at man aksepterer det norske samfunnets kultur og blir en del av denne, uten at dette nødvendigvis betyr at egen kultur og identitet behøver å lide.
Disse medlemmermener annen og tredje generasjons innvandrere burde fullkomment beherske språket og ha en klar aksept for norske verdier, lover og regler. Dette er avhengig av foreldrenes tilknytning til det tidligere hjemlandets kultur, og hvordan de formidler informasjon til sine barn om det landet de har slått seg ned i. Det er dessverre ikke helt uvanlig at Norge og nordmenn omtales i temmelig nedsettende vendinger i enkelte innvandrermiljøer, noe som selvfølgelig vil forme den oppvoksende generasjons holdninger til sine norske omgivelser.
Disse medlemmervil påpeke at integrasjonen har en sosial side og en økonomisk side. Utlendinger som kommer til Norge for å bosette seg, burde ha en egeninteresse av å klare seg best mulig i sitt nye land gjennom å skaffe seg et arbeid og forsørge seg selv og eventuell familie. I mange festtaler og i utallige skrifter omtales innvandrere som en ressurs, mens virkeligheten dessverre viser at mange har store problemer med å klare seg i det norske samfunn og derfor er avhengig av sosialhjelp eller trygd. Litt polemisk kan man si at hvis innvandrerne skal bli oppfattet som en ressurs, så får de vise at de er det, og da får myndighetene stille de krav som er nødvendig.
Disse medlemmerviser til at Statisk sentralbyrå (SSB) anfører bruken av sosialhjelp som et mål på graden av integrering. Byrået har faktisk sett seg nødt til å sette en egen merkelapp på innvandrere som er så lite integrerte at de glimrer med sitt fravær på nesten alle andre statistikker enn den for sosialhjelp. Disse medlemmerviser vider til at de har fått betegnelsen "hjemmeværende". Det vil si at de ikke er i arbeid, ikke går på skole, ikke er registrert arbeidsledige, og heller ikke mottar noen ytelser fra Folketrygden. Disse medlemmervil derfor fremheve at de lever helt på siden av det norske samfunnet og blir enten forsørget av ektefeller eller de livnærer seg av sosialhjelp, og i en del tilfeller kriminalitet. Mer enn hver tredje afrikaner over 16 år bosatt i Norge er "hjemmeværende", ifølge SSB. Det samme er 30 pst. av innvandrerne med bakgrunn fra Asia.
Disse medlemmersynes den høye andelen innvandrere som defineres som "hjemmeværende" er skremmende. Disse medlemmervil sette inn sterkere tiltak mot de gruppene det er vanskeligst å integrere. Er det et språk enkelte innvandrergrupper forstår, så er det økonomi. Disse medlemmermener også at det bør innføres arbeidsplikt for å få sosialhjelp.
Disse medlemmermener at det er mange grunner til at integrasjon er viktig. Innvandreren vil føle at han eller hun behersker forholdene i et nytt land, noe som er en forutsetning for trivsel. For det norske samfunn vil innvandreren kunne bli en aktiv ressurs og ikke en utgiftspost i offentlige budsjetter. Videre vil muligheten for motsetning mellom folkegrupper bli vesentlig redusert når alle slutter opp om de samme verdier. Egentlig er hudfarge og etnisk opprinnelse irrelevant når alle stort sett er enige om grunnleggende verdier i et samfunn.
En ikke integrert innvandrer uten språk, sosiale ferdigheter eller arbeid kan ikke anses som en ressurs for det norske samfunnet, men kan selvfølgelig bli det gjennom et samspill mellom innvandreren og samfunnet. Integrasjonsprosessen er nøkkelen til å endre en passiv ressurs til en aktiv ressurs, mener disse medlemmer.
Disse medlemmertror at de fleste innvandrere ønsker aksept i det norske samfunn, men aksepten henger på mange områder sammen med graden av integrasjon. Vi må vel kunne konkludere med at integrasjon derfor er av vesentlig betydning både for innvandreren selv og det norske samfunnet.
Disse medlemmermener at best mulig integrasjon av flest mulig av de utlendinger som har lovlig opphold i Norge burde være et politisk mål for alle partier, slik det er for Fremskrittspartiet, som har konkret omtalt det i sitt program.
Disse medlemmervil også påpeke at innvandrerne er en meget sammensatt gruppe. Mens det norske samfunn i verdensmålestokk har vært klart blant de mest homogene, så kommer innvandrerne fra forskjellige nasjoner, forskjellige folkegrupper, forskjellige språkgrupper og forskjellige religiøse og kulturelle grupper. Innvandrere har kommet fra alle befolkede verdensdeler, også fra USA er det kommet noen få. Denne meget heterogene folkegruppens eneste fellesnevner er at de ikke kommer fra Norge. Hindringer for integrasjon kan deles i to hovedgrupper:
– Hindringer som skyldes forhold i det norske samfunn
– Hindringer som skyldes innvandrerne selv.
Disse medlemmervil påstå at den foreløpige innfallsvinkelen til problemstillingen har vært å fokusere meget sterkt på det første, mens disse medlemmerimidlertid mener at det er like viktig å vektlegge det siste. Disse medlemmerfinner det også riktig at innvandrernes eneste felles kjennetegn er at de ikke er norske, og dermed finner man også et meget vidt spektrum av holdninger overfor det norske samfunn. Ikke bare holdninger har stor betydning, men også tilpasningsevne og forankring i egen kultur.
Disse medlemmervil påpeke at alle disse forholdene vil påvirke tilpasningsdyktigheten, og det er temmelig klart at enkelte grupper skiller seg ut både i positiv og i negativ retning, men til tross for de milliarder av kroner som hvert år bevilges til norsk forskning, herunder også samfunnsforskning, er det forbausende lite informasjon om dette viktige området, mener disse medlemmer.
Disse medlemmerviser til at det er stor villighet i alle tenkelige sammenhenger til å fremheve innvandrerne som en ressurs for Norge, men å studere og konkretisere årsaker til at disse ressursene ikke blir tatt ut, forekommer i liten grad selv om det kan være enkle og logiske forklaringer som ligger bak. Grunnen til dette er åpenbar - man ønsker ikke å stigmatisere enkelte grupper ved å skrive noe negativt om dem.
Likevel finnes det enkelte grove indikasjoner, som fremkommer i statistikken for arbeidsløshet blant innvandrere, fordelt etter opprinnelsesregion. Som nevnt tidligere er arbeidsløsheten størst blant innvandrere fra ikke-vestlige land. Tallene fra november 2004 er som følger:
– Afrika: 17,7 pst.
– Øst-Europa: 9,4 pst.
– Asia: 12,4 pst.
– Syd- og Mellom-Amerika: 10,3 pst.
Disse medlemmervil også peke på enkelte forhold som kan virke som sperrer for integrasjon:
– Uvilje mot å lære norsk
– Uvilje mot å tilegne seg kunnskaper om norske samfunnsforhold
– Uvilje mot norsk kultur og norske verdier
– Uvilje mot likestilling mellom kjønnene
– Religiøse anfektelser av en art som vanskeliggjør arbeid
– Kulturell etnosentrisitet (egen kultur er overlegen)
– Uvilje mot kontakt med nordmenn (holder seg til sine egne).
Disse medlemmerpeker på at det er svært vanskelig å endre menneskers holdninger, og hvis man ikke får incitamenter til å endre holdninger, er det stor mulighet for at det ikke skjer. Dessverre synes det som om dette har vært situasjonen i Norge. I streben etter å opprettholde myten om det fargerike fellesskap har forsøkene på å integrere innvandrerne vært lunkne og lite effektive. Det har etter disse medlemmerssyn blitt stilt altfor få krav. Disse medlemmermener manglende integrasjon skyldes dels et system hvor man deler ut penger uten å stille noen krav, og dels at man står overfor individer og grupper av innvandrere som upåvirket kan kultivere sin egen motvilje mot deltagelse i det norske samfunnsliv. Det er bevilget og brukt hundrevis av millioner kroner på integrasjonstiltak i Norge, men likevel synes det som om man i realiteten har latt det flyte. Pengene har vært brukt uten at det har vært noen krav verken til den enkelte innvandrer eller til resultater av virksomheten.
Disse medlemmermener nøkkelen til bedre integrasjon kan formuleres i ett enkelt ord: Krav. Vi må i vesentlig større grad stille krav til innvandrerne. Krav om å lære norsk, krav til kunnskap om norske samfunnsforhold, krav til tilpasning til arbeidslivet og krav om respekt for norske verdier, som for eksempel likestilling mellom kjønnene og unge menneskers rett til å velge egen ektefelle. Hvis innvandrere ikke ønsker å føye seg etter dette, mener disse medlemmerat de bør stille seg spørsmål om de har kommet til riktig land.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innføre en ordning hvor asylsøkere, flyktninger og personer som får opphold på humanitært grunnlag, må underskrive på at de forplikter seg til å overholde norske lover og regler også dersom disse er i strid med egne religiøse bestemmelser eller skikker fra hjemlandet, samt at de vil avholde seg fra ulovlige demonstrasjoner og skadeverk i Norge som retter seg mot forholdene i deres hjemland. Brudd på forpliktelsene medfører automatisk utvisning."
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at asylsøknader fra personer som begår kriminelle handlinger i Norge mens de venter på behandlingen av sin søknad, avslås."
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om ansvarliggjøring av foreldre for gjennomført og avdekket kjønnslemlestelse."
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å øke strafferammen for vold og trusler mot egne familiemedlemmer."
"Stortinget ber Regjeringen innføre en nødvendig adgang eller hjemmel for utlendingsmyndighetene til å holde særskilte asylsøkere i asylmottak med sterke begrensninger i bevegelsesfriheten eller full forvaring på asylmottaket inntil søknaden er ferdigbehandlet."
"Stortinget ber Regjeringen etter dansk modell utarbeide en håndbok for nyankomne flyktninger og innvandrere med introduksjon om det norske samfunnets grunnleggende normer, verdier og institusjoner."
"Stortinget ber Regjeringen om å umiddelbart iverksette en bred gjennomgang av alle velferdsordninger, med sikte på å sikre den mot misbruk, herav også såkalt "eksport" av trygdeutbetalinger."
Disse medlemmerviser til at Fremskrittspartiet i mange år konkret har foreslått følgende tiltak for å bedre integrasjonen av ikke-vestlige innvandrere:
– Bedre og mer omfattende norskopplæring (for eksempel integreringstilskuddet)
– Større vekt på opplæring om norske samfunnsforhold
– Inspirere til skolegang og videre utdannelse
– Knytte økonomisk bistand til deltagelse på opplæringstiltak
– Bistå innvandrere med å finne arbeid (gjerne utenfor Oslo)
– Strengere krav til økonomisk bistand
– Fjerne særordninger for minoriteter
– Sende ut de innvandrerne som setter majoriteten i et dårlig lys
– Opplæring av religiøse ledere
– Stått frem i kampen mot rasisme og mot diskriminering.
Disse medlemmerer av den oppfatning at Regjeringen bør stille strengere krav til innvandrere, slik at de i større grad får incentiver til å bedre sine egne levekår. Det er ikke ønskelig etter disse medlemmerssyn at man i Norge får et klasseskille på etnisk grunnlag, da dette vil kunne bidra til å øke motsetningene mellom landets innbyggere. For å unngå dette må arbeid og utdanning stå sentralt.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide retningslinjer slik at DNA-testing blir benyttet som standardprosedyre i familiegjenforeningssaker, slik at man kan kontrollere søkerens opplysninger på en rask og kostnadseffektiv måte. Kostnadene må dekkes av søkeren."
"Stortinget ber Regjeringen etablere et Statens flyktningverk som gis alt ansvar for organisering, administrering og finansiering av oppholdet i Norge for asylsøkere, flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag. Dette organiseres som et statlig verk med regionale og lokale kontorer. Kommunale flyktningkonsulenter, administrativt og annet personale søkes overført til dette verk. Flyktninger forblir underlagt denne etats ansvar og budsjett inntil de kan livnære seg ved vanlig arbeid på lik linje med andre innbyggere."
"Stortinget ber Regjeringen nedsette et politisk uavhengig organ for å utrede de samfunnsmessige tap ved manglende integrering i Norge."