Vurdering av Dokument nr. 8:92 (2003-2004)

Jeg viser til brev av 1. juli 2004 fra leder for kommunalkomiteen, Magnhild Meltveit Kleppa. I brevet ber komiteen om en vurdering av følgende private forslag fra representantene Heikki Holmas, Lars Rise, Signe Øye, Trine Skei Grande og Magnhild Meltveit Kleppa: "Stortinget ber Regjeringen vurdere å utvide kvoten med inntil 87 overføringsflyktninger for å ta imot de vietnamesiske båtflyktningene på Filippinene."

Regjeringen har foretatt en vurdering av forslaget og kommet til at Norge ikke bør ta i mot gjenværende vietnamesere på Filippinene for bosetting, da det er andre grupper som har behov for beskyttelse innenfor kvoten av overføringsflyktninger. Det er flere forhold som ligger til grunn for denne konklusjonen:

• – De gjenværende vietnameserne har ikke behov for beskyttelse eller gjenbosetting i tredje land. Både ambassaden i Manila og UNHCR har bekreftet at dette er personer som ikke faller inn under Flyktningkonvensjonen og ikke vurderes å ha behov for beskyttelse i et tredje land. Norges kvote bør som tidligere være forbeholdt personer med behov for beskyttelse, i hovedsak personer som tas ut i samarbeid med UNHCR. Bruk av kvoten til andre formål vil være et svært uheldig signal til det internasjonale samfunnet og ikke minst til personer som trenger beskyttelse.

• – Vietnamesere på Filippinene har nå mulighet til å vende tilbake til Vietnam uten å risikere noen form for forfølgelse. Dette er ansett som den fortrukne løsningen for personer som ikke lenger har behov for beskyttelse. I tillegg vil jeg understreke at ethvert land er forpliktet til å la egne borgere returnere. Beskrivelsen i dok. 8-forslaget er på dette punktet ikke riktig.

• – Når det gjelder rettslig status for vietnameserne på Filippinene i dag, så er den fastsatt i et vedtak fattet av filippinske immigrasjonsmyndigheter i 1996, der alle har fått en bekreftelse på at de er registrert i landet som "Remaining Vietnamese Nationals" (RVNs). Dette skulle gi dem rett til opphold, utdanning, arbeid, næringsrettet virksomhet og lignende. Det skulle gi dem tilgang til de samme offentlige tjenester som filippinere. Jeg har ingen indikasjoner på at disse forpliktelsene ikke blir oppfylt.

• – Når det gjelder sikring av gruppens rettigheter på lengre sikt, så ble det 30. juli 2003 fremmet et lovforslag om å gi de som hadde søkt asyl før 30. juni 1996 bosettingstillatelse og mulighet til senere å søke filippinsk statsborgerskap. Forslaget ble støttet av UNHCR. Lovforslaget ble vedtatt av Kongressen i juli 2003 og oversendt Senatet, der det fortsatt ligger til behandling. Utsettelsen kan skyldes flere forhold, men lovforslaget viser at filippinske myndigheter aksepterer at gruppen kan bli værende der i framtida og bli inkludert i det filippinske samfunnet.

• – Det er andre personer som lever i eksil under tilsvarende eller vanskeligere forhold enn vietnameserne på Filippinene. Blant disse er det også personer med slekt i Norge. Et vedtak om å ta imot vietnameserne på Filippinene vil kunne ha en presedensvirkning for andre grupper. Det vil være vanskelig å forklare andre flyktninger i Norge hvorfor de ikke kan få sine slektninger hit på tilsvarende måte.

Jeg ser ingen grunn til å endre vår innvandringspolitikk, selv om andre land gir opphold til personer i denne gruppen. USA har som kjent en helt annen immigrasjonspolitikk enn Norge og bruker den i langt større grad politisk enn Norge gjør. Jeg ønsker ikke å skape usikkerhet om hovedlinjene i norsk asyl- og innvandringspolitikk. Å gi opphold til vietnameserne på Filippinene vil bryte med vår tidligere praksis om å gi beskyttelse til de som trenger det mest, og det vil bryte med prinsippet om likebehandling av personer som ønsker opphold i Norge.

Dersom Stortinget skulle være av en annen oppfatning og likevel vedtar å ta imot denne gruppen for bosetting i Norge, ber regjeringen om å få komme tilbake til Stortinget med forslag om en særlov.

Som det framgår av punktene over, er denne situasjonen svært spesiell, og det vil ha uheldige konsekvenser å gi vietnameserne innreisetillatelse som overføringsflyktninger etter utlendingsloven § 22. Loven åpner riktignok for at både flyktninger og personer som ikke antas å være flyktninger, kan tas ut på denne måten, men det har tidligere ikke vært praksis. Etter min vurdering skal dette kun brukes i akutte nødsituasjoner, og ikke for å gi innreise til personer som ikke fyller de ordinære kravene til å søke eller få opphold i Norge, verken som asylsøkere, familiegjenforente eller arbeidsspesialister.

En særlov som gir opphold kun til denne gruppen vil tydeliggjøre at det er en engangs-hendelse på bakgrunn av en helt ekstraordinær situasjon. Det vil kunne forhindre en smitteeffekt i form av press fra andre grupper som ønsker slektninger til Norge, og det vil tydeliggjøre at gjeldende prinsipper for norsk inn­vandringspolitikk fortsatt står fast.