Kommentarer til notatet "Salget av SND Invest AS", datert 02.04.2004 fra NHD

1. Hensikt

Hensikten med notatet er å peke på konkrete forhold som enten er gale, ufullstendige eller til å misforstå i notat datert 02.04.04 som Nærings- og handelsdepartementet (NHD) har sendt til kontroll- og konstitusjonskomiteen i Stortinget i forbindelse med komiteens gjennomgang av salget av SND Invest AS (SNDI).

Det er i dette notatet fokusert på forhold som dreier seg utelukkende om SNDI"s bakgrunn, virksomhet, retningslinjer og rammebetingelser, og går ikke på selve gjennomføringen av salgsprosessen og styrets/ledelsens befatning med denne.

Jeg uttaler meg på vegne av meg selv som privatperson og var administrasjonsdir. i SNDI fra 1998 til 2003.

2. Forhold som er gale, ufullstendige eller til å misforstå

Forhold som enten er gale, ufullstendige eller til å misforstå/villede er nedenfor gitt fortløpende i henhold til kapittelinndelingen i notatet.

Vedr. 2.1 Historikk

I notatet står det at SNDI startet i 1993 og sitat:

"Hovedformålet var å bedre tilgangen til risikokapital i et kapitalmarked som på den tiden hadde få aktører og begrenset med kapital."

I sitatet pekes det på at det i 1993 var få aktører og begrenset med kapital i kapitalmarkedet for små og mellomstore, ikke-børsnoterte selskaper (heretter benevnt venturekapitalmarkedet). I Regjeringens begrunnelse for et salg av SND Invest er det ikke redegjort noe som helst for hvordan venturekapitalmarkedet har utviklet seg etter 1993 og hvordan venturekapitalmarkedet framstår i dag. Viktige forhold som ikke er belyst, og som indikerer at man i Norge fortsatt har et svakt etablert venturekapitalmarked er:

• – Dagens egenkapitalaktører er konsentrert om svært få bransjer som IKT, telekom, høyteknologi og bioteknologi. Ingen fond har for eksempel sjømat eller reiseliv som dedikerte satsingsområder slik som SNDI hadde gjennom alle sine 10 år i venturemarkedet.

• – Antall venturekapitalaktører er fortsatt i dag svært lavt i Norges sammenlignet med land som Sverige.

• – SNDI"s rolle som en langsiktig eier og en eier som skulle ha evne til også å investere motkonjunkturelt, dvs. når et private egenkapitalmarkedet erfaringsmessig tørker inn, sier NHD ikke noe om i sitt notat. I evalueringen fra SNF i 1997: "Fire gode år med SND", ble det pekt på at dette var en viktig rolle som SNDI hadde i egenkapitalmarkedet og som ikke blir ivaretatt av noe privat investeringsselskap.

• – Norsk Venturekapitalforening arbeider aktivt for å få til en styrking av venturekapitalbransjen i Norge. Samtidig selger/avvikler Regjeringen Norges største venturekapitalmiljø, som straks etter salget reduserer staben fra 18 til 5 personer. Legger man til de 8 personen som måtte gå fra SNDI høsten 2002 som en forberedelse til salget er nedbemanningen enda mer tankevekkende i det samme perspektivet. Med min kjennskap til disse menneskene tør jeg også hevde at de representerte en betydelig erfaring og kompetanse (strukturkapital som det ofte benevnes) som staten/NHD hadde betalt ca NOK 300 mill for å bygge opp og som man ikke fikk noe igjen for ved salget. Rabatten på "salget" av denne strukturkapitalen var mer enn 100 % da man i tilegg har betalt for å bli kvitt de.

Videre vises det i notatet til St.prp.nr.1 1992-93 hvor det ble uttalt at:

"De investeringer som skal gjennomføres, skal skje på forretningsmessige vilkår ved innskudd av aksjekapital i fortrinnsvis små og mellomstore bedrifter, samt ventureselskaper".

I retningslinjene for egenkapitalvirksomheten fra NHD i 1993 (jf. Vedlegg - som var NHD sine direktiver for driften av SNDI) er dette nedfelt/uttrykt på følgende måte:

"SNDI skal i de enkelte engasjement gå inn på like vilkår som de private investorene".

Dette har SNDI alltid praktisert og slik sett investert i prosjekter som samtidig private har funnet forretningsmessige. Private investorer stiller ulike avkastningskrav etter hvilke bransje det investeres i, hvor i landet det investeres og om det investeres i nyetablerte eller mer modne bedrifter. Som følge av dette har enkelte bransjer (f.eks reiseliv og sjømat) og geografiske områder (spesielt de tre nordligste fylker) vært nesten utelukkende forbeholdt SNDI fordi avkastningskravene/-forventningene til de aller fleste private venturemiljøer ikke ville blitt møtt. Sånn sett har virkelig SNDI komplettert det private venturemiljø ved å gå inn i bransjer, geografiske områder og alltid i mindretalls posisjoner. Konsekvensene skulle imidlertid ikke overraske noen og i alle fall ikke NHD, nemlig at dette har konsekvenser for levert årlig avkastning. Dette har imidlertid vært i tråd med Stortingets flertall til enhver tid.

Vedr. 2.2 Investeringsvirksomheten

For å gi en indikasjon på SNDIs evne til å oppnå langsiktig avkastning viser NHD til beregninger som viser at realisert avkastning før driftskostnader for avsluttede engasjementer for perioden 1994 til 2002 var 5 pst pr år. NHD (kilde SNDI"s årsrapport 2002).

Samtidig vises det i notatet til en oversikt over nominell inngangsverdi og realisasjonsverdi for ulike porteføljer/bransjeområder. I denne oversikten er det brukt gale betegnelser/navn.

Kapitalforvaltning skal være Øvrige investeringer og Service skal være Reiseliv.

Poenget med dette kapittelet er å vise at SNDI i perioden 1994-2002 har hatt en "for lav avkastning" (underforstått: under hva private venturekapitalinvestorer stiller) og at det kun er næringene Olje & Maritim og Reiseliv som har vist en tilfredsstillende avkastning. Særlig svak avkastning har vært innenfor Øvrige næringer som er det eneste området hvor avkastningen har vært negativ.

Kapittelet gir etter min oppfatning et forvrengt bilde av SNDI"s resultater.

Det er riktig at samlet realisert avkastning i perioden 1994 - 2002 var på 5 pst. Men i årsrapporten er det også vist at avkastningen på Oslo Børs hovedindeks er tilnærmet den samme i samme tidsrom. Således er det lite grunn til å indikere at SNDI"s historiske avkastning er "svært lav" sett i forhold til for eksempel avkastningen på Oslo Børs.

Når det gjelder årlig avkastning pr område for periode 1994 - 2002 framgår det av SNDI"s årsrapport for 2002 at hvert enkelt område har hatt følgende avkastning:

Oversikten over viser at avkastningen har vært særlig tilfredsstillende innenfor Olje & Maritim og Reiseliv, moderat innenfor Sjømat og Teknologi og negativ innenfor Øvrige næringer. I perioden 1994-2002 utgjorde nominell inngangsverdi i realiserte prosjekter innenfor Øvrige næringer 39 pst av samlet inngangsverdi. I 2002 var denne andelen for Øvrige næringer redusert ti kun 16 pst. Dette viser at SNDI i løpet av periode 1994 - 2002 har trappet betydelig ned eksponeringen i bedrifter innen Øvrige næringer hvor tapene historisk har vært størst. Det er også denne kjensgjerningen som førte til en full strategigjennomgang av investeringsvirksomheten i 2001 og hvor styret besluttet å rette fokus mot de næringene hvor Norge hadde komparative fortrinn, hvor SNDI organisasjonen gjennom 8 år hadde utviklet kompetanse og erfaring og et betydelig nettverk til næringens aktører (ikke ulikt hva som skjer i mange private venturemiljøer) og hvor potensialet var størst.

Etter min vurdering blir det derfor lite troverdig og historieløst når departementet senere i notat bruker gjennomsnittlig historisk avkastning i perioden 1994 - 2002 som et sannsynlig "bevis" på at SNDI ikke vil klare et avkastningskrav som senere i notatet er forutsatt å være 15 pst. (ref. også det som er sagt under kommentarene til kapittel 2.1 Historikk).

Ad 3.2 Krav til avkastning til ventureinvesteringer

I notatet står det at:

"For kommersielle statlige selskap som SNDI var, har staten generelt lagt til grunn at de skal ha samme krav til avkastning som private selskap innen samme bransje vil stå ovenfor. Dette er nødvendig for at statlige selskaper skal utnytte sine ressurser, i dette tilfelle den kapital som stilles til rådighet, like effektivt som private virksomheter. Dersom dette ikke legges til grunn kan vi si at virksomheten subsidieres gjennom tilgang på billig statlig kapital."

Etter min vurdering viser dette sitatet at Nærings- og handelsdepartementet nå i forbindelse med et salg har lagt helt nye og andre rammebetingelser og forutsetninger til grunn for SNDIs virksomhet enn slik det har vært utformet og praktisert med bakgrunn i gjeldende retningslinjer og rammebetingelser. Dette kan utdypes gjennom følgende forhold:

• – SNDI har i samsvar med gjeldende retningslinjer alltid investert sammen med og på samme vilkår som private investorer. I mange investeringer er det også dagens ventureselskaper som blant annet Four Seasons Venture, Teknoinvest, Northzone, Foinco m.fl. som er medinvestorer.

• – I følge tabellene ovenfor har SNDI realisert en betydelig avkastning innenfor 2 av sine investeringsområder (de private venturemiljøene har ofte kun ett investeringsområde), og ser man bort fra investeringsområdet Øvrige investeringer, som fra og med 2001 heller ikke var et prioritert investeringsområde i SNDI, er det ikke grunnlag for å si at SNDI ikke ville kunne oppnå en avkastning på minimum 15 pst. som departementet har i sine beregninger/vurderinger eller på linje med avkastningskravet til private investeringsselskaper.

• – Det er ikke noe privat investeringsselskap som har hatt tilsvarende retningslinjer som de SNDI hadde. SNDI hadde blant annet krav om begrensninger i eierandel (bare unntaksvis kunne overstige 35 pst og ikke i noe tilfelleoverstige 49 pst.) og krav om å investere sammen med private investorer. I tillegg hadde SNDI som en del av virkemiddelapparatet interne mål om å investere aktivt i bedrifter over hele Norge. SNDI hadde heller ikke anledning til å investere aktivt i utenlandske porteføljebedrifter, noe som er normalt for privateide investeringsselskaper i Norge. Samlet viser dette at det blir feil å fastslå bombastisk, slik departementet nå har gjort at SNDI kan sies å være et kommersielt statlig selskap der staten generelt kan legge til grunn at det skal ha samme krav til avkastning som private selskap innen samme bransje. Private ventureselskap som står fritt til å sette egne optimale rammebetingelser og definere geografiske satsningsområder, har naturlig nok andre muligheter til å sette høyere avkastningskrav enn hva som vil være tilfelle for SNDI, som med dagens rammevilkår er å betrakte som en virkemiddelaktør. For de historieløse tør jeg minne om at SNDI var et datterselskap av SND helt inntil salgsprosessen ble iverksatt. Selv om det burde være selvsagt så er det ikke mulig å endre et ventureselskaps portefølje og strategi over natten da den i tilfellet SNDI har en 10 årig historie å bære på rent avkastningsmessig.

• – Det oppleves også som freidig at departementet nå i sitt notat fremmer/legger til grunn et avkastningskrav på 15 pst uten å ha diskutert/tatt opp et slikt avkastningskrav med tidligere styre og ledelse i SNDI. Det eneste signalet selskapet tidligere har fått på "avkastningskrav" var når det i retningslinjene for egenkapitalvirksomheten i 1993 stod at fra og med 1998 skulle fastsettes et årlig utbytte/avkastning hvor man la til grunn statens innlånsrente. Statens innlånsrente har siden 1993 ligget langt under 15 pst. Dette utbyttekravet ble for øvrig fra og med 1998 endret til senere å utgjøre et utbyttekrav på 75 pst. av årets resultat.

3. Avslutningsvis

Jeg har i dette notatet pekt på forskjellige forhold som for meg framstår som gale, ufullstendige eller til å villede/misforstå i notatet "Salget av SND Invest AS", datert 02.04.2004 fra NHD.

Jeg har også i Dagens Næringsliv 30.03.2004 kommentert salget av SND Invest under Debatt & innlegg side 4 under overskriften "Lite gjennomtenkt salg" (innlegget er sendt separat i elektronisk utgave).

Etter min vurdering av Regjeringens og departementets håndtering av salget av SND Invest, er det fattet beslutning og gjennomført et salg uten at det for det første er foretatt en eneste konsekvensvurdering av hva et salg har for konsekvenser for porteføljebedrifter, medaksjonærer, nye vekstbedrifter med behov for egenkapital eller for venturekapitalnæringen i Norge. Hvordan kan slikt skje?

Videre er det i notat fra NHD datert 02.04.04 om bakgrunnen og begrunnelsen for salget gitt flere opplysninger som er gale/ misvisende, og som ikke er i samsvar med gjeldende retningslinjer eller hva som er kommunisert til tidligere styre/ledelse.

For en utenforstående iakttaker av politiske prosesser og handlinger oppleves ikke denne saken som tillitsvekkende verken ut fra det grunnlaget man hadde når et salgsvedtak ble truffet (ingen konsekvensvurderinger) eller måten salget har blitt gjennomført på.