Spørsmål fra Justiskomiteen i forbindelse med behandlingen av St. meld. nr. 44 (2003-2004) Erstatningsordning for krigsbarn og erstatningsordninger for romanifolk/tatere og eldre utdanningsskadelidende samer og kvener

Jeg viser til brev 18.11.04 fra Justiskomiteen.

Spørsmål 1

Mener departementet at forskningsrapporter fremlagt etter oversendelse av St.meld. nr. 44 (2003-2004) til Stortinget, gjør det nødvendig å supplere beskri­velsen av krigsbarnas historie og levekår?

Svar

Et viktig element i forslaget til en utvidet billighets­erstatningsordning for krigsbarn er at hver søknad skal vurderes konkret. De drøftelser som er gjort i meldingen om forhold krigsbarn ble utsatt for, betyr ikke at det bare er disse forhold det kan søkes billighetserstatning for, jf. mitt svar på spørsmål 2 nedenfor. Det avgjørende vil være om søker er påført en særlig lidelse, tap eller urimelighet som følge av å være krigsbarn. I meldingen pkt. 8.3.1 er det tatt høyde for at forhold senere forskning måtte avdekke, omfattes av den utvidede billighetserstatningsordningen dersom søker etter en konkret vurdering er påført en særlig lidelse som følge av det aktuelle forhold.

Pkt. 7 i St.meld. nr. 44 inneholder en historisk fremstilling, særlig basert på det forskningsmateriale som var tilgjengelig frem til tidspunktet for fremleggelse av stortingsmeldingen. I pkt. 7.3 presenteres det forsk­ningsoppdrag som de nyeste forskningsrapportene utgjør en del av. Fremstillingen i pkt. 7 er ment å skulle danne et historisk bakteppe for en utvidet billighetserstatningsordning til krigsbarna.

Problemstillinger knyttet til bidrag m.v. er her nevnt som ett forhold.

Jeg vil understreke at forslaget om en utvidet billighetserstatningsordning til de krigsbarn som har lidd særskilt som følge av sin krigsbarnstatus, står på egne ben i forhold til forskningen. Justiskomiteen ga tidlig i prosessen uttrykk for at man ønsket utredet en erstatningsordning så raskt som mulig, og uavhengig av forsk­ningsresultatene. Det er videre i tråd med Stortingets mandat om en individuelt basert erstatningsordning.

Forskningen har en selvstendig funksjon uavhengig av en billighetserstatningsordning. Jeg ser forskningen som ett av de tiltak regjeringen har iverksatt som en oppfølgning av de beklagelser som er gitt av Storting og regjering i forhold til krigsbarna. Som det fremgår i pkt. 9.7 i meldingen er det overordnede formål med forskningsoppdraget at kunnskapen skal komme både krigsbarna og samfunnet til gode.

Spørsmål 2

Mener departementet at de nylig fremlagte forsk­ningsrapportene om krigsbarnas historie og levekår gjør det nødvendig med endringer i den foreslåtte tilpasning av billighetserstatningsordningen overfor denne gruppen. I tilfelle hvilke endringsnummer vil departementet anbefale?

Svar

I samsvar med Stortingets mandat om en utredning av "alternative forslag til erstatningsordninger som en kompensasjon til de krigsbarn som er påført særlige lidelser, tap og urimeligheter som følge av at de er krigsbarn" har regjeringen lagt opp til en ordning hvor billighetserstatning utbetales etter er individuell vurdering basert på hva søker har vært utsatt for, og hvilken psykisk eller fysisk skade dette har påført ham eller henne.

Meldingen inneholder, som jeg har redegjort for ved besvarelse av spørsmål nr. 1, ingen avgrensning med hensyn til hvilke forhold som kan danne grunnlag for en søknad om billighetserstatning. Det er redegjort for enkelte typetilfeller, som for eksempel mobbing, adopsjon i strid med gjeldende regelverk og utsending til- og hjemsending fra Tyskland. Men det avgjørende er hvorvidt forholdet har påført vedkommende søker "en særlig lidelse, tap og urimelighet", jf. Stortingets mandat og meldingen pkt. 8.2. Dette innebærer bl.a. at nye forhold som avdekkes av forskningen kan danne grunnlag for en søknad om billighetserstatning etter en utvidet ordning.

På denne bakgrunn tar ordningen høyde for ulike forhold som representerte særlig lidelse, tap og urimelighet påført krigsbarn.

Spørsmål 3

Komiteen ber departementet særlig omtale det forhold at svært mange krigsbarn ble fratatt muligheten til å få barnebidrag fra sin far. Hvordan mener departementet dette bør påvirke erstatningsutbetalingen til krigsbarna?

Svar

Myndighetenes rolle i forbindelse med utbetaling av barnebidrag til krigsbarn er i Lars Borgersruds rapport drøftet på to forskjellige grunnlag. Det ene gjelder So­sialdepartementets bistand ved innkreving av bidrag fra far i Tyskland. Det andre gjelder utsatt ikrafttredelse av forsørgertrygdlov. Siden disse to forhold henger nært sammen, velger jeg å kommentere dem begge.

Når det gjelder innkreving av barnebidrag fra Tyskland, ble saken flere ganger utsatt i Sosialdepartementet. Årsakene var i følge forskningsrapporten flere, i stikkordsform referert slik: krigsbarnmødrenes ønske om endrede kunngjøringsregler, avventing av retts­oppgjøret i Tyskland, boikott av DDR, valutatekniske forhold m.m. I rapporten reises det videre kritikk for at det ikke ble gitt tilleggsinformasjon til krigsbarna etter at Utenriksdepartementet i 1970 offentlig hadde kunn­gjort at de som hadde krav mot personer i DDR nå kunne fremme disse.

Problemstillingen er drøftet i St.meld. nr. 44 pkt. 7.2 og pkt. 8.3.1. Etter forslaget kan det ikke utelukkes at kritikkverdige forhold hos myndighetene i forbindelse med bidragsinnkreving i DDR kan danne grunnlag for søknad om billighetserstatning. Tradisjonelt har Stor­tingets billighetserstatningsordning vært ment som en kompensasjon for personlige integritetskrenkelser. Vi har tolket mandatet i forhold til krigsbarna slik at Stor­tinget ikke ønsket noen endring av dette.

Når det gjelder forsørgertrygdlovens ikrafttredelse er det på det rene at utsettelsene av loven rammet alle førstefødte av enslige mødre. Flertallet av disse var imidlertid krigsbarn.

Ved ikrafttredelse av loven var krigsbarna mellom 12 og 17 år. I og med at ytelsene opphørte ved fylte 18 år, ville disse barna fått et høyere samlet bidragsbeløp dersom loven hadde vært vedtatt på et tidligere tidspunkt. St.meld. nr. 44 tar ikke høyde for et slikt kollektivt økonomisk tap for denne gruppen. Bakgrunnen er at Stortingets bestilling var en erstatningsordning basert på en individuell vurdering.

Et generelt utgangspunkt i norsk rett er at lovgivers reguleringer ikke medfører erstatningsplikt for det offentlige. Lovgiver må foreta en avveining mellom flere ulike hensyn, og det aksepteres i denne forbindelse at en lov kan gi uheldige følger for den enkelte. Lovgivers avveininger vil være preget av hva som var allment akseptert da loven ble vedtatt. Vi ser i dag at flere sentrale myndighetspersoner uttrykte holdninger vi i dag tar avstand fra. Denne politikken utgjør det moralske ansvarsfundament for det foreliggende forslag til en utvidet billighetserstatningsordning som omfatter de krigsbarn som har lidd særlig urett.

Spørsmål 4

Regjeringen foreslår i meldingen å gi billighetserstatning til krigsbarn som på grunn av sin etniske bakgrunn ble "mobbet". Flere samer forteller om mobbing under oppveksten begrunnet i deres etniske opprinnelse. Hva er årsaken til at Regjeringen ikke foreslår en tilpasning av billighetserstatningsordningen for å fange opp disse tilfellene?

Svar

Regjeringens utgangspunkt er at det er Stortingets billighetserstatningsutvalg som bør utforme kriterier og behandle alle rimelighetsbaserte krav fra individer og grupper i samfunnet, jf. St.meld. nr. 44 del I. Dette innebærer at sakene vil kunne behandles etter like prinsipper så langt dette er mulig ved en ordning som er basert på rimelighet og skjønn. Når det gjelder krigsbarn, tvangssteriliserte romanifolk/tatere og eldre utdanningsskadelidende samer og kvener, har regjeringen på bakgrunn av Stortingets vedtak og forespørsler knyttet til disse gruppene valgt å fremme konkrete forslag til rimelighetsbaserte erstatningsordninger.

Mange eldre utdanningsskadelidende samer og kvener har i løpet av de siste 14 årene fremmet både kollektive og individuelle søknader om billighetserstatninger på bakgrunn av tapt skolegang under krigen og fornorskingspolitikken. Sametinget har også satt som vilkår for å ta imot Samefolkets fond at det settes i gang et arbeid for å løse saken for de utdanningsskadelidte som følge av 2. verdenskrig. Regjeringen har lagt til grunn at samer og kvener som både mistet skolegang på grunn av andre verdenskrig, og som heller ikke behersket norsk tilfredsstillende til å få utbytte av undervisningen som ble gitt, er en gruppe som må anses for å ha kommet særlig uheldig ut. På bakgrunn av disse forholdene har regjeringen fremmet forslag om en tilpasning av billighetserstatningsordningen for denne gruppen.

Andre forhold som gjelder samene, slik som mobbing på bakgrunn av etnisk opprinnelse, har ikke vært vurdert.