Dokument nr. 8:89 (2003-2004): - Forslag fra stortingsrepresentantene Magnar Lund Bergo, May Hansen, Sigbjørn Molvik og Siri Hall Arnøy om tiltak for å begrense bruken av dopingmidler blant barn og unge

Jeg viser til brev av 19. oktober d.å. om overnevnte.

1. Innledning

Jeg er enig i at det er all grunn til å ha oppmerksomheten rettet mot dopingmisbruk, - ikke bare innen den organiserte idretten, men også mot slikt misbruk i miljøer utenfor.

Idrettens organer selv har nedlagt et betydelig arbeid for å bekjempe bruk av dopingmidler innen idretten, noe jeg støtter fullt opp om. Jeg finner ikke grunn til å tvile på at idrettens organer selv klarer å håndtere brudd på dopingreglene innen idrettens rammer. Stiftelsen Antidoping Norge har en sentral plass i dette arbeidet.

Man har de senere år i tillegg erfart at dopingbruk også synes å være et økende problem i miljøer utenfor den organiserte idretten. Utfordringene knyttet til dopingmisbruk som samfunnsproblem må vi etter min oppfatning møte på bred front. Men vi må samtidig vurdere hvilke tiltak som kan være realistiske og være i samsvar med problemets størrelse og art.

Når det gjelder forslagene fra representantene Lund Bergo, Hansen, Molvik og Hall Arnøy, vil jeg kommentere dem enkeltvis.

2. Forslag om lovforbud mot besittelse og bruk av enkelte dopingmidler

Forslag 1: "Stortinget ber Regjeringen fremme forslag for Stortinget om lovforbud mot besittelse og bruk av enkelte dopingmidler, som for eksempel anabole steroider".

Forslag om kriminalisering av erverv, besittelse og bruk av dopingmidler har tidligere vært fremmet som et av tiltakene mot misbruk av slike midler. Spørsmålet om kriminalisering vurderes av Justisdepartementet.

I denne forbindelse vil jeg framheve at straff er samfunnets hardeste virkemiddel for å motvirke uønsket atferd. Etter min oppfatning må dette virkemiddelet derfor brukes med varsomhet. Som et grunnleggende prinsipp er jeg av den oppfatning at en handling bare bør gjøres straffbar dersom den fører til skade eller fare for skade på interesser som har et rettmessig krav på vern. Straff bør som hovedregel ikke brukes mot skade som noen gjør på seg selv. Disse grunnleggende prinsippene for straff er lagt til grunn i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) Om lov om straff (straffeloven) som Regjeringen fremmet før sommeren. Et forbud må etter mitt syn eventuelt begrunnes med mulige samfunnsskadelige virkninger. Jeg vil i den forbindelse vise til at alvorlige dopingforbrytelser allerede er straffbare etter straffe­loven § 162 b. Etter denne bestemmelsen vil den som "ulovlig tilvirker, innfører, utfører, oppbevarer, sender eller overdrar stoff som etter regler fastsatt av Kongen er ansett som dopingmiddel, straffes for dopingforbrytelse med bøter eller med fengsel inntil 2 år."

Et forslag om å kriminalisere erverv, besittelse og bruk av anabole steroider/testosteron har tidligere vært på høring høsten 2001. På bakgrunn av de ulike synspunkter som fremkom under høringen nedsatte jeg en arbeidsgruppe som skulle vurdere spørsmålet om en mulig sammenheng mellom bruk av viss dopingmidler og vold. Konklusjonene fra arbeidsgruppen er blant annet at det kan anses som vel dokumentert at anabole steroider i doser opp til lave dopingdoser innebærer liten eller ingen påvirkning av personens aggresjonsnivå. Gruppen så det også slik at det ikke er dokumentert årsaksmessig sammenheng mellom noe moderate doser anabole steroider og aggressivitet.

Arbeidsgruppens rapport ble sendt på egen høring våren 2004. Jeg vil gå gjennom de synspunkter som fremkom under høringen og vurdere om det vil være forsvarlig å benytte et såpass sterkt virkemiddel som straff i denne sammenheng og om det dermed er grunnlag for å fremme et lovforslag for Stortinget.

3. Forslag om utvidelse av mandatet til Stiftelsen Antidoping Norge

Forslag 2: "Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en utvidelse av mandatet til Stiftelsen Antidoping Norge, slik at disse kan være ansvarlig for å følge opp dopingbruk også utenfor den organiserte idretten. Forslaget må inneholde en helhetlig plan for finansiering som går utover tippemidler, blant annet bør det bevilges midler over [Arbeids-] og sosialdepartementets budsjett, Helse- og [omsorgs]departementets budsjett og Barne- og familiedepartementets budsjett."

Når det gjelder forslaget om utvidelse av mandatet, viser jeg til at det innenfor gjeldende mandat for Stiftelsen Antidoping Norge i dag er mulighet til å følge opp tiltak mot dopingbruk også utenfor den organiserte idretten. Stiftelsens vedtekter åpner for at stiftelsen kan påta seg ansvar på områder utenfor idretten. Jeg viser her til § 2 g i mandatet som lyder:

"Stiftelsen kan bistå andre rettssubjekter enn NIF med å bekjempe doping. Denne del av virksomheten skal minst være selvfinansierende med unntak av enkelte nærmere avgrensede oppgaver med sikte på å støtte WADA og drive rådgivning og bistand til land som ikke har etablert kvalifiserte strukturer for antidopingarbeid."

Dagens vedtekter innebærer dessuten at spillemidler ikke skal brukes til virksomhet utenfor idretten her i landet. Dersom det skulle være aktuelt å foreta en utviding av mandat for Antidoping Norge på dette området, må derfor finansieringsgrunnlaget finnes utenfor spillemidlene.

Aktivitet utover den organiserte idretten må vurderes i forbindelse med de årlige budsjettprosessene og ses i sammenheng med bevilgninger til generelle forebyggende og helsefremmende tiltak, samt til tiltak og tjenester innen blant annet psykisk helse og rus. Det er viktig at innsats på dette området integreres i de ordinære tjenester.

På grunnlag av dette synes det etter min oppfatning unødvendig å foreta en utvidelse av mandatet.

4. Forslag om å opprette en forskningsenhet

Forslag 3: "Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om opprettelse av en forskningsenhet under Stiftelsen Antidoping Norge, som skal arbeide med både fysiske, psykiske, samfunnsmessige og sosiale skadevirkninger ved bruk av dopingmidler."

Regjeringen har etter en gjennomgang av den gjennomførte handlingsplanen "Anti-dopingarbeid i Norge" høsten 2004 nedsatt en interdepartemental arbeidsgruppe, ledet av Kultur- og kirkedepartementet. Arbeidsgruppen har fått i mandat blant annet å vurdere behovet for forskning når det gjelder doping som samfunnsproblem. Gruppen skal som en av oppgavene se nærmere på forskningsområdet og utarbeide opplegg for hvordan forskningsinnsatsen bør koordineres. Etter min vurdering er det derfor for tidlig å konkludere nå med hvordan et forsknings- og kunnskapsbehov på området skal ivaretas. Arbeidsgruppen skal legge fram forslag angående behovet for fornyet forskningsinnsats, herunder en videre vurdering av forskning om en eventuell sammenheng mellom dopingbruk og vold, ved kommende årsskifte. Når arbeidsgruppen har fullført arbeidet, vil det være naturlig å gå nærmere inn på konkrete løsninger.

Når det imidlertid gjelder forslaget om å opprette en egen forskningsenhet under Antidoping Norge, vil jeg allerede nå peke på at det er grunn til å anta at en slik ordning vil gå ut over den kompetansen stiftelsen i dag besitter. En eventuell etablering må etter min oppfatning i så fall også ses i sammenheng med virksomheten man allerede har i etablerte forskningsmiljøer på området. På denne bakgrunn synes jeg ikke det er en hensiktsmessig ordning at det etableres en egen forskningsenhet under Antidoping Norge.

5. Forslag om å legge fram en handlingsplan om forebygging av doping blant barn og unge

Forslag 4: "Stortinget ber Regjeringen legge fram en handlingsplan for hvordan man best kan forebygge at barn og unge begynner å dope seg, og denne planen må inkludere arenaer som skolen, treningssentre, idrettslag og andre utsatte områder og grupper."

Jeg viser også her vises til arbeidet som den tverrdepartementale arbeidsgruppen skal gjøre. Gruppen har også fått i oppgave å komme med forslag til aktuelle tiltak når det gjelder videre bekjempelse av doping som samfunnsproblem, herunder forslag til forebyggende tiltak. Gruppen vil legge fram sine forslag i løpet av 1. halvår 2005.

Jeg vil imidlertid her peke på at det allerede gjøres mye for å forebygge misbruk av dopingmidler, samt å begrense skader i tilknytning til et slikt misbruk. I denne forbindelsen nevner jeg at politiet i forbindelse med sin generelle narkotikainnsats også beslaglegger dopingmidler. I 2003 ble det gjort 608 beslag av dopingmidler.

Videre vil primærhelsetjenesten, sosialtjenesten og spesialisthelsetjenesten innenfor sin virksomhet ha et ansvar for å iverksette relevante tiltak når det gjelder helsefremmende tiltak for utsatte grupper og iverksette nødvendige behandlingstiltak over personer som måtte få skader som følge av bruk av dopingmidler. Jeg kan blant annet vise til at helsestasjon- og skolehelsetjenesten skal styrkes med 800 nye stillinger i løpet av planperioden for Opptrappingsplanen for psykisk helse, jf. St.prp. nr. 63 (1997-1998). Styrking av helsestasjoner for ungdom og skolehelsetjenesten er viktig blant annet for at disse skal bli bedre i stand til å fange opp problemer så tidlig som mulig og henvise videre der det er behov for oppfølging.Jeg kan også opplyse om at tilskuddet til driften av dopingtelefonen er foreslått videreført i Helse- og omsorgsdepartementets budsjett for 2005.

Arbeidsgruppens forslag til tiltak vil bli vurdert i forbindelse med Regjeringens innsats videre for å styrke arbeidet mot dopingmisbruk. Jeg finner det derfor inntil videre mest hensiktsmessig å avvente gruppens samlede forslag.