8. Voksnes ansvar for barns muligheter
Regjeringens mål er at barn av innvandrere skal ha samme muligheter for samfunnsdeltakelse som andre unge. Deres valg må respekteres av både samfunnet, familien og deres sosiale nettverk, så lenge de ikke velger i strid med norsk lov. Dette kapittelet framhever foreldrenes, voksnes og myndighetenes ansvar for å legge til rette for barns muligheter. Understrekningen av de voksnes betydning kommer i tillegg til, og ikke som erstatning for, andre faktorer som virker inn på barnas oppvekstsituasjon, som familiens levekår og mulighet for samfunnsdeltakelse, holdninger i den øvrige befolkningen, diskriminering mv..
Målet er at de sosiale og økonomiske ulempene foreldrene kan ha fordi de har innvandret, ikke skal gå i arv til barna. Det må arbeides på flere områder parallelt.
Foreldrenes tilknytning til arbeids- og samfunnsliv, samt deres helsesituasjon, er ikke bare viktig for dem selv, men også for hva de kan tilby barna. Kommer barnet fra en innvandret familie med ikke-vestlig bakgrunn, er sannsynligheten i dag mye større for at familien lever i inntektsfattigdom enn for andre barn, eller at familien mottar sosialhjelp. Inntektsgapet i forhold til personer uten innvandrerbakgrunn reduseres med økt botid, men forsvinner ikke. Tiltak som bidrar til å forbedre innvandrede familiers generelle levekår, særlig nyankomne flyktningers, er en høyt prioritert oppgave. Regjeringen viser til arbeid med reformer for norskopplæring og introduksjonspolitikk, at voksne innvandrere med en oppholdstillatelse som gir grunnlag for bosettingstillatelse, skal få rett og/eller plikt til 300 timer opplæring i norsk og samfunnskunnskap, jf. Ot.prp. nr. 50 (2003-2004) Om lov om endringer introduksjonsloven mv.
Lov 4. juli 2003 nr. 80 om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere (introduksjonsloven) trådte i kraft som en frivillig ordning for kommunene fra 1. september 2003. Kommunene har plikt til å tilby introduksjonsprogram fra 1. september 2004 til nyankomne innvandrere med behov for det.
Denne politikken står også sentralt i St.meld. nr. 6 (2002-2003) Tiltaksplan mot fattigdom.
Det må også arbeides holdningsskapende og forebyggende for å bekjempe tradisjoner, skikker, fordommer, kunnskapsmangel og tabuer som kan hindre enkelte barn og unge i å få del i de samme muligheter og ha samme valg som man etterstreber for alle barn i Norge. Dette kan bare realiseres ved å engasjere foreldrene selv og miljøer der undertrykkende praksiser, kunnskapsmangel og holdninger kan forekomme, og ved å følge samme tankegang som når man vil endre uønskede praksiser og atferd i befolkningen ellers. Foreldre og andre voksne har stor innflytelse på hva barna får av reelle muligheter gjennom sine verdier, prioriteringer og innstilling til livet i Norge.
Videre må det sørges for at samfunnets sentrale verdier, lovverk og friheter gjøres kjent og blir respektert i alle deler av befolkningen, slik at alle kan få del i dem, uavhengig av opprinnelse eller kulturell bakgrunn. Kunnskapen og bevisstheten om sentrale verdier må høynes i alle deler av samfunnet. Arbeidet mot rasisme og diskriminering og for menneskerettigheter, samt å anerkjenne at det er mange måter å være norsk på, er elementer i politikken for mangfold gjennom inkludering og deltakelse.
Regjeringen mener at innvandrede foreldre må legge til grunn at barna med stor sannsynlighet skal bo i Norge det meste av livet, og være åpne for å diskutere hva som best tjener barnas framtid her.
Et mangfoldig samfunn må ha en gjennomtenkt politikk for å kunne håndtere nye dilemmaer. Regjeringen vil legge til rette for dialog og erfaringsspredning av gode løsninger, og hvordan man på demokratisk vis kan løse uenighet og tydelig markere hvilke verdier og idealer som alle i samfunnet forventes å få del i hvis de ønsker det. Det må arbeides parallelt med tillitsskapende tiltak som kan bygge bro mellom ulike befolkningsgrupper og miljøer. Regjeringen vil oppmuntre til mer aktiv bruk av arbeidsmetoder som bidrar til å utløse ressurser som finnes i grupper som bekymringene gjelder, slik at de blir aktivt trukket inn i arbeidet med å finne løsninger og sette dem ut i livet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at utjamning av levekår er nødvendig for å oppnå integrering. Flertallet mener at utdanning i så måte er det viktigste virkemiddelet for utjamning.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at inkludering av etterkommerne er tett forbundet med hvilke livsbetingelser førstegenerasjons innvandrere lever under. En isolert satsning på utdanning overfor etterkommerne vil ikke i seg selv være tilstrekkelig til å oppveie reproduksjon av sosiale forskjeller.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til viktigheten av å inkludere innvandrernes etterkommere. Disse medlemmer viser videre til at meldingen som grunnidé har et klart etterkommerfokus og at den opererer med ulike mål for innvandrere og etterkommere. Disse medlemmer er enige i at det er viktig å være særlig ambisiøs i forhold til innvandrernes etterkommere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er kritiske til at opp til 90 pst. av andre og tredje generasjons innvandrere henter ektefeller fra hjemlandet. Dette gjør ofte integreringsløpet vanskeligere og kan resultere i at familien som en enhet får større problemer med å delta i det norske samfunn, samt å gi barna en innføring i de norske normer, regler og levesett.
Komiteen mener at likestilling mellom kjønnene er en ufravikelig del av vårt verdigrunnlag og en nødvendig forutsetning for et likeverdig samfunn. For å lykkes bedre i integreringspolitikken er det helt nødvendig å sette kvinner i fokus, herunder å bedre på jenters oppvekstvilkår og kvinners muligheter til personlig utvikling og økonomisk selvstendighet. I alle henseender skal kvinner registreres som selvstendige subjekter.
Tvangsekteskap er og bør være straffbart i Norge. Komiteener kjent med atdet de siste årene er iverksatt mange hjelpetiltak. Samtidig er det et økende antall personer som søker hjelp for å unngå eller komme seg ut av tvangsekteskap. Innvandringsstoppen fra 1975, kombinert med reglene for familiegjenforening, har økt presset på unge mennesker til å gifte seg mot sin vilje. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at et flertall innvandrere fra land som Pakistan, India, Marokko og Tyrkia gifter seg med en partner fra sitt opprinnelige hjemland. Noen av disse ekteskapene inngås ved tvang. Mange av disse jentene ville foretrukket å velge ektefelle selv, ta utdannelse og leve et fritt og selvstendig liv i Norge. Komiteen kan ikke godta undertrykking begrunnet med kultur og tradisjon og vil derfor vurdere å endre dagens regler for familiegjenforening.
Komiteen er opptatt av at nye regler for familiegjenforening skal være treffsikre.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet viser til at det er reist en rekke problemstillinger i merknadsform knyttet til familiegjenforeningspolitikken. Disse medlemmervil på denne bakgrunn fremme forslag til en helhetlig gjennomgang av spørsmål relatert til familiegjenforeningspolitikken.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med en sak hvor familiegjenforeningspolitikken tas opp i sin bredde, herunder forsørgelseskrav, bostedskrav, personkrets som omfattes av rett til familiegjenforening og en vurdering av alders- og tilknytningskrav."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det må settes i verk nye målrettede tiltak mot tvangsekteskap.
Komiteen viser til sine respektive merknader og forslag i Innst. S. nr. 162 (2003-2004) om dekking av utgifter for kvinner på flukt fra tvangsekteskap, Innst. O. nr. 45 (2004-2005) om lov om endring i lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp (i saker om tvangsekteskap) samt Innst. O. nr. 43 (2004-2005) om lov om endringer i lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp m.m.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet mener flere tiltak bør vurderes, blant annet aldersgrense og tilknytningskrav.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietvil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring slik at familiegjenforening bare gis til ektefelle og barn under 18 år."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring om 24-årsgrense for familiegjenforening med ektefelle."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring om innføring av depositum og økt krav til forsørgelsesevne ved familiegjenforening."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring om krav om egen bolig som forutsetning for familiegjenforening."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil gå inn for å innføre en obligatorisk viljeserklæring fra alle norske statsborgere som inngår ekteskap i et annet land i tråd med utlendingslovutvalgets innstilling. Denne må være utstedt i Norge før et ekteskap inngås, i den hensikt at det ikke skal foreligge tvil hos noen parter om at hensikten med reisen til utlandet er å inngå ekteskap.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil påpeke at uten en slik erklæring, utstedt på f.eks. et sorenskriverkontor, er ekteskapet ikke gyldig. Det må være muligheter til å søke fritak for dette. Et slikt fritak kan innvilges om det ikke finnes noen fare for tvangsekteskap.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener dette tiltaket kan hindre at ungdommer reiser til foreldrenes hjemland i god tro, uten å vite at de der vil bli satt under sterkt press til å inngå ekteskap.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om innføring av en obligatorisk viljeserklæring fra alle norske statsborgere som inngår ekteskap i et annet land, i tråd med utlendingslovutvalgets innstilling."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at NOU 2004:20 Ny utlendingslov som nylig har vært på høring, drøfter en rekke tiltak mot tvangsekteskap. Disse medlemmer imøteser Regjeringens oppfølging av høringsrunden i arbeidet med ny utlendingslov.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til viktigheten av å ytterligere styrke tiltak for de unge kvinner og menn som har behov for det offentliges eller hjelpeorganisasjoners bistand for å komme seg ut av tvangsekteskap, eller som er på flukt fra slike ekteskapsinngåelser. Flertallet viser i den sammenheng til Dokument nr. 8:28 (2004-2005), Dokument nr. 8:29 (2004-2005) og merknader i denne sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til arbeidet med ny utlendingslov, hvor flere av de fremsatte forslagene i dette kapitlet omhandles og vurderes. Disse medlemmer vil fremheve viktigheten av at de lovmessige virkemidlene for å forhindre tvangsekteskap ses i sammenheng, for å få størst mulig effekt. Disse medlemmer vil fremheve Regjeringens målrettede tiltak og nylig gjennomførte høringsrunde i forbindelse med endringer i utlendingsloven nettopp for å hindre tvangsekteskap. Disse medlemmer imøtekommer Regjeringens videre arbeid med dette.
Komiteen mener at det må være balanse mellom foreldres valgfrihet og barnas framtidsmuligheter.
Komiteen mener at rett til utdanning følges av en plikt til å gi barn opplæring. Løsningen ligger ikke i å bygge norske skoler i utlandet, men å unngå at barna tilbringer hele eller store deler av sin oppvekst i foreldrenes opprinnelige hjemland, dersom de skal leve sitt voksne liv i Norge. Av hensyn til barna er det viktig at barna kommer til landet så tidlig som mulig og tilbringer størst mulig del av oppveksten sin her.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil på denne bakgrunn vurdere endringer i utlendingsloven.
Komiteen støtter at barnetrygden stoppes ved ulovlig langtidsfravær og at politianmeldelser skal brukes aktivt ved uteblivelse fra undervisningen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen endre regelverket slik at norske statsborgere som oppholder seg utenfor EØS-området over tre måneder, skal miste retten til barnetrygd. Utenlandsstudenter med forsørgeransvar skal kompenseres for dette gjennom økt stipendandel fra Statens lånekasse for utdanning."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet ved gjentatte anledninger har fremmet forslag om at barnetrygden bør stoppes ved ulovlig langtidsfravær. Disse medlemmerer derfor glade for å registrere at de øvrige partiene nå ser ut til å komme etter.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen endre regelverket slik at i de tilfeller hvor de som mottar barnetrygden eller barna selv oppholder seg utenfor EØS-området i mer enn tre måneder, mister retten til barnetrygd. Utenlandsstudenter, ansatte i UD og andre i spesielle situasjoner kan ved søknad få unntak fra regelen."
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at Barne- og familiedepartementet den 23. februar 2005 sendte på høring forslag til endringer i barnetrygdregelverket. Høringsnotatet foreslår å innføre meldeplikt for skoler til trygdekontoret når elever har fravær som kan skyldes utenlandsopphold. Det foreslås også en innstramming av retten til barnetrygd ved utenlandsopphold. Forslagene er en oppfølging av Regjeringens tiltaksprogram mot tvangsekteskap fra 2002. Høringsfristen var 6. april 2005.
Flertallet viser til at Kommunal- og regionaldepartementet skrev følgende i sin høringsuttalelse:
"Spørsmålet om innstramminger i retten til barnetrygd ved utenlandsopphold har flere sider. Det er positivt hvis en slik innstramming kan forhindre tvangsekteskap. På den andre side kan det stilles spørsmål ved om det er riktig at familier som ønsker å oppholde seg i inntil 12 måneder i utlandet og la barna gå på skole der eller undervise dem selv, og som melder fra på korrekt måte, ikke skal motta barnetrygd. Kommunal- og regionaldepartementet vil derfor anbefale at barnetrygdlovens § 4 tredje ledd første setning endres slik at "12 måneder" erstattes av "seks måneder". Dette vil gi mulighet til opphold i utlandet som er av noe varighet, uten at barnetrygden bortfaller, jf. vår merknad til punkt 3 nedenfor."
Komiteen viser til følgende aktuelle tiltak:
– Endring i opplæringsloven
Utdannings- og forskningsdepartementet (UFD) vil utarbeide en egen hjemmel i opplæringsloven der det gis anledning for skolemyndighetene i kommunen til å gi opplysninger til andre aktuelle instanser i kommunen om at en elev urettmessig holdes borte fra skolen, jf. St.meld. nr. 49 (2003-2004), pkt. 9.4.4.
– Statistikkgrunnlag
Det føres pr. i dag ikke statistikk på elever på individnivå i grunnskolen. Nye systemer, bl.a. "Skoleporten", vil bedre statistikkgrunnlaget. Utdanningsdirektoratet har ansvar for dette arbeidet, jf. St.meld. nr. 49 (2003-2004), pkt. 10.10.
– Bedre rapporteringsrutinene for elever som tas ut av skolen
Utdanningsdirektoratet har fått i oppdrag å vurdere om det er behov for å innføre rapporteringsrutiner på statlig nivå for urettmessig skolefravær samt rettmessig skolefravær som skyldes lengre utenlandsopphold.
Komiteen viser til at spørsmålet om innstramminger i retten til barnetrygd ved utenlandsopphold har flere sider. Det er positivt hvis en slik innstramming kan forhindre tvangsekteskap. På den andre side kan det stilles spørsmål ved om det er riktig at familier som ønsker å oppholde seg i inntil 12 måneder i utlandet og la barna gå på skole der eller undervise dem selv, og som melder fra på korrekt måte, ikke skal motta barnetrygd. Komiteen vil også fremheve at det å gå på skole i et annet land har en svært positiv side. Mange barn kan få et godt faglig utbytte av å gå på skole i utlandet og utvikle seg til å bli mer ressurssterke individer, avhengig av hva slags utgangspunkt de har, og hva slags skole de går på. Komiteen vil også påpeke at det er mange ulike årsaker til at barn sendes på skole i utlandet - ønske om at barna skal lære mer om historie, kultur og språk i foreldrenes opprinnelsesland, misnøye med disiplin og pedagogisk opplegg i den norske skolen og ønske om en tettere tilknytning, særlig til den muslimske tro, er noen av dem. Komiteen vil fremheve viktigheten av at en slik sak blir drøftet og at progresjonen som Regjeringen legger opp til, følges.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at alle foreldre har plikt til å underrette dersom de skal ta barna ut av skolen. Barn som tas ut av skolen uten godkjenning, må følges opp av skole og barnevern før videre sanksjoner vurderes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det er viktig å sørge for at barnevernet gis ansvar og mulighet for å følge opp barn som antas å være eller er i utlandet. Disse medlemmer vil derfor fremme forslag om at det opprettes en avdeling i barnevernet som får ansvar for å følge opp saker der barn mistenkes å være, eller er, i utlandet:
"Stortinget ber Regjeringen opprette en avdeling i barnevernet som får ansvar og mulighet til å følge opp saker knyttet til bekymringsmeldinger eller skolefravær der barn er eller antas å befinne seg i utlandet."
Komiteen mener at utlendinger som kommer til Norge, og ønsker å bo her, skal gjennomgå et styrket og individuelt integrasjonsforløp. Forløpet skal sette fokus på sammenhengen mellom rettigheter og plikter i det norske samfunn. Målet er rask tilegnelse av språket og hurtig integrering i arbeid eller utdanning, slik at de får en mulighet til tidlig å bli en del av det norske samfunn.
Ved bosetting av flyktninger og asylsøkere vil komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, opprettholde kommunenes "frivillighetsprinsipp", men vilendre innretningen på integreringstilskuddet. Kommuner som velger å ta imot flyktninger, mottar i dag tilskudd fra staten i 5 år, uavhengig av innsats.
Flertallet ønsker å opprettholde den økonomiske støtten, men vil premiere de kommuner som faktisk gjør et aktivt integreringsarbeid. Det skal lønne seg for kommunene å drive et godt langsiktig lokalt integreringsarbeid. Integreringstilskuddet skal også brukes til å premiere de kommuner som ut fra målbare kriterier utøver det beste integreringsarbeidet, målt i bl.a. antall som gjennomfører norskopplæring, utdannelse og kommer ut i ustøttet lønnet arbeid. Flertallet vil også gå inn for at kommuner som mottar tungt integrerbare bør også få ekstra tilskudd. Dette for å stimulere flere kommuner til å være villige til å ta imot også tyngre integrerbare personer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil understreke at Fremskrittspartiet har ønsket å øke både beløpet og lengden på integreringstilskuddet for å skape en bedre balanse mellom inntekter og utgifter i forhold til integrering.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at integreringstilskuddet heves til 525 000 kroner og gis over sju år."
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, registrerer at enkelte ønsker et system hvor kommunene skal få integreringstilskudd basert på sitt aktivitetsnivå på språkundervisning og lignende for å skape større incentiver for en aktiv lokal integreringspolitikk. Flertallet mener at kommunene allerede har incentiver for å tilrettelegge for integrering og at et system hvor kommunene i detalj skal rapportere inn til staten om sitt lokale opplegg, vil skape unødvendig mye byråkrati.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil videreføre dagens ordning med integreringstilskudd til kommunene. Det at tilskuddet gis per innbygger er en oppfordring til kommunene om å drive et godt og langsiktig arbeid.
Disse medlemmer viser til at integreringstilskuddet er differensiert basert på om flyktningen i vedkommendes familie er barn eller voksen. Disse medlemmer mener en slik differensiering tilsier at det må gis et forhøyet integreringstilskudd for flyktninger med varige og særlig kostbare behov.
Komiteen viser til Innst. O. nr. 31 (2004-2005), jf. Ot.prp. nr. 2 (2002-2003).
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til vedtaket om å redusere personkretsen som har rett til introduksjonsprogram. I etterkant har det vist seg at dette har ført til at mange kommuner vegrer seg for å ta imot enslige asylsøkere av frykt for de økonomiske konsekvensene ved en senere familiegjenforening.
Flertallet vil understreke betydningen av rask bosetting og også eventuell rask familiegjenforening. Flertallet mener derfor at reglene for integreringstilskudd og introduksjonsprogram må endres til også å gjelde familiegjenforening med ektefelle med opphold på humanitært grunnlag.
Flertallet vil derfor be Regjeringen fremme forslag om en utvidelse av personkretsen som har rett til introduksjonsprogram til også å inkludere personer som får familiegjenforening med ektefelle som har fått opphold på humanitært grunnlag.
Flertallet fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en utvidelse av personkretsen som har rett til introduksjonsprogram til å inkludere personer som kommer på familiegjenforening med personer som har fått opphold på humanitært grunnlag."
Komiteen viser til sine merknader i Innst. O. nr. 18 (2004-2005), jf. Ot.prp. nr. 50 (2003-2004).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener det også må gis et språktilbud i regi av introduksjonsprogrammet til EØS-borgere og familiene deres, som kommer til Norge i arbeidsøyemed. Det er viktig også for disse at de har tilgang på språkkunnskap og forståelse for å bedre integrering, sosialisering og aktiv samfunnsdeltakelse. I tillegg er det viktig for at disse skal ha god forståelse i forhold til de plikter og rettigheter de har i norsk arbeidsliv, og for å bidra til å unngå situasjoner med sosial dumping eller arbeidsmessig utnyttelse.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at introduksjonsloven gir rett til introduksjonsprogram for flyktninger og norskopplæring og samfunnskunnskap til de som kommer som familiegjenforente. Disse utgjør imidlertid et lite mindretall av innvandrerne til Norge. For å sikre en best mulig integrering av innvandrerne som ikke gis tilbud om introduksjonsprogram, burde det vært drevet et mye breiere integreringsarbeid enn det som skjer i dag. Disse medlemmer mener frivillige organisasjoner og kommuner burde gis midler etter kanadisk modell for å drive prosjekter for å ta imot de øvrige innvandrergruppene for å veilede dem i det norske samfunnet, hjelpe dem til å få overført sin utdanning og kompetanse til norske forhold og være et støttepunkt i integreringsprosessen.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utvikle økonomiske støtteordninger til frivillige organisasjoner og kommuner som driver integreringsarbeid overfor nyankomne innvandrere som ikke får ta del i introduksjonsprogram."
Komiteens flertall, medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er også opptatt av at det gjeninnføres pliktig norskopplæring med samfunnsfag i asylmottak og for alle som søker opphold i Norge. Dette vil medføre et felles språk å kommunisere på og også sikre aktivitet for den som venter på svar på søknad.
Flertallet fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjeninnføre ordningen med norskopplæring i asylmottak for alle unntatt de antatt grunnløse asylsøkerne."
Komiteen mener integrasjonsprosessen må ta utgangspunkt i den enkeltes bakgrunn. Forløpet skal sette fokus på sammenhengen mellom rettigheter og plikter i det norske samfunn. Målet er rask tilegnelse av språket og hurtig integrering i arbeid eller utdanning, og dermed aktiv deltakelse i samfunnet. De friske og arbeidsføre skal ut i arbeid, unge mennesker skal få tilbud om utdanning og mennesker med psykiske problemer skal få nødvendig hjelp. Noen mennesker vilaldri komme ut i arbeid. Komiteen mener at framfor å bli møtt med passivitet fra samfunnets side, skal de møte veldefinerte krav om deltakelse i språkundervisning og aktiv innsats i deres barns oppvekst.
Komiteen vil sikre at flyktninger og asylsøkere med traumatiske opplevelser bak seg får en tilfredsstillende og raskt oppfølging. Det er viktig at man på et tidlig tidspunkt etablerer et system som fanger opp de som har behov for psykiatrisk hjelp, slik at de kan gis et behandlingstilbud. Komiteen viser til vedtak i Stortinget om forsterkede mottak, jf. Budsjett-innst. S. nr. 5 (2003-2004) og merknader i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2004-2005).
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener mindreårige asylsøkere er en spesielt sårbar gruppe som bør ivaretas på en bedre måte enn i dag. Barna kan ha hatt traumatiske opplevelser og savnet etter foreldrene kan være stort. I denne situasjonen har barna et stort behov for omsorg og forståelse. Dersom saksbehandlingstiden og tiden i mottak blir for lang, får dette lett fysiske og psykiske konsekvenser for barnet. Barnevernet har i utgangspunktet ansvaret for alle barn som oppholder seg i Norge, også mindreårige asylsøkere. Barnevernet er imidlertid avhengig av bekymringsmeldinger for å få kunnskap om forhold det enkelte barn lever under. Kartlegging har vist at bekymringsmeldinger ikke alltid når barnevernet og at barnevernets knappe ressurser i noen tilfeller har gått ut over mindreårige asylsøkere. Heller ikke rammene rundt barna har fungert godt nok. Flertallet mener derfor at det er nødvendig å vurdere ansvarsforhold, oppfølging og organiseringen av tilbudet som gis til mindreårige asylsøkere i dag. Flertallet mener barnevernet bør ta over omsorgsansvaret for de mindreårige enslige asylsøkerne.
Flertallet viser til behandlingen i Stortinget av Ot.prp. nr. 64 (2004-2005) og forutsetter at ansvaret for mindreårige asylsøkere overføres til barnevernet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at det er iverksatt en rekke tiltak for asylsøkende barn med særlige behov. Dersom barnevernstjenesten mottar en bekymringsmelding, skal denne tas opp på samme måte som meldinger om andre barn. Flertallet viser til at UDI har tatt initiativ til et tettere arbeid med barnevernet for å styrke omsorgsarbeidet til denne gruppen. Flertallet vil understreke at asylsøkende barn i mottak har selvsagte rettigheter. De skal ha en god, rask og individuell vurdering av asylsøknaden. Alle som trenger beskyttelse, skal få opphold i Norge. Under oppholdet i mottak har barna rettigheter til helsehjelp, skolegang mv. Flertallet viser til at det i mottak for enslige mindreårige stilles krav til bemanning og barnefaglig kompetanse for de ansatte. Flertallet vil videre påpeke at enslige mindreårige i mottak omfattes av både barnevernsloven, barneloven, barnekonvensjonen, grunnskoleloven og forvaltningsloven. Flertallet viser til at UDI har utviklet et aldersdifferensiert ankomst- og mottakssystem med ulike tilbud til enslige mindreårige asylsøkere. Det er i 2003 og 2004 iverksatt hele 26 kommunale prosjekter og utviklingstiltak som dekker ulike sider ved mottakenes og kommunenes arbeid. Flertallet vil peke på at blant de viktigste satsingsområdene er å få til en enda raskere saksbehandling, forbedre oppsporingsarbeid, få på plass en ordning for individuelt tilsyn i mottak og en enda bedre vergeordning, samt bidra til kompetanseoppbygging og erfaringsspredning i kommunene. Flertallet viser også til arbeidet med å trekke inn de frivillige organisasjonene, slik at de barna som får opphold føler at de deltar i lokalsamfunnet og ikke blir sittende alene.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Ot.prp. nr. 64 (2004-2005) der departementet med bakgrunn i den styrkede innsatsen i mottak for enslige mindreårige asylsøkere konkluderer med at det ikke er behov for en endring i barnevernloven når det gjelder ansvaret for EMA i mottak.