1. Innledning
Regjeringens hovedmål for den økonomiske politikken er arbeid til alle, økt verdiskaping, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og en langsiktig, bærekraftig utvikling. Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er en forutsetning for å nå disse målene. For å understøtte hovedmålene legger Regjeringen avgjørende vekt på langsiktighet i den økonomiske politikken, og vil sørge for stabile rammevilkår for næringsvirksomhet. Alle delene av den økonomiske politikken må virke sammen for å sikre målene om høy, stabil og bærekraftig vekst.
I utformingen av den løpende økonomiske politikken må ulike hensyn og formål veies mot hverandre. Blant annet må dagens behov vurderes mot hensynet til en bærekraftig utvikling på lengre sikt. For å lykkes i slike avveininger må den økonomiske politikken bygge på en god forståelse av rammebetingelsene for den økonomiske utviklingen og av de hovedutfordringene norsk økonomi kan bli stilt overfor i årene som kommer.
Med utgangspunkt i forutsetninger på sentrale områder drøfter meldingen noen mulige forløp for norsk økonomi fram mot 2060. Drøftingen belyser enkelte hovedutfordringer for det norske samfunnet gjennom de kommende tiårene, og hvilken betydning disse utfordringene kan ha for politikkutformingen også de nærmeste årene. Som andre vestlige land, skapte Norge gjennom det forrige århundret et godt grunnlag for et moderne velferdssamfunn. Selv om oljevirksomheten har gitt et betydelig løft til norsk økonomi de siste tiårene, utgjør produksjonen i Fastlands-Norge rundt 80 pst. av landets samlede verdiskaping. Denne andelen vil øke etter hvert som utvinningen av petroleum gradvis avtar. Å sikre vekstevnen i fastlandsøkonomien framover er derfor en hovedutfordring for den økonomiske politikken.
Analysene i meldingen illustrerer at evnen til å utvikle og ta i bruk ny teknologi, nye produkter og nye organisasjons- og arbeidsformer er avgjørende for veksten i verdiskapingen, og dermed også for hvilket velferdsnivå Norge kan ha innenfor rammene av en bærekraftig utvikling. De underbygger samtidig hvor viktig det er at arbeidskraft og kapital benyttes der potensialet for verdiskaping er høyest. Den økonomiske politikken i vid forstand må legge til rette for innovasjon, omstilling og effektivisering både i næringslivet og i offentlig forvaltning. Arbeidsstyrkens kompetanse er også viktig i denne sammenheng. Det må derfor stilles høye krav til utdanningssystemet.
En viktig forutsetning for den gode økonomiske utviklingen gjennom forrige århundre har vært Norges utstrakte deltakelse i det internasjonale økonomiske samkvemmet. En stadig tettere sammenveving av land og verdensdeler bidrar til større fordeler ved utveksling av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital, og til utvidet politisk og kulturelt samarbeid. Norske bedrifter får muligheter til ytterligere å utnytte egne fortrinn, men samtidig øker kravene til omstillingsevne. Økt internasjonal integrasjon setter også nye rammer for utformingen av politikk på nasjonalt nivå.
Den økonomiske utviklingen i forrige århundre ble understøttet av vekst i andelen av befolkningen i yrkesaktiv alder. Det ligger an til at denne trenden snart vil snu. Økende levealder og lavere fruktbarhet enn gjennom forrige århundre tilsier at antall personer i yrkesaktiv alder vil vokse langsommere enn befolkningen i alt, mens andelen eldre vil øke sterkt. Dette ventes å gi kraftig vekst i offentlige utgifter fra 2015-2020, først til alderspensjoner og noe senere til pleie- og omsorgstjenester.
Ved en videreføring av dagens pensjonssystem er utgiftene til alderspensjon i folketrygden alene anslått å øke til om lag 16 pst. av verdiskapingen i fastlandsøkonomien fram mot 2060, fra et nivå på om lag 6 pst. nå. Ifølge beregningene i denne meldingen vil ikke realavkastningen av Petroleumsfondet gi vesentlige bidrag til å dekke denne utgiftsveksten. Det er da lagt til grunn at petroleumsproduksjonen gradvis vil falle fra dagens høye nivå, og at oljeprisen på lang sikt blir liggende i området 130-230 2005-kroner pr. fat. Handlingsrommet i de årlige statsbudsjettene, som allerede i dag framstår som begrenset, vil dermed komme under ytterligere press.
Presset på offentlig budsjetter vil lette noe, dersom økende levealder i befolkningen samtidig innebærer at folk holder seg friske lenger, eller dersom det er mulig å produsere de offentlige velferdstjenestene med mindre ressursinnsats enn i dag. Analysene i denne meldingen indikerer likevel at offentlig sektor ved en videreføring av dagens skattenivå etter hvert kan få et betydelig, udekket finansieringsbehov. En ytterligere økning i skattenivået vil trolig ha uheldige effekter på arbeidstilbud og kapitaltilgang, og dermed bidra til å redusere verdiskapingspotensialet i økonomien. Økt arbeidsinnsats vil på den annen side kunne lette trykket på budsjettpolitikken. Endringer i skatte- og overføringssystemet som bidrar til økt arbeidsinnsats, må derfor ha høy prioritet. Overføringssystemet skal samtidig fortsatt sikre økonomisk og sosial trygghet ved bortfall av arbeidsinntekt.
Sterkere produktivitetsvekst i privat sektor vil øke inntektsgrunnlaget, men ikke automatisk løse utfordringene for offentlig sektor. Dette skyldes at lønns- og pensjonsutgiftene langt på vei følger produktivitetsutviklingen i økonomien, slik at ikke bare skatteinntektene, men også offentlige utgifter øker når produktiviteten går opp. En vekstkraftig økonomi vil likevel styrke mulighetene for å møte de budsjettpolitiske utfordringene, fordi det samlede økonomiske handlingsrommet øker.
Tiltak som bidrar til bedring av ressursbruken i offentlig finansiert tjenesteproduksjon er viktige i videreutviklingen av det norske velferdssamfunnet. Dels kan de gi bedre tjenester for hver krone som brukes, dels kan de redusere kostnadene ved et godt tjenestetilbud. Innføring eller utvidelse av brukerbetaling kan både bidra til finansiering og til en bedre dimensjonering av tjenestetilbudet, men må veies opp mot viktige sosiale hensyn. Alle innbyggere skal sikres grunnleggende offentlige velferdstjenester.
Meldingen peker både på noen forutsetninger for fortsatt økonomisk vekst og på mulige skritt i retning av en bærekraftig offentlig sektor. De framtidige politikkvalg må bygge på en god forståelse både av utfordringene for norsk økonomi og av hvilke valgmuligheter som foreligger. Meldingen søker å bidra til en slik forståelse ved å presentere og drøfte viktige utviklingstrekk i det norske samfunnet og i norsk og internasjonal økonomi. Den bør dermed også kunne tjene som viktig bakgrunnsinformasjon for deltakere i samfunnsdebatten.
Meldingen inneholder ikke konkrete forslag til politikk. Hensikten med meldingen er å analysere det framtidige handlingsrommet, ikke å skissere hvilke konkrete tiltak som bør iverksettes i framtiden. Analysene understreker likevel betydningen av Regjeringens arbeid med tiltak for å fremme økonomiens vekstevne og konkurransekraft, modernisere offentlig sektor, styrke deltakelsen i yrkeslivet og reformere pensjonssystemet. Regjeringen har allerede foreslått og gjennomført flere tiltak for å møte utfordringene, og vil fremme nye, viktige forslag blant annet i Pensjonsmeldingen og Forskningsmeldingen. Regjeringen vil også legge fram en melding som tar opp de framtidige utfordringene for pleie- og omsorgssektoren.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ranveig Frøiland, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun, Torstein Rudihagen og Hill-Marta Solberg, fra Høyre, Svein Flåtten, Torbjørn Hansen, Heidi Larssen og Jan Tore Sanner, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, lederen Siv Jensen og Per Erik Monsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, Audun Bjørlo Lysbakken og Heidi Grande Røys, fra Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn og Bjørg Tørresdal, fra Senterpartiet, Morten Lund, fra Venstre, May Britt Vihovde, og fra Kystpartiet, Steinar Bastesen, viser til Regjeringens hovedmål for den økonomiske politikken, som er arbeid til alle, økt verdiskapning, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og en langsiktig, bærekraftig utvikling, men påpeker samtidig at selv om det er enighet om disse målene, er det ulike oppfatninger om hvordan de best realiseres.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet understreker at målet for politikken er et rettferdig samfunn med arbeid for alle, like muligheter for utdanning og trygghet for omsorg og helsetilbud når man trenger det. Dette kan bare oppnås ved å styrke fellesskapet og fellesskapets muligheter til å løse sentrale velferdsoppgaver, slik at alle får like god tilgang til velferdstjenester, uavhengig av økonomi og bosted.
Disse medlemmerviser til analysene i perspektivmeldingen som tilsier at hvis veksten fortsetter, vil forbruk og produksjon per innbygger være betydelig høyere i 2060 enn i dag. Disse medlemmerunderstreker at den økonomiske veksten må skje innenfor rammen av en bærekraftig utvikling, hvis ikke kommende generasjoners muligheter for å dekke sine behov skal undergraves. Det avgjørende for samfunnsutviklingen er hvordan vi velger å bruke disse økte mulighetene. Disse medlemmermener de økte mulighetene må brukes til å styrke verdiskapingen og sysselsettingen i alle deler av landet, blant annet gjennom økt innsats i forskning og utvikling og til å styrke samfunnets evne til å sikre alle tilgang til sentrale velferdsordninger som barnehage, utdanning, omsorg og helse. Da skaper vi et rettferdig, trygt og produktivt samfunn, fordi det legges til rette for at alle kan delta aktivt i verdiskapingen, og vi kan unngå den situasjon analysene peker mot, nemlig en sterk underfinansiering av fellesskapsoppgavene.
Disse medlemmer mener det er nødvendig med en ny politikk. En fortsettelse av dagens kurs med økt vekt på privatisering og svekket samfunnsansvar gir et samfunn med mindre rettferdighet, større utrygghet og større forskjeller mellom grupper og mellom distrikter og sentrale strøk.
Disse medlemmerviser til at den nordiske modellen, som bygger på godt utbygde og universelle velferdsordninger, nært samarbeid med og mellom partene i arbeidslivet, og en konkurransedyktig privat sektor, kommer godt ut i internasjonale sammenligninger. De nordiske landene kjennetegnes av et høyt velferdsnivå, god produktivitet, god økonomisk vekst og relativt lav arbeidsledighet. Disse medlemmer vil understreke at den nordiske modellen bygger på en aktiv offentlig sektor som sammen med næringsliv, organisasjoner og befolkning har utviklet gode samfunn.Denne modellen er en modell som har vist seg meget hensiktsmessig og konkurransekraftig og bør legges til grunn også i framtida.
Disse medlemmer understreker at det må satses på forebygging av helseskader, miljøskader, kriminalitet og trafikkskader, og at dette også bidrar til å redusere offentlige utgifter. En styrking av kampen mot svart økonomi vil også bedre offentlige finanser ved at inntektene øker. Disse medlemmer vil videre understreke at fraflytting fra distriktene og mer press på sentrale områder vil føre til at samfunnet blir dyrere i drift.
Disse medlemmer vil understreke at arbeidskraften utgjør 85 pst. av nasjonalformuen. Disse medlemmer viser til at det er viktig å stimulere til arbeidsinnsats ved å bruke økonomiske incentiver. En ensidig satsing på slike virkemidler er imidlertid ikke tilstrekkelig. Arbeidslivet oppleves for mange som stadig tøffere, og de som har redusert arbeidsevne står i fare for å støtes ut. Også blant andre grupper, som innvandrere og eldre, finnes det en stor underutnyttet ressurs. En sterkere satsing på inkluderende arbeidsliv og god seniorpolitikk vil være avgjørende for å mobilisere disse arbeidskraft-ressursene i en framtid som vil preges av mangel på arbeidskraft.
Disse medlemmer understreker at de foreløpige resultatene av IA-avtalen viser at dette er tiltak som virker. Samarbeidet mellom partene i arbeidslivet har vært og vil fortsatt være viktig for å videreutvikle den norske velferdsstaten.
Disse medlemmervil opprettholde arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen, gå imot økt adgang til midlertidig ansettelser og reversere svekkelser av arbeidstakernes vern. Disse medlemmer vil understreke at det må legges til grunn at alle arbeidstakere i Norge skal ha norske lønns- og arbeidsvilkår.
Disse medlemmervil skjerpe kampen for å redusere den høye ledigheten, blant annet gjennom flere tiltaksplasser og innføre en ungdomsgaranti som sikrer alle under 25 år rett til arbeid, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak. Kutt i dagpengeordningen skal rettes opp. Det skal settes inn ekstra ressurser for å få langtidsledige i jobb.
Disse medlemmer vil understreke at langsiktig satsing på forskning og utdanning er avgjørende for å trygge grunnlaget for norsk verdiskaping og velstandsutvikling. Skal norsk næringsliv kunne konkurrere med lavinntektsland, må vi satse på fortsatt høy produktivitetsutvikling og et mer kunnskapsintensivt næringsliv. Dette kan bare lykkes gjennom en økt satsing på humankapitalen i landet. Det norske skole- og utdanningssystemet må ha nok ressurser. I et samfunn i stadig forandring er det nødvendig å satse på livslang læring, noe som blant annet forutsetter gode etterutdanningstilbud og gjennomføring av etter- og videreutdanningsreformen.
Disse medlemmer vil øke forskningsinnsatsen minst til OECD-nivå og øke støtten til næringsutvikling gjennom Innovasjon Norge, SIVA og de regionale utviklingsmidlene. Disse medlemmer mener at staten må bidra til utviklingen av et innovativt og konkurransedyktig næringsliv gjennom en aktiv og målrettetnæringspolitikk, økte investeringer i infrastruktur og teknologi for å øke verdiskapingen.
Disse medlemmermener at staten aktivt må utnytte det nasjonale handlingsrommet som gis innenfor WTO- og EØS-avtalen, for å legge til rette for et bærekraftig landbruk over hele landet.
Disse medlemmervil arbeide aktivt overfor EU for å gjeninnføre ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift.
Disse medlemmervil ha et sterkt offentlig og nasjonalt eierskap for å sikre viktige politiske mål, nasjonal forankring og sikre råderetten over naturressurser og sikre at disse kommer fellesskapet til gode.
Disse medlemmervil opprettholde hjemfallsordningen og ivareta målet om offentlig eierskap og nasjonal kontroll over vannkraftressursene.
Disse medlemmervil oppfylle Norges forpliktelser i følge Kyoto-avtalen til reduksjon i utslipp av klimagasser. Det skal legges til rette for en kraftig økning av ny fornybar energiproduksjon. Det skal satses mer på kollektivtrafikk, særlig i og rundt de store byene.
Disse medlemmer vil ha et skattesystem som sikrer inntekter som kan finansiere fellesoppgavene, bidra til utjamning av inntekt mellom personer og stimulere til produksjon og produkter som ikke skader helse og miljø. Skattesystemet skal sterkere enn i dag bidra til en mer rettferdig inntektsfordeling i samfunnet. Det skal innføres skatt på aksjeutbytte.
Disse medlemmer viser til internasjonale sammenligninger der det framgår at land med relativt høyt skattenivå og gode, brede velferdsordninger gjør det svært godt når det gjelder produktivitet, vekst og sysselsetting. Det er derfor ikke noen motsetning mellom et relativt høyt skattenivå på den ene siden og vekst og velstand på den annen. I forhold til våre naboland er skattenivået i Norge konkurransedyktig.
Disse medlemmer mener at endringer i skattesystemet må skje innenfor rammer som stimulerer norsk næringsliv til økt verdiskaping og sysselsetting.
Disse medlemmer mener at utformingen av skattesystemet er like viktig som skattenivået. Gjennom satsing på grønne skatter kan skattesystemet bidra til bærekraftig utvikling og til å løse miljøproblemer globalt, nasjonalt og lokalt.
Disse medlemmer mener at en rekke samfunnsoppgaver løses best i fellesskap. Det er viktig at alle har trygghet for at de nødvendige helse- og sykehustjenester er tilgjengelige, at alle barn får de samme utviklingsmulighetene og at hele befolkningen uavhengig av helse, funksjonsevne, sosial situasjon og bosted er sikret livsopphold. Dette gjøres best ved at det offentlige har ansvaret for tjenestene. Brede og gode velferdsordninger for alle forutsetter en offentlig sektor av betydelig omfang.
Offentlig sektor må etter disse medlemmers syn kontinuerlig forbedres, for å få best mulige tjenester gitt de ressursene som brukes. Dette bør skje i samspill med dem som har størst kunnskap om sektoren, brukerne av tjenestene og de ansatte.
Disse medlemmerviser til at kommunene har ansvaret for de fleste velferdstilbudene. I dag sliter de fleste kommuner med for lave inntekter i forhold til oppgavene. Disse medlemmervil øke kommunenes frie inntekter og utarbeide en helhetlig plan for å rette opp den økonomiske ubalansen i kommunesektoren.
Disse medlemmervil sikre alle som ønsker det, banehageplass og innføre ny makspris på 1 750 kroner måneden (2005-kroner). Finansieringsgrunnlaget for barnehagene skal styrkes for å kunne bedre kvaliteten.
Disse medlemmer går imot privatisering og kommersialisering av offentlige velferdstjenester. På områder som utdanning, helse og omsorg vil utviklingen av private markeder undergrave mulighetene for omfordeling og for å sikre alle samme tilgang til grunnleggende tjenester ut fra sine behov. Samtidig vil den samlede ressursbruken på disse sektorene øke, noe som gir dårligere samfunnsøkonomi og føre til økt byråkrati. Resultatet vil også bli forskjellsbehandling basert på økonomisk evne og eller bosted. Endringene i privatskoleloven reverseres slik at bestemmelsene om krav til alternativ pedagogikk eller religion for rett til statsstøtte gjeninnføres.
Disse medlemmervil styrke skolen ved å legge forholdene bedre til rette for tilpasset opplæring, blant annet ved å begrense gruppestørrelsene. Gratisprinsippet i skolen skal styrkes. Skolefritidsordningen skal gjøres bedre og billigere. Utlånsordningen for oppussing av skolebygg skal videreføres og forsterkes.
Disse medlemmerviser til at behovene innen helsevesenet vil øke framover, både fordi det blir flere eldre og fordi den medisinske utviklingen gir nye behandlingsmuligheter. Norge skal ha et helsevesen som sikrer alle behandling uten lang ventetid og av god kvalitet. Sykehustilbudet skal være desentralisert, og føde- og akuttavdelinger skal ikke legges ned av økonomiske årsaker. Disse medlemmervil sikre sykehusene tilstrekkelige bevilgningsnivå for å nå dette målet og evaluere store reformer i helsevesenet, som sykehusreformen og innsatsstyrt finansiering. Den folkevalgte innflytelsen over sykehussektoren skal styrkes.
Disse medlemmer vil at det føres en konsekvent politikk mot diskriminering og for samfunnsmessig likestilling.
Disse medlemmer viser til at kulturlivet er viktig for identitet, tilhørighet, opplevelser og livsutfoldelse og vil trappe opp bevilgningene til kulturlivet slik at 1 pst. av statsbudsjettet går til kultur innen 2014.
Disse medlemmer vil trappe opp utviklingshjelpen til minst 1 pst. av BNI, og vil arbeide for et kraftfullt globalt samarbeid med sikte på å løse felles utfordringer, herunder realisere FNs tusenårsmål for bekjempelse av fattigdom, og for å sikre utviklingsland gjeldslette og et rettferdig handelssystem. Nye trusler mot internasjonal fred og sikkerhet må møtes med helhetlige strategier, videreutvikling av folkeretten og effektive og relevante virkemidler og institusjoner. Tiltak for å styrke et godt og demokratisk styresett, funksjonsdyktige stater og god forvaltningspraksis må stå sentralt.
Disse medlemmer vil bidra til å innføre nye finansieringskilder som kan medvirke til global omfordeling og styrke FN-institusjonene, for eksempel tobinskatt, karbonskatt og skatt på våpenhandel.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at perspektivmeldingen drøfter noen mulige forløp for norsk økonomi fram mot 2060. Meldingen understreker at å sikre vekstevnen i fastlandsøkonomien fremover er en hovedutfordring for den økonomiske politikken, og at evnen til å ta i bruk ny teknologi, nye produkter og nye organisasjons- og arbeidsformer er viktig. Disse medlemmer viser til at det ventes kraftig vekst i offentlige utgifter fra 2015-2020, først til alderspensjoner og noe senere til pleie- og omsorgsutgifter. Perspektivmeldingen peker på at offentlig sektor ved en videreføring av dagens skattenivå etter hvert kan få et betydelig, udekket finansieringsbehov.
Disse medlemmer viser til at Samarbeidsregjeringen på sentrale områder har staket ut en ny kurs for landet. En politikk som har lagt grunnlag for vekst og skapt rom for prioritering av sentrale velferdsområder. Perspektivmeldingen legger klare begrensninger på handlingsrommet i årene som kommer. Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har i regjering på viktige områder samlet seg om langsiktige løsninger som tar hensyn til de rammer som trekkes opp i perspektivmeldingen.
Disse medlemmer vil peke på følgende områder:
– En økonomisk politikk, med vekt på å sikre og skape arbeidsplasser, gode forutsetninger for verdiskaping og ansvarlig bruk av oljepenger på basis av handlingsregelen.
– Skattereformen, som vil gi et mer rettferdig skattesystem. Det tas sikte på å avvikle formuesskatten og å gi lettelser for personer og bedrifter. 2005 er det første år hvor folk ikke lenger betaler boligskatt.
– Pensjonsreformen, med sikte på å trygge fremtidens pensjoner ved å gjøre pensjonssystemet mer bærekraftig. Samarbeidsregjeringen har derved lagt grunnlaget for en av tiårets viktigste og største reformer.
– Målrettet arbeid for å unngå et sorteringssamfunn, bl.a. ved etiske retningslinjer innen bio- og genteknologi.
– Skolereformer, bl.a. med et kunnskapsløft, ny lov om friskoler, nasjonale prøver og innføring av et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem med etablering av skoleporten.no.
– Valgfrihet, bl.a. for småbarnsforeldre når det gjelder barnehage eller kontantstøtte.
– Bedring for frivillige organisasjoner bl.a. med innføring av gavefradrag.
– Miljø og energipolitikken, bl.a. mht. tidlig kvotesystem i forkant av Kyotoavtalen, verneplan for vassdrag og prosess knyttet til olje- og gassvirksomhet i Barentshavet.
– Viktige utenrikspolitiske saker som EØS, holdningen til NATO og styrking av FN.
– En helhetlig utviklingspolitikk for å bekjempe fattigdom og fremme menneskerettigheter, bl.a. ved økt bistand, kamp mot korrupsjon og for bedre styresett.
Disse medlemmer deler perspektivmeldingens virkelighetsbeskrivelse og mener den gir et godt og nyttig grunnlag for å drøfte langsiktige utfordringer og muligheter for norsk økonomi.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet mener det er liten tvil om at et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er en viktig forutsetning, selv om det finnes et betydelig forbedringspotensial, som er nødvendig å utnytte dersom målene om høy, stabil og bærekraftig vekst skal nås.
Regjeringen skriver at den legger avgjørende vekt på langsiktighet i den økonomiske politikken og vil sørge for stabile rammevilkår for næringsvirksomhet.
Disse medlemmer deler dette syn, men vil samtidig understreke at langsiktighet og stabilitet alene ikke er tilstrekkelig. Rammevilkår dreier seg vel så mye om politikkens innhold.
Disse medlemmer tar til orientering at analysene i meldingen illustrerer at evnen til å utvikle og ta i bruk ny teknologi, nye produkter og nye organisasjons- og arbeidsformer er avgjørende for veksten i verdiskapningen, og dermed også for hvilket velferdsnivå Norge kan ha innenfor rammene av bærekraftig utvikling. Videre bekreftes viktigheten av fri flyt av arbeidskraft og kapital. Det bekreftes at den økonomiske politikken må legge til rette for innovasjon, omstilling og effektivisering både i næringslivet og i offentlig forvaltning. I tillegg viser analysene viktigheten av et godt utdanningssystem som skolerer en kompetent arbeidsstyrke.
Disse medlemmerregistrerer også at konkurransedyktige betingelser for næringslivet er en kritisk suksessfaktor for en høy, stabil og bærekraftig vekst. Her vil, som nevnt i meldingen, endringer i skatte- og overføringssystemet som bidrar til økt arbeidsinnsats, prioriteres av Regjeringen. Lavere skatter på lønnsinntekter vil være et typisk eksempel på virkemidler som bidrar til flere i arbeid og et konkurransedyktig næringsliv.
Disse medlemmer viser for øvrig til at perspektivmeldingen og pensjonsmeldingen i stor grad baseres på de samme forutsetninger fra Regjeringens side.