Regjeringen fremholder at menneskeverdet er ukrenkelig. Arbeidet for menneskerettighetene er en naturlig konsekvens av dette. Mange karakteriserer den ekstreme fattigdommen som vår tids største menneskerettighetsutfordring. Mens vi i den rike delen av verden har fått en betydelig økning i levestandard, har det kun vært en mindre nedgang i antallet mennesker som lever i absolutt fattigdom. Over en milliard mennesker mang­ler de mest grunnleggende muligheter til å sikre seg selv og sin familie mot sult og sykdommer som kan forebygges og leges med enkle virkemidler. Dette er vår tids største utfordring.

Utviklingspolitikk er ikke veldedighet. Regjeringen legger vekt på at det dreier seg om å bidra til at menneskerettighetene kan innfris for alle. Gjennom FNs menneskerettighetserklæring og konvensjonene om sivile og politiske og økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettigheter er det slått fast at menneskerettighetene gjelder for alle og at alle har like rettigheter. Norsk utviklingspolitikk slik den uttrykkes i meldingen, hviler på en grunnleggende forutsetning om at alle mennesker har det samme menneskeverd. Også utvik­lingspolitikk blir dermed en rettighetsagenda. Det dreier seg også om å fremme menneskerettigheter - de økonomiske, sosiale og kulturelle så vel som de sivile og politiske. Kampen mot fattigdom er en rettferdssak. Til grunn for norsk utviklingspolitikk ligger en optimistisk og sterk tro på mennesket. Det er enkeltmennesker som hver for seg og i fellesskap skaper utvikling og en bedre fremtid. Enkeltmennesket må derfor stå i sentrum for utviklingsprosessene, slik Regjeringen fremholder. FNs utviklingsprogram (UNDP) definerer utvikling som en prosess som utvider menneskers valgmuligheter. Fattigdom gir lite rom for å velge å sikre seg en annen tilværelse, det være seg for enkeltmennesker eller for land. I dette perspektivet dreier utvik­lingspolitikk seg om å legge forholdene til rette, nasjonalt og internasjonalt, for den enkeltes mulighet til å skape en ny fremtid og for fattige lands mulighet til det samme. Derfor handler det etter Regjeringens oppfatning om å bidra med menneskelige ressurser, helse og utdanning, demokrati, ytringsfrihet og likhet for loven. Dessuten fordrer det en målbevisst politikk for å forvalte naturressurser og miljø slik at livsgrunnlaget for de fattigste sikres og bedres. Man må legge vekt på rammevilkår som ikke undergraver fattige lands mulighet til utvikling, men utvider den, enten det gjelder sletting av gjeld eller mer rettferdige handelsvilkår som innebærer at utviklingslandenes varer får reell adgang til markeder i nord. Det handler om hjelp til selvhjelp.

Fattigdommen må bekjempes. Det vil kreve innsats gjennom politisk arbeid i internasjonale fora for globale reformer, betydelige politiske, sosiale og økonomiske reformer hos utviklingslandene og vilje til utstrakt bistandsinnsats og samarbeid fra rike land. Det vil kreve partnerskap med næringslivet og frivillig sektor.

Det er skjedd store endringer både i utviklingslandene og i det internasjonale arbeidet med å bekjempe fattigdommen i det siste tiåret. Forrige stortingsmelding om norsk politikk overfor utviklingslandene var St.meld. nr. 19 (1995-1996) En verden i endring. Utfordringene som er assosiert med debatten om globaliseringens tidsalder, var gjenstand for Regjeringens arbeid med St.meld. nr. 19 (2002-2003) En verden av muligheter. Fattigdomsproblemet er viet bred omtale i denne sammenhengen. Globaliseringsmeldingen omfatter imidlertid ikke det internasjonale samarbeidet for å bekjempe fattigdommen i sin fulle bredde, slik dette tar utgangspunkt i FNs tusenårsmål om utvikling og fattigdomsbekjempelse. Norge har deltatt i arbeidet for å forme internasjonal enighet om innholdet i utvik­lingspolitikken og er samtidig en, etter forholdene, betydelig aktør innenfor utviklingssamarbeidet. Endringene i internasjonal utviklingspolitikk og ny vektlegging av hva som skal til for å bekjempe fattigdom, gjør det etter Regjeringens syn naturlig at det nå fremmes en melding med en samlet fremstilling av utfordringene i utviklingspolitikken og Norges bidrag for å nå tusenårsmålene.

Tusenårsmålene er målene for fattigdomsbekjempelse og utvikling fra FNs tusenårserklæring som ble vedtatt av FNs hovedforsamling ved konsensus i september 2002. Erklæringen inneholder en rekke forpliktelser for FN og FNs medlemsstater vedrørende miljø, fred, sikkerhet og nedrustning, utvikling og fattigdomsbekjempelse, menneskerettigheter, demokrati og godt styresett. De fleste av målene skal innfris innen 2015.

Regjeringen mener Norge har et særskilt ansvar som et av verdens rikeste land. Man står overfor et etisk krav til å gjøre noe med uretten og påvirke utviklingen i positiv retning når man har mulighet til det. Norge kan bidra i negativ retning eller til en positiv utvikling.

I erkjennelsen av at vi lever i en stadig mer gjensidig, internasjonal avhengighet, kan utviklingspolitikken også ses som en måte å møte felles utfordringer på. På samme måte som et lands nød kan bli et annet lands flyktningproblem, bør Norge etter Regjeringens syn bidra til at vår rikdom kan bringe muligheter til andre. Vi lever i en verden med felles utfordringer. Fattigdom, miljøproblemer og internasjonal terrorisme er eksempler. Å bekjempe fattigdommen betyr også å bedre vår felles sikkerhet.

Fattigdom bekjempes ikke med bistand alene. Politiske endringer av internasjonale rammebetingelser og nasjonal politikk er de primære endringsfaktorene. Næringsliv og sivilt samfunn må mobiliseres i kampen. Den norske utviklingspolitikken skal være helhetlig. Bekjempelse av fattigdom er etter Regjeringens syn et politisk fellesanliggende.