5. Del IV - Erstatningsordninger for eldre utdanningsskadelidende samer og kvener.
Under 2. verdenskrig ble mange skoler i Finnmark og Nord-Troms okkupert av tyskerne, med den følge at undervisningen opphørte helt i store deler av krigen. På grunn av at tyskerne brente ned mange skoler da de trakk seg tilbake i 1944, var skolesituasjonen vanskelig i Finnmark også i etterkrigstiden. Følgene av den manglende skolegangen i kombinasjon med datidens fornorskingspolitikk, var at mange samiske og kvenske barn ikke lærte å lese og skrive, og har levd som analfabeter hele livet.
Foreningen for Tapt skolegang under siste verdenskrig (TSSV) og Foreningen for utdanningsskadelidte under den annen verdenskrig (USKAV) søkte i 1990 kollektivt om billighetserstatning fordi de mistet skolegang på grunn av 2. verdenskrig. Billighetserstatningsutvalget fant ikke å kunne tilrå at det ble bevilget billighetserstatning. Den omstendighet at man sto overfor en gruppe, gjorde det vanskelig å anbefale innvilgning av søknadene. Utvalget så allikevel ikke bort fra at enkelte av søkerne kunne være berettiget til erstatning ut fra sin situasjon som følge av manglende skolegang under krigen.
I 1996 og utover i 1997 kom i alt ca. 300 individuelle søknader om billighetserstatning. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vurderte søknadene på individuelt grunnlag, og konkluderte med ikke å tilrå erstatning. Begrunnelsene var at etter fast praksis dannet verken krigen eller fornorskingspolitikken grunnlag for erstatning. Billighetserstatningsutvalget avslo alle søknadene i samsvar med tilrådingene.
Samefolkets fond på 75 mill. kroner ble opprettet av Stortinget i 2000. Stortingsflertallet sluttet seg til forslaget om at avkastningen fra fondet ikke skal brukes til individuelle erstatninger. Vedtektene for Samefolkets fond er ennå ikke endelig fastsatt.
De samene og kvenene som både mistet skolegang og som heller ikke fikk opplæring på sitt eget morsmål som en følge av fornorskingspolitikken, har ikke lært seg å lese og skrive på sitt eget morsmål, i tillegg til at mange av dem heller ikke kan lese og skrive på norsk. Denne gruppen må derfor anses for å være en gruppe som har kommet særlig uheldig ut.
Regjeringen vil foreslå at de samene og kvenene som er kommet særlig uheldig ut som en følge av en kombinasjon av tapt skolegang i forbindelse med krigen og fornorskingspolitikken, gis kompensasjon ved at billighetserstatningsordningen tilpasses slik at krav fra de som er rammet av disse forholdene vil kunne imøtekommes.
Søknadene om billighetserstatninger har blitt avslått under henvisning til at etter fast praksis gir ikke tap av skolegang som følge av krigen grunnlag for billighetserstatninger. Regjeringen mener det er hensiktsmessig at billighetserstatningsordningen praktiseres på en fleksibel måte, slik at det i unntakstilfeller også bør kunne gis erstatninger til personer som har kommet særlig uheldig ut på grunn av forhold som helt eller delvis har sin bakgrunn i okkupasjonen.
Søknadene om billighetserstatninger er også blitt avslått på bakgrunn av at fornorskingspolitikken ikke gir grunnlag for billighetserstatninger. I denne saken er fornorskingspolitikken en medvirkende årsak til at samene og kvenene kom særskilt uheldig ut som en følge av manglende skolegang, og bør derfor ikke være en hindring for mulighetene til å få billighetserstatninger.
Regjeringen anbefaler at følgende kumulative kriterier legges til grunn:
1. Skolegangen må være tapt under krigsårene eller rett etterpå som en direkte følge av krigen.
2. Ordningen bør avgrenses til personer som hadde samisk eller kvensk/finsk som morsmål, og som heller ikke behersket norsk tilfredsstillende.
3. Regjeringen foreslår at avgrensninger også foretas på bakgrunn av hvor mange års skolegang som er tapt, og foreslår at billighetserstatninger tilkjennes personer som har tapt 1,5 års skolegang eller mer.
Regjeringen anbefaler imidlertid ikke at det gjøres begrensninger på bakgrunn av at det har foreligget tilbud om etterskolering, som ikke er blitt benyttet.
Regjeringen foreslår at personer som tidligere har søkt om billighetserstatninger på bakgrunn av tapt skolegang og fornorsking, ikke skal behøve å søke på nytt. Tidligere søknader bør kunne fremmes på nytt etter bekreftelse fra søkerne gjennom foreningene USKAV og Foreningen tapt skolegang.
Det vil kunne oppstå spørsmål om hvordan det skal kunne dokumenteres hvilke norskkunnskaper søkerne hadde i 1940-årene. Det vil kunne tas utgangspunkt i egenerklæringer, men disse bør i den grad det er mulig underbygges med kunnskaper om språklige forhold i de aktuelle områdene.
Søkere som oppfyller ovennevnte krav anslås å være ca. 800 personer. Billighetserstatninger for manglende skolegang ligger som regel mellom 50 000 og 100 000 kroner. Dersom det samme beløpet tilkjennes samene og kvenene som fyller de ovennevnte kriteriene, vil en maksimal utnyttelse av ordningen kunne beløpe seg til ca. 48 mill. kroner. I tillegg kommer kostnader ved en merbelastning på sekretariatet for Billighetserstatningsutvalget, som kan anslås til maksimalt ca. 400 000 kroner.
Komiteen erkjenner at fornorskningspolitikken, som for alvor ble innledet på 1860-tallet og varte til langt etter andre verdenskrig, var et overgrep mot den samiske befolkningen. Mange kvener led også under målsettingen om total assimilasjon. Komiteen finner grunn til særlig å beklage den belastningen som fornorskingspolitikken påførte barn i skolepliktig alder. Følelsen av å ikke strekke til og av å ikke være en likeverdig borger i Norge, ble nedfelt i mange skolebarn. Komiteen er kjent med at konsekvensene av fornorskningspolitikken har fulgt flere samer og kvener gjennom hele livet, og beklager dette sterkt.
Komiteen viser til de respektive partiers merknader i Innst. S. nr. 220 (1999-2000) om et eget fond som en kollektiv erstatning for de skader og den urett fornorskningspolitikken har påført det samiske folk. Stortinget besluttet under behandlingen av denne innstillingen å bevilge 75 mill. kroner til et slikt fond. Avkastningen av fondet skal gå til ulike tiltak som vil styrke samisk språk og kultur.
Komiteen viser til at flere samer og kvener mistet skolegang under og like etter andre verdenskrig. Mange fikk dessuten ikke opplæring på sitt eget morsmål som en følge av fornorskningspolitikken, og har ikke lært å skrive og/eller lese på eget morsmål. Kombinasjonen av mangelfull skolegang og fornorskningspolitikken, førte til at flere heller ikke kan lese og skrive på norsk.
Komiteen er enig med Regjeringen i at billighetserstatningsordningen bør tilpasses slik at den omfatter en kompensasjon til dem som er kommet særlig uheldig ut både som en følge av tapt skolegang under og like etter krigen og som en følge av fornorskningspolitikken. Komiteen støtter vilkårene for en slik kompensasjon slik de fremkommer av stortingsmeldingen.
Komiteen vil bemerke at kompensasjon etter billighetserstatningsordningen sjelden kan kompensere for den overlast som samer og kvener har lidt som en følge av fornorskningspolitikken og mangelfull skolegang. Kompensasjonen som ytes, er ment som et håndslag til dem som har kommet særlig uheldig ut og skal forstås som en beklagelse til den enkelte.
Det er viktig for komiteen å presisere at justissekretariatene, som saksforberedende instans, må tilby de som søker kompensasjon for tapt skolegang mv. etter dette regelverket, bistand til innhenting av dokumentasjon. Dette fordi flere av søkerne vil finne det særlig utfordrende å innhente nødvendig dokumentasjon fra for eksempel arkivet til skoledirektøren i Finnmark.