2. Viktige internasjonale utviklingstrekk
Kapittel 2 i meldingen drøfter langsiktige internasjonale utviklingsrekk i et bredt økonomisk, sosialt og miljømessig perspektiv, og viser at det i de siste tiårene har vært betydelig økonomisk og sosial framgang både i industriland og i mange utviklingsland. Sett under ett har utviklingslandene tatt inn på industrilandene på viktige områder som levealder, ernæring, tilgang på rent vann og utdanningsnivå. FNs mål om halvering av andelen som lever under 1 USD pr. dag mellom 1990 og 2015, vil trolig nås, mens andre av de såkalte tusenårsmålene vil være mer krevende å oppfylle.
En heving av levestandarden for hele verdens befolkning innenfor naturens tålegrenser krever frakopling mellom økonomisk vekst og miljøbelastninger. Norge og andre industriland har greid å nå slik frakopling på mange områder knyttet til nasjonale og regionale miljøproblemer. Når det gjelder enkelte viktige globale problemer, er det hittil ikke oppnådd en slik frakopling. Det gjelder blant annet på viktige områder som klima, biologisk mangfold og kjemikalier.
Den relativt gode utviklingen i internasjonal økonomi etter annen verdenskrig har gått hånd i hånd med et mer omfattende internasjonalt økonomisk samkvem. Blant annet gjennom samarbeidet innenfor GATT, WTO og OECD er handelshindre bygd ned og kostnadene ved kapitalbevegelser redusert.
Norge er en liten, åpen økonomi som er sterkt påvirket av utviklingen i internasjonale markeder. Utviklingen i prisene på internasjonale handelsvarer og endringer i den relative avlønningen av kapital og arbeidskraft er forhold av stor betydning for Norge, og kan drives fram både av endringer i handelen med varer og tjenester og gjennom internasjonal forflytning av arbeidskraft og realkapital. Utviklingen i prisen på olje og naturgass er av særlig betydning for Norge. Det er betydelig usikkerhet om framtidige oljepriser.
Sterkere integrasjon i verdensøkonomien av land som både har stor tilgang på billig arbeidskraft og høy økonomisk vekst, bidrar til å senke prisene på industrivarer basert på arbeidsintensiv produksjon, relativt til prisene på kunnskapsintensive produkter og energiråvarer. Norge, som produserer både industrielle råvarer, tjenester og energi, og har høyt utdannet arbeidskraft, vil lettere kunne høste fordeler av denne utviklingen enn land der næringssammensetningen ligger tettere opp til mønsteret i de nye vekstområdene. De mer arbeidsintensive delene av konkurranseutsatt norsk næringsliv vil likevel kunne bli utsatt for et betydelig omstillingspress som følge av økt konkurranse.
Også Europa preges av økt integrasjon, blant annet manifestert gjennom utvidelsen av EU/EØS-området med 10 nye medlemsland våren 2004. Det vil kunne ta flere tiår før levestandarden i nye medlemsland er på linje med gjennomsnittet i det gamle EU. Lave lønnskostnader i nye medlemsland kan dermed i lang tid framover gi incentiver til kapitalforflytninger til de nye medlemslandene, og til arbeidsutvandring til mer velstående land i EØS-området. De fleste av disse landene, herunder Norge, har imidlertid innført overgangsordninger for nye EU-/EØS-borgeres adgang til det felles, europeiske arbeidsmarked.
Med unntak for landbrukssektoren og fiskerisektoren gir EØS-avtalen tilnærmet like konkurransevilkår for norsk næringsliv og næringslivet i EU på Norges viktigste marked. Fordi Norge gjennom EØS i stor grad allerede er integrert i EUs indre marked, vil det økonomisk sett være av særlig betydning at Norge ved et eventuelt medlemskap i EU må erstatte kronen med euro.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at de siste tiårene har vært preget av en sterk og langvarig økonomisk vekst internasjonalt, drevet fram av økende handel, nedbygging av handelshindringer og den teknologiske utvikling. I Norge har viktige drivkrefter vært utviklingen av en konkurransedyktig oljeindustri og en sterk utbygging av velferdssamfunnet, men stor vekt på økt utdanning og familiepolitiske tiltak som ga økende yrkesdeltakelse blant kvinner.
Flertallet er enig i Regjeringens påpekning av at en heving av levestandarden for hele verdens befolkning innenfor naturens tålegrense krever en frakopling av økonomisk vekst og miljøbelastninger. Det er nødvendig å komme over på en bærekraftig økonomisk utvikling, og utfordringen er særlig knyttet til klimautslipp, biologisk mangfold og kjemikaliebruk.
Flertalletviser til at den økonomiske utviklingen gjennom de siste 50 årene har gått hånd i hånd med utviklingen av et stadig sterkere internasjonalt samarbeid og oppbygging av internasjonale institusjoner som GATT, WTO og OECD for å sikre økt stabilitet, felles regelverk og kjøreregler. Spesielt for små land som Norge, med en åpen økonomi, er internasjonalt samarbeid og kjøreregler viktig.
Flertallet viser til at den økonomiske integreringen mellom land har kommet lengst i Europa gjennom EU-samarbeidet og EØS-avtalen. Utvidelsen av EU-samarbeidet med 10 nye land fra 1. mai 2004 stiller Norge overfor nye utfordringer gjennom en økende konkurranse fra de nye EU-landene, hvor kostnadsnivået er betydelig lavere enn hos oss og de gamle EU-landene. Erfaringene viser at økonomisk svake land, som kommer med i EU-samarbeidet, får en raskere økonomisk utvikling og økt velferdsnivå. En slik utvikling vil også skape muligheter for norsk næringsliv.
Flertallet viser til at hovedutfordringen for Norge framover er knyttet til vår evne til å ta vare på en tilstrekkelig sterk konkurranseutsatt sektor som kan sikre balanse i norsk utenriksøkonomi når inntektene fra olje- og gassressursene synker. Skal vi lykkes, må det føres en aktiv næringspolitikk med vekt på forskning og utvikling som kan legge grunnlaget for et sterkere kunnskapsbasert næringsliv som kan bære et høyt kostnadsnivå. Videre forutsettes et tett samarbeid med partene i arbeidslivet, som bidrar til at kostnadsutviklingen i Norge ligger på linje med våre viktigste handelspartnere, og en ansvarlig innfasing av oljeinntektene i norsk økonomi.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at vi er inne i den andre globaliseringsprosessen som begynte å skyte fart i industrilandene rundt 1950. Fra 1950 til 2000 ble verdens produksjon av varer og tjenester seksdoblet, mens verdenshandelen ble atten ganger større. Disse medlemmer viser til at Norge har god nytte av et åpent og godt fungerende internasjonalt handelsregime. Felles globale regler reduserer transaksjonskostnader og svekker store lands muligheter til å legge et bilateralt press på handelspartnere. Disse medlemmerviser for eksempel til at norsk oppdrettsnæring i femten år har vært utsatt for anklager og handelspolitiske tiltak fra EU-markedet, og at WTO-regelverket er et viktig virkemiddel mot vilkårlighet, proteksjonisme og den sterkestes rett i internasjonal handelspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener EU-samarbeidet er viktig for å sikre trygghet, stabilitet og demokrati i vår egen verdensdel. Gjennom EØS-avtalen er norsk næringsliv, med unntak av landbruks- og fiskerinæringen, sikret full adgang til det indre marked. Gjennom Schengen-avtalen deltar Norge i det meste av EU-landenes samarbeid om indre og ytre sikkerhet. Hovedsvakheten ved dagens tilknytningsform til EU-samarbeidet er manglende medbestemmelse over de beslutninger om felles regelverk for det indre marked som vi må rette oss etter.
Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet to ganger har anbefalt at Norge burde bli med i EU-samarbeidet, fordi et medlemskap ville gjort det lettere å kunne ivareta norske interesser i et samarbeid vi er så sterkt knyttet til og avhengig av. Disse medlemmer vil understreke betydningen av at det innenfor dagens tilknytningsform må føres en aktiv Europa-politikk for å ivareta norske interesser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietvil understreke det faktum at den første globaliseringsprosessen i moderne tid, frem til 1. verdenskrig, nettopp var kjennetegnet av lave tollgrenser og omfattende frihandel. At perioden helt siden 1. verdenskrig har vært preget av proteksjonisme er et faktum, selv om vi på en rekke områder har vært vitne til en betydelig handelsliberalisering. Disse medlemmer vil derfor understreke betydningen av at Norge legger et vedvarende press i internasjonale fora for ytterligere liberalisering og bortfall av toll- og andre handelsbarrierer. Dette må selvsagt også gjelde på områder hvor Norge selv har betydelige handels- og tollbarrierer, som for eksempel landbrukssektoren. Når all erfaring viser at frihandel og fravær av ulike handelsbarrierer bidrar til økonomisk vekst, er det forunderlig at man fortsatt holder fast ved denne type virkemidler.
Disse medlemmerviser til at økt integrasjon i handel verden over fører til at også Norge må fjerne handelsbarrierer for friere flyt av varer og tjenester, særlig med tanke på avsetning for varene norsk næringsliv selv produserer. Norge kan vanskelig opprettholde egne tollbarrierer samtidig som vi krever at andre land bygger ned sine. Norge må satse på næringer hvor vi har naturlige, opparbeidede eller komparative fortrinn.
Viktig er også samhandlingen for utviklingsland som gjennom tilgang til internasjonale markeder blir i stand til å opparbeide seg inntekter og vekst. Det vil også her være umoralsk av Norge å legge hindringer i veien for handel og utvikling av arbeidsplasser. Disse medlemmer registrerer i denne sammenheng den nedbygging av tollbarrierer som er gjort over de siste årene på en rekke områder og vil arbeide videre for en ytterligere fri flyt av varer.
Disse medlemmer er enig med Regjeringen i at noen av FNs tusenårsmål vil være mer krevende å oppfylle enn andre.
Den lave levestandarden i mange u-land er først og fremst et resultat av landenes interne organisasjonsforhold og politiske system. Produksjonsevnen og innsatsviljen hos et folk forsvinner når de undertrykkes av totalitære styringsformer og planøkonomi. Økonomien kan heller ikke utvikles når de fleste industriland setter en effektiv stopper for import fra u-landene.
Disse medlemmer er av den oppfatning at det er en overordnet utfordring i kampen mot fattigdom å legge forholdene til rette for å integrere de fattige landene i verdensøkonomien. Utfordringene blir dermed å integrere de fattige landene i internasjonal handel og øke deres muligheter til å dra nytte av en stadig mer sammenvevd verdensøkonomi. Det er en positiv sammenheng mellom internasjonal handel, teknologisk utvikling, produktivitet og økonomisk utvikling.
For de fleste utviklingsland vil en bedring av markedsadgangen for deres varer og tjenester i industrilandene være av større betydning enn de samlede bistandsoverføringene de mottar. For at utviklingslandene skal få adgang til de rike lands markeder må alle former for eksportsubsidier og dumping av mat fra rike land til utviklingsland opphøre. I tillegg må rike land foreta reduksjoner i den handelsvridende, interne støtten samtidig som en ivaretar landbrukets betydning for kulturlandskap, miljø og bosetting.
Disse medlemmer vil understreke næringsutviklingen som en sentral del av utviklingspolitikken og kampen mot fattigdom. Disse medlemmervil i denne sammenhengen peke på følgende innsatsområder:
– Arbeidet for å forbedre rammebetingelser, herunder lovverk, institusjoner og infrastruktur.
– Landbruksutvikling, som også må sammenholdes med landbrukets betydning for næringsutvikling. Dette har også sammenheng med at landbruket først og fremst er de fattiges næring.
– Investeringer, med fokus rettet mot etablering av små og mellomstore bedrifter. NORFUND blir i denne sammenheng det vesentligste virkemiddelet. Disse medlemmer ønsker også at det bidras til videreutvikling av risikofinansiering som et virkemiddel for effektiv fattigdomsreduksjon, bl.a. ved å tilpasse støtteordningene til næringslivet med sikte på å gjøre disse bedre egnet til også å nå mindre aktører som i dag ikke hjelpes verken med mikrofinans, eller med investeringsfond som NORFUND. Samtidig vil disse medlemmer understreke den viktige betydning en avbinding av norsk utviklingsbistand har. En slik avbinding vil i første rekke ha som konsekvens at den bidrar til å øke konkurransen om kontrakter som er finansiert gjennom norsk utviklingsbistand. Disse medlemmer vil understreke at Norge må arbeide aktivt i OECD for internasjonale standarder med hensyn til helse, miljø og sikkerhet. Det er viktig at avbinding ikke medfører "dumping" i forhold til de grunnleggende standarder som bør gjelde på dette området.
– Handelspolitikk, der disse medlemmer vil understreke viktigheten av økt markedsadgang og en mer rettferdig verdenshandel. Disse medlemmer legger vekt på at manglende eksportsuksess ikke bare skyldes andre lands handelshindringer, men ofte lav prioritering av næringsutvikling, svak kompetanse i kombinasjon med komplekse regelverk i importlandene. Norge må bidra til å tilrettelegge for økt eksport fra utviklingslandene, særlig de fattigste. Disse medlemmer vil peke på at Norge har avskaffet toll på varer fra de minst utviklede landene. Disse medlemmer vil også peke på viktigheten av at det foretas lettelser også for de øvrige utviklingsland.
Disse medlemmervil peke på behovet for åpenhet og informasjon om WTO-prosessene, ikke minst for å få et sterkt fokus på utviklingslandenes og små staters behov for et stabilt og rettferdig regelverk for handel.
Disse medlemmervil peke på at rike land i flere tiår har forsterket den proteksjonisme som hindrer u-land å vokse gjennom økt eksport og gjennom å kunne investere i sin egen utvikling, akkurat som Norge gjorde på 1800-tallet og som Korea, Japan, Thailand og mange andre land gjorde på 1900-tallet. Disse medlemmer mener at den skade som proteksjonismen pådrar u-landene, er i penger regnet, mye større enn bistanden. Bare de skader som EUs proteksjonisme gjør, tilsvarer alle rike lands offisielle bistand.
Disse medlemmer viser til at den britiske økonomiprofessoren Peter Boone på midten av 1990-tallet gjorde studier av 97 land som mottok bistand i løpet av 20 år og kom frem til at bistanden ikke har hatt noen påvirkning i det hele tatt på størrelsen av investeringer i fysisk kapital (eller på økonomisk vekst). Innenlandske investeringer reduseres omtrent i takt med de økende investeringene fra bistandsorganisasjonene. Bistanden gir mulighet til å frigjøre egne ressurser for andre formål enn dem som bistanden var tenkt for.
Disse medlemmermener prinsipielt at det ikke bør gis direkte bistand fra den norske stat til ulike myndigheter i andre land. Slik stat til stat-bistand blir nærmest en aksept av myndighetene i mottagerlandene. Svært ofte vil mottagerlandene ha en bekymringsfull situasjon med hensyn til demokrati, menneskerettigheter og korrupsjon. Norge gjør klokest i å hjelpe befolkningen gjennom andre kanaler, som f.eks. ulike organisasjoner som jobber direkte mot befolkningen.
Skal man fortsette med stat til stat-bistand, mener disse medlemmer at det må være en klar forutsetning at landene bestreber seg på å være demokratiske, respektere anerkjente menneskerettighetsstandarder og bekjempe korrupsjon. I dette ligger det også et krav om at myndighetene må respektere ulike etniske og religiøse grupper og bidra til fred i eget land og i sin region. Land som ikke gjør tilstrekkelig for å oppfylle disse krav, må øyeblikkelig ekskluderes fra norsk bistand. Hjelpen må da gis gjennom andre kanaler som bedre ivaretar hele befolkningens behov.
Norge kan ha andre bilaterale problemstillinger vis-à-vis mottagerlandene, som f.eks. problemstillinger knyttet til retur av asylsøkere som har fått avslag på sin søknad. Norge må kunne stille krav ved avtaler om bistand at myndighetene i mottagerlandene er samarbeidsvillige også på slike områder.
Disse medlemmerfinner det underlig at Regjeringen nesten ikke har viet noen oppmerksomhet til den utfordringen særlig vestlige land står overfor i forhold til flyktningstrømmer fra fattige og krigsherjede land. De aller fleste vestlige land møter denne utfordringen gjennom en vedvarende innstramming i flyktning- og asylpolitikken og i regelverket knyttet til innvandring. Regjeringen peker riktignok på denne utfordringen gjennom å stille spørsmål ved hvorvidt Norge fremstår som et attraktivt land for velutdannet arbeidskraft fra andre deler av verden.
Disse medlemmer vil vise til at flere internasjonale undersøkelser har vist at verdiskapningen knyttet til kvoteflyktninger fra FN som får opphold i vestlige land er svært dårlig, på tross av at disse landene plukker ut de mest kvalifiserte og minst belastede flyktningene. Kvoteflyktninger fra FN har ofte større behov for sosiale ytelser, samtidig som de har store problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet. Det er liten grunn til å tro at personer som får innvilget asyl ikke vil stå overfor de samme problemer.
Sett i lys av at Norge står i en særstilling i forhold til å ta imot de mest ressurssvake kvoteflyktninger fra FN, kombinert med at vi kanskje har verdens mest omfattende velferdssystem, må vi bare erkjenne at utfordringene for Norge er enda større enn for andre land med et mer selektivt inntak og dårligere velferdssystem.
Vi kan allerede i dag konstatere at flyktning- og asylstrømmen påfører Norge store kostnader, kostnader som selvfølgelig vil variere i tråd med den til enhver tid førte flyktning- og asylpolitikk. Med de sterke krefter vi i Norge i dag har i forhold til økt inntak av både kvoteflyktninger og asylsøkere er det med undring at disse medlemmerregistrerer at Regjeringen ikke omtaler denne utfordringen i større grad.
Nettopp fordi innvandring påvirker statsfinansene er det svært vesentlig at man også har fokus på ulike forhold knyttet til dagens og fremtidens innvandrings- og flyktningpolitikk i Norge.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet understreker at framtida ikke er skjebnegitt - utviklingen kan styres. Regjeringen er i perspektivmeldingen mest opptatt av å vise at handlingsrommet for politisk styring er nærmest ikke-eksisterende. Beregninger i meldingen tyder på at vår velstand vil øke betydelig også i tiårene som kommer, på tross av store utfordringer særlig fra den demografiske utviklingen. Disse medlemmer vil peke på at det norske folk gjennom politiske valg har mulighet til å bestemme hvilken retning de ønsker at vårt samfunn skal gå i.
Valget står mellom høyresidas løsninger som bygger ned velferdsstaten, gir skattelette til de rikeste og knytter Norge enda tettere til USAs utenrikspolitikk. Men folk kan også velge en annen veg. Disse medlemmer vil avskaffe fattigdom i Norge og utjevne forskjellene mellom folk. Det betyr å styrke og utvikle velferdsstaten videre med nye reformer som vil gjøre Norge til et bedre og mer rettferdig samfunn å leve i. Det betyr å satse mer på utdanning og forskning, og utvikle næringslivet i en langsiktig og bærekraftig retning. Det betyr å møte den globale klimatrusselen offensivt ved å redusere Norges og verdens CO2-utslipp, og satse på videreutvikling av miljøvennlig teknologi. Vi vil at alle som bor i landet vårt skal ha makt og reell politisk innflytelse over egen hverdag, på arbeidsplassene, i lokalmiljøene og over Norges utvikling og internasjonale rolle. Norge skal stå på de fattiges og de undertryktes side i verden.
Disse medlemmer registrerer at perspektivmeldingen peker på en rekke utfordringer særlig knyttet til landets økonomiske utvikling på lang sikt. Dette er nyttig informasjon i utformingen av den økonomiske politikken. Det er bred enighet om hovedmålene i den økonomiske politikken - arbeid for alle, økt verdiskaping, videreutvikling av velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og en bærekraftig utvikling på lang sikt. Disse medlemmer påpeker likevel at Regjeringens sterke betoning av skattelette som hovedvirkemiddel for å nå disse målene, mangler faglig forankring.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil at Norge skal bli et freds- og solidaritetsland med vekt på et utenrikspolitisk alternativ som er solidarisk med verdens fattige. Norges rolle internasjonalt må være å ta parti for verdens fattige og undertrykte, og bidra aktivt til fredelige løsninger av konflikter.
Den urettferdige fordelingen av rikdommen i verden fortsetter, samtidig som sulten rammer millioner av mennesker. Disse medlemmer vil bidra til å fjerne fattigdommen, blant annet gjennom økt bistand, sletting av u-landsgjeld og å arbeide for rettferdig handel. Norge er et av verdens rikeste land, og vi har mange milliarder kroner investert i utlandet gjennom oljefondet.
Disse medlemmer viser til at oljefondet nå vokser i rekordhastighet pga. høye oljepriser og god vekst i verdens finansmarkeder. Disse medlemmer er glade for at oljefondet nå er underlagt etiske retningslinjer, og vil følge opp praktiseringen av disse retningslinjene. Men dette forplikter oss til fortsatt satsing på aktiv bistand. Målet om én prosent av BNI til bistand må nås raskt, og trappes videre opp etter det. Det må stilles krav om at bistanden mest mulig effektivt skal hjelpe de fattigste, og bidra til å dempe konflikter.
Disse medlemmer har alltid arbeidet for en mer selvstendig norsk utenrikspolitikk, noe som er viktig for å kunne være brobygger internasjonalt. Norges rolle har ved flere anledninger vært å bistå i å løse konflikter, og dette er en rolle disse medlemmer vil styrke og videreutvikle. Disse medlemmer er sterkt imot en utvikling hvor internasjonal rett og avtaler undergraves ved at stormakter tar seg til rette.
Det er tett sammenheng mellom fredsbygging og bekjempelse av fattigdom og sosiale forskjeller. Norge må bidra til en utviklingsfremmende og fattigdomsbekjempende politikk i alle internasjonale sammenhenger, blant annet ved allianser med land, sosiale bevegelser, fagbevegelsen og andre organisasjoner med samme interesser.
Vårt mål er en rettferdig verden i økologisk balanse. Det innebærer en rettferdig fordeling i dag uten at vi ødelegger muligheten for at våre etterkommere skal få tilfredsstilt sine behov. Ny kunnskap og teknologi er viktig for å kunne løse miljøproblemene, men det er også nødvendig å endre de drivkreftene som fører til rovdrift på naturen og økonomisk og kulturell utarming av de fattigste i verden.
Disse medlemmer ønsker ikke et norsk EU-medlemskap. Utviklingen etter 1994 både i EU og Norge viser at det var klokt å ikke bli medlem. For disse medlemmer er det særlig fire viktige grunner til ikke å ønske et norsk EU-medlemskap. Den første er at det vanskeliggjør kampen mot ledighet og for sosial utjevning. Den andre er at et EU-medlemskap vil frata Norge styringen av naturressursene, fisk, petroleum og vannkraft. Den tredje er det manglende demokrati og den manglende åpenheten omkring EUs beslutninger. Og sist, men ikke minst at Norge kan ha en selvstendig stemme ved internasjonale forhandlinger om handel, miljø og sikkerhet og utvikle en klarere rolle som brubygger ved konflikter. Disse medlemmer viser til at det har stor betydning at det finnes nasjoner som ikke er tett knyttet til stormakts interesser for å kunne bistå i konfliktløsning.
Disse medlemmer ønsker ikke at det skal sendes søknad om EU-medlemskap i neste stortingsperiode.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet er opptatt av at land skal beholde politiske virkemidler for å sikre kontroll over egen økonomisk og politisk utvikling. Globalisering er ikke en naturlov, men en utvikling som kan styres. Internasjonal handel og WTO må underordnes FNs overordnede mål. Handelspolitikken må være rettferdig, og den må være økologisk bærekraftig. Disse medlemmer mener Norge bør ta konkrete initiativ til å reformere WTO-systemet i mer demokratisk og åpen retning.
Disse medlemmer er opptatt av at de fattigste i verden faller utenfor globaliseringen. Det siste tiåret har forskjellene mellom fattig og rik både globalt og innad i land økt. Disse medlemmer mener derfor at nye strategier for utvikling må fokusere mindre på utelukkende økonomisk vekst, og mer på mer rettferdig fordeling av velferd og tjenester. Handelsliberaliseringen som skjer innenfor WTOs rammeverk må sees i sammenheng med strategier for fattigdomsbekjempelse.
Disse medlemmer viser til at store grupper utviklingsland i WTO-sammenheng understreker et ønske om preferensiell behandling når det gjelder markedsadgang til industriland, kombinert med retten til beskyttelse av innenlandsk produksjon. Disse medlemmer mener det er rimelig at fattige land får benytte seg av de samme utviklingsstrategiene som Norge og andre utviklede land tidligere har brukt for å bygge opp sine velferdssamfunn. Disse medlemmer mener Norge må bruke handlingsrommet innenfor WTO for å søke løsninger som ivaretar både hensynet til utviklingsland og ønsket om å opprettholde norsk matproduksjon. Dette er land som i likhet med oss er netto matimporterende. Disse medlemmer viser til at det kan bygges allianser basert på retten til å bestemme over egen matpolitikk, inkludert de tiltak som er nødvendige for å sikre egne innbyggere mat.
Disse medlemmer mener Norge må trekke alle krav rettet til utviklingsland i GATS-forhandlingene. Vannforsyning må ut av GATS-avtalen. Norge må også støtte klart opp om de fattige landenes interesser når det gjelder spørsmål om teknologioverføring og patenter (TRIPS-avtalen).
Disse medlemmer mener det må tas et krafttak for å hente Afrika opp av fattigdommen. Sentrale utfordringer er fattigdom, miljøproblemer, HIV/Aids og andre sykdommer, og ikke minst ekstremt voldelige konflikter. Disse utfordringene krever større grad av samhandling og effektiv koordinering fra det internasjonale samfunnet. Det internasjonale samfunn må utforme en strategi for forebyggende handling gjennom videreutvikling av folkeretten, og effektive og relevante virkemidler og institusjoner. Bistand må være et sentralt element. Tiltak for å styrke godt og demokratisk styresett, funksjonsdyktige institusjoner og god forvaltningspraksis må stå sentralt. Disse medlemmer er opptatt av at FN må styrkes for å bli en effektiv kanal for helhetlig samhandling for det internasjonale samfunnet.
Disse medlemmer vil utrede en ordning med utviklingsfond for å heve bistanden til 1 pst. av BNI, på sikt 1,5 pst. av BNI. Disse medlemmer viser til at mens den høye oljeprisen gir Norge store ekstrainntekter, er høy oljepris vært en særlig påkjenning for u-landene. Disse medlemmer viser til at flertallet i innstilling fra utenrikskomiteen til St.prp. nr. 1 (2001-2002) var positiv til etableringen av et utviklingsfond. Ideen bak et utviklingsfond er at deler av oljefondet skal kunne benyttes til bistandsformål, og gjennom å komme i tillegg til bistandsbudsjettet bidra til at målet om 1 pst. av BNI blir gitt i bistand.
Disse medlemmer mener EØS-avtalen binder Norge for tett til EU. EØS er likevel å foretrekke fremfor EU-medlemskap fordi blant annet økonomisk politikk, fiskeripolitikk, landbrukspolitikk og utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk ikke er underlagt EUs felles politikk. Innføringen av EUs grunnlov og ØMU styrker sentralmakten i Brussel ytterligere på bekostning av folkestyret i medlemslandene. Parallelt er sammensetning og stemmevekt i EUs organer endret til de store landenes fordel.
Disse medlemmer viser til at Norge ved et eventuelt EU-medlemskap må gi avkall på de sentrale politiske styringsverktøyene i norsk økonomi. Norge som EU-medlem vil ikke kunne føre en selvstendig pengepolitikk og må akseptere en dramatisk innskrenking av det finanspolitiske handlingsrommet. Norge vil med sin råvare- og oljebaserte økonomi passe særlig dårlig inn i ØMU fordi norsk økonomi ofte er inne i en annen konjunkturutvikling enn EU. I EU vil renten og rammene for finanspolitikken til enhver tid bestemmes sentralt, og må iverksettes selv om virkemidlene får negative virkninger for norsk økonomi.
Disse medlemmer vil understreke at Norges interesser som energirik kystnasjon i stor grad vil være i mindretallsposisjon i EU-sammenheng. Disse medlemmer viser til at mens vi er stor produsent, er EU-landene store konsumenter. Dette gir oss ulike ståsted og ulike interesser. Disse medlemmer mener norske interesser ikke kan ivaretas gjennom EUs felles utenrikspolitikk nettopp fordi EU-landene ikke vil ha sammenfallende interesser med oss.
Disse medlemmer mener meldingen bagatelliserer forskjellene i EUs og Norges forvaltning av fiskerressursene. Disse medlemmer mener markedssituasjonen for oppdrettsnæringen er en utfordring. Disse medlemmer vil likevel påpeke at for en total fiskeeksport til EU på nær 17 mrd. kroner i 2001 ble det betalt 2-3 pst. i toll. Ved EU-medlemskap gir vi fra oss forvaltningen av fisken på evig tid til EUs fiskeriregime. Norsk fisk blir EUs fisk og resultatet er overfiske og reduserte bestander. Disse medlemmer konstaterer at EU er ikke i stand til å få på plass en bærekraftig forvaltning av fisken. EU påbyr blant annet dumping av fisk, som medfører at 25 pst. av all EU-fisk kastes på havet og påfører det marine miljøet store skader.
Disse medlemmer viser til den nye finansieringsordningen i det utvidede EØS. Til tross for at disse medlemmer finner det opplagt at Norge bidrar til utvikling i østeuropeiske land, er disse medlemmerkritisk til denne avtalen og mener at midlene kunne vært forvaltet bedre gjennom andre kanaler.