Vedlegg: Brev fra Kommunal- og regionaldepartementet v/statsråden til kommunalkomiteen, datert 3. november 2004
Jeg mener prinsipielt at mottakssystemet skal være et åpent tilbud for asylsøkere. Som jeg påpekte da forslaget var oppe i 2002, har det vært bred politisk enighet om dette, og jeg oppfatter at dette også er situasjonen i dag. Det er de siste årene blitt lagt opp til et mer differensiert mottakssystem, der personer med antatt grunnløse søknader har blitt flyttet til et mottak med enklere standard enn ellers. Samtidig ble det for disse hovedsakelig østeuropeiske søkerne innført hurtigprosedyrer, slik at asylsøknadene ble behandlet meget raskt. Det ble videre gjennomført raske uttransporteringer. Disse tiltakene har medvirket til at det i dag kommer svært få asylsøkere med antatt grunnløse søknader.
Representanten er lite konkret på hvordan han tenker seg at slike mottaksleire skal være. Det som synes klart, er at asylsøkerne skal holdes der med tvang, slik at vi i praksis snakker om internering. En arbeidsgruppe som Helseministeren og jeg nedsatte i fjor, vurderte muligheten for å opprette mottak der psykisk syke og/eller asylsøkere som vurderes som farlige, kunne holdes tilbake med tvang. Konklusjonen var at det ikke er lovhjemmel for dette verken i utlendingsloven eller psykisk helsevernloven.
I utlendingsloven er det kun to paragrafer som hjemler tilbakehold av personer med tvang. Politiet kan etter § 37 holde tilbake/forvare personer som har uklar identitet, og som ikke bidrar til å oppklare denne, mens § 41 gir politiet hjemmel til å holde tilbake personer som man frykter vil kunne unndra seg effektuering av et avslag. Personene som skal holdes tilbake i medhold av utlendingsloven har rett til å få prøvd gyldigheten av vedtaket om tilbakehold, dersom tilbakeholdelsen overstiger ett døgn. Fremstillingsfristen er i dag snarest mulig og senest dagen etter pågripelse. Kommunal- og regionaldepartementet har hatt på høring et forslag om å forlenge fremstillingsfristen til tre dager for å kunne effektivisere politiets arbeid ift. personer som holdes tilbake etter nevnte paragrafer i utlendingsloven. Psykisk helsevernloven gir anledning til å holde tilbake personer, inkludert asylsøkere, med tvang når det er tale om alvorlig sinnslidelse. Det er ikke tilstrekkelig at en person vurderes som farlig for seg selv og/eller andre. Utover ovennevnte muligheter for tilbakeholdelse etter utlendingsloven, er politiets mulighet for maktinngrep begrenset til inngripen i akutte situasjoner, eksempelvis ved trusler om vold. Politiet har ikke hjemmel for å holde noen, inkludert asylsøkere, tilbake med tvang dersom vedkommende ikke har begått en kriminell handling. Hvis så derimot har skjedd, vil personen gå inn i en fengslingsprosess dersom straffeprosesslovens vilkår er oppfylt.
Selv med en eventuell lovendring, vurderer jeg at lukkede mottaksleire for alle asylsøkere vil kunne være problematisk ift. EMK. Artikkel 5.1 fastslår at alle har rett til personlig frihet og sikkerhet. Frihetsberøvelse kan skje i visse tilfeller, hovedsakelig ifm. straffbare handlinger. Frihetsberøvelsen skal være rettslig begrunnet og idømt av kompetent rettslig myndighet. EMKs Artikkel 5.4 fastslår at alle som utsettes for frihetsberøvelse skal ha rett til å få prøvd lovligheten av slike vedtak for en domstol. Det å søke asyl er ikke kriminelt, og det er helt åpenbart at dette i seg selv ikke kan være grunnlag for internering.
Representanten setter som forutsetning at saksbehandlingen skal skje i løpet av tre måneder, og at bosetting eller uttransportering skjer umiddelbart etter henholdsvis en innvilgelse eller et avslag. Skulle saksbehandlingen overskride tre måneder, kan det lempes på bevegelsesrestriksjonene. Asylsøknadenes grad av kompleksitet varierer, og de skal behandles individuelt, grundig og i tråd med internasjonale standarder. De aller fleste søknader som avslås av Utlendingsdirektoratet blir klaget inn for Utlendingsnemnda, som også trenger en viss tid på saksbehandlingen. Departementet jobber kontinuerlig med å redusere saksbehandlingstiden i asylsakene. Som kjent må mange vente lenge på bosetting etter å ha fått innvilget oppholdstillatelse, og det er heller ikke slik at alle med endelig avslag vil kunne uttransporteres umiddelbart etter avslaget. Man kan ikke på forhånd vite nøyaktig hvor lang tid de ulike prosessene vil ta. Frihetsberøvelse på ubestemt tid er ikke forenlig med EMK.
Barns situasjon er over hodet ikke berørt i forslaget, verken ift. enslige mindreårige asylsøkere eller barn i følge med sine foreldre. Jeg finner det helt uakseptabelt å skulle internere barn i lukkede mottak. Norge er bundet av Barnekonvensjonen, og skal i henhold til artikkel 37 b) garantere at "intet barn ulovlig eller vilkårlig blir frarøvet sin frihet. Pågripelse, internering eller fengsling av barn skal skje på lovlig måte og skal bare benyttes som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom". Artikkel 37 d) fastslår videre at "ethvert barn som er berøvet sin frihet, skal ha rett til omgående juridisk og annen aktuell bistand og likeledes rett til å prøve lovligheten av frihetsberøvelsen for en domstol eller annen kompetent, uavhengig og upartisk myndighet og til å få en rask avgjørelse på enhver slik begjæring". I henhold til EMK artikkel 5.1 kan barn bare holdes tilbake med tvang for å føre tilsyn med barnets oppdragelse eller å bringe barnet frem for kompetent rettslig myndighet. Dette kan eksempelvis gjelde tvangsmessig omsorgsovertakelse i medhold av barnevernloven. Asylsøkerbarn har, som andre barn, rett og plikt til skolegang, mulighet for utvikling, aktiviteter osv.
Jeg er enig med representanten i at lukkede mottaksleire antakelig ville gjøre det mindre attraktivt å komme hit for å drive vinningskriminalitet i søknadsperioden. Jeg er opptatt av å forhindre kriminalitet blant asylsøkere, og jeg vurderer muligheten for i større grad å kunne forvare asylsøkere som tas for både store og små kriminelle forhold. Også dette spørsmålet må avklares ift. EMK. Dette er imidlertid noe helt annet enn internere alle asylsøkere. Frykten for at asylmottak brukes som skjulested for internasjonale terrorister mener jeg er overdrevet. Med de mulighetene man nå har til å bevege seg innenfor Schengenområdet, anser jeg det som mer sannsynlig at slike personer ikke ønsker å benytte asylinstituttet. Alle asylsøkere må registrere seg hos myndighetene med foto og fingeravtrykk. Dette øker muligheten for å bli oppsporet. Norge deltar i flere internasjonale samarbeidsfora som bidrar til oppsporing, for eksempel Dublinsamarbeidet, Eurodac og Schengen Information System (SIS). Representantens påstand om at lukkede mottak vil "forhindre at asylsøkere som ikke er flyktninger forsvinner, og oppholder seg i Europa som ulovlige innvandrere" er problematisk, bl.a. ift. tidsaspektet. Det kan være en besnærende tanke at man vil ha full kontroll over hvor alle med avslag oppholder seg mens man arbeider med identitetsetterforskning m.m. Problemene knyttet til uttransportering av personer med uklar identitet, at land nekter å ta tilbake egne borgere som tvangssendes osv. vil ikke forsvinne med lukkede mottak, og man kan altså ikke internere mennesker på ubestemt tid.
Jeg deler ikke representantens tiltro til at lukkede mottak vil forhindre at asylsøkere med alvorlige psykiske problemer, eller generell voldelig adferd, begår drap.Jeg tror aldri vi kan garantere oss mot alt, uansett hvilke tiltak vi iverksetter. Blant ofrene for de drapene som er begått av asylsøkere eller tidligere asylsøkere, finner vi også andre asylsøkere. En ble eksempelvis drept på rommet sitt på mottaket rett før det tragiske bussdrapet i Valdres. Jeg ser ikke bort fra at lukkede mottak ville bidra til et langt høyere konfliktnivå og gi flere tilspissede situasjoner enn det vi har i mottakene i dag, nettopp fordi beboerne ikke vil ha muligheten til å bevege seg fritt omkring. Mens representanten er innforstått med at det vil være ubehagelig å være internert en periode, mener han samtidig at dette neppe vil være belastende for "reelle flyktninger, som kan se frem til flere års opphold i Norge og som er kommet seg vekk fra en livstruende situasjon". At internering er ubehagelig er åpenbart. Jeg tror imidlertid representanten undervurderer den usikkerhetssituasjonen som asylsøkere generelt lever i mens søknaden er til behandling. De færreste vil føle at de med sikkerhet kan se frem til et liv i Norge. Representanten undervurderer også den effekten internering vil kunne ha på personer som har sluppet vekk fra en livstruende situasjon. Personer som tidligere har vært fengslet eller internert, vil kunne oppleve dette som en gjentakelse, noe som vil kunne forsterke tidligere opplevelser. Det å bli utsatt for tvangstiltak kan i seg selv være meget traumatisk, noe man blant annet kjenner til fra det psykiske helsevernet.
Dette er et forslag som jeg finner helt uakseptabelt. Det er viktig å være klar over at elektronisk overvåkning er en straffemetode. Denne straffemetoden brukes heller ikke i Norge i dag, og det finnes ingen lovhjemmel for dette. Jeg må igjen få poengtere at det ikke er kriminelt å søke om asyl, heller ikke om man ikke oppfyller kriteriene for å få oppholdstillatelse. Jeg vil minne om at da Per Sandberg tok opp forslaget om elektronisk overvåking av asylsøkere i den offentlige debatten i fjor høst, skapte det meget sterke reaksjoner. Forslaget ble av jusseksperter, advokater, organisasjoner, psykiatere og politikere omtalt som forkastelig, stigmatiserende, personkrenkende og ikke en rettsstat verdig. Alle disse argumentene står seg fortsatt i dag. På samme måte som lukkede mottak er frihetsberøvende, er også elektronisk overvåkning det, og dermed problematisk ift. EMK.
I eksempelvis Sverige og England brukes elektronisk overvåkning som kontrollmiddel i en del straffesaker, og utelukkende det. Svenske straffedømte som overvåkes bor hjemme, og kan bevege seg mellom fast avtalte steder til faste tider, hovedsakelig mellom hjemmet og jobben. I Norge har vi som nevnt valgt en annen praksis, og benytter ikke denne type kontrolltiltak for noen. Kriminelle asylsøkere skal omfattes av de samme reglene som kriminelle nordmenn. I tillegg har vi senket den nedre strafferammen for utvisning av utlendinger som begår visse typer kriminalitet til tre måneder.
Ser man bort fra de prinsipielle og juridiske innvendingene, er det også store praktiske og økonomiske problemer knyttet til begge disse forslagene. Lukkede mottak for alle asylsøkere vil være svært dyre både å etablere og å drive. De ville måtte ha et stort personale i døgnkontinuerlig turnus, eget helsepersonale, sikkerhets- og vakttjeneste, matforsyninger, informasjonsprogram, aktiviteter osv. Det ville videre være svært vanskelig å finne kommuner som aksepterer å ha slike mottak i sitt område. Når det gjelder den elektroniske overvåkningen, fremgår det ikke av forslaget hvem de elektroniske brikkene skal kobles opp imot. I Sverige er det Kriminalvården som følger opp overvåkningen. Da det i forslaget ikke er snakk om kriminelle, er det lite aktuelt at politi eller fengselsvesen skulle ha denne oppgaven her. For å iverksette overvåkningen ville det måtte utvikles retningslinjer for når, hvor og hvor lenge asylsøkerne skulle få bevege seg utenfor mottaket. All ut- og inngåing ville måtte registreres, og brikkene ville mest sannsynlig måtte programmeres for hver tur. Antakelig ville alle beboerne ønske å komme seg ut av leiren oftest mulig, slik at pågangen ville bli meget stor. De internertes begrunnelser vil antakelig "tilpasses" kriteriene, og frustrasjonsnivået ved avslag ville kunne bli svært høyt. For begge forslagene gjelder at de som utsettes for frihetsberøvelse, skal kunne få prøvd gyldigheten av slike vedtak. Dette ville medføre en stor belastning på rettsapparatet. All oppfølging rundt den elektroniske overvåkningen vil gi store ressursbehov. De som overvåkes bor da allerede i mottak som er svært kostnadskrevende.
Begge forslagene er svært problematiske ift. EMK og Barnekonvensjonen. Det finnes ikke lovhjemmel for noen av forslagene i dag, og jeg mener at asylmottakene som prinsipp fortsatt skal være åpne. Som nevnt vurderer jeg tiltak for i større grad å kunne forvare asylsøkere som har begått kriminelle asylsøkere. Jeg er opptatt av å bevare asylinstituttet, og å forhindre misbruk av det. Samtidig har asylsøkere krav på rettssikkerhet. Det å behandle asylsøkere generelt som kriminelle, endog å iverksette straffetiltak som heller ikke benyttes for kriminelle, er noe vi ikke kan være bekjent av. Utlendingsloven § 4 fastslår at loven skal anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av når disse har til hensikt å styrke utlendingens stilling. Norge må altså opptre i samsvar med EMK og Barnekonvensjonen. Jeg har også pekt på at det er store praktiske og økonomiske sider som representanten ikke har berørt i forslaget. Dersom det ikke var juridiske og prinsipielle innvendinger mot forslagene, ville utgiftsøkningene som ligger implisitt i dem antakelig være av en slik størrelsesorden at gevinsten måtte være betydelig for å kunne forsvare utgiftsøkningen på de offentlige budsjettene, noe som i seg selv er tvilsomt. Jeg finner ikke å kunne støtte forslagene verken på prinsipielt, moralsk, juridisk, økonomisk eller praktisk grunnlag.