Flere FN-resolusjoner, blant andre 242 (1967), 338 (1973), 446 (1979), 1322 (2000), 1397 (2002), 1402 (2002), 1403 (2002), 1405 (2002), 1435 (2002), 1515 (2003), 1544 (2004) gir Israel pålegg om å trekke seg ut av de okkuperte områdene, understreker Genève-konvensjonens bestemmelser eller retter kritikk mot Israel. Resolusjon 476 (1980) retter kritikk mot de israelske tiltakene for å endre Jerusalems status, herunder anneksjonen av Øst-Jerusalem.

Fjerde Genève-konvensjon stadfester at en okkupasjonsmakt ikke har lov til å bosette egen sivilbefolkning i okkuperte områder. De israelske bosettingene i de okkuperte områder er derfor folkerettsstridige. Dette ble også understreket av utenriksminister Jan Petersen i svar på spørsmål fra Kristin Halvorsen i Stortinget 9. januar 2002.

I svar til samme representant 10. juni 2002 bekreftet utenriksministeren at det etter Regjeringens oppfatning i utgangspunktet foreligger en formell rett til å tilbakevende for de palestinske flyktningene. Israel har stilt seg avvisende til dette. Resolusjon 194 (1948) fra FNs generalforsamling, artikkel 11, gir de palestinske flyktninger som ønsker det, rett til å "vende tilbake til sine hjem". Fjerde Genève-konvensjons art. 49, samt alminnelig folkerett, innebærer at en stat ikke lovlig kan utdrive en befolkning som er under dens kontroll, slik det skjedde under etablering av staten Israel. De palestinske flyktningene utgjør verdens eldste og største flyktningbefolkning. Nærmere fire millioner er regi­strert av FN som flyktninger. En stor andel av disse lever i fattigdom. Israel har fraskrevet seg ansvar for disse flyktningene, og nekter dem tilbakevending.

Den israelske regjeringen viser få tegn til å ville etterkomme FNs resolusjoner eller henstillinger fra en rekke land og organisasjoner om å endre sin folkerettsstridige praksis. Det gis få signaler fra israelske myndigheter som tyder på vilje til forhandlinger.

Situasjonen i Midtøsten må nå karakteriseres som svært alvorlig både når det gjelder graden av politisk fastlåsthet, når det gjelder sikkerhetssituasjonen for befolkningen på begge sider av konflikten, den sosiale og økonomiske situasjonen i de okkuperte områdene, og situasjonen for de palestinske selvstyremyndighetene. Den palestinske presidenten Yassir Arafat var i to år fratatt sin bevegelsesfrihet.

Ikke bare skaper en stadig mer tilspisset konflikt problemer for innbyggerne i de okkuperte områdene og Israel. Konflikten bidrar også til ustabilitet i hele regionen. Konflikten har konsekvenser for internasjonal fred og sikkerhet, blant annet ved at den internasjonale kampen mot terror etter forslagsstillernes oppfatning er avhengig av at denne konflikten løses.

Forslagsstillerne mener at det i tillegg til diplomatiske og politiske bestrebelser er nødvendig at Israel møter sanksjoner fra det internasjonale samfunnet dersom de ikke endrer sin politikk.

For å komme fram til en rettferdig løsning som kan lede til varig fred, bør det internasjonale samfunnet etter forslagsstillernes oppfatning legge økt press på Israel for at Israel i større grad skal godta palestinernes formelle rettigheter som et gitt utgangspunkt for forhandlingene.

Forslagsstillerne understreker at en endelig løsning for konflikten i Midtøsten må oppnås gjennom forhandlinger, men at det i dag synes nødvendig at å legge press på Israel for å få en økt vilje til forhandlinger. Forslagsstillerne mener derfor at det både av hensyn til å bringe bevegelse i fredsprosessen i Midtøsten, og av hensyn til respekten for folkeretten, er nødvendig å reise en internasjonal debatt om sanksjoner mot Israel.

Det siste tiåret har Sikkerhetsrådet vedtatt sanksjoner mot en rekke land når diplomatiske virkemidler ikke har ført fram: mot Irak, eks-Jugoslavia, Libya, Haiti, Liberia, Rwanda, Somalia, UNITA-styrkene i Angola, Sudan, Sierra Leone, Afghanistan, Eritrea og Etiopia. Israel har gjennom årene gjort seg skyldig i omfattende brudd på folkeretten, men er ikke sanksjonert på en systematisk måte fra det internasjonale samfunnet. Det at de land som opptrer i strid med folkeretten møtes med så ulike reaksjoner, oppfattes av mange som at en har å gjøre med "doble standarder" og bidrar etter forslagsstillernes oppfatning til å undergrave landenes respekt for FN.

Mot Irak ble det i perioden 1991-2003 innført svært omfattende økonomiske sanksjoner uten at dette ga synlige resultater i positiv retning. Erfaringene fra dette sanksjonsregime viser at det er viktig at sanksjoner er målrettede og rammer den politiske og økonomiske eliten som står ansvarlig for handlingene det internasjonale samfunnet ønsker å sanksjonere. Generelt viser erfaringene med økonomiske sanksjoner at de har større virkning i velstående demokratier enn fattige diktaturer.

Under apartheidregimet i Sør-Afrika vedtok FNs sikkerhetsråd omfattende sanksjoner. Det er en utbredt oppfatning at sanksjonene bidro til å velte apartheidregimet, ikke minst på grunn av det internasjonale politiske fokuset sanksjonene bidro til.

Ulike former for forbrukerboikotter er initiert i flere land. Forslagsstillerne støtter slike initiativ som et uttrykk for folkelig protest mot den urett som israelske myndigheter er ansvarlig for. Forslagsstillerne mener at statlige sanksjoner bør samordnes internasjonalt, og at det er ønskelig med mandat fra FN dersom sanksjonene er omfattende. Enkelte statlige tiltak mener forslagsstillerne likevel det er nødvendig å gjennomføre uavhengig av hvilken internasjonal samordning man vil lykkes i å få til. Dette er i første rekke stans i import og eksport av forsvarsmateriell til Israel fordi dette etter forslagsstillernes oppfatning medfører en støtte til et militært apparat som Israel i dag bruker på en brutal og ofte folkerettsstridig måte. Det vises i denne sammenheng til at Israel omfattes av det norske eksportforbudet mot eksport av våpen og forsvarsmateriell til land i krig, men at Forsvaret de siste årene har gjort en rekke innkjøp av forsvarsmateriell fra Israel.