4.1 Sammendrag

4.1.1 Tiltak og internasjonale forpliktelser

Norske myndigheters politikk overfor romanifolket/taterne har opp gjennom historien vært preget av krav om fornorskning og en ensidig tilpasning til storsamfunnet. Politikken har aktivt bidratt til å undergrave romanifolkets/taternes tradisjonelle levesett og kultur. Norske myndigheter har ved flere anledninger de siste årene tatt et moralsk oppgjør med tidligere tiders politikk overfor romanifolket/taterne. I Innst. S. nr. 145 (2000-2001) sluttet Stortinget seg til forslaget om å bevilge midler til opprettelsen av et dokumentasjonssenter for romanikultur ved Glomdalsmuseet. Stor­tinget reiste også spørsmålet om romanifolket/taternes muligheter til å få erstatninger for overgrep som er blitt begått.

I 1999 ratifiserte Norge Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. I sin rapport fra 2002 vedrørende Norges oppfølging av Rammekonvensjonen har Europarådet oppfordret Norge til å se på eksisterende erstatningsordninger med sikte på å bedre tilgjengeligheten for romanifolket.

Romanifolket/taterne selv har ikke ansett etableringen av Glomdalsmuseet som en fullgod kollektiv kompensasjon for den urett de er blitt utsatt for. Regjeringen mener at det er på tide å finne en løsning som kan framstå som en tilfredsstillende kollektiv oppreisning for overgrepene mot romanifolket/taterne, og har i Revidert budsjett for 2004 foreslått å opprette et romanifolkets fond på 75 mill. kroner. Det er ikke intensjonen at fondet skal brukes til individuelle erstatninger.

4.1.2 Vurdering av romanifolket/taternes mulig­heter til å få billighetserstatninger for overgrep som er begått

Norske myndigheter har erkjent at mange av de tiltak som ble iverksatt overfor taterne, i dag må anses som overgrep. Utgangspunktet i billighetserstatningssammenheng om at forhold som var i samsvar med tidligere tiders lovgivning og politikk skal bedømmes på bakgrunn av normene som gjaldt på den tiden da hand­lingene ble begått, bør derfor ikke gjelde absolutt. I tilfeller der overgrep bestod av tiltak fra myndighetene som i særlig grad var rettet mot en bestemt etnisk gruppe, med det siktemål å utrydde gruppens kultur og levemåte, bør dette kunne gi grunnlag for billighetserstatninger.

Når det gjelder mobbing, så har dette hittil generelt ikke gitt grunnlag for billighetserstatning. Regjeringen mener det bør kunne gis billighetserstatninger på dette grunnlaget i tilfeller der myndighetene gjennom sin politikk har bidratt til å legalisere mobbingen.

Vedrørende sammenligningsgrunnlag har tatere i mange tilfeller blitt sammenlignet med andre tatere, og ikke med den bofaste majoritetsbefolkningen i vurderingen av hvorvidt de er kommet særlig uheldig ut. Regjeringen mener en slik praktisering av billighetserstatningsordningen slår urimelig ut overfor taterne. Det riktige må være å sammenligne med majoritetsbefolkningen. I vurderingen av hvilke beviskrav som skal stilles må det vurderes hvilke muligheter søkerne har til å fremskaffe nødvendig dokumentasjon. I tilfeller der dokumentasjon ikke kan fremskaffes, bør det kunne legges vekt på egenerklæringer.

Regjeringen anbefaler for øvrig at tatere som tidligere har søkt om billighetserstatninger og fått avslag, bør kunne søke og få behandlet søknadene sine på nytt i tråd med de nevnte prinsippene.

4.1.3 Særskilt om tvangssteriliseringer

Regjeringen nedsatte i januar 2003 en arbeidsgruppe som har vurdert spørsmålene fra Stortinget i tilknytning til tvangssteriliseringer.

4.1.3.1 Steriliseringslovene og steriliserings­praksis 1934-1977

4.1.3.1.1 Sterilisering av tatere - omfang og grunnlag

Forsker Per Haave fremla høsten 2000 rapporten "Sterilisering av tatere 1934-1977. En historisk undersøkelse av lov og praksis". Steriliseringsloven fra 1934 åpnet for sterilisering på tre grunnlag, alle basert på offentlig tillatelse. De fleste ble sterilisert etter egen begjæring, eventuelt med samtykke fra verge/kurator. Haave konkluderer med at søknadene som ble fremstilt, særlig fram til siste halvdel av 1960-tallet, i liten grad kan sies å tilfredsstille det ideelle kravet til frivillighet.

Rapporten dokumenterer også enkelte tilfeller av urettmessig tvangsbruk. Imidlertid har det ikke blitt påvist med sikkerhet at tatere som gruppe ble rammet av en bevisst steriliseringspolitikk fra myndighetenes side.

Det fremgår av rapporten at det har latt seg dokumentere at 125 personer av taterslekt - 109 kvinner og 16 menn - ble sterilisert med hjemmel i steriliseringsloven av 1934 og folkeættloven av 1942. Taterkvinner kategorisert som "omstreiferkvinner" ble oftere enn andre kvinner underkastet sterilisering mer eller mindre tvangsmessig.

Rapportens undersøkelser viser at rent medisinske tilfeller hørte til sjeldenhetene. Materialet som ligger til grunn for undersøkelsen domineres av andre hensyn, framfor alt sosiale og sosialmedisinske hensyn. Ut fra en samlet vurdering mener Haave at mer enn 230 taterkvinner ble sterilisert utenfor lovens rammer, og at over 300 taterkvinner kan ha blitt sterilisert fra 1930- til 1970-årene.

4.1.3.1.2 I hvilken grad var vilkårene for sterilise­ringer til stede?

Om vilkårene i steriliseringsloven om alvorlig sinnslidelse, hemming i sjelelig utvikling eller sjelelig svekkelse forelå, sies det bl.a. følgende i Haaves rapport:

"I noen tilfeller synes lovens vilkår å ha vært til stede…, men det er funnet ytterst få slike tilfeller. Tatt i betraktning av at det som regel var maktpåliggende for den som initierte eller begjærte et steriliseringsinngrep, at inngrepet faktisk ble utført, kan det ikke sees bort fra at søknader ble tilpasset lovens vilkår. I den grad dette skjedde, framstår praksis som ulovlig."

Vedrørende kravet til frivillighet sies det bl.a. at:

"Også bruken av § 3 annet ledd var formelt frivillig. Men her var det i langt mindre grad snakk om at ved­kommende ble gitt råd og anbefaling om sterilisering. Selv om det finnes unntak, synes det å ha blitt "besluttet" av andre enn vedkommende selv at steriliserings­inngrepet burde foretas. Sjelden synes vedkommendes egen mening om dette å ha fått betydning for hvorvidt en steriliseringssøknad ble fremmet. (…)"

Sterilisering kunne også foretas på såkalt medisinsk grunnlag uten hjemmel i steriliseringslovene. Dette krevde ingen forutgående søknad, og var i utgangs­punktet bare aktuelt dersom svangerskap og fødsel kunne medføre en risiko for kvinnens liv og helse. Det fremgår imidlertid av Haaves rapport at rent medisinske tilfeller hørte til sjeldenhetene, og at materialet som ligger til grunn for undersøkelsen i stedet domineres av sosiale og sosialmedisinske hensyn. Haave legger til grunn at mens 125 personer av taterslekt ble sterilisert med hjemmel i steriliseringsloven, så ble 230 kvinner sterilisert på såkalt medisinsk grunnlag. Det fremkommer ikke av Haaves rapport at taterne var overrepresentert blant de som ble sterilisert på medisinsk grunnlag.

4.1.3.2 Svensk "lag om ersättning till sterili­serade i vissa fall (1999:332)" av 01.07.99

Arbeidsgruppen har også vurdert den svenske loven om erstatning til tvangssteriliserte. Vilkårene i loven var utformet slik at alle som var utsatt for utilbørlig press eller tvang i forbindelse med steriliserings­inngrep, skulle kunne søke erstatning. Hvis inngrepet hadde skjedd under opphold på anstalt eller institusjon, var det ikke nødvendig å dokumentere utilbørlig press eller tvang for at erstatning skulle kunne utbetales. Loven gjelder for alle personer som har blitt sterilisert i den angitte perioden, og det ble satt en standardisert erstatning på SEK 175 000 til dem som oppfylte kravene.

I og med at erstatningsordningen var lovfestet, var den å se på som en sivil rettighet. Søknadene skulle behandles av en nemnd som etter lovgivers mening var å likestille med en domstol.

4.1.3.3 Arbeidsgruppens samlede vurderinger og forslag

Arbeidsgruppen mener at taternes muligheter for å nå fram med et rettslig krav etter den alminnelige erstatningsretten er begrenset, og at andre ordninger derfor bør vurderes. Når det gjelder den svenske erstatnings­ordningen uttaler arbeidsgruppen bl.a. at man ikke vil:

"…anbefale at man adopterer en tilvarende modell i Norge… Både bakgrunnen for erstatningsordningen i Sverige og den generelle håndtering av erstatningssaker er annerledes enn i Norge. Sverige har ikke en ordning tilsvarende Billighetserstatningsordningen…"

Arbeidsgruppen mente videre at:

"… tatere som har vært utsatt for tvangssterilisering bør henvises til å søke erstatning gjennom Billighetserstatningsordningen. Kriteriene for å gi erstatning, og kravene til dokumentasjon/bevis bør justeres og forenkles ut fra en antagelse om at tatere som ble sterili­sert… med stor sannsynlighet kan ha følt et press i retning av å gjennomføre inngrepet."

4.1.3.4 Uttalelser fra Stiftelsen Romanifolket/taterne

Stiftelsen Romanifolket/taterne har uttalt seg til rapporten. I uttalelsen viser Stiftelsen til at tvangssterilisering av romanifolk/tatere var ett i en rekke av overgrep som utgjorde statens samlede politikk for å utrydde minoritetens identitet og kultur, og at det ved vurderingen av erstatning er viktig å ha med dette perspektivet.

4.1.3.5 Regjeringens vurderinger og forslag

Av forskningsmateriale fremkommer det tydelig at det har forekommet tvangssteriliseringer av tatere i strid med vilkårene i steriliseringsloven av 1934, og uten at vilkårene for sterilisering på grunnlag av medisinsk indikasjon har vært til stede. Det fremkommer også at taterne i større grad enn andre har vært utsatt for tvangssteriliseringer. Særlig på bakgrunn av alvorligheten i slike inngrep mener Regjeringen det er svært viktig å kunne imøtekomme krav om kompensasjon i de tilfellene der dette har skjedd.

Det er Regjeringens syn at rimelighetsbaserte krav om individuelle erstatninger eventuelt bør imøtekommes gjennom en tilpasning av billighetserstatningsordningen. Regjeringen anbefaler at billighetserstatningsordningen tilpasses ved at beviskravene lempes. Regjeringen vil foreslå at man i disse sakene - der ikke annet materiale/andre forhold foreligger som klart tyder på det motsatte - bør kunne bygge på egenerklæringer om at steriliseringen skjedde under tvang eller press, eller for øvrig i strid med vilkårene.

4.1.4 Økonomiske og administrative konse­kvenser

Det kan anslås at en lemping av beviskrav kan medføre søknader fra maksimalt ca. 200 personer. Sett i lys av hvor alvorlig overgrep en tvangssterilisering er, mener Regjeringen at det ikke vil være urimelig at billighetserstatninger tilkjennes med rundt 150 000 kroner. Ved et beløp på 150 000 kroner vil en maksimal utnyttelse av ordningen totalt kunne beløpe seg til ca. 30 mill. kroner.

Forslaget vil også innebære en merbelastning for Billighetserstatningsutvalget. Kostnadene kan anslås til maksimalt ca. 100 000 kroner.

4.2 Komiteens merknader

Komiteenviser tilat overgrepene som tidligere er begått mot romanifolket, er svært graverende. Komiteen vil gjenta og understreke den unnskyldning som kommunalminister Ragnhild Queseth Haarstad på vegne av Bondevik I-regjeringen ga romanifolket i februar 1998. Regjeringen Stoltenberg gjentok unnskyldningen overfor romanifolket i St.meld. nr. 15 (2000-2001).

Komiteen viser til etableringen av Glomdalsmuseet på Elverum. Senteret skal dokumentere og for­midle kulturen og historien til romanifolket. Komiteen anser dette som en meget viktig oppgave - ikke minst i et forebyggende perspektiv. Komiteenviser videre til at romanifolkets fond ble opprettet våren 2004 gjennom en bevilgning i Revidert nasjonalbudsjett på 75 mill. kroner. Avkastningen av fondet vil bl.a. kunne brukes til tiltak og aktiviteter som fremmer bevaring og utvikling av romanifolkets kultur, språk og historie.

Komiteen er glad for at departementet foreslår å endre praktiseringen av billighetserstatningen slik at romanifolk som søker erstatning, for fremtiden skal sammenlignes med majoritetsbefolkningen. I dag har man langt på vei sammenlignet søkere fra denne gruppen med andre fra samme gruppe, og dette har etter komiteens mening ført til enkelte urimelige resultater. Det må etter komiteens mening være klart at for eksempel en søknad om erstatning fra personer internert på Svanviken arbeidskoloni, skal behandles med referanse til hva som var en vanlig oppvekst i Norge på det aktuelle tidspunkt. Dersom romanifolket ikke sammenliknes med majoritetsbefolkningen, innebærer det en usaklig forskjellsbehandling i strid med vanlige rettsprinsipper. Det kan åpne for diskriminering av grupper på bakgrunn av tilhørighet uten at det fører til konsekvenser for den som stod bak diskrimineringen/overgrepene. Komiteen vil her gjenta departementets anbefaling om at romanifolk som tidligere har søkt om billighetserstatning og fått avslag, bør søke på ny. Komiteen ber i den forbindelse om at man gjennomgår departementenes arkiver over tidligere avslåtte billighetserstatningssøknader fra romanifolk/tatere, og sender informasjon til disse om endringer i vilkårene for billighetserstatning.

Komiteen viser også til at noen blant romanifolket har flere grunnlag for å søke billighetserstatning. Det kan for eksempel dreie seg om mangelfull skolegang, tvangsarbeid på Svanviken, tvangssterilisering, tvangs­adopsjon og mobbing. Hvert enkelt grunnlag må da gi grunnlag for en erstatningssum, som summeres uten "avkorting" fordi vedkommende har opplevd flere overgrep fra staten. Det innebærer at for noen kan det være at beløpene til sammen overskrider kr 200 000. Av effektivitetshensyn gir Stortinget Billighetserstatningsutvalget mulighet til å innvilge den samlede erstatningssummen i slike tilfeller, så lenge erstatningssummen for hvert enkelt grunnlag ikke overskrider kr 200 000.

Komiteen har merket seg at det tydelig fremkommer av forskningsrapporten "Sterilisering av tatere 1934-1977. En historisk undersøkelse av lov og praksis.", av forsker Per Haave ved Historisk Institutt, at det har forekommet tvangssterilisering av tatere i strid med vilkårene i steriliseringsloven av 1934. Det har dess­uten forekommet sterilisering uten at vilkårene for medisinsk indikasjon har vært til stede. Komiteen ser svært alvorlig på dette.

Sterilisering uten hjemmel i lov er etter komiteens oppfatning et meget alvorlig overgrep. Overgrepet er særlig alvorlig i den grad det har skjedd som en del av en politikk med siktemål å utrydde en etnisk gruppes kultur og levemåte. Det er på denne bakgrunn viktig å imøtekomme krav om kompensasjon i de tilfeller der dette har skjedd.

Komiteen er enig i at billighetserstatningsordningen bør tilpasses slik at den omfatter tilfeller av urettmessig sterilisering. Komiteen støtter departementets forslag til tilpasning av vilkårene slik disse er beskrevet i stortingsmeldingen.

Komiteen vil også understreke at når det gjelder samtykke gitt til tvangssterilisering, er det viktig å ha for øye at et skriftlig samtykke ofte ikke var et reelt samtykke, dels fordi offeret ikke var klar over hva vedkommende skrev under på, og dels fordi det ofte var i en tvangssituasjon. Det er derfor grunn til å legge stor vekt på søkernes egenerklæringer.

Komiteen vil imidlertid påpeke at rettsstridig steri­lisering også kan ha skjedd overfor andre enn personer av taterslekt. Komiteen mener det for eksempel er grunn til å tro at tilsvarende overgrep kan ha skjedd overfor rom (sigøynere).

Etter komiteens oppfatning bør søknader om billighetserstatning med bakgrunn i sterilisering uten hjemmel i lov behandles på tilsvarende måte uavhengig av søkerens etniske bakgrunn. Komiteen ber Billighetserstatningsutvalget utvikle praksis i tråd med dette.

Når det gjelder mobbing av romanifolket, viser komiteen til sine merknader ovenfor om krigsbarna. Også for romanifolket skyldtes mobbingen i mange av tilfellene myndighetenes offisielle holdning og politikk overfor romanifolket og dets kultur.

Komiteen vil bemerke at kompensasjon etter billighetserstatningsordningen sjelden kan kompensere for overgrep som romanifolk har vært utsatt for. Kompensasjonen som ytes, er ment som et håndslag til dem som har kommet særlig uheldig ut og skal forstås som en beklagelse til den enkelte.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det ikke stilles noen formelle krav til utformingen av en søknad om billighetserstatning. Justissekretariatene som mottar søknadene, vil be om tilleggsopplysninger og gi søkeren nødvendig veiledning. Den enkelte fagetat har for øvrig plikt til å sørge for sakens opplysning før den fremmes for Billighetserstatningsutvalget. Flertallet mener på denne bakgrunn at det ikke er behov for å endre praksis etter rettshjelpsloven § 13 tredje ledd.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at for mange av romanifolket er det på grunn av overgrepene de har vært utsatt for svært vanskelig eller umulig å fremme en søknad om billighetserstatning uten juridisk hjelp. Mange har svært mangelfull skolegang, det er vanskelig for dem å områ seg i forvaltningen, og en del har en sterkt uttalt skepsis til norske myndigheter. Praktiseringen av rettshjelpsloven § 13 tredje ledd må derfor være liberal, slik at hovedregelen er at de som trenger juridisk bistand for å fremme sin søknad, gis fri rettshjelp.