Vedlegg 1: Brev fra Utenriksdepartementet v/utviklingsministeren til utenrikskomiteen, datert 2. november 2004
Det vises til brev av 21. oktober 2004 med spørsmål fra Arbeiderpartiet. Svar på spørsmålene følger nedenfor:
I høringene ble det vist til undersøkelser som viser at andelen av norsk bilateralt utviklingssamarbeid innen miljø har gått ned med ca. 1/4 i perioden 1999-2003. Innsatsen til biologisk mangfold, og innsatsen til vannressursforvaltning, - forsyning og sanitær i Afrika har falt i samme periode, ifølge informasjonen som fremkom på høringene. I denne sammenhengen fremkom også påstander om at Stortinget blir feilinformert om miljøets andel av bistanden. Hva er departementets forklaring på dette?
APs spørsmål kan deles i to hovedgrupper i) spørsmålet om nedgang i miljøbistanden og bistanden til vannressursforvaltning, - forsyning og sanitær og ii) påstand om at Stortinget blir feilinformert mht. miljøbistanden
Ad i) Spørsmålet om nedgang i bistanden til miljøområdet, samt vann/sanitær.
Bistandsrapporteringen tar utgangspunkt i OECD/DACs regelverk. Samlet miljørettet bistand for perioden 1999-2003, slik OECD klassifiserer denne, er bortimot uendret. Dette gjelder både den miljøspesifikke og miljøintegrerte bistanden. Dette fremgår av tabellen nedenfor.
År | 1999 | 2000 | 2001 | 2002 | 2003 |
Miljøspesifikk | 695 | 663 | 777 | 709 | 694 |
Miljøintegrert | 553 | 514 | 591 | 582 | 561 |
Totalt | 1248 | 1177 | 1368 | 1291 | 1255 |
Sammenlikner en med miljøbistanden fra 1994-1999 varierte denne mellom 829 mill. kr. og 1042 mill. kr. årlig. Den miljørettede bistanden de siste fire år har med andre ord ligget på et høyere nivå i absolutte tall enn tidligere år. Dette gjelder både de miljøspesifikke og de miljøintegrerte tiltakene.
Det er imidlertid riktig at den miljørettede bistandens andel av den totale norske bilaterale bistanden (stat-til-stat-, multibi- og NGO-bistanden) har gått ned fra 17 pst. til 13 pst. i perioden 1999-2003. Dette skyldes i stor grad at den samlede norske bistand har økt med 4,3 milliarder de siste 4 årene.
Den finansielle støtten til biologisk mangfold har for eksempel økt til Afrika. Andelen av norsk bistand til biologisk mangfold samt til vann og sanitær har imidlertid sunket fordi bistandsbudsjettet totalt har gått vesentlig opp. I tråd med stortingsflertallets prioriteringer har økningene på bistandsbudsjettet de senere årene særlig kommet sektorer som utdanning og helse/HIV-AIDS til gode (jfr. bl.a. Innst. S. nr. 229 (1995-96), Budsjett-innst.S. nr. 3 (1998-99), Budsjett-innst.S. nr. 3 (1999-2000), Budsjett-innst.S. nr. 3 (2000-2001), Budsjett-innst.S. nr. 3 (2001-2002), Budsjett-innst.S. nr. 3 (2002-2003)). Dette betyr imidlertid ikke at miljørelatert bistand er nedprioritert.
Når bistanden forandrer karakter, kan dette også påvirke volum og fordeling mellom sektorer. Utdanning, helse og hiv/aids er sektorer som i vesentlig grad støttes gjennom sektorprogrammer, samfinansiering, eller ulike budsjettstøtte-løsninger, og i mindre grad gjennom enkeltprosjekter. Dette bidrar også til mindre svingninger i bistandsinnsatsen fordi en ikke trenger tilsvarende lang planleggingshorisont og prosjektsykluser. På miljø- og vannområdet skjer bistanden fortsatt i første rekke gjennom enkeltstående prosjekter, der en er mer sårbar for slike svingninger. For vann og sanitær i Afrika skyldes for eksempel reduksjonen i andelen avslutningen av det bilaterale samarbeidet med Zimbabwe hvor det var et stort vannprogram. Et større samfinansieringsprogram med Verdensbanken innen vannforsyning i Zambia ble dessuten ferdigstilt i den aktuelle perioden.
På miljøområdet og på vannsektoren har en også sett en overgang mot større vekt på bistand til kapasitetsbygging og institusjonsutvikling for å styrke landenes evne til selv å løse disse utfordringene. På vannområdet skyldes denne endringen bl.a. de blandete erfaringer man hadde med giverstyrt prosjektbistand på dette området under det såkalte "vanntiåret" på 80-tallet. Denne nye formen for bistand er svært viktig og gir langt større nasjonalt eierskap, men har ofte lavere kostnader enn de mer tradisjonelle operasjonelle prosjektene innenfor miljø og vann. Satsingen på slike andre bistandsformer kan gjøre utslag på bistandsvolumet, uten at dette er noen følge av endrete politiske prioriteringer.
Endringer i samarbeidet med Zambia er også illustrerende for hvordan endret samarbeid blant giverne påvirker sektorfordelingen av norsk bistand. Tidligere var Norge en betydelig giver på vannsektoren i landet, men som ledd i en tettere samordning, faset Norge ut sin støtte til denne sektoren (og andre givere, blant andre Irland og Tyskland, overtok), og økte sin støtte til viltforvaltning/ biologisk mangfold. Slik fikk Zambia en bedre samordnet giverstøtte - i tråd med Zambias egne prioriteringer. På noen områder, f.eks. knyttet til felles forvaltning av delte vassdrag, ser vi også at landene trenger svært lang tid på å utvikle felles prosjektforslag. Dette har bidratt til det relativt lave nivået på den norske støtten til forvaltningen av Zambezi-vassdraget.
Reduksjonen i den relative andelen til disse områdene er derfor ikke resultat av en politisk nedprioritering, men mer overordnede endringer i utviklingssamarbeidets karakter knyttet til nasjonale prioriteringer og giverkoordinering. Det viktigste er at Norge bidrar til at det skjer en skikkelig innsats innen miljø og ressursforvaltning, samt vann og sanitær i våre samarbeidsland fra giversiden. Innsatsen skal ikke – og bør ikke – stå og falle med at norske bistandsaktører alltid må være involvert.
I St.meld. 35 (2003-2004) er miljø og vann/sanitær høyt prioritert som en viktig målsetting for norsk bistand, jfr. Tusenårsmål nr. 7: "Sikre en miljømessig bærekraftig utvikling", delmål 10: "Halvere andelen mennesker uten bærekraftig tilgang til sikkert drikkevann" og delmål 11: "Oppnå betydelig bedring i leveforholdene for minst 100 millioner mennesker som lever i slumområder (innen 2020)".
Det legges opp til en økning i bistanden til miljøformål både i 2004 og 2005. Selv om det må tas forbehold om at tallene for miljøinnsatsen i 2004 ikke er endelige, ligger det an til en nominell økning i bistanden. Det gjøres også oppmerksom på at det i forslaget til statsbudsjettet for 2005 legges opp til en samlet bevilgning til miljøformål på 1,451 mrd. kroner, i henhold til OECDs kriterier, noe som er en vekst på omlag 9 pst. Den økning i miljøinnsatsen som foreslås for neste år er med andre ord nesten på linje med den foreslåtte totale økningen i bistanden.
Fra Regjeringens side erkjenner vi likevel at det er et forbedringspotensiale mht. miljøinnsatsen innenfor norsk bistand. For å sikre at miljøbistanden ivaretas på best mulig måte, og i tråd med den overordnede bistandspolitikken, vil innsatsen på dette området bli gjennomgått. Dette vil danne grunnlag for utformingen av en revidert miljøstrategi (Utenriksdepartementet, 2000-2005), slik det også er varslet om i St. meld. nr. 35 (2003-2004). Videre vil UD i forbindelse med revidering av "Bistandshåndboken", som brukes av alle saksbehandlere som forvalter bistandstiltak, sørge for at hensynet til miljøintegrering og konsekvensutredninger ivaretas på en forsvarlig måte.
Ad ii) Påstanden om at Stortinget blir feilinformert
Norge, som alle andre giverland, følger OECD/DACs regler for statistikkføring og rapportering av sin bistand. OECD krever at alle tiltak statistikkføres til en bestemt sektor, f. eks. miljø eller energi. Systemet er gjensidig utelukkende, dvs. at en kan bare velge én sektor. Velges miljø, vil tiltaket registreres som miljøspesifikt. I tillegg krever OECDs regler (innført i 1999) at det rapporteres om bistandstiltakene bidrar til å nå spesielle tverrgående mål. Disse målene er likestilling, miljø samt godt styresett/menneskerettigheter. De tverrgående målene kan være et hovedmål eller delmål i tiltaket. Krysses det av for f.eks. det tverrgående tema miljø i et energiprogram, vil dette programmet registreres som et miljøintegrert program. I departementets rapportering til Stortinget går det klart fram hvor store beløp som er brukt til henholdsvis miljøspesifikke og miljøintegrerte tiltak (jfr. Utenriksdepartementets St.prp. nr. 1 (2003-2004) og Utenriksdepartementets St.prp. nr. 1 (2004-2005)).
Fra de frivillige organisasjonenes side er det også framsatt kritikk når det gjelder feilkoding av bistandstiltak. Dette gjelder, i følge lister de har publisert, spesielt tiltak der miljø er registrert som delmål. OECD/DAC har kriterier for hvordan kodingen for miljøintegrering skal foregå. Det er den enkelte saksbehandler i UD, Norad eller ved en ambassade som kjenner bistandstiltaket best og som vil legge det inn i statistikkbasen. Dette gjøres ut fra OECD/DACs kriterier, men det vil i praktiseringen av disse også komme inn elementer av skjønn. Det kan selvfølgelig oppstå feil, og det er også mulig at saksbehandleren vil vurdere miljøintegreringen i tiltaket annerledes enn de frivillige miljøorganisasjonene. Eventuelle feil kan slå ut i begge retninger, dvs. at noen kan bli ført som miljøintegrerte tiltak som ikke burde være det og vise versa. Dette dreier seg imidlertid om unntaksvise tilfeller. Det er ikke grunn til å anta at det begås feil som til sammen gir et skjevt bilde av den totale innsatsen på miljøområdet.
Jeg kan ikke se at det ut fra det som er sagt over er grunnlag for å hevde at Stortinget feilinformeres.
I stortingsmeldingen vises det til Den afrikanske partner-eksamineringsmekanismen (African Peer Review Mechanism - APRM). I de åpne høringene ble det blant annet foreslått en global eksamineringsmekanisme for utvikling etter mønster fra OECDs landsstudier. Formålet er, ifølge forslaget, å sikre kvaliteten i bistanden, å støtte opp om prinsippet om godt styresett og å sørge for at rettighetsperspektivet ivaretas og ikke krenkes av nasjonal og internasjonal politikk og finansinstitusjonenes strategier mot fattigdom. Hva er Regjeringens syn på et slikt forslag om en global eksamineringsmekanisme?
African Peer Review Mechanism (APRM) er en del av NEPAD (New Partnership for Africa’s Development"). Mekanismen er en frivillig ordning – som p.t. omfatter 23 land – for å la landene underkastes en eksaminasjon mht. økonomisk politikk, styresett, demokratiseringsprosesser og menneskerettigheter. APRM er ennå i en innledende fase, og det vil ta noe tid før en kan forvente å se resultater.
NEPADs visjon er bygget på et reelt partnerskap mellom Afrika og industrialiserte land. I NEPAD tar afrikanske ledere på seg ansvaret for, og eierskapet til, sine egne lands utvikling. Til gjengjeld forventes det at giversiden også reformeres og utvikles. Ikke minst ønskes dette gjort gjennom en gjensidig eksaminering ("mutual review") i regi av FNs økonomiske kommisjon for Afrika (ECA) og OECD. Dette er fulgt opp i form av et rammenotat fra ECA og OECD (høsten 2003), der prinsippene for en slik eksaminering skisseres, med foreslått oppstart 2005. Her skal de afrikanske land eksamineres bl.a. i forhold til politisk som økonomisk styresett, samt innsats for kapasitetsbygging. OECD-landene skal på sin side gjøre rede for bistandsvolum og -effekt, samt for konsistens i politikken ("policy coherence"). Norge har vært blant initiativtakerne til og aktivt støttet utviklingen av en slik gjensidig eksamineringsmekanisme.
Størst mulig åpenhet i utviklingssamarbeidet, både fra giver- og mottagersiden, er nødvendig, ikke minst for å kunne se hvorvidt inngåtte forpliktelser om partnerskap, økt bistandsvolum, endring av nasjonale og internasjonale rammebetingelser, m.v. faktisk blir fulgt opp. Norge er da også blant de første giverland som legger fram en egen rapport om vårt arbeide med FNs Tusenårsmål nr 8, som nettopp omhandler disse forholdene. Vi oppfordrer også aktivt andre giverland til å gjøre det samme.
Når det gjelder en global eksamineringsmekanisme som skissert, vil man nok først kunne vinne nyttige erfaringer fra det ovenfor omtalte ECA/OECD-prosjektet, før man eventuelt tar en globalt dekkende mekanisme opp til vurdering. Her må også gjennomførbarhet være et viktig kriterium.
I høringene ble det vist til manglende kjønnsperspektiv i PRSP’ene og manglende kvinnelig deltakelse i PRSP-prosessen. Når det gjelder fattigdomsstrategiene skriver Regjeringen på side 82 i meldingen at Norge har bidratt med ressurser både til fattigdomsstudier og analyser for at kunnskapsgrunnlaget skal bli best mulig, og til at viktige interessegrupper som kvinner og miljøorganisasjoner også deltar. Kan Regjeringen si noe om oppfølgingen av disse studiene og analysene, og hvorvidt det har bidratt til å trekke kvinner mer med i PRSP-prosessene?
Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) krever bred folkelig deltakelse i PRSP-prosessen i hvert enkelt land for at disse institusjonene skal kunne benytte PRSP’ene som grunnlag for långivning (PRSC/PRGF-lån). Deltakelse i tilblivelsesprosessen forventes å resultere i en forankring, legitimitet og oppslutning i befolkningen som er nødvendig for god iverksettelse. Det internasjonale samfunnet, ikke minst frivillige organisasjoner, har en viktig rolle mht. å fremme bred folkelig deltakelse i PRSP-prosessen.
Det er gjennomført studier av PRSP-prosessen i en rekke land. Chr. Michelsens Institutt (CMI) har utarbeidet en studie av dette i Malawi og Zambia. CMI og Senter for Utviklingsstudier (SUM) ved Universitetet i Oslo gjennomfører en studie om i hvilken grad forskning i samarbeidsland (Tanzania, Malawi, Uganda og Kenya) har bidratt til utforming av PRSP-ene på områder som utdanning og landbruk. CMI samarbeider med Institute of Development Studies, Universitetet i Helsinki, som utarbeider PRSP-studier i Honduras, Tanzania og Vietnam. Disse er finansiert av FINNIDA. Videre er relevante studier publisert av Overseas Development Institute, London og organisasjonen PRS Watch.
Norge har i lengre tid bidratt til en rekke studier og datainnsamling om fattigdomssituasjonen i flere samarbeidsland, bl.a. Bangladesh, Mosambik, Uganda, Malawi og Tanzania, herunder i form av støtte til statistikkontorer.
Giverkoordineringsforumet SPA (Strategic Partnership with Africa) var tidlig ute og gjennomførte en studie av PRSP-prosessene i flere afrikanske land. Som i flere andre studier, fant man at kvaliteten på prosessen varierte betydelig fra land til land, men at PRSP-prosessene hadde åpnet opp diskusjonene rundt politikkvalg og bidratt til at flere ble involvert i slike diskusjoner, blant annet i forhold til kjønnsperspektiv.
Studiene inngår i en kunnskapsbase som gir god innsikt i PRSP-enes tilblivelsesprosess, herunder forskjellige gruppers deltakelse, og PRSP-enes relevans for bekjempelse av fattigdom.
Generelt kan man si at det oftest er en bred deltakelse i utarbeidelsen av PRSP-ene. En positiv bivirkning av PRSP-prosessen i enkelte land har vært at det sivile samfunnet er blitt styrket, noe vi fra norsk side aktivt støtter opp om og ønsker velkommen. Vanligvis er kvinneorganisasjoner aktive, men omfang og kvalitet varierer, bl.a. avhengig av hvor godt kvinnene er organisert. Eksempelvis er det i Zambia fremkommet klager over at PRSP-prosessen i 2001 la for liten vekt på likestillingsanalyse.
Vi har dessverre ikke tilstrekkelig systematisk informasjon om kvinners deltakelse i PRSP-prosessene, om de har fått gjennomslag for sine synspunkter i selve dokumentet og om hvilke utslag dette har fått i iverksettelsesfasen. Det er dessverre også lang vei fra studier til handling, og det er neppe korrekt å hevde at studier direkte har bidratt til å trekke kvinner mer med i PRSP-prosessene. Jeg tror imidlertid at studier bidrar til økt kunnskap og bevissthet som i neste omgang kan omsettes i handling, herunder legge forholdene til rette for kvinners reelle deltakelse i viktige prosesser.
Norge legger betydelig vekt på å bidra til å påvirke myndighetene i samarbeidsland til å legge til rette for en bred deltakelse fra det sivile samfunnets side, inkludert av kvinneorganisasjoner, i PRSP-arbeidet. Dette kan gjøres i vår dialog med myndighetene og ved at vi støtter nasjonale/lokale organisasjoner i deres påvirkerrolle og bistår dem med kompetanse og kapasitetsbygging. For øvrig vises det også til svaret på spørsmål nr. 5 at det også skjer en betydelig videreutvikling av PRSP-ene som instrumenter for nasjonalt eierskap og bred folkelig forankring av nasjonale planer, og at en ser positive endringer i de såkalte 2. generasjons-PRSP’ene.
Flere av Norges samarbeidsland har begynt å ta hensyn til kvinner og likestilling i PRSP-ene. Norge har vært aktiv deltaker i noen av disse prosessene, bl.a. i Pakistan, Malawi, Zambia og Uganda. Eksempelvis planlegger vi å ha "gender budgeting" og kvinners rolle i fattigdomsbekjempelse som et sentralt tema i neste fase av samarbeidet med Zambia, og vi vil bidra til å sette kvinnebevegelsen i stand til å delta i utviklingen av neste PRSP.
Norge har vært en pådriver for at Verdensbanken bedre integrerer likestilling i bankens operasjoner, herunder ved utviklingen av PRSP-er. Departmentet har i en årrekke gitt betydelige ekstramidler til dette arbeidet. Norge har sammen med Nederland etablert et Trust Fund for Gender Mainstreaming – Genfund. En av målsettingene med dette fondet er å sikre et bedre kjønnsperspektiv i utviklingen av nasjonale fattigdomsstrategier. Norge bidrar med NOK 4 mill. i året til dette fondet.
Jeg ser det som viktig at vår innsats for likestilling har forankring i nasjonale prosesser. Jeg tror vi vil lykkes bedre med denne tilnærmingen enn ved å satse på egne særbevilgninger med mindre kvinnerelaterte prosjekter uten en slik forankring.
Alle våre ambassader må arbeide videre med å styrke integreringen av hensynet til kvinner og likestilling i nye samarbeidsformer og på områder som tradisjonelt ikke har vært gjenstand for slikt fokus, bl.a. konfliktforebygging og fredsbygging.
Vår innsats for utvikling og fred har liten sjanse til å lykkes dersom halvparten av befolkningen - kvinner - ikke får anledning til reell deltakelse. Kvinne- og likestillingsperspektivet må innarbeides i alle prosesser, på alle nivåer: i analyser, behovsvurderinger, i policydokumenter (inkludert fattigdomsstrategier), i planlegging, iverksettelse og evaluering. Dette gjelder naturligvis i land som ikke er rammet av voldelig konflikt så vel som land som er rammet av konflikt. Her er mye ugjort. Giverland, samarbeidsland, sivilt samfunn, privat sektor, regionale og multilaterale organisasjoner har store utfordringer på dette feltet. Utenriksdepartementet skal i 2005 foreta en gjennomgang og oppdatering av Kvinne- og likestillingsstrategien fra 1997 med en styrking av innsatsen for kvinners rettigheter som målsetning, slik det også fremgår av St.meld. nr. 35 (2003-2004).
I høringen ble det på utdanningsområdet henvist til Nepal, ett av Norges hovedsamarbeidsland, og at det herfra ble rapportert fra fagforeningskolleger om at skolen privatiseres i stor grad, samtidig som det skjer en desentralisering som etter deres syn reelt sett svekker tilbudet og medfører at svake grupper faller utenfor. Hva er Regjeringens kommentar i forhold til dette konkrete eksemplet, og er en slik utvikling innenfor rammen av Regjeringens utdanningsstrategi innenfor utviklingspolitikken?
Regjeringens strategi for utdanning for alle går ut på å styrke den offentlige skolen. Dette er den beste måten å sikre gratis grunnutdanning for alle elever. Støtten kanaliseres gjennom utdanningsprogrammer i regi av nasjonale myndigheter og multilaterale organisasjoner (UNICEF, Verdensbanken) som støtter opp om den offentlige skolen.
Regjeringen støtter utdanning gjennom frivillige organisasjoner som et supplement til den offentlige skolen, bl.a. for å nå målgrupper som er lite tilgjengelige gjennom andre kanaler og for å bevisstgjøre folk omkring nytten av utdanning. Frivillige organisasjoner kan bidra til å utvikle pilotmodeller for ulike former for undervisning, tilpasset grupper med spesielle behov og grupper som faller utenfor det normale skolesystemet. Støtten kan også vurderes som et virkemiddel i dårlig styrte land hvor et stat-til-stat samarbeid ikke kan forsvares.
Støtte til generell privatisering av grunnskolen vil derfor være i strid med regjeringens tilnærming, slik det fremgår av utdanningsstrategien.
Når det gjelder situasjonen i Nepal helt konkret er ikke privatisering av skolen noen del av en offentlig strategi i Nepal. Utdanningspolitikken i landet åpner imidlertid for private skoler. "Private" skoler er imidlertid ikke et entydig begrep. Når det gjelder det brede utdanningsprogrammet for grunnskolen, som støttes av Norge, er det ikke uvanlig at lokalsamfunn starter sine egne skoler der det er langt til ordinære offentlige skoler. Det nye er at disse nå skal motta offentlig støtte. Det er den nepalske regjeringens politikk å overføre mer ansvar for driften av grunnskolene til lokale skolekomiteer. Dette forseres nå som en respons på konfliktsituasjonen, hvor skolemyndighetene i begrenset grad når ut til lokalsamfunn. I dagens Nepal er dette mange steder den eneste måten å opprettholde og videreutvikle skoletjenestene, og et viktig grep for å opprettholde skoletilbudet til marginaliserte grupper. Målsettingen med desentraliseringen er nettopp å styrke tilbudet og inkludere svake grupper, basert på tanken om at det er lokalsamfunnene som best vil sikre dette. Det er en sterk tradisjon i Nepal for å ta lokalt ansvar. Om virkningene av desentraliseringen oppfyller målsettingen er det for tidlig å si noe om, da reformene bare har pågått i to år, og desentraliseringen gjennomføres under svært vanskelige rammebetingelser, herunder betydelig konflikt mellom maoistgruppene og den nepalesiske regjering.
Privat skoledrift, som hovedsakelig er et fenomen på videregående nivå og i byområder, er forøvrig for tiden et hett politisk tema i Nepal. Den maoistiske opprørsbevegelsen er motstander av private skoler, og det føres for tiden forhandlinger mellom myndighetene og maoistene om en sterkere regulering av private skoler og begrensning av hvor mye skolepenger de kan ta, m.v. Maoistene har presset mange private skoler til å stenge, og belastningen på de offentlige skolene har økt. I praksis er således økt privatisering ikke mulig i dagens situasjon.
Spørsmålet som er stilt kan tyde på at en har tatt utgangspunkt i en normalsituasjon og ikke i den svært alvorlige konfliktsituasjonen Nepal nå befinner seg i.
I meldingen skriver Regjeringen på side 85 at den vil "bidra til å styrke kvaliteten av fattigdomsstrategiene, samt styrke et reelt nasjonalt eierskap med deltakelse fra det sivile samfunn, og med forankring i folkevalgte organer".
Hvordan vil Regjeringen konkret arbeide for å oppnå at det sivile samfunn sikres større innflytelse på utformingen av fattigdomsstrategiene (PRSP)?
PRSPene er instrumenter for nasjonal styring og nasjonale politiske valg i fattige land. For at de i praksis skal bli styrende for politikken i disse landene, er det avgjørende at landene har størst mulig grad av eierskap i forhold til strategiene. Ulike føringer og forsøk på styring fra givernes side i forhold til innhold og fokus i PRSPene vil undergrave de fattige landenes eierskap til strategiene. Verken Verdensbanken, IMF eller bilaterale givere kan eller bør styre PRSP-prosessene i de enkelte land. Men vi kan og bør gå inn i dialogen om PRSPene på landnivå og komme med innspill når det er relevant.
Norske prioriteringer i forhold til PRSP-prosessene på landnivå er blant annet å:
– øke parlamentenes involvering og innflytelse i PRSP-prosesser, og å
– styrke det sivile samfunns deltakelse og innflytelse
I diskusjonen om PRSP må vi ta med i bildet at konseptet kun er 5 år gammelt og har utviklet seg betydelig i løpet av denne tiden. Den første runden med PRSPer ble for en god del lands vedkommende utarbeidet relativt hurtig for at landene raskt skulle få HIPC gjeldslette. Når flere land nå er i ferd med å utarbeide 2. generasjon PRSPer, ser vi at det ligger grundigere utred-ninger og prosesser til grunn for disse planene enn hva tilfelle var for 1. generasjons PRSPene.
For regjeringen er det viktig at fattigdomsplanene får en grundig behandling i landenes parlamenter. Innsatsen fra det sivile samfunnet i forhold til PRSP vil også være viktig for parlamentsmedlemmene i denne prosessen.
Et hovedsiktemål med støtten som i dag kanaliseres gjennom norske organisasjoner i utviklingssamarbeidet er nettopp å styrke sivile samfunnsaktører i samarbeidsland gjennom organisasjons- og kompetansebygging. Dette vil sette dem i stand til å være mer aktive aktører, blant annet i forhold til PRSP-prosesser. Det er en viktig forutsetning at samarbeidet skal gi en merverdi utover den rene overføringen av penger, noe som gjelder hva enten innsatsen er fokusert på tjenesteyting, eller menneskerettighetsarbeide.
Det er Regjeringens politikk å stimulere til et bredt samarbeide mellom aktører innenfor hele det spekteret som et pluralistisk samfunn bør omfatte. En viktig indikator på resultatoppnåelse vil være i hvilken grad samarbeidspartnere, det være seg fagforeninger, funksjonshemmedes organisasjoner eller tjenesteytende orga-nisasjoner, evner å påvirke og bidra til nødvendige endringsprosesser.
For organisasjoner som samarbeider om tjenesteytende tiltak, er det et ufravikelig krav at innsatsen ses i lys av overordnede nasjonale strategier og utviklingsplaner, og positivt bidrar til å oppfylle eller forbedre disse.
Norge har bidratt til å finansiere en rekke studier av erfaringene med å benytte PRSP-konseptet i praksis. Våren 2003 tok Norad initiativ til en undersøkelse med fokus på samarbeid mellom aktører i det sivile samfunn og lokale myndigheter omkring nasjonale fattigdomsstrategier og sektorprogrammer. Resultatene fra fire landstudier peker på betydelige utfordringer det er viktig å adressere, samtidig som det viser seg å være vesentlige forskjeller fra land til land, avhengig av myndighetenes holdning til slikt samarbeid og faglig innsikt og organisatorisk styrke hos de sivile aktørene.
Regjeringen ser det derfor som viktig å opprettholde et sterkt fokus på betydningen av det sivile samfunns deltakelse og fremholde dette i alle relevante fora, så vel som i dialogen med våre samarbeidsland.
Vi vil opprettholde et høyt nivå på støtten gjennom norske organisasjoner til styrking av sivile samfunnsaktører, og vi vil videreføre dialogen med organisasjonene om hvordan de gjennom sine partnerskap kan bidra til å styrke samarbeidsorganisasjoner på dette feltet.
Flere norske aktører er allerede kommet langt i denne tenkningen. Det kan f.eks. vises til hvordan Kirkens Nødhjelp arbeider i Øst-Afrika, der man jobber mye gjennom nasjonale kirkeråd og andre kirkelige nettverksorganisasjoner. To eksempler på slike strategiske partnerskap i Øst-Afrika er BEACON (Building East African Community Network) og EACOR (Eastern Africa Coalition on Economic, Social and Cultural Rights). Dette er økumeniske nettverk som arbeider for økonomisk rettferd, folkelige rettigheter, mot kjønnsdiskriminering, kjønnslemlestelse og hiv/aids. Gjennom denne typen arbeid håper KN å øke de kirkelige partnernes interesse for og påvirkning på offentlige fattigdomsplaner, og at dette vil bli gjenspeilet i medias dekning av slike spørsmål og dermed bidra til at disse aktørene oppnår anerkjennelse hos nasjonale myndigheter og politiske ledere.