2. Del I - Erstatningskrav fra ulike grupper i samfunnet - rapport fra regjeringens arbeidsgruppe
I rapporten er det gitt en generell vurdering av hvordan fremtidige krav fra ulike grupper i samfunnet bør behandles. Det legges til grunn at alminnelige erstatningsrettslige krav mot staten, herunder krav fra organiserte grupper, også for fremtiden skal løses gjennom det eksisterende regelverket for behandlingen av slike krav. Behandlingen foretas av de enkelte fagdepartementene.
Stortingets billighetserstatningsordning bør anvendes på rimelighetsbaserte krav om individuelle erstatninger også for de krav som i dag ikke imøtekommes av ordningen. I de tilfeller der statlige myndigheter finner det rimelig å tilkjenne en økonomisk kompensasjon til personer i en gruppe som ikke har rettslige krav på erstatning, kan billighetserstatningsordningen tilpasses slik at den imøtekommer disse kravene. Arbeidsgruppens forslag innebærer at alle former for rimelighetsbaserte erstatningskrav kanaliseres gjennom billighetserstatningsordningen. I rapporten angis anbefalinger for behandlingsprosedyre for fremtidige krav.
Dersom kravet sendes til regjeringen eller et departement, forutsettes vedkommende fagdepartement å foreta en vurdering av om det foreligger et erstatningsrettslig krav. I øvrige saker kan departementet henvise til billighetserstatningsordningen, uten å ta standpunkt til kravet.
Dersom Billighetserstatningsutvalget mottar en søknad om billighetserstatning, må sekretariatet følge normal prosedyre for behandlingen av søknader om billighetserstatning. Dersom kravet sendes til Stortinget, vil Stortinget kunne oversende dette til utvalgets sekretariat for behandling etter gjeldende billighetserstatningsordning, eller for vurdering av om det bør innføres særskilte retningslinjer om tilpasning av billighetserstatningsordningen for den særskilte gruppen.
For at Stortinget skal få et grunnlagsmateriale for å avgjøre om en særskilt gruppe skal få en særskilt behandling gjennom billighetserstatningsordningen, vil det som regel være behov for en egen utredning. Etter arbeidsgruppens oppfatning synes det mest hensiktsmessig at Stortinget ber Billighetserstatningsutvalget om å utrede saken på generelt grunnlag.
Arbeidsgruppen har konkludert med at det ikke er hensiktsmessig å angi formelle vilkår for hvilke typer krav som bør gi grunnlag for en særskilt tilpasning av billighetserstatningsordningen. Det bør derfor ikke stilles andre krav enn at det anses rimelig å gi enkeltpersoner i en særskilt gruppe en økonomisk kompensasjon. Arbeidsgruppen mener likevel at det bør være en høy terskel for å utvide billighetserstatningsordningen.
Arbeidsgruppen er kommet til at rimelighetsbaserte krav fra grupper i samfunnet vurderes som et bevilgningsspørsmål innenfor det departement som etter sitt saklige ansvarsområde er nærmest.
Arbeidsgruppen antar at rapportens forslag i seg selv ikke innebærer noen endring i antall krav eller totalbeløp av erstatningsutbetalinger. Ettersom en større andel krav foreslås kanalisert gjennom billighetserstatningsordningen, er det grunn til å anta at det vil kunne innebære et behov for en viss styrking av Billighetserstatningsutvalgets sekretariat.
Arbeidsgruppen finner det naturlig at utgiftene til billighetserstatninger føres på en egen budsjettpost, og foreslår derfor at det opprettes en særskilt budsjettpost for utgifter i forbindelse med innvilgede søknader om billighetserstatning.
Regjeringen mener at arbeidsgruppens konklusjoner bør legges til grunn ved behandlingen av fremtidige rimelighetsbaserte krav fra grupper i samfunnet. Etter forslaget vil Stortingets billighetserstatningsutvalg utforme kriterier og behandle alle individuelle rimelighetsbaserte søknader om erstatninger.
Når det gjelder krigsbarn, tvangssteriliserte romanifolk/tatere og eldre utdanningsskadelidende samer og kvener, mener Regjeringen det er riktig å fremme konkrete forslag til rimelighetsbaserte erstatningsordninger. I tråd med arbeidsgruppens rapport legger derfor Regjeringen frem konkrete forslag til tilpasninger av Stortingets billighetserstatningsordning for disse gruppene.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre, lederen Trond Helleland, Linda Cathrine Hofstad og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad, fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Finn Kristian Marthinsen, og fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, viser til St.meld. nr. 44 (2003-2004) og til brev fra Justisdepartementet til Stortingets justiskomité av 26. november 2004. Brevet følger vedlagt denne innstillingen. Komiteen viser videre til Dokument nr. 8:109 (2001-2002) forslag fra stortingsrepresentanten Magnhild Meltveit Kleppa om oppnevnelse av en kommisjon for videre forberedelse av et nasjonalt krigsbarnoppgjør, og til sine merknader i innstillingen til forslaget; Innst. S. nr. 36 (2002-2003).
Billighetserstatning ytes på grunnlag av en rimelighetsvurdering, uten at det foreligger rettslig grunnlag for erstatningsansvar. Erstatningen tar ikke sikte på å dekke søkerens samlede økonomiske tap, men er ment å være en økonomisk håndsrekning og et uttrykk for samfunnets beklagelse til den enkelte. Komiteen ønsker at billighetserstatningsordningen også i fremtiden skal praktiseres i tråd med dette.
Komiteen har merket seg anbefalingen i St.meld. nr. 44 (2003-2004) om også i fremtiden å tilkjenne rimelighetsbaserte kompensasjonserstatninger gjennom tilpasning av billighetserstatningsordningen. Hensynet til dem som av ulike grunner ønsker å søke om en økonomisk kompensasjon for overgrep/overlast som de har vært utsatt for, tilsier at det bør være enkelt å finne frem til rette instans. Komiteen er derfor enig med departementet i at oppretting av flere særskilte erstatningsordninger er lite hensiktsmessig.
Det er grunn til å understreke at ordningen med billighetserstatning fortsatt er og skal være Stortingets ordning, som gir de folkevalgte mulighet til å kompensere overfor borgere som har vært utsatt for urett. Det er derfor helt sentralt at forvaltningen og Billighetserstatningsutvalget følger opp intensjonen og merknaden i Innst. S. nr. 4 (1999-2000) om at saker av særskilt politisk og prinsipiell art skal sendes til Stortinget for behandling, og at årsmeldinger blir oversendt Stortinget. Slik kan Stortinget gi føringer i prinsipielle enkeltsaker og på bestemte områder, og gi bemerkninger til utviklingen av ordningen generelt.
Komiteen vil fremheve nødvendigheten av at både Billighetserstatningsutvalget og dets sekretariat setter seg godt inn i historien til romanifolket, til samer/kvener, til krigsbarna og til andre befolkningsgrupper som det jevnlig søkes erstatning fra. Kunnskap om de generelle historiske forhold og levekår for disse gruppene er viktig for å kunne vurdere de individuelle søknadene korrekt. Slik kunnskap er dessuten ikke minst viktig for at søkerne om billighetserstatning skal ha tillit til at deres søknader behandles rettferdig og i tråd med gjeldende regelverk.
Komiteen ønsker å påpeke at den foreliggende tilpasningen av billighetserstatningsordningen vil kunne medføre et betydelig merarbeid for Billighetserstatningsutvalget.
Komiteen vil understreke viktigheten av at myndighetene tar ansvar for den urett som har funnet sted mot visse grupper nordmenn. Det er viktig at gjennomføringen av denne erstatningsordningen, og nivået på erstatningene som utmåles, ikke føles som en ny urett for de gruppene som nå skal gis en oppreisning for tidligere urett. Komiteen vil peke på at det er grunnleggende viktig at erstatningen utmåles på bakgrunn av hva slags urett den enkelte har vært offer for, og ikke hvor mange som har vært utsatt for dette. Det er ønskelig at alle har en god oppvekst og et bra liv. De som av ulike grunner får et tøffere eller vondere liv, har likevel ikke automatisk krav på erstatning. Det er når samfunnet i form av offentlige myndigheter klart er skyld i den vanskelige situasjonen et menneske eller en gruppe mennesker er kommet inn i, at erstatningsspørsmål skal kunne reises. Samtidig er det viktig å huske at Norge er et land med tradisjonelt lave erstatningsbeløp. Dette er en villet politikk, der samfunnet har et godt sosialt sikkerhetsnett som skal fange opp de som havner utenfor og får det vanskelig. Komiteen viser til at staten må ha et ekstra ansvar når den både kan klandres for mye av den uretten som har funnet sted, og samtidig har stått for makuleringen av overgrepenes dokumentasjon.