Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

3. Del II - Erstatningsordning for krigsbarn

Stortinget fattet 16. desember 2002 et anmodningsvedtak hvor Regjeringen ble bedt om å utrede alternative erstatningsordninger som en kompensasjon til de krigsbarn som ble påført særlige lidelser, tap og urimeligheter som følge av at de var krigsbarn. Felles for de forslag til erstatningsordninger som legges frem er at de er basert på en tilpasning av dagens billighets­erstatningsordning. Det er en sentral del av forslaget at også mobbing omfattes på nærmere fastsatte vilkår. Regjeringen foreslår her også lempeligere dokumentasjonskrav for billighetserstatninger begrenset oppad til 20 000 kroner.

Videre følger det av Regjeringens forslag at det skal skje en individuell vurdering av hver enkelt søknad basert på hvorvidt søker er påført en særlig lidelse, tap og urimelighet som følge av at vedkommende er krigsbarn. Det må etter forslaget fremlegges dokumentasjon på at søker er krigsbarn. Regjeringen foreslår også at det i tråd med dagens praksis i billighetserstatningssaker skal gjøres fradrag for tidligere erstatnings­utbetalinger for samme forhold. Regjeringen foreslår at en utvidet billighetserstatningsordning for krigsbarna gjøres tidsbegrenset.

Forsker Kåre Olsen legger i sin bok "Krigens barn" til grunn at antall krigsbarn antas å ligge et sted mellom 10 000 og 12 000 personer. Mange krigsbarn har fortalt om en vanskelig oppvekst i etterkrigstidens Norge, og at de har vært utsatt for overgrep både fra private og fra det offentlige som følge av at de var krigsbarn. Organisasjonene som representerer krigsbarn i Norge har gjennom årene fremsatt flere påstander om overgrep.

Sosial- og helsedepartementet bad i 1998 Norges fors­kningsråd om å utarbeide en kunnskapsstatus hvor krigsbarn-organisasjonenes påstander ble gjennomgått og besvart så langt dette var mulig. Departementet anså det som særlig viktig å få belyst problemstillinger knyt­tet til manglende bidragsinnkreving, krigsfangeerstatningen fra Forbundsrepublikken Tyskland, organisert hjemhenting av barn fra Tyskland og ulovlig deporta­sjon av barn til Tyskland, generell oppvekstproblematikk og spørsmål om erstatning og moralsk oppreisning

Oppdraget resulterte i Forskningsrådets rapport "Fiendens barn?" Rapporten konkluderer med at krigsfangeerstatningen ikke var tiltenkt krigsbarna. Til påstanden om mangelfull innkreving av barnebidrag, og manglende utbetaling av slikt bidrag til krigsbarna, konkluderer rapporten med at det ikke er avdekket eksempler på åpent diskriminerende holdninger som grunn for vedtak i bidragssaker, og at det ikke er funnet dokumenterbare tilfelle som bekrefter at barnebidrag ble tilbakeholdt.

Rapporten er mer kritisk når det gjelder Norges innkreving av barnebidrag i den sovjetiske okkupasjonssonen i Øst-Tyskland, senere DDR. Det uttales at bare en liten del av krigsbarna med far i Øst-Tyskland mottok bidrag i årene fram til forskotteringsloven trådte i kraft i 1957.

På bakgrunn av rapportens konklusjoner ble Forsk­ningsrådet bedt om å påta seg oppdraget med den forsk­ningsmessige oppfølgingen av temaet opp­vekstvilkår for krigsbarna. Det overordnete formål med forskningsoppdraget er at kunnskapen skal komme både krigsbarna og det norske samfunnet til gode.

I tråd med ønsker fra Stortinget har Regjeringen utredet alternative erstatningsordninger til krigsbarn uavhengig av fremleggelse av forskningsresultatene.

Regjeringen oppnevnte i 2001 en granskingskommisjon om medisinsk forskning på mennesker uten deres samtykke i perioden etter 2. verdenskrig og frem til ca. 1975. Kommisjonen la frem sin rapport i NOU 2003:33, hvor det bl.a. er uttalt:

"Kommisjonens gransking har ikke avdekket noe belegg for påstandene om at CIA eller andre militære instanser i USA eller Norge har vært involvert i forsøk med LSD foretatt på psykiatriske pasienter eller på krigsbarn i Norge…"

I alt 122 krigsbarn har gått til sak mot staten med krav om oppreisning/erstatning. Av disse har sju prøvet saken i rettsapparatet. Det anførte ansvarsgrunnlaget er at myndighetene unnlot å sette i verk nødvendige tiltak for å sikre krigsbarnas menneskerettigheter. Så vel byretten som lagmannsretten kom til at kravene var foreldet, og anken ble nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Samtlige av sakene er etter det Regjeringen kjenner til brakt inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg.

Stortinget har bedt Regjeringen om å utrede alternative forslag til erstatningsordninger som en kompensasjon til de krigsbarn som er påført særlige lidelser, tap og urimeligheter som følge av at de er krigsbarn. I tråd med rapporten fra arbeidsgruppen mener Regjeringen at etablering av en erstatningsordning til krigsbarn må skje innenfor billighetserstatningsordningen.

Regjeringen mener at det avgjørende ved den konkrete vurdering av en søknad om billighetserstatning vil bli om de forhold som anføres i søknaden representerer en særlig lidelse, tap og urimelighet søker er påført som følge av at vedkommende er krigsbarn. Regjeringen oppfatter dette slik at det ikke innvilges billighetserstatning der søker har klart å mestre de overgrep vedkommende ble utsatt for, og i ettertid har klart seg bra og levd et normalt godt liv.

I den utstrekning det foreligger tilgjengelig forsk­ningsmateriale, er det Regjeringens oppfatning at forsk­ningsresultatene må tillegges avgjørende vekt for hva som skal omfattes av en utvidet billighetserstatningsordning. Dette innebærer at påståtte overgrep forskningen har avvist heller ikke bør danne grunnlag for søknad om billighetserstatning.

Flere typer av overgrep mot krigsbarn vil være av en slik karakter at de omfattes av Stortingets billighetserstatningsordning slik denne praktiseres i dag. Billig­hets­erstatning kan i slike saker ytes dersom det anses tilstrekkelig sannsynliggjort at de anførte forhold har funnet sted, og dersom det er sannsynlig at dette har påført søkeren lidelser/tap av et visst omfang.

Ved anførte overgrep fra myndighetenes side vil det som regel kunne fremskaffes dokumentasjon for at forholdet har funnet sted. Dersom relevant arkivmateriale er makulert, vil kravet til dokumentasjon kunne lempes.

Søknad om billighetserstatning fra krigsbarn på grunnlag av overgrep som omfattes av gjeldende billighetserstatningsordning, skal etter forslaget behandles på samme måte som i dag.

Overgrep som kan sies å være typiske for krigsbarn, omfattes ikke av gjeldende billighetserstatningsord­ning. Skal krigsbarn kunne søke en rimelighetsbasert kompensasjon for slike forhold, må billighetserstatningsordningen tilpasses.

Flere krigsbarn har hevdet at de ble adoptert bort uten at dette skjedde etter gjeldende regelverk. Bortsett fra Fiskeboda-barna er departementet ikke kjent med at det foreligger forskning omkring forhold knyttet til adopsjon. Departementet nøyer seg med å påpeke at dette er problemstillinger som etter omstendighetene kan danne grunnlag for søknad om billighetserstatning etter en utvidet ordning.

En rekke krigsbarn ble overlatt til barnevernsmyndighetene, og i den utstrekning det kan reises kritikk mot disse, blir en søknad om billighetserstatning vurdert etter gjeldende ordning. Mange krigsbarn var imid­lertid i en spesiell situasjon i forhold til andre barn som hørte under barnevernet. Lebensbornprosjektet og frem- og tilbakesendelse mellom Norge og Tyskland m. v. kan ha satt krigsbarna i en særlig vanskelig ­situasjon.

Et kjennetegn for krigsbarna var at mor i mange tilfeller ble utsatt for overgrep. Videre var det gjennomgående at mor var alene med foreldreansvaret for barnet. Departementet mener at forhold knyttet til dette som hovedregel ikke bør gi grunnlag for billighetserstatning. Dreier det seg om vold i hjemmet og/eller mangelfull oppfølging fra barnevernets side, vil en søknad kunne behandles etter gjeldende billighetserstatningsordning. Det kan imidlertid tenkes tilfeller hvor søker var så direkte berørt av overgrep mot mor, at søker ble påført en skade av fysisk eller psykisk art. Regjeringen åpner derfor for at også dette forhold kan tillegges relevans under behandlingen av søknader om billighetserstatning.

Departementet antar at det forhold som har rammet flest krigsbarn, er mobbing. Det foreligger flere histo­rier om at personer som representerte myndighetene, deltok i og legitimerte mobbing av krigsbarna. Også fra sentrale myndighetspersoner kom det uttalelser som kan ha bidratt til å sementere lokalmiljøenes holdninger til krigsbarn. I motsetning til andre som har vært utsatt for en vanskelig barndom og oppvekst, skiller krigsbarna seg ut på flere måter. I etterkrigstidens Norge var holdninger som hat, frykt og mistro i forhold til tyskere og den tyske stat fremtredende i en slik grad at det etter Regjeringens mening neppe finnes paralleller i norsk historie i fredstid.

Regjeringen mener at mange krigsbarn, samlet sett, kom særlig dårlig ut ved at det verken var støtte å hente i en familiesituasjon eller i forhold til skole eller andre etater mot den alvorlige mobbing mange ble utsatt for.

Regjeringen foreslår at en erstatningsordning til krigsbarn som er påført særlig lidelse, tap og urimelighet etableres ved at enkelte av typetilfellene som ikke faller inn under gjeldende ordning, omfattes av en utvidet billighetserstatningsordning på nærmere fastlagte vilkår. På grunn av de særlige omstendigheter som gjør seg gjeldende omkring mobbing, foreslås å lempe på dokumentasjonskrav for billighetserstatning opp til 20 000 kroner. Samtidig åpnes det for høyere billighetserstatning der det kan fremlegges dokumentasjon for hvilke skader mobbing har påført søker.

Påstander om overgrep som er avvist gjennom den forskningen som har funnet sted, skal ikke kunne danne grunnlag for søknad om billighetserstatning. Videre foreslår Regjeringen at det for overgrep som er omfattet av dagens billighetserstatningsordning, ikke gjøres særskilte tilpasninger for krigsbarn.

Departementet foreslår at Stortingets formulering i mandatet om at søker må være påført en særlig lidelse, tap og urimelighet som følge av at vedkommende er krigsbarn, skal representere en rettslig standard som vil være veiledende for skjønnsutøvelsen ved behandlingen av den enkelte søknad.

Et grunnleggende vilkår for billighetserstatning etter en utvidet ordning er at søkeren er krigsbarn, dvs. at vedkommende er født i årene 1940-46 av norsk mor og far som var soldat for den tyske okkupasjonsmakten. Regjeringen foreslår en avgrensning dersom far var norsk statsborger som hadde vervet seg for okkupa­sjonsmakten.

Regjeringen foreslår at mobbing omfattes av en utvidet billighetserstatningsordning dersom mobbingen har skjedd fordi søker er krigsbarn. Ved den konkrete vurderingen må det særlig ses hen til offentlige representanters rolle og mobbingens alvorlighet. Videre må det legges vekt på hvilket omfang mobbingen hadde i det enkelte tilfelle, og over hvor lang tid den pågikk.

Ved plassering av krigsbarn i fosterhjem eller private barnehjem foreslår Regjeringen at det bør legges til grunn samme barnevernsfaglige aktsomhetsvurdering som for institusjoner drevet av det offentlige. Regjeringen vil understreke at en søknad om billighetserstatning må vurderes i forhold til det som var faglig og politisk akseptert på den tid den påståtte skade eller ulempe oppsto.

Også de særlige forhold som i mange tilfeller knytter seg til krigsbarnas mor, bør kunne ha relevans ved behandlingen av søknader om billighetserstatning. Dersom søker var eldre enn 4-5 år og vitne til alvorlig trakassering av mor, bør slik indirekte skade etter en konkret vurdering kunne gi grunnlag for billighetserstatning.

Regjeringen vil understreke at den som på tross av en vanskelig barndom allikevel har klart å leve et godt liv, ikke anses å være påført slik særlig lidelse, tap eller urimelighet som bør danne grunnlag for billighetserstatning.

Regjeringen foreslår at det som hovedregel skal ses hen til gjeldende billighetserstatningspraksis når det gjelder dokumentasjon og utmåling. Typetilfeller av overgrep mot krigsbarn har imidlertid vært av en slik art at de vanskelig lar seg dokumentere.

For at en tilpasning av billighetserstatningsordningen i forhold til krigsbarn skal ha noen realitet, må det også finne sted en lemping av dokumentasjonskravene. Regjeringen foreslår at dette skjer tilsvarende som for seksuelle overgrep. Det vil si at det som utgangspunkt skal dokumenteres så langt det er mulig at mobbing har funnet sted slik søker anfører. Dersom søker har tatt opp fysiske eller psykiske problemer med sin lege eller andre personer i helsevesenet, vil en uttalelse fra disse ha særlig betydning i denne sammenheng.

Regjeringen finner det ikke riktig å foreslå som en absolutt forutsetning at søker vedlegger sakkyndig uttalelse om skadefølge og årsakssammenheng. Regjeringen foreslår derfor en gradert billighetserstatningsordning slik at en billighetserstatning basert på søkers egenerklæring ikke bør overstige 20 000 kroner. Dersom det foreligger dokumentasjon for alvorlig skade som følge av mobbing søker har vært utsatt for, vil en billighetserstatning kunne bli vesentlig større.

Etter gjeldende billighetserstatningsordning er hoved­regelen at det ikke utbetales billighetserstatning til etterlatte. Departementet mener at en utvidet billighetserstatningsordning bør være begrenset til dem som selv er påført særlig lidelse, urimelighet og tap som følge av at de er krigsbarn.

Ved utmåling av billighetserstatning skal det etter Regjeringens forslag gjøres fradrag for tidligere utbetaling av billighetserstatning for samme forhold. Dette er imidlertid ikke til hinder for at en søker som tidligere har fått utbetalt billighetserstatning etter gjeldende ordning, kan søke på nytt etter den utvidede ordning når søknaden grunnes på nye forhold. Regjeringen foreslår videre at det i den utstrekning en søker er tilkjent erstatning etter de alminnelige erstatningsrettslige regler, skal gjøres fradrag i billighetserstatningen i den utstrek­ning erstatningen gjelder samme forhold.

Søknadene om billighetserstatning etter den tilpassede ordning foreslås behandlet av Billighetserstatningsutvalgets sekretariat. Regjeringen foreslår videre at den utvidede billighetserstatningsordningen for krigsbarn gjøres tidsbegrenset for en periode på 2 år.

En utvidelse av billighetserstatningsordningen for krigsbarn slik Regjeringen har foreslått, representerer også en beklagelse fra samfunnets side. Regjeringen ser at innvilgelse av billighetserstatning i seg selv ikke er noe middel for å gjenopprette de lidelser krigsbarna er påført. En billighetserstatning kan imidlertid ses som et konkret tiltak for å underbygge en verbal beklagelse.

Norges krigsbarnforbund og Krigsbarnforbundet Lebensborn foreslår en billighetserstatning gradert etter overgrepets alvorlighet. Imidlertid skjer graderingen skjønnsmessig, og Regjeringen kan ikke se at en gradering som foreslått av organisasjonene vil bli annerledes i praksis idet plasseringen av et overgrep i den enkelte kategori vil måtte baseres på skjønn.

Stiftelsen Rettferd for taperne har lagt frem et forslag som innebærer en standardisert billighetserstatning til alle krigsbarn på minimum 150 000 kroner uten noen form for individuell prøving av den enkelte søknad. På bakgrunn av at Stortinget i mandatet forutsetter en individuell vurdering av søknadene, har Regjeringen valgt ikke å gå nærmere inn på en vurdering av dette forslaget.

Antall krigsbarn i Norge er anslått til maksimalt 12 000. Dersom det legges til grunn at det i flesteparten av søknadene som innvilges vil bli utbetalt billighetserstatning med 20 000 kroner for mobbing, samtidig som det tas høyde for at det i enkeltsaker vil bli utbetalt høyere erstatning også for andre overgrep enn mobbing, anslår Regjeringen at maksimal utbetaling ikke vil overstige 240 mill. kroner fordelt over tre år. Regjeringen antar imidlertid at langt fra alle gjenlevende krigsbarn er påført en slik særlig lidelse, tap eller urimelighet, og anslår derfor at de samlede erstatningsutbetalinger vil bli på et langt lavere nivå.

En følge av forslaget vil være økt arbeidsmengde for Billighetserstatnings­utvalgets sekretariat. Det antas tilstrekkelig at sekretariatet styrkes med inntil fire årsverk i den begrensede perioden billighetserstatningsordningen for krigsbarna er foreslått å vare. De administrative kostnadene i perioden blir 6 mill. kroner.

Komiteen viser til at flere krigsbarn i oppveksten ble påført særlige lidelser, tap og urimeligheter som følge av at de var krigsbarn. Mange ble over tid og gjentatt utsatt for aggressiv og/eller ondsinnet adferd (mobbing). Men til forskjell fra dagens unge mobbeofre som i all hovedsak plages av enkelte andre barn, vokste krigsbarna opp i miljøer som kunne være gjennomsyret av hat og forakt. Den utstøtingen og trakasseringen som mange krigsbarn opplevde, var uttrykk for de voksnes holdninger og handlinger.

Komiteen er imidlertid kjent med at det ikke bare var nedverdigende opptreden fra andre i lokalmiljøet som forringet krigsbarnas levekår. Forskning viser at en lang rekke statlige inngrep rammet krigsbarna hardt. Det er etter komiteens oppfatning sterkt beklagelig og leit at uskyldige barn gjennom dette fikk sin oppvekst forringet utelukkende som følge av sin etnis­ke opprinnelse. Komiteen viser til at også statsminister Kjell Magne Bondevik i sin nyttårstale 1. januar 2000 beklaget den behandling mange krigsbarn har vært utsatt for i etterkrigstiden.

Forskning på krigsbarns oppvekst og levekår må an­sees som ett av de tiltak regjeringen har iverksatt som en oppfølging av de beklagelser som er gitt av storting og regjering i forhold til krigsbarna. Det overordnede mål med forskningsoppdrag er todelt: Det er for det første viktig å gi krigsbarna avklaringer og kunnskap om sin fortid. For det annet er forskning viktig for at samfunnet skal lære av krigsbarnas historie i møte med andre grupper som for eksempel innvandrere og flyktninger. Komiteen vil fremheve at forskningen har en selvstendig funksjon uavhengig av spørsmålet om en særlig billighetserstatningsordning for krigsbarn.

Komiteen er enig med departementet i at erstatning til krigsbarn bør skje gjennom en tilpasning av billighetserstatningsordningen. Komiteen er videre enig med departementet i at erstatningssøknader fra krigsbarn bør vurderes individuelt. En konkret vurdering av den enkelte søknad vil muliggjøre erstatning for forhold som per februar 2005 ikke er avdekket gjennom forskning.

Komiteen har merket seg at departementet i stor­tingsmeldingen uttaler:

"Regjeringen vil dessuten presisere at selv om en søker er utsatt for overgrep som følge av at vedkommende er krigsbarn, er det ikke gitt at søknaden kan imøtekommes med utbetaling av billighetserstatning. Det vises her til at Stortinget i mandatet har begrenset ordningen til å gjelde dem som på grunn av lidt overlast ble påført særlig lidelse, tap eller urimelighet. Regjeringen oppfatter dette slik at det ikke innvilges billighetserstatning der søker har klart å mestre de overgrep vedkommende ble utsatt for, og i ettertid har klart seg bra og levd et normalt godt liv."

Komiteen mener at departementet her har trukket Justiskomiteens merknader i Innst. S. nr. 36 (2002-2003) og Stortingets vedtak nr. 189 av 16. desember 2002, noe langt.

Komiteen vil at en tilpasning av billighetserstatningsordningen for krigsbarn skal forbeholdes den som ble påført særlige lidelser, tap og urimeligheter som følge av at de var krigsbarn. Med dette menes at den overlast/de overgrep som et krigsbarn ble utsatt for, må ha en viss alvorlighetsgrad for at erstatning skal kunne innvilges. Hvilken følge overlasten/overgrepene har påført krigsbarnet senere i livet, vil være et relevant element å legge vekt på ved fastsettingen av erstatningsbeløpets størrelse, men komiteen vil påpeke at det ikke skal være et vilkår for erstatning at skadefølgen betegnes som en "særlig lidelse" eller lignende.

Nyere forskning har dokumentert at offentlige myndigheter på ulike måter aktivt forhindret inndrivelse av barnebidrag til krigsbarn, og komiteen har merket seg dette. Komiteen ber Billighetserstatningsutvalget sørge for at disse forhold blir tatt hensyn til ved utmåling av billighetserstatning til krigsbarn.

Komiteen er for øvrig enig med departementet i at erstatningssøknader fra krigsbarn som er begrunnet i overgrep som omfattes av gjeldende billighetserstatningsordning, bør behandles på samme måte som i dag.

Komiteen mener det er viktig å merke seg at det har kommet til en del nye forskningsresultater etter at St.meld. nr. 44 (2003-2004) ble skrevet. Komiteen vil understreke at det er viktig at de endelige vedtakene også fattes på bakgrunn av denne nye kunnskapen, både om statens virksomhet overfor krigsbarna og deres levekårsutvikling og opplevelser i oppveksten.

Komiteen understreker viktigheten av at det unngås å skape nye grupper som får en vesentlig dårligere oppvekst. Det er viktig at den kunnskapen som nå kommer på bordet, ikke bare handler om hvordan man skal forholde seg til grupper som har blitt utsatt for særlige lidelser. Erfaringene fra uretten disse gruppene ble utsatt for, må man ta med seg i forhold til utsatte grupper i dagens samfunn og forsøke å forebygge fremtidige tilsvarende erstatningssaker.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at det skal kunne ytes billighetserstatning til krigsbarn som forteller at de har blitt utsatt for mobbing, men som ikke kan fremlegge dokumentasjon på at mobbingen har påført dem alvorlig skade, på inntil kr 20 000. Det er etter flertallets mening positivt at det åpnes for å innvilge erstatning til krigsbarn utelukkende på grunnlag av søkerens egenerklæring. Flertallet vil påpeke at det krav til dokumentasjon som her stilles, er langt mindre omfattende enn det som for eksempel stilles til dem som søker billighetserstatning på bakgrunn av seksuelle overgrep. Dersom det foreligger dokumentasjon for alvorlig skade som følge av mobbing som søkeren har vært utsatt for, vil imidlertid billighetserstatningen kunne bli vesentlig større enn kr 20 000.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg at i tidligere saker behandlet under Stortingets billighetserstatningsordning har erstatningsbeløpet ligget mellom kr 40 000 og kr 60 000 for de laveste tilkjente erstatningene. Disse medlemmer mener at flertallet, med det foreslåtte beløpet på inntil kr 20 000 ved egenerklæring, legger seg på et altfor lavt nivå. Det er staten, ikke krigsbarna selv, som er ansvarlig for at dokumentasjon er gått tapt. Disse medlemmer viser til at informasjon i offentlige arkiver i noen tilfeller er ødelagt eller fjernet av myndighetene, blant annet ved ødeleggelse av kirkebøker.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det hadde vært ønskelig å heve erstatningsbeløpet til kr 40 000, men tar til etterretning at en samlet komité ikke kan slutte seg til en slik heving.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at summen i det minste burde utgjøre kr 60 000.

Forrige kapittelNeste kapittel