7. Komiteens merknader
- Konkret om selve undersøkelsen
- Ressursforvaltning
- Kapasitetsreduksjon og ressursfordeling
- Ressurskontroll
- Etatsstyring
- Selvstendige temaer eller en stor sammenheng?
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Kjell Engebretsen og Jørgen Kosmo, fra Høyre, André Oktay Dahl og Martin Engeset, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og Henrik Rød, fra Sosialistisk Venstreparti, Siri Hall Arnøy og lederen Ågot Valle, og fra Kristelig Folkeparti, Modulf Aukan, viser til Dokument nr. 3:13 (2003-2004) Riksrevisjonens undersøkelse av forvaltningen av fiskeressursene, og er kjent med at formålet med denne undersøkelsen var å vurdere om forvaltningen av fiskeressursene er i overensstemmelse med målet om å sikre rammebetingelser for en bærekraftig og lønnsom fiskerinæring.
Fiskeridepartementets budsjett er relativt lite, men næringen har stor økonomisk betydning. Fiskerisektoren er et svært viktig forvaltningsområde. Fiskebestandene representerer viktige nasjonale og internasjonale naturressurser som Norge har et medansvar for å forvalte på best mulig måte. Bevaring av natur- og miljøverdier i tillegg til opprettholdelse av inntekts- og sysselsettingspotensialet er sentrale hensyn som må ivaretas.
Komiteen er også kjent med at det fra Riksrevisjonens side har vært nødvendig å foreta enkelte avgrensninger ut fra undersøkelsens mål, problemstillinger, revisjonskriterier og datatilfang. Det er derfor tatt utgangspunkt i de seks kommersielt viktigste bestandene i tillegg til det totale ressursuttaket som foretas ved fastsettelsen av totalkvoter fordi dette er ansett for å være avgjørende for bestandsutviklingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti ser også at denne avgrensningen kan gi et snevert og ufullstendig bilde av en stadig mer kompleks forvaltning, i tillegg til at det ikke blir fokusert på helheten i forvaltningen. Det vil ved en avgrensning være en viss sannsynlighet for å overse viktige og relevante temaer, og rapporten må leses med de begrensningene dette medfører. Disse medlemmer er også enig i at det blir noe underlig, i et verdiskapingsperspektiv, å utelate fokus på den landbaserte del av industrien.
Disse medlemmer ser også at det er svært viktig at begrepsapparat og definisjoner er ryddige slik at det er minst mulig variasjon i forståelse og bruk av begrepene fiskeriforvaltning, ressursforvaltning og bestandsforvaltning. Tolkningen av forvaltningsbegrepet gjelder forvaltning, styring og regulering av menneskelig aktivitet. Forvaltningen kan gjennom tiltak ha direkte og til dels betydelig påvirkning på en bestand, men kan ikke forvalte eller kontrollere bestandsutviklingen som sådan. Disse medlemmer ser at presisering og klar og tydelig forståelse er helt avgjørende. Videre er det viktig å presisere at en føre-var-tilnærming ikke er rettet mot uforutsette naturlige svingninger, men mot usikkerheten i bestandsberegninger og prognoser. Forvaltningen har kun direkte påvirkning på bestanden gjennom regulering av og kontroll med fisket - og en viss, men ukontrollert indirekte påvirkning av de andre faktorene som styres av naturgitte ukontrollerbare forhold. Når det gjelder kvotefastsetting og bærekraftighetsprinsippet, er det viktig å presisere at anbefalingene fra havforskerne bygger på ulike og over tid varierende forutsetninger. Disse medlemmer ser dermed at det kan være avvik i kvotefastsettingene i forhold til anbefalingene og likevel være fullt ut biologisk og forvaltningsmessig forvarlig. Dette viser litt av kompleksiteten i problematikken rundt fiskeriforvaltning. Disse medlemmer ser også at det kan være behov for nærmere presisering av begrepet "utenfor sikre biologiske grenser". Dette begrepet kan lett misforstås til at bestanden er i biologisk fare eller utrydningstruet. Disse medlemmer ser nytteverdien av at det fra norsk side er satt ned en arbeidsgruppe for å gjennomgå og komme med tilrådning til å utforme et begrepsapparat som vil innebære mindre fare for misforståelser. Disse medlemmer finner det også interessant at ICES har, blant annet etter innspill fra Norge, endret begrepet til at "gytebestandsnivået har risiko for redusert reproduksjonsevne". Disse medlemmer er enig i at dette begrepet vil gi en mer nyansert og riktigere beskrivelse av tilstanden for gytebestanden.
Alle begrensninger til tross, så mener disse medlemmer at undersøkelsen er en nyttig gjennomgang som gir dekkende beskrivelser og relevante vurderinger av viktige forhold knyttet til forvaltningen av fiskeressursene, og at rapporten derfor bør kunne få status som et viktig arbeidsverktøy for forvaltningen framover.
Komiteen viser til at målene ved fiskeriforvaltningen er å føre en fiskeri- og havbrukspolitikk som skal bidra til økt verdiskaping i en lønnsom og bærekraftig fiskeri- og havbruksnæring, og samtidig gi grunnlag for bosetting, sysselsetting og utvikling langs kysten.
Komiteen er enig i at det i ressursforvaltningen skal legges til rette for et bærekraftig ressursuttak. Dette er en forutsetning for å oppnå øvrige mål med fiskeriforvaltningen. Ressurskontroll er et virkemiddel og en grunnleggende forutsetning for å nå målet om en lønnsom og bærekraftig forvaltning av ressursene. Samtidig blir det fra departementets side hevdet at det i ressursforvaltningen i større grad burde drøftes forvaltningstiltak som rettes mot å bedre beskatningsmønsteret. Her vil tekniske reguleringstiltak og en aktiv politikk vedrørende beskatningsmønster og utkast av fisk, være sentrale elementer. I tillegg vil noen av de viktigste kontrollutfordringene ligge i å avdekke og etablere tiltak mot manglende kontroll med omlasting fra russiske fiskefartøy.
Komiteen viser til de fire hovedproblemstillinger som er belyst i undersøkelsen, og vil i det videre gå systematisk gjennom disse:
– Hvorvidt ressursforvaltningen er i overensstemmelse med målet om å sikre bærekraftig fiskebestander og høyt varig utbytte fra ressursene.
– I hvilken grad forvaltningens bruk av virkemidler ivaretar målene om en lønnsom, geografisk fordelt og variert fiskeflåte.
– I hvilken grad myndighetenes kontrollvirksomhet bidrar til målet om en mer effektiv ressursforvaltning.
– Hvordan departementet har fulgt opp økonomireglementets krav om å fastsette mål og resultatkrav og innhente rapporter om oppnådde resultater og effekter, i forhold til virksomhetsområdene ressursforvaltning, ressursfordeling og kontroll.
Komiteen legger til grunn at en bærekraftig ressursforvaltning både er en internasjonal forpliktelse og en nødvendig forutsetning for en lønnsom fiskerinæring.
Komiteen merker seg at for torsk, hyse og sei har kvotene vært satt høyere enn de biologiske anbefalingene om maksimaluttak i hele eller nesten hele analyseperioden 1998-2003. For torsk har vedtakene tidvis ligget betydelig over anbefalingene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, ser det som svært viktig at det legges vekt på tilrådninger fra Det internasjonale råd for havforskning (ICES) ved kvotefastsettelser. Flertallet antar at utveksling av erfaringer og funn mellom næringen og forskermiljøet med fordel bør kunne styrkes.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ser det som svært viktig at det legges betydelig vekt på tilrådninger fra Det internasjonale råd for havforskning (ICES) ved kvotefastsettelser. Disse medlemmer antar at utveksling av erfaringer og funn mellom næringen og forskermiljøet med fordel bør kunne styrkes.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det av flere grunner alltid vil være knyttet usikkerhet til vurderingen av størrelsen på fiskebestander. For det første er det vanskelig å telle fisk. De vandrer over store områder, og vandringsmønstrene kan forandre seg fra år til år. For det andre varierer individuell vekst med havtemperatur og mattilgang. For det tredje vil det alltid være usikkerhet knyttet til vurderingen av hvor stor dødelighet fisket påfører en bestand. I tillegg til den fisken som tas på land, kommer den fisk som går tapt ved utkast på havet, fisk som tas i tapte fiskeredskaper, fisk som blir ødelagt i sorteringsrist og trålmasker og er gjenstand for svart omsetning. Likeledes er bestanden av sjøpattedyr i stor grad med på å påvirke fiskebestanden. Flertallet ser det som meget viktig at beskatningen skjer på en måte som ivaretar bestandene både av fisk og sjøpattedyr.
Flertallet vil derfor presisere at en bærekraftig forvaltning forutsetter at man følger de føre-var-grensene som er fastsatt av ICES. Dette er også en folkerettslig forpliktelse. FN-avtalen om fiske på vandrende bestander (FN 1995) etablerer føre-var-prinsippet som en forpliktelse for fiskeriforvaltningen, også for bestander innenfor kyststatenes 200 mils økonomiske soner. Det er derfor viktig at de vitenskapelige anbefalingene følges både for bestander Norge forvalter alene og bestander vi deler med andre land.
Flertallet erkjenner at Stortinget kun kan bedømme dette etter resultatet av forhandlingene, siden verken Norges eller motpartens mandat er kjent for Stortinget. I denne sammenhengen har flertallet merket seg Riksrevisjonens bemerkning om at det i liten grad går fram av forhandlingsprotokollene hvilke avveininger som er gjort mellom økologiske, økonomiske og sosiale hensyn.
Flertallet viser til at bestandene skal forvaltes slik at de gir et høyt og varig utbytte av ressursene, i tillegg til målet om bærekraft. For torsk har Fiskeridirektoratet utarbeidet bioøkonomiske forvaltningsmodeller. Konklusjonen var at en optimal beskatning i et langsiktig perspektiv burde baseres på en fast fiskedødelighet i intervallet 0,2-0,4. Flertallet merker seg at hensynet til lønnsomhet peker i retning av et mer forsiktig uttak enn det som kreves for å følge føre-var-prinsippet, og at det derfor ikke er noen målkonflikt mellom lønnsomhet og biologisk bærekraft.
Flertallet har videre merket seg at departementet mener at rapportens del om ressursforvaltning i større grad burde drøfte forvaltningstiltak som retter seg mot å bedre beskatningsmønsteret. Flertallet er enig i at beskatningsmønster er vesentlig i utforming av strukturtiltak og kapasitetsreduserende mekanismer.
Flertallet har merket seg at bestandene av både torsk, sei og hyse har styrket seg de siste årene, på tross av et fiske som til dels har ligget betydelig over anbefalt nivå. Høy temperatur og god mattilgang i Barentshavet kan være en hovedårsak til dette. Flertallet er fornøyd med at kvotefastsettelsene i Barentshavet for 2005 er i tråd med de vitenskapelige anbefalingene, og forutsetter at dette er en praksis Norge og Russland vil fortsette å følge.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at historikk og statistikk viser at uttaket for enkelte bestander har overskredet et langsiktig bærekraftig nivå. Disse medlemmer synes dette er alvorlig, da det årlige uttaket fra bestanden ikke bør overstige tilveksten siden dette over tid svekker bestanden. Samtidig ser disse medlemmer at dette ikke er noen enten/eller-situasjon, men uttrykk for en svært kompleks situasjon. Vi kan ha situasjoner med avvik i kvotefastsettingen i forhold til anbefalingene som samtidig er fullt ut biologisk og forvaltningsmessig forsvarlig. Disse medlemmer ser også at totalt sett er det mange bestander som er svært bærekraftige.
Det er viktig å relatere seg til at det er mange forhold som påvirker hvor bærekraftig en bestand vil være. Om Norge forvalter en bestand alene eller i samråd med andre land er et slikt forhold, og hvordan ulike bestander påvirker hverandre vil være et annet slikt forhold. I denne forbindelse synes disse medlemmer det er viktig å vise til departementets arbeid med å komme fram til en økosystembasert forvaltning av våre marine ressurser. Disse medlemmer konstaterer at undersøkelsen tar i liten grad opp og problematiserer hvordan klare fiskeripolitiske målkonflikter har medvirket til å innsnevre handlingsrommet i forvaltningen av fiskeressurser. Forvaltningen må derfor ta et utvidet bærekraftsperspektiv der både biologiske, økonomiske og sosiale mål er bygd inn i bærekraftsbegrepet. Dette er i samsvar med målene fra Toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg i 2002 om at økosystembasert forvaltning av fiskeriene skulle implementeres innen 2010. En økosystembasert forvaltning vil ta hensyn til hvordan ulike bestander påvirker hverandre. Disse medlemmer synes det virker fornuftig når Regjeringen ønsker en mer aktiv forvaltning av sjøpattedyr, og foreslår å styrke vern av truede og sårbare bestander, øke utnyttelsen av høstbare bestander og forberede overgangen til økosystembasert forvaltning, jf. Innst. S. nr. 180 (2003-2004).
Disse medlemmer ønsker også å peke på et annet arbeid som ser på ulike forhold og rammevilkår for fiskeriene og de marine næringenes betydning og utviklingspotensial når det gjelder øket verdiskaping og bosetning langs kysten, nemlig den bebudede kystmeldingen, Stortingsmeldingen om marin næringsutvikling.
Disse medlemmer mener forpliktende internasjonalt samarbeid er avgjørende for muligheten til å forvalte ressursene på en bærekraftig måte og for å holde kontroll med det totale uttaket av fisk. Det er viktig at de vitenskapelige tilrådninger prioriteres sterkt, uavhengig av om det gjelder en bestand vi forvalter alene eller en bestand vi forvalter i samråd med andre land. Disse medlemmer mener departementet setter klare prioriteringene på dette, og fokus på langsiktig bærekraft av ressursene. I denne forbindelse er det viktig å peke på arbeidet med flerårige avtaler på de store bestandene. Disse medlemmer mener dette samtidig vil kunne være viktig for næringens forutsigbarhet.
Disse medlemmer har merket seg undersøkelsens innvendinger i forhold til målet om å legge til rette for høyt varig utbytte. Det blir pekt på at det ikke trenger å være høyest varig utbytte som gir størst verdiskaping på lang sikt. Disse medlemmer tror overgangen til økosystembasert forvaltning vil kunne sette disse forhold bedre i relasjon til hverandre slik at et mål om høyt varig utbytte også på sikt vil gi størst mulig verdiskaping.
Komiteen viser til at målet i mange år har vært å redusere kapasiteten i fiskeflåten, selv om undersøkelsen viser at kapasiteten har økt. Til tross for at det er innført kvoter som begrenser fangsten, har fartøyeierne valgt å bygge ut fangstkapasiteten. Undersøkelsen stiller spørsmål ved om optimalt investeringsnivå for den enkelte fartøyeier kan være ulikt det som er optimalt for fiskeflåten som helhet. Det påpekes også at departementet kan ha lagt for stor vekt på antall fartøy for å redusere kapasiteten framfor andre kapasitetsfaktorer.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, legger vekt på at fiskeflåten utnytter felles, fornybare ressurser, og legger derfor til grunn at rammevilkårene for næringen utformes slik at de stimulerer til valg som er optimale for forvaltningen av ressursene og for fiskeflåten som helhet. Gjennom enhetskvoteordninger og fartøykvoteordninger som er innført for å redusere kapasiteten, er fiskerne blitt invitert til å betale for retten til å fiske. Disse investeringene har kommet på toppen av investeringene i fartøy og bruk. Den totale gjelden i den norske fiskeflåten har med dette økt fra 9 mrd. kroner i 1998 til 16 mrd. kroner i 2002, mens samlet fangstverdi økte med 5 pst. Dette kan tyde på at fiskeflåten, i tillegg til å ha økt sin tekniske fangstkapasitet, også har et fangstbehov som overgår det de tilgjengelige fiskeressursene kan dekke.
Flertallet viser til at undersøkelsen peker på at det ikke er foretatt systematiske analyser av hvordan forskriftene og andre reguleringer virker. Det er heller ikke gjennomført evalueringer av de kapasitetsreduserende tiltakene. I lys av at undersøkelsen viser at kapasiteten har økt i stedet for å bli redusert, og at det er lite som tyder på at de tiltakene som er satt i verk har ført til bedret lønnsomhet i flåten, forutsetter flertalletat det gjennomføres grundige evalueringer av ordningene før nye tiltak iverksettes.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil i denne forbindelse vise til den teknologiske utviklingen som har funnet sted i denne næringen, på lik linje med mange andre næringer. Det som er viktig å konkretisere, er at økt teknisk kapasitet ofte har sammenheng med økt tonnasje. Grunnen til at tonnasjen har økt er at fasilitetene om bord er blitt stadig bedre. Samtidig er båtene ofte innrettet på en måte som gir mer rom og plass slik at det er mer komfortabelt og praktisk for mannskapet. Redskapen er blitt bedre, takket være den teknologiske utviklingen, og dette har medført at mye av det tunge fysiske arbeidet er redusert. Disse medlemmer legger til grunn at det i større grad har blitt bedre arbeidsplasser enn det var i tidligere tider, og viser dermed at økt teknisk kapasitet ikke bare er til det verre.
Disse medlemmer har lagt merke til at regelverket er utformet slik at fiskerne må være økonomiske, rasjonelle aktører som bygger fartøyene etter egen inntjeningsmulighet. Flere fiskerier har i årenes løp blitt lukket for å bygge opp under en bærekraftig forvaltning av ressursene. Dette medfører bedre oversikt over ressursene og større forutsigbarhet over hvilket ressursgrunnlag og kvote som investeringen forholder seg til. I tillegg ligger fordelingen mellom kyst og hav fast, noe som ytterligere bygger opp under forutsigbarhet for fiskerne. I undersøkelsen stilles det spørsmålstegn ved hvorvidt virkemidlene og regelverket tar tilstrekkelig hensyn til avviket mellom individuell og samfunnsmessig lønnsomhet. Disse medlemmer forstår at det kan være interessant å se nærmere på fartøyeiernes fangstkapasitet i forhold til optimalt investeringsnivå og i forhold til optimalt investeringsnivå for flåten som helhet. Samtidig ser disse medlemmer at det vil kunne være interessant å vite hvem som har ansvaret for eventuelle overinvesteringer. En eventuell måte å gjøre noe med utfordringene rundt individuell og samfunnsøkonomisk lønnsomhet, er å vurdere ressursrente, jf. St.meld. nr. 20 (2002-2003) Strukturtiltak i kystfiskeflåten.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti,merker seg at den relative fordelingen mellom havfiskeflåte og kystflåte har holdt seg stabil, men at det har skjedd en forskyvning i retning av større fartøy innenfor begge gruppene. Flertallet er av den oppfatning at dette kan ha stor betydning for fiskerinæringens rolle i mange kystområder og at det kan føre til konsentrasjon av fiskerettigheter til enkelte distrikter. Flertallet legger til grunn at Regjeringen gjennom ulike reguleringer og begrensninger skal ivareta distriktsmessige målsettinger fastsatt av Stortinget.
Flertalleter enig i at det er vanskelig å få frem nyanser i undersøkelsen når det ikke skilles mellom pelagisk fisk og bunnfisk. En evaluering av strukturtiltak i fiskeflåten må derfor ta utgangspunkt i de forskjellige fiskeriene og ikke bare flåten som helhet.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er kjent med at strukturen i næringen består av små enheter. Det er et mål å opprettholde og legge til rette for en variert struktur innenfor fiskerinæringen. Selv om kapasiteten har gått ned, har den relative fordeling holdt seg stabil. Ulike virkemidler skal ivareta målet om en geografisk fordeling langs kysten. Det er i dagens system derfor gjennom adgangsbegrensning at hensynet til geografisk fordeling kan ivaretas. Undersøkelsen legger til grunn at det kan virke som om utformingen og praktiseringen av virkemiddelapparatet har kommet kystdistriktene til gode i ulik grad. Disse medlemmer legger til grunn at Regjeringen gjennom ulike reguleringer og begrensninger på flere områder og nivåer i stor grad imøtekommer de distriktsmessige hensyn.
Disse medlemmer er enig i at det er vanskelig å få frem nyanser i undersøkelsen når det ikke skilles mellom pelagisk fisk og bunnfisk. Når man vurderer alle bestander under ett, mister en effekten med hensyn til fordeling som konsekvens av at ulike bestander har utviklet seg ulikt i sammenligningsperioden.
Disse medlemmer ser også at tabeller over hvordan økningen i totalfangst og totalverdi er fordelt, har begrenset verdi i revisjonssammenheng fordi hele fordelingssystemet bygger på en fordeling av kvoteandeler av de ulike bestandene på fartøygrupper der andelene bare unntaksvis og i marginal grad påvirkes av totalkvotens størrelse.
Undersøkelsen legger til grunn at Fiskeridirektoratet bør følge en systematisk prosess for å identifisere, analysere, prioritere og håndtere risiko som er knyttet til ressurskontroll. Det hevdes at risikoanalyse gjennomføres hovedsakelig som en muntlig og uformell prosess. Det mangler skriftlighet, struktur og systematikk i de ulike fasene av prosessen for å avdekke risiko. Dette vil være et nyttig hjelpemiddel for å oppnå målet om effektivitet.
Komiteen peker på at departementet erkjenner for lite skriftlighet og dokumentasjon i arbeidet med ressurskontroll, men uttaler at dette har vært en bevisst prioritering fra deres side ut fra tilgjengelige ressurser. Selv om departementet synes fokus på manglende formalitet og skriftlighet i kontrollarbeidet er så dominerende, at andre sider ved ressurskontrollen belyses dårlig. Risikovurdering og -planlegging har funnet sted selv om det ikke er skriftlig dokumentert i ønsket omfang. Selv om departementet selv mener at forvaltningen totalt sett har hatt et smidig og raskt system for oppfølging og håndtering av risiko, forutsetter komiteen at arbeidet med mer og bedre skriftlighet, bedre rutiner og dokumentasjon i arbeidet med ressurskontroll prioriteres slik at sporbarheten i systemet øker.
Komiteen har også lagt merke til at departementet selv mener de viktigste kontrollutfordringene i Barentshavet har vært å avdekke og etablere tiltak mot manglende kontroll med omlasting fra russiske fiskefartøy. Av andre forhold som er verdt å nevne, er fokus på samarbeidsprosessene overfor EU og Russland for å få til en harmonisering av regler for rapportering, omregningsfaktorer, veiing og vanntrekk.
I undersøkelsen fremkommer det at salgslagene inndrar årlig betydelige beløp i forbindelse med kvoteoverskridelser og andre ulovligheter. I 2001 utgjorde inndratt fangstverdi 76 mill. kroner, og tendensen har vært stigende i analyseperioden. Midlene tilfaller salgslagene og kan disponeres til blant annet ressurskontroll.
Salgslagene har en lovpålagt plikt til å rapportere til departementet hvor store beløp de har inndratt, og hvordan de er benyttet. I en tiltakspakke for styrket ressurskontroll i St.prp. nr. 1 (2001-2002) ble salgslagene pålagt å anvende de inndratte midlene utelukkende til å styrke ressurskontrollen. Komiteen forutsetter at dette følges opp.
I forhold til etatsstyring skal virksomhetens mål fastsettes og i størst mulig grad konkretiseres ved hjelp av resultatkrav. Disse skal være konkrete slik at det er mulig å rapportere om måloppnåelse og vurdere eventuelle avvik. Undersøkelsen viser at de resultatkrav som finnes er av kvalitativ karakter og inneholder få konkrete måltall. Verken departementet eller direktoratet bruker i særlig grad resultatindikatorer. Det fokuseres i større grad på å gi beskrivelse av aktiviteter enn på resultat og måloppnåelse. Komiteen har forståelse for at manglende resultatindikatorer først og fremst kan skyldes komplekse politiske mål som gjør det vanskelig å finne frem til gode indikatorer det kan knyttes konkrete resultatkrav til, men forutsetter likevel at det må kunne finnes områder hvor dette er mulig.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti ser at Riksrevisjonens undersøkelse betrakter i stor grad de ulike tema som selvstendige tema, men i realiteten er det en tett sammenheng mellom dem. Kompleksiteten i fiskeriforvaltningens oppgaver og utfordringer har økt betydelig de senere år. Nøkkelen til å realisere næringens verdiskapingspotensial - samtidig som en bidrar til en fornuftig og bærekraftig ressursforvaltning, et enklere regelverk og gjennom dette god kontroll - i første rekke ligger i kapasitetsreduksjon. Disse medlemmer ser også at økt press på ressursene på grunn av voksende fangstkapasitet øker forvaltningens oppgaver innenfor regulering av deltakelse og utøvelse samt kontroll. Dessuten er det stilt nye krav til forvaltningen for å oppfylle nye vedtatte retningslinjer knyttet til biologisk mangfold og miljøspørsmål generelt.
Komiteen ser nytten av en forvaltningsrevisjon av forvaltningen av fiskeressursene. Denne rapporten gir viktig lærdom både til forvaltningen, Stortinget og næringen.