3. Departementenes kommentarer
Landbruksdepartementet framhever i sin uttalelse enkelte forhold som de mener ikke har fått tilstrekkelig oppmerksomhet i rapporten. De opplyser at de i forvaltningen av reindriften som en urfolksnæring står overfor en rekke forpliktelser som setter begrensninger for departementets handlingsrom og virkemiddelbruk. Dette er forpliktelser som er nedfelt både i norsk og internasjonal rett.
Departementet viser til at Riksrevisjonen tar utgangspunkt i behandlingen av St.meld. nr. 28 (1991-1992). Siden denne behandlingen har Stortinget to ganger i året behandlet reindriftspolitikken, ved den årlige reindriftsavtaleproposisjonen og ved behandlingen av det årlige statsbudsjettet. Regjeringen og Stortinget har videreført hovedlinjene i meldingen, men departementet presiserer at det hvert år er blitt foretatt justeringer og at nye momenter i forvaltningen av reindriften er blitt vektlagt. Et forhold som Stortinget særlig har påpekt, er at rammebetingelser skal fastsettes i samarbeid med reindriftsutøverne.
Etter departementets vurdering er det nødvendig å ha et bredere perspektiv på bærekraftig utvikling enn slik det framstilles i Riksrevisjonens rapport. Begrepet bærekraftig utvikling må forstås å ha et bredere innhold enn hva som ligger i begrepet økologisk bærekraft. For reindriftspolitikken gjelder målsettingen om en bærekraftig reindrift som har et innhold utover den biologiske bærekraften. Departementet uttaler videre at det som Riksrevisjonen påpeker er en vanskelig oppgave å finne et punkt der økologi, økonomi og kultur balanseres.
Departementet bemerker videre at Riksrevisjonens rapport ikke omtaler de senere års prosesser som er iverksatt og til dels gjennomført i Finnmark. Departementet opplyser at det etter 2002 er iverksatt en rekke tiltak i Finnmark for å sikre målet om en bærekraftig reindrift. Det vises til igangsatte prosesser med å få redusert reintallet både i Vest- og Øst-Finnmark reinbeiteområder, arbeidet med å få fastsatt beitetider og prosesser med å få fastsatt distrikts- og siidagrenser. Det er videre gjort betydelige endringer i Reindriftsavtalens tilskuddssystem, og det er satt i verk nødvendige tiltak i Reindriftsforvaltningen for å nå målet om en bærekraftig reindrift.
Departementet bemerker at for de aller fleste områdene reinen beiter i er det sommerbeite som spiller den avgjørende rollen for reinens vekt og kondisjon om høsten. Det er en klar sammenheng mellom tilgjengelighet av lavbeite og vekter på reinen. Det foreligger omfattende vitenskapelig og erfaringsmessig belegg for at barmarksbeite er den dominerende faktoren for reinflokkens produktivitet, under forutsetning av at vinterbeite fyller visse minimumskrav.
Landbruksdepartementet opplyser at det har skjedd en utvikling i det samiske rettsgrunnlaget, herunder reindriftens rettsgrunnlag. Det er i dag anerkjent i norsk rett at reindriften har sitt selvstendige rettsgrunnlag uavhengig av loven, og basert på den bruken som har vært utøvd i de områder reindriften har disponert fra gammel tid. Loven konstituerer ikke reindriftsretten, men gir en nærmere definisjonen av innholdet i disse rettighetene, og en regulering og styring av utøvelsen.
Departementet påpeker at reindriftslovens formål går videre enn at beiteressursene skal utnyttes på en økologisk bærekraftig måte. Departementet konstaterer at Reindriftsstyret ikke fritt kan regulere beitebruken, men at Reindriftsstyret må ta hensyn til den sedvanemessige bruken. Departementet påpeker at rettsutviklingen har stilt store krav når rammebetingelser skal fastsettes.
I hovedsak slutter Landbruksdepartementet seg til de spørsmålene som Riksrevisjonens rapport reiser i vurderingene av reindriftsavtalen. Når det gjelder tiltaket for å få redusert reintallet ved bruk av slaktekrav, vurderte Regjeringen at det var nødvendig med en viss grad av oppslutning innen reindriften, Sametinget og det samiske miljø for å få gjennomført lovbaserte pålegg om utslakting. Bruk av slaktekrav ble trukket ut av reindriftsforhandlingene 2000-2001.
Landbruksdepartementet poengterer at den kontinuerlige reduksjonen og fragmenteringen av reindriftens arealer er den største utfordringen på lang sikt for arbeidet med å nå målene om en bærekraftig reindrift.
Departementet viser til at de seks områdekontorene skal forvalte reindriften som utøves i 140 kommuner, på 40 pst. av Norges areal, og at dette gjør det vanskelig å overvåke uønskede arealinngrep.
Etter Landbruksdepartementets syn er det viktig at plan- og bygningsloven som er under revisjon, videreutvikles til et verktøy som i sterkere grad synliggjør reindriftens behov og interesser, og ivaretar disse i de ulike planprosessene.
Departementet påpeker at tapene på grunn av rovvilt gjennom 1990-tallet påførte reindriften betydelige problemer i de fleste reinbeiteområdene, og at de vedvarende høye tapene i enkelte distrikter ikke var akseptable.
Landbruksdepartementet vil arbeide videre med å utvikle og forbedre resultatrapporteringen fra Reindriftsforvaltningen. Departementet peker på at mål- og resultatstyring innenfor et område som reindriften alltid vil være en stor utfordring. Det vises i denne forbindelse til at målkonfliktene på området ofte bunner i betydelige interessekonflikter, og hvor en rekke hensyn derfor må tas.
Miljøverndepartementet har avgitt uttalelse til Riksrevisjonens rapport i forhold til områdene arealforvaltning, motorferdsel og rovviltforvaltning som er knyttet til Miljøverndepartementets forvaltningsansvar.
Arealforvaltningen er lagt til kommunene på grunn av store forskjeller mellom lokale forhold. Utfallet av sakene vil derfor variere ut ifra hvilke interesser som veies mot hverandre. Ifølge departementet er det vanskelig og arbeidskrevende for statlige myndigheter å holde oversikt over kommunenes praktisering av dispensasjonsbestemmelsen i plan- og bygningsloven. Departementet er kjent med at bestemmelsen praktiseres ulikt i kommunene, og at kommunenes bruk av dispensasjoner oppfattes som et problem av reindriftsnæringen.
Miljøverndepartementet har i den generelle veiledningen til plan- og bygningsloven lagt vekt på at det ikke skal være enkelt å fravike arealplaner gjennom dispensasjoner. Godkjent plan innebærer at arealbruken er vurdert gjennom en omfattende beslutningsprosess hvor de ulike interessene har fått anledning til å delta. Utstrakt bruk av dispensasjoner vil kunne føre til at områder nedbygges bit for bit, uten at de konkrete utbyggingene er vurdert i et overordnet perspektiv. Miljøverndepartementet vil på bakgrunn av Riksrevisjonens rapport vurdere om det bør gis ytterligere veiledning til kommunene om bruk av dispensasjoner i saker som berører reindriften.
Ifølge Miljøverndepartementet vil et mulig forbedringspunkt antagelig kunne være om også reindriftsforvaltningen er spesielt tydelig i sine uttalelser til kommunen i dispensasjonssaker. Reindriftsforvaltningen bør gi klart uttrykk for om dens uttalelser er faglige råd til kommunen, eller om saken er av en slik karakter at den vil påklage en eventuell tillatelse.
Når det gjelder motorferdsel vil Miljøverndepartementet se på praktiseringen av regelverket, og departementet vil minne kommunene om deres ansvar for en strengere praktisering, særlig av barmarkskjøringen.
Departementet viser til at den nye rovviltmeldingen på flere områder har forslag som vil bidra vesentlig til å dempe konflikten mellom reindriftsinteresser og rovviltshensyn.