Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas, viser til brev fra Barne- og familiedepartementet av 2. april og 28. juni 2004 (vedlegg). Komiteen mener det var riktig og nødvendig at en dele­gasjon med representanter fra Barne- og familiedepartementet, Utdannings- og forsknings­departementet og fylkesmannen i Oslo og Akershus reiste til Spania for å undersøke forholdene for norske barn som utsettes for omsorgssvikt mens de bor i landet. Komiteen vil understreke at det er behov for å ivareta norske barn som utsettes for omsorgssvikt uavhengig av hvilket land de bor/oppholder seg i. Justisdepartementets lovavdeling gir uttrykk for at norske lover og regler får anvendelse på norsk territorium, mens det må vurderes konkret for den enkelte regel om den også kan gis anvendelse for norske statsborgere i utlandet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at barneloven derfor bare kan anvendes på barn som oppholder seg i riket.

Komiteen viser til at i brevet fra departementet av 2. april 2004 slås det fast:

"Folkeretten er til hinder for at norske myndigheter kan utøve tvang overfor egne borgere uten samtykke fra den staten det gjelder. Slikt samtykke kan gis i den enkelte sak, eller på generelt grunnlag i form av en bilateral eller multilateral traktatavtale. Utøvelse av forvaltningsmyndighet kan heller ikke skje på fremmed stats territorium. Selv om det kan sies at folkeretten således ikke er til hinder for at norske rettsregler isolert sett gis anvendelse overfor nordmenn som oppholder seg i utlandet, vil folkeretten hindre at et vedtak som innebærer tvang eller utøvelse av forvaltningsmyndighet iverksettes overfor norske statsborgere med mindre oppholdsstatene samtykker."

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, tar dette til etterretning. Flertallet mener derfor at det ikke vil være mulig å opprette en internasjonal avdeling i barnevernet med den oppgave å operere i utlandet for å gjennomføre tvangsvedtak i henhold til norsk lovgivning. Derimot mener flertallet at kontakten og samarbeidet med andre lands barnevernstjenester må bedres. Flertallet har opplysninger om at barnevernet i Spania er organisert og fungerer omtrent som i Norge.

Komiteen er av den oppfatning at det viktigste er å gi hjelp til barn som blir utsatt for omsorgssvikt. I rapporten fra delegasjonen som var i Spania, er en rekke gode tiltak foreslått som kan gjelde for de land hvor mange nordmenn oppholder seg. Komiteen forventer at disse følges opp aktivt.

Komiteen er blant annet kjent med at mangelen på kunnskap om hvor bekymringsmeldinger sendes og hvem en skal henvende seg til er en viktig årsak til at barn ikke får den hjelpen de trenger, når mor eller far av ulike årsaker ikke er i stand til å ivareta barna. Dette kan løses ved at de norske skolene i utlandet bygger opp et godt og tett samarbeid med de lokale barnevernsmyndighetene. Komiteen mener derfor at det må stilles krav til at de som ansettes på norske skoler skal ha kompetanse i oppholdslandets språk. I tillegg er det viktig at det rapporteres om slike forhold til norske myndigheter. Komiteen mener det også er viktig at norske ambassader og konsulater har tilstrekkelig kunnskap og kompetanse til å veilede og hjelpe i slike situasjoner.

Komiteen støtter derfor forslaget om at det utarbeides en veileder/brosjyre om barns rettigheter og muligheter for hjelp dersom det oppstår problemer med opplysning om hvor den som oppdager omsorgssvikten kan henvende seg, og til hvem. Brosjyrene må distribueres bredt. Her må det framgå hvilken framgangsmåte som brukes i slike saker, hvem som skal kontaktes i det enkelte land og i Norge. Veilederen må gjelde uavhengig av langt eller kort opphold.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til at det vil være vanskelig å gi en detaljert veiledning om hvem som skal kontaktes i det enkelte land på grunn av landenes ulike organisering.

Komiteen mener at i tillegg bør Statens barne- og familievern (SBF) styrkes med høy faglig kompetanse i disse saker. SBF bør da kunne bistå og veilede norske konsulater, skoler og andre i faglige spørsmål og hvordan de skal gå fram.

Komiteen mener også det bør legges til rette for at det i akutte krisesituasjoner hvor det ikke lar seg gjøre å komme i kontakt med norsk representasjon eller lokalt barnevern, skal være mulig å få råd og veiledning fra Norge. Komiteen mener at dette kan skje eksempelvis gjennom de døgnåpne barnevernsvaktene. Disse må i så fall gis tilstrekkelig veiledningskompetanse.

Komiteen ønsker ikke å lage et stort byråkrati, men sikre at barn blir tatt hånd om. Komiteen mener derfor at melding om barns behov for hjelp må rettes til de lokale barnevernsmyndighetene, som deretter tar kontakt med de lokale myndigheter i kommunene, ev. via ambassaden.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener derfor at melding om barns behov for hjelp må rettes til de lokale utenlandske barnevernsmyndigheter, som ev. kan ta kontakt med de lokale norske barnevernsmyndigheter, ev. via ambassaden.

Komiteen viser til at spørsmålet om når et lands myndigheter og domstoler har jurisdiksjon til å bestemme over et barn, er regulert i en Haagkonvensjon fra 1996. Denne er ikke trådt i kraft ennå, men EU jobber med sikte på å ratifisere konvensjonen. Vergemålsutvalget foreslår at Norge ratifiserer konvensjonen (jf. NOU 2004:16 side 80). Dersom Norge ratifiserer, vil myndighetsområdet til norsk barnevern bli regulert av konvensjonen. Tilsvarende vil norske myndigheter få plikt til å anerkjenne og fullbyrde utenlandske avgjørelser som er truffet av andre konvensjonsstater. Avgjørelser om et barn skal fattes i det landet der barnet bor (har sitt "habitual residence"). Hastesaker kan imidlertid behandles i det land der barnet eller dets eiendeler befinner seg. Slike avgjørelser vil bare ha virkning i den aktuelle staten. Konvensjonen omfatter avgjørelser om bl.a. foreldreansvar, bosted og samværsrett etter barneloven, avgjørelser over barnets eiendom som er regulert i vergemålsloven, og dessuten fosterhjemsplassering og vedtak om tilsyn etter barnevernsloven. Konvensjonen innebærer at tiltak truffet i en konvensjonsstat skal anerkjennes og fullbyrdes i alle andre konvensjonsstater.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil videre vise til at NOU 2004:16 Vergemål nå er ute på høring, og flertallet mener derfor det vil være naturlig å avvente resultatet og komme tilbake til saken.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er kjent med at noen frivillige organisasjoner i utlandet arbeider med problemstillingen på de lokale stedene, hvor omsorgssvikt har vært av en slik grad at det er grunn til å bekymre seg. Disse medlemmer er også kjent med at det arbeides for å få opprettet et senter som barn kan oppsøke og snakke med voksenpersoner og møte barn av samme nasjonalitet. Disse medlemmer understreker at dette er svært positive tiltak som når rett til de barna det gjelder, og som Norge, uten å komme i konflikt med at dette foregår i utlandet, kan bidra med hjelp til å få i gang gjennom faglig kompetanse og økonomisk støtte. Disse medlemmer mener det er viktig å bruke menneskelige ressurser som befinner seg der problemene er, og som kjenner godt til både miljøet og menneskene og ikke minst kulturen i de land hvor barn som opplever omsorgssvikt befinner seg, slik at når det oppstår en krise for et barn bør det være mulig å plassere barnet i et norsk hjem i det gjeldende land. Det er viktig at barnet ikke opplever traumer ved først å bli flyttet fra sitt biologiske hjem og deretter blir plassert i en institusjon hvor barnet kanskje ikke engang forstår språket. Disse medlemmer er også kjent med at i land hvor det er store grupper nordmenn, arbeides det med å finne norske familier som kan tenke seg å være beredskapshjem, også her er det frivillige organisasjoner som er pådrivere i arbeidet. Disse medlemmer vil påpeke at dette kan være en løsning, nemlig å få de frivillige organisasjonene på banen også i andre land, hvor norske barn opplever omsorgssvikt. Dette vil være et supplement til de tiltak Regjeringen skisserer.

Disse medlemmer vil derfor foreslå følgende:

"Stortinget ber Regjeringen vurdere å samarbeide med de ulike frivillige organisasjonene som befinner seg i utlandet, og som kan bidra til å trygge norske barn som opplever omsorgssvikt, både med faglig kompetanse og med ressurser til drift av ulike tiltak som trygger barna."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er positive til at Barne- og familiedepartementet har sett alvoret i problemstillingen som representantene fra Sosialistisk Venstreparti har påpekt gjennom forslaget og prøver å komme med forslag til løsninger. Disse medlemmer vil særlig peke på viktigheten av å styrke en skoles muligheter når slik er etablert i norske kolonier i utlandet med en sosiallærer eller barnefaglig spesialist som kan være tilgjengelig for barn og unge. De norske konsulatene bør utarbeide rutiner for jevnlige samarbeidsmøter med lokale myndigheter.

Disse medlemmer ser at det kan være skjæringspunkter mellom forskjellige lover og konvensjoner som kan vanskeliggjøre en rask reaksjon når barn og unge er i en krisesituasjon. Etter disse medlemmers oppfatning er det ingen motsetning i dette og det å skulle etablere en internasjonal avdeling i den nye statlige etaten, Statens barne- og familievern (SBF), som ble opprettet 1. januar 2004. I denne avdelingen bør det være ansatt mennesker med høy barnefaglig kompetanse. Avdelingen kan være et ressurssenter for de norske konsulatene, skoler og andre som de skal kunne ringe for å få faglig hjelp til hvordan de skal gå fram. De må også ha mulighet for å yte direkte bistand. Det må informeres om den internasjonale barnevernstjenesten i SBF i informasjonsmateriell og veiledere. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn opprettholde forslagene i Dokument nr. 8:40 (2003-2004). Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

• "1. Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å endre lov om barnevernstjenester og andre relevante lover slik at disse gjelder for alle barn som er norske statsborgere og som oppholder seg i utlandet.

• 2. Stortinget ber Regjeringen opprette en internasjonal avdeling i barnevernet."